Av: Victor Josefsen Intervjuer 1. juni 2021

Linn Halvorsrød: Påskeaften 1996 – et stykke norsk musikkhistorie

– Jeg liker hvordan historiene jeg har samlet utfyller og motstrider hverandre. Alle historiene er subjektive og for hver historie så blir bildet av konserten litt etter litt større, forklarer Linn Halvorsrød, som har samlet sammen 37 historier om avskjeden med Darkthrone som liveband som også var den første store konserten til Satyricon og en viktig kveld for svenske Dissection.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Lula De Luze (front), Thor Egil Leirtrø, Jon Kristiansen

6. april 1996 er en merkedag i norsk musikkhistorie. I etterkant av denne konsertkvelden i Oslo har bildet av norsk svartmetall endret seg, og også scenen i seg selv. Den kvelden var store deler av landets metal-interesserte samlet på et fullsatt Rockefeller for å se de tre bandene Darkthrone, Satyricon og Dissection opptre. Kvelden skrev seg etter hvert inn som et viktig skillelinje eller et brytningspunkt for norsk black metal. En av de som var til stede og har tenkt mye over denne kvelden i ettertid – og pratet med mange om den – er den norske lyd- og billedkunstneren og skribenten Linn Halvorsrød. Nå har hun samlet historier fra 37 ulike personer om hvordan de husker denne kvelden.

Boken er særdeles spennende lesning også for de av oss som ikke var til stede på denne konserten, men har interesse for musikk og konsertopplevelser eller det subjektive minnet av fortiden – selv befant jeg meg i Norwich, som student ved University of East Anglia på denne tiden og var på, for meg, en nesten like skjellsettende konsert med Girls Against Boys og Brainiac på Norwich Art Center omtrent på samme tidspunkt… eller var det Lush som spilte denne datoen?

Vi får tydelig demonstrert hvilken broket forsamling som hadde interesse for svartmetall og mer ekstreme musikkuttrykk allerede på denne tiden, og minst like interessant er det kanskje å se hvor forskjellig minnet om en singulær begivenhet kan være og hvor forskjellig inngang og utgang til en liveopptreden ulike publikummere kan ha. Her kom de fra by og bygd for å ta del i noe spesielt. Noen var nærmest edru og konsentrerte, andre hadde startet drikkingen dagen før med Aura Noir på Elm Street. Aldri før hadde så mange i Norge vært samlet for å høre black metal. For noen var dette nærmest en pilgrimsferd for å møte likesinnede frelste svartmetallere, mens andre var mer blaserte, vante konsertgjengere eller simpelthen mest opptatt av å drikke seg hinsides.

Vi får blant annet smake på råskapen, atmosfæren, vandrehistorier, henrykkelse, selvhøytidelighet, black metal elitisme, beruselse og samhold mens vi fascineres og blir besnæret av hvor ulikt en og samme ting oppleves med forskjellig utgangspunkt eller ståsted. Historien fortelles både av musikere som opptrådte denne kvelden, viktige personligheter på black metal scenen, kuratorer, vanlige publikummere og andre musikere som var der. Til og med bandrekkefølgen er det stor uenighet om, men etter hvert som vi leser flere historier skapes et stadig tydeligere bilde av kvelden som var fylt av både vantro, undring, skuffelse, antiklimaks og ekstase.

Her kan du finne ut mer om redaktøren Linn Halvorsrøds utgangspunkt for prosjektet, hva hun selv har fått ut av denne musikken, hvordan hun anvender den i egen kunst og hvordan mennesker og fortellingene deres endrer seg over tid. Og også skuffelsen over å gå glipp av Swans i Nidarosdomen, om å kjøpe Madonnas «Like a Virgin» av Metallion, idolisert tenåringscrush på Dissections Jon Nödtveit og om å bli så kvalm av et platecover – Mayhem: «Live in Sarpsborg» – at man må gå av bussen for å hente seg inn.

Foto: Kim Johnsen

For de som ikke kjenner deg allerede, hvem er du i norsk kunst- og musikkliv?

Jeg er blant annet lyd- og billedkunstner, formidler, skribent og nå også redaktør. Noen kommersielle høydepunkter er at jeg har spilt på Øyafestivalen, laget et bestillingsverk for nyMusikk, er innkjøpt av Nasjonalmuseet og har det siste året vært prosjektleder for en utstilling med Håkon Bleken.

Hvor og når oppdaget du musikk og hva gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Når en blir født så ventes det på det første skriket, tegnet på liv, og på slutten det siste sukket. Imellom der er vi konstant: i lyd. Selv ikke i lydtette rom finnes stillhet. I dette livet er musikken som salten på maten. Den er et middel som forsterker. Den er mer enn det da. Den kan nøytralisere, dempe og totalt forandre også.

Om jeg skal stadfeste et skjellsettende øyeblikk der jeg oppdaget Musikken med stor M må det ha vært i starten av tjueårene da jeg hørte The Residents for første gang. Men, det var alltid musikk før det også. I barndommen sto radioen på. Fra der, i populærmusikken på 80 tallet, er det en konstant utvidelse av hva slags musikk jeg setter pris på, og jeg gleder meg til fortsettelsen, det er jo uendelig.

Når begynte du selv å spille, og hva gir det deg å utøve musikk?

Jeg et fikk et keyboard da jeg var rundt åtte år. Dette fikk jeg fin lyd ut av, men fikk aldri dreisen på å spille sanger. På keyboardet hadde noen limt på et klistremerke med hvilken tone det var, på hver tangent. Det tok femten år før jeg oppdaget at disse var feil, klistremerkene viste feil tone. Men gleden over å lage lyd begynte der.

Det gir meg glede, kan være det korte svaret på hva det gir meg å utøve musikk.

Senere begynte jeg å spille bass i band når jeg gikk i åttende klasse. Da var jo motivasjonen at det var kult. Det var stas å henge og se på de eldre guttene øve, men det var jo mye tøffere å spille selv. Vi var en gjeng med jenter som slutta på håndball og begynte å spille i band.

I starten av tyveårene begynte jeg å spille trommer. Trommer er mer umiddelbart enn bass og passet bedre for meg. I band var det å få det til å svinge og skape noe sammen, som var drivkraften. Det er flott å føle at en behersker et instrument. At trommesettet ble en utstrakt del av kroppen som jeg kommuniserte med. Den følelsen som oppstår når en spiller med andre og er i takt og utakt og drar hverandre med. Det var de improviserte bråkepartiene jeg satte mest pris på. Å ta helt av samtidig som en er til stede og må få dette i havn, sammen. De som finner folk som en kan gjøre dette sammen med over mange år er heldige.

Når jeg har spilt alene er det å sette en stemning og få publikum med på den. Ta de med på en sonisk tur, ut av lokalet og over i noe annet. Legge til rette for og forhåpentlig gi dem en uventet opplevelse med god plass til å drømme seg bort.

Min siste opplevelse som utøvende musiker var på et ashram der jeg fikk holde takten mens det var ca. 50 personer som sang mantraer. Det å sitte der å resonnere med alle stemmene og kjenne på den energien som oppstår når en mediterer med mantraer er en annen type glede igjen.

Nå holder jeg på å lære meg å spille harmonium. Det er vanskelig, men gøy og jeg setter pris på utfordringen. Det er ingenting å gjemme seg i, i den lyden. Målet er å gjøre en performance med det til sommeren. Forhåpentlig godt plantet i en skogbunn på Støy på landet-festivalen. Jeg ser for meg at jeg sitter i skogen, under eller inntil et tre, i mose eller lavt kratt med harmoniumet og spiller noe monotont, melankolsk og vakkert.

Fra performance på Klubb Kanin sitt 20-års jubileum. Foto: Thor Egil Leirtrø

Hvordan vil du beskrive din egen musikk?

I evig forandring.

Jeg begynte med å ta opp lyd innendørs. Hverdagslyder, instrumenter og fragmenter fra filmer og taler og slikt. Så utviklet dette seg til at jeg har reist, noen ganger langt, for å ta opp lyd. Feltopptak, på engelsk field recordings. Altså lyd av omgivelsene ligger mitt hjerte nær.

Det er stas å gjøre slike opptak og å høre på dem etterpå. Jeg har opptak fra Amazonas der vi satt ute i elven på natten, i små kanoer, med stjernehimmelen, månen og selvlysende sommerfugler og jungelen og krokodiller rundt oss. Der gjorde vi undervannsopptak med fisker, elektrisk ål, delfiner og støy.

På samme tur samlet jeg lyder og historier om den lokale myten Currapira. Currapira var ei som voktet over jungelen. Om du ikke behandlet jungelen med respekt kunne hun lage plystrelyder for å villede deg, slik at du gikk deg bort. Om du oppførte deg bra kunne hun plystre og hjelpe deg på rett vei om du trengte det. Det gjaldt å legge ut sigaretter til henne her og der. Currapira var ganske lav og hadde sort hår, som dekket ansiktet hennes og gikk helt ned til bakken. Beina hennes pekte feil vei fordi hun likte å sparke i trærne. Moren til en jeg traff hadde møtt henne ute på et jorde. En fortalte at Currapira hadde blitt arrestert og satt i fengsel i Manaus og en annen sa at hun bodde langt inne i jungelen med mann og barn som så akkurat ut som henne.

Noe av det ultimate er å få til et feltopptak der du har en dynamikk allerede inne i et opptak. Et eksempel på denne typen opptak er at du tar opp ute i en by. Et stykke unna har du en byggeplass med dunking. En trikk kjører forbi. Du hører trikken langt unna og at den nærmer seg og kjører forbi. Så er det noen fugler som kvitrer og forbi går en dame med høyhælte sko og trillekoffert, har du flaks eller uflaks snakker hun også i telefonen.

Så er det andre typer opptak som er mer massive og dynamiske med et mer monotont utgangspunkt, som for eksempel opptak jeg har gjort i spillehaller i Japan. Eller opptak av havet, en får aldri nok av opptak av havet.

Linn Halvorsrød. Feltopptak i Kongsfjorden. Foto: Privat

Disse lydene satte jeg samme til komposisjoner. Som sanger eller lydcollager. Så begynte jeg å spille konserter og gjøre performancer. Så begynte jeg å jobbe med lyd i rom.

Når jeg jobber med lyd i rom har jeg blant annet laget flere versjoner av en installasjon med opp til 27 feltopptak som går i loop avspilt fra boomblastere og diskmenn med høytalere eller forsterkere. Noen versjoner har vært mer åpne med forskjellige typer lyder. Da vil jeg at publikum skal kunne gå rundt å utforske de forskjellige lydene eller stå eller sitte i midten og høre på helheten.

I samme format har jeg også jobbet mer litterært. Til en installasjon brukte jeg lydene jeg hadde som kunne relateres til Currapira. Til en annen kun opptak av barnelatter og til en annen igjen, lyder folk oppfatter som helende.

Oppsett til performance. Foto: Privat

Når kom blackmetal inn i livet ditt?

Kanskje det var da jeg var ni år og kjøpte min første LP. Det var «Like a Virgin» av Madonna og han som solgte meg plata var Jon «Metalion» Kristiansen som skrev Slayer Magazine, og som har mye av æren for tidlig å ha spredt spredt norsk black metal utover verden.

Eller kanskje det var året etter når jeg ganske tilfeldig fikk en Entombed-plate på vinyl. Ikke black metal, men det nærmet seg. Det var en helt utrolig og urolig opplevelse å sette den på. Det var overraskende, forferdelig og tiltrekkende.

Eller året etter når jeg og faren min var på togtur i Norge og satt på Café i Bergen og jeg leste om black metal i avisa og gløttet over kanten på avisa og studerte en sortkledd gjeng som satt der på cafeen og lurte på om det var de jeg leste om.

Eller den solfylte dagen i sommerferien før jeg skulle begynne på ungdomsskolen da jeg satt alene og ventet på noen med de nye sorte klærne mine og to langhårede sortkledde gutter gikk forbi og ropte: Hallo! Noen uker senere begynte jeg på ungdomskolen og der gikk guttene i klassen over meg. Vi hadde jo allerede sagt hallo så vi ble venner.

Hva fascinerer med svartmetal?

Den gangen var det at det at det var noe helt annet. Det var opprør. Det var motstanden. At det var primitivt, direkte og rått. At det føltes ekte. Det kunne sikkert fremstå mørkt, men for meg var det levende og energisk. Det var utfordrende. Det var hele pakka med folka, musikken og alt rundt. Jeg søkte noe annet og der var pønkerne- og black metal folka. Det var snodige, kreative, ofte ekstreme og ikke minst interessante folk.

Ett eller annet sted må jeg få puttet inn hvor heldig jeg er som bodde på et sted der det var en levende ungdomsklubb. Som satset på øvingslokaler og konserter. Det var både et sterkt pønkemiljø, et synthmiljø og et metalmiljø. Og alle disse møttes. At det spiltes denne typen musikk og det ble danset til liksom, det var magisk. Den første konserten jeg var på spilte først de lokale pønkerne i bandet Ludder i Lake. De tok helt av på pønkevis og de knuste egg og det ble spyttet pølser og det var helt galematias. Samme året, første året på ungdomsskolen, snek jeg meg inn da det lokale black metal bandet Ragnarok spilte konsert på en MC-klubb i nærheten. Det var fyll og fest og folk og en intens galskap av en annen verden. Det var en som bare lå på røykmaskinen og pumpa ut røyk gjennom hele kvelden.

Linn-Halvorsrød. Foto: Jon-Kristiansen.

Hva er black metal for deg?

For å kunne svare på dette så startet jeg med å høre igjennom de tre første Bathory-platene. Det er liksom en trygg start. Alle er enige i at Bathory er innafor. Men er det black metal for meg? Jeg husker når en kamerat, som er litt eldre enn meg, fortalte om første gangen ham hørte Bathory. At det var helt revolusjonerende. Det var som å høre noe fra en annen verden, det var så rått og brutalt og man visste ikke hvem det var som laget dette. Var det et monster? Det var neste stadie av noe OG mystisk og fett.

Så hørte jeg gjennom Mayhem «Live in Sarpsborg». Den plata er black metal for meg, ikke noe tvil om det. Jeg husker det som nok en sommerdag at guttene på skolen snakket om en plate som de hadde fått inn på platebutikken i byen og alle hadde lyst på denne plata. Av en eller annen grunn hadde jeg penger i lomma og etter skolen dro jeg til byen for å kjøpe denne plata, som det var sånn snakk om, og jeg følte det som om jeg skulle kuppe den. I platebutikken spurte jeg etter plata og han bak kassa sa at jeg måtte kjøpe den usett. Tydeligvis hadde det vært en del innom og bare kikka på den. Så jeg betalte, fikk plata i en pose og satte meg på bussen hjem. Litt ute i turen åpnet jeg posen og så på plata og besvimte nesten. Jeg ble svimmel og kvalm og husker det som jeg nesten ikke fikk puste og måtte faktisk gå av bussen for å hente meg inn. På coveret har vokalisten i Mayhem skutt seg. Det var brutalt. Det var uforståelig at noen kunne ha tatt dette bildet. Det ultimate følelseskalde fotografiet. Jeg brettet det slik at det ikke var synlig frem til jeg kom hjem og der gjemte jeg det godt. Og satte på plata og det var et vanskelig materiale, som igjen var tiltrekkende og i grunn fengende. Jeg hadde ikke så mange plater, så den ble spilt en del.

Så videre for å finne ut hva black metal er for meg, hørte jeg gjennom de første platene til Mayhem, Thorns, Darkthrone, Satyricon, Enslaved, Gorgoroth, Immortal, Gehenna, Emperor, Ulver og til slutt satt jeg på «Hvis lyset tar oss». Jeg har ikke hørt på den plata på sikkert over 20 år og da første sang startet fikk jeg gåsehud. Den støyete melankolske gitaren og synten. De skranglete ekkofylte overstyrte trommene og den skjærende og desperate vokalen. Den er et godt eksempel på black metal for meg.

Hvilke veksler har du dratt på blackmetalen og genrens estetikk innenfor egen utøvende kunst innenfor maleri, musikk og skriving?

Jeg har black metalen med meg, på min måte. Uten å ha blitt en black metal kunstner. Jeg har flere sjelsettende perioder i meg. En bærer jo med seg alt en opplever i livet og dette kommer innimellom til syne i kunsten, noen ganger ganske direkte. Jeg jobber ofte med collage, i forskjellige typer materialer og da føles det ofte som om det trengs noe fra den sjangeren for å få komposisjonen til å gå opp. Det trengs motstand og utfordring.

På en skulptur har jeg med gladiatorstøvler. Disse støvlene er nå skikkelig kleine og selv blackmetalfolk rødmer sikkert litt med tanken på at de engang hadde på seg slike. Men de var populære i sjangeren. Denne skulpturen er også inspirert av Georges Bataille og sikkert også av Kat Bjelland fra Babes in Toyland.

En lyd jeg har brukt i komposisjoner og installasjoner er et lite parti jeg har samplet fra Mayhem «Live in Sarpsborg» plata. Imellom to låter sier vokalisten: Only death is true, only death is real og så roper en i publikum som tilsvar: Det årnær sæ vettu. Dette brukte jeg først som en samplet lyd blant mange i lydcollager. Senere har jeg fått en til å lese inn setningen: Det årnær sæ. Og den har fått stå mer alene. Det er en fin setning.

Rått, energisk, direkte og annerledes, samtidig så sniker det seg inn noen romantiske toner og det er ofte symboltungt, men det kan tolkes ganske åpent. Det kan være min oppsummering av black metal, men det kan også være min beskrivelse av det jeg lager. Mitt kunstneriske uttrykk er hele tiden i bevegelse og i utvikling, det er jo sjangeren black metal også.

Du har samlet historier fra konsertene med Satyricon, Dissection og Darkthrone, som fant sted på Rockefeller i Oslo, 6. april, påskeaften 1996. Hva var det som fikk deg til å redigere en bok om denne kvelden?

På påskeaften i 2018, skrev jeg om konserten på sosiale medier. Innlegget handlet om at dette var en stor hendelse i min ungdom og at konserten med årene var blitt et slags referansepunkt. Flere kommenterte på innlegget med sine minner og dette gav meg lyst til å samle inn historier fra konserten.

Som kunstner har jeg flere ganger brukt innsamlet materiale, historier og meninger som utgangspunkt for prosjekter. I tidligere prosjekter har jeg spurt om forskjellige konkrete og mindre konkrete ting. Tilbakemeldingene har jeg brukt til lyd- og tegne-prosjekter. Jeg liker å ha denne typen kvalitative innsamlinger som utgangspunkt for å gi prosjekter mulighet til å uttrykke mer enn jeg kan med kun min stemme. Så kan en gå inn i materialet etterpå å se etter likheter og ulikheter, og danne et større bilde. Alle prosjektene er forskjellige, og de blir oftest ikke som jeg har tenkt. Jeg har bevisst en åpen prosess hvor jeg liker å følge omveier, avstikkere og innfall underveis.

MEN det var altså kommentarene jeg fikk på innlegget på sosiale medier som fikk meg til å samle historier fra denne konserten. Jeg sendte så melding til de jeg kjenner som kanskje hadde vært der, og lurte på om de ville skrive om konserten til meg. Det ble gjort klar at de kunne skrive hva de ville og på hvilken måte de ville og jeg skrev at jeg ikke visste hva jeg skulle med historiene, men at det kanskje kunne bli en bok. Jeg lurte også på om de kunne tipse meg om noen andre som kanskje hadde vært der. Jeg fikk etter hvert en ganske lang liste med mulige navn der det også var mange jeg ikke kjenner personlig. Disse kontaktet jeg via Messenger, og jeg tror nok mange opplevde meg som tidvis ganske så masete. Over en periode sendte jeg sporadiske meldinger til alle på denne lista med navn, og for hver maserunde fikk jeg flere svar, og dette var motivasjon nok til å fortsette prosjektet.

Etter at jeg hadde fått noen svar og jeg begynte å tenke at dette faktisk kunne bli et prosjekt, så kontaktet jeg Gylve fra Darkthrone for å lodde stemningen. En slags velsignelse fra han føltes nødvendig. Jeg vil ikke gjøre han sur, liksom. Først spurte jeg om han ville bidra, det ville han på ingen som helst måte. Hjertet mitt sank ned i skoa, og prosjektet mitt rant ut i havet en liten stund der. Jeg prøvde meg forsiktig på en slags godkjenning av prosjektet allikevel, og han skrev at folk kunne lage prosjekter om hva de ville. Det var jo åpenbart ingen vill applaus og stormende jubel fra hans side, men jeg klamret meg til setningen: Folk kan jo lage prosjekter om hva de vil. Jeg gikk noen runder med meg selv for å finne ut hva jeg ville med prosjektet, og hva det egentlig handlet om. Det jeg synes var mest interessant var folks subjektive opplevelse av denne konserten og jeg så at målet med prosjektet skulle være en bok. (Foto over til høyre av Linn Halvorsrød, 1996, red.anm.)

Eksempler på andre prosjekter der jeg har brukt innsamlet materiale, historier og meninger som utgangspunkt for prosjekter: Jeg inviterte musikere, lydkunstnere og folk som skriver til å la seg inspirere eller lage en parafrase av en tegning jeg har laget. Dette prosjektet ga jeg så ut på en kassett med 28 lydspor og fire tekster.

Jeg har også et prosjekt der folk skriver ned hallusinasjonene sine og gir de til meg. Til nå har jeg samlet inn 48 hallusinasjoner. De er fra folk som har vært på en skikkelig snurr, men også fra folk som har vært syke, slitne, trøtte og noen egentlig i ganske god form. Disse forkorter jeg og skriver ned med blyant. Så er det en annen som tegner de. Jeg har fått en religionsprofessor og en kunstkritiker til å skrive om prosjektet for å sette det inn i en større kontekst.

Jeg har også hatt en kvalitativ innsamlingsrunde det jeg spurte folk hvilke lyder de kunne tenke seg at kunne ha en helende effekt. Disse lydene tok jeg så opp og har brukt i en lydinstallasjon.

This is how I imagine sound therapy. Foto: Privat

Hvordan har du gjort utvalget av hvilke historier som fikk lov til å bli med? Og hva synes du de 37 historiene formidler når de står samlet sånn i ett?

Alle historiene jeg har fått inn er med. I den rekkefølgen jeg fikk de. De er kun blitt språkvasket. En bekjent summerte opp boka godt synes jeg. Han skrev: Det jeg likte best er hvordan historiene samlet sett gir et innblikk i ulike trender og forventninger som møttes den kvelden. Drikking og moro vs. normer og høytidelighet, musikkfan vs. artist, by vs. land, og første vs. andre bølge black metal. Konserten fremstår som et brytningspunkt i scenen, en slags singularitet, hvor det er utrolig stor forskjell på før og etter. Samtidig fremstår den også som et samlingspunkt med tanke på alle de ulike subkulturene fra samme sjanger som møttes den kvelden.

Hva kan avviket imellom historiene fortelle om minner og den subjektive opplevelsen av å være til stede på en begivenhet?

Det forteller at en ikke kan stole på sitt eget minne. En morsom bi-historie er at jeg kontaktet en for å spørre om han ville dele en historie om konserten med meg. Han skrev tilbake at han ikke var der, men at han i alle år hadde ønsket at han var der. Så var det noen som skrev til meg og tipset om han igjen, jeg skrev at han ikke var der, men vedkommende insisterte, de hadde jo vært der sammen. Så konfronterte jeg han første igjen og med litt nøsting så viste det seg at han hadde vært på konserten han i alle år hadde synes det var synd at han gikk glipp av.

Tanken eller Minnet Lydskulptur.

Hva betød denne kvelden for deg personlig og hvilken innflytelse har den hatt på ditt liv i ettertid?

For meg var det enormt å få lov til å dra, jeg var jo 15 år. Det føltes stort. Konserten har ikke hatt så stor innflytelse på livet mitt, før nå kanskje, når jeg blir intervjuet om den.

Hva gjør deg spesielt kvalifisert til denne oppgaven?

Jeg er spesielt kvalifisert fordi jeg ikke stiller meg selv spørsmålet om jeg er kvalifisert. Jeg bare gjør det. Jeg er flink til å kommunisere med grupper med mennesker. Jeg har tidligere vært ansvarlig på kunstfagskoler og når en mestrer å holde styr på klasser med unge kunstnere så klarer en det meste.

Hva er det som gjør at så mange kan huske en konsertkveld 25 år tilbake i tid?

Det har med at den er et landemerke i mange sin ungdomstid. Konserten var jo en stor hendelse og den innehar også disse to mysteriene om hvorfor Satyr prioriterte å opptre som han gjorde og hvorfor Darkthrone spilte så få sanger, slikt får praten i gang, og konserten har blitt snakket mye om i ettertid.

Hvilket forhold har du selv til de tre bandene som opptrådte denne kvelden?

Darkthrone: De er flinke, holder på som et solid skip, uten å kjøre på for store skjær eller måtte ta unødvendige omveier eller nesten synke. Samtidig som de på en stødig og uredd måte hele tiden utvikler seg. Lager en heavyplate, lager en doomplate, lager en pønkeplate. Kult at de har covret The Testors sang «Bad Attitude«.

Satyricon: Vi hørte på de to første platene. «Dark Medival Times» og «Shadowthrone». Og «Nemesis Divina» da den kom. Jeg husker den som fengende og kommer på noen av tekstene selv om jeg ikke har hørt på plata på 25 år. Siden konserten i 1996 har jeg fulgt Satyricon igjennom overskrifter i media. Jeg synes det er kult for dem at de gjør det bra og at det ikke er noen formel for hvordan et band og en sjanger utvikler seg. At Satyr lager vin jeg fant i skapet på hytta til svigerforeldrene mine nå i påsken og at han gjør overskrifter med hvor mange biler han har, bra for han, det gir sjangeren variasjon.

Dissection: Om jeg hadde et favorittband i tenårene var det Dissection. Mitt idoliserte tenåringscrush var Jon Nödtveit. Gjengen min hørte i grunn mye på svensk dødsmetal som Dissection, Dismember, At the Gates, Entombed, Katatonia, Edge of Sanity, Tiamat og Ophthalamia, for å nevne noen. Men det største bandet for meg var Dissection. Moren min dro ofte til Strømstad, som er der Dissection er fra, for å handle og jeg ble med og gikk rundt i gatene der og drømte om å kanskje møte på dem. Første plata deres «The Somberlain» er fortsatt god og den har holdt seg gjennom tidene. Vi fikk andreplata «Storm of the Light’s Bane» rett før konserten husker jeg, og det føltes skikkelig stort å skulle få høre dette materialet live. Om det er en sang som summerer opp denne perioden for meg så er det Dissection sin «Night’s Blood». Det er jo mer polert enn mye annet, men det har et driv og noen romantiske gitarer, som gikk rett inn i mitt ungpikehjerte. Og vokalen, på slutten der, når han drar skikkelig på i et skrik, det er det ultimate metal-skriket for meg. Jeg kjenner det enda i magen.

Hva er det med black metal og påsken?

Alle arter må tilpasse seg hverandre og finne sin beste plass i dette systemet. Metalfolket sjekket sikkert kalenderen og perioder med røddager og tenkte at påsken, den er ledig, den tar vi og gjør til vår.

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om ditt forhold til og hva de kan si om denne boken eller Linn Halvorsrød.

Opplag av 666 nummererte kopier

Jeg måtte jo bestemme meg for et antall. Skulle jeg trykke den opp i 23, 42, 94, 123, 293 eller rett og slett gå for det mest naturlig antallet for denne boken: 666. Når jeg var i tvil om dette kanskje skulle bli et for stort opplag, jeg kunne jo ikke vite, med sikkerhet, at andre skulle synes at dette var en like god idé til en bok som meg, så tipset en kollega meg om kunstneren Marcel Broodthaers sitt verk Pense-Bête (Memory aid) fra 1964. Kunstverket er en skulptur av 50 diktbøker, den siste boken kunstneren ga ut. Jeg slo meg til ro med og likte egentlig tanken på å lage en skulptur av disse bøkene. Men nå flyr de jo av gårde.

«Mother North»-videoen

Når en er ei jente på 15 år så ser en seg jo rundt etter personer en resonnerer med og leter etter personer å se opp til. Da spesielt andre jenter og damer. Heldigvis så hadde jeg lokale tøffe jenter som var forbilder og hadde oppdaget band som L7, Babes in Toyland og Hole. Det var premiere på Satyricons musikkvideo «Mother North på denne konserten og det var høye forventninger til den husker jeg. Jeg hadde allerede hørt om videoen fordi de hadde spilt den inn i nærheten av der jeg bodde, på Greåker fort. Hva skal jeg si om den. Den føltes klein da og den føles klein nå. Noen sminka grimme typer som drasser på en naken ung blondine som også kanskje dansa litt eksotisk?

Sigurd «Satyr» Wongravens scenebetennelse og deltakelse i både opptredenen til Darkthrone og med Satyricon

Jeg hadde selvfølgelig glemt dette, men i boka er det flere som har hengt seg opp i det. Det er et av konsertens to mysterier. Det er detaljer ved konserten som har blitt diskutert blant fans i ettertid. Det andre mysteriet er hvorfor Darkthrone spilte et så kort sett.

Black metall som livemusikk versus som studiomusikk

Det er flere som mener at black metal ikke passer live. At det passer best til å sitte hjemme og høres på alene. Jeg synes det passer godt på konsert da. Å bli blåst av gårde av energien som skapes og at det ikke nødvendigvis er så perfekt som det er på utgivelser. Jeg setter pris på å høre sanger i andre versjoner enn det som blir presentert på en plate, med feil, jo flere jo bedre.

Direkte observasjoner/beskrivelser fra rocken/kunsten/litteraturen

Det er best.

Salg av demokassetter, fanziner og et knippe album fra band i miljøet

Nå er jo nesten alt tilgjengelig på internett og er et par tastetrykk unna, men da så leste en fanziner. Kjøpte man plater, demoer og fanziner fulgte flyere ofte med, der det stod om andre fanziner, plater og demoer. Det var et helt nett over hele verden som sendte slikt mellom seg, og det var slik det spredte seg. Jeg hadde en vegg på rommet mitt dekket av flyere.

Liksminke

Jeg hadde flaks med at den ene gangen jeg hadde på liksminke så ble vi stoppet av politiet på veien utenfor en kirke. En av de jeg var sammen med gjorde sjakktrekket det er å legge på sprang i en slik situasjon. Politimannen lurte på om faren min viste hva jeg holdt på med, jeg svarte at nei, men at han viste at jeg likte å fotografere. Etter at politiet hadde fått hentet inn han som sprang og sjekket sekken vi hadde med, som var full av sverd og diverse mindre våpen fikk vi fortsette vår ferd. Men vi gikk bare hjem.

Historier som utfyller og motstrider hverandre

Jeg liker hvordan historiene jeg har samlet utfyller og motstrider hverandre. Alle historiene er subjektive og for hver historie så blir bildet av konserten litt etter litt større.

Hvilket forhold har du til andre dokumentasjoner av norsk black metal og denne viktige tidsepoken som Michael Moynihan og Didrik Søderlinds «Lords of Chaos» med den påfølgende filmen til Jonas Åkerlund.

Jeg leste «Lords of Chaos» da den kom ut og synes vel den var grei. I ettertid har jeg hørt at det er en del feil i den, slik må det kanskje bli når en skriver om ny historie. Filmen har jeg ikke sett. Jeg er god venn med en av de som er portrettert, som var negativ til at det skulle lages film så min lyst til å se filmen har sikkert blitt påvirket av det. For flere så handler jo dette om at en god venn ble drept.

Håvard Rems «Innfødte skrik»

Pass. Denne har jeg ikke lest. Litt av en tittel…

Harald Fossbergs «Nyanser av Svart»

Heller ikke lest men jeg har sett han på TV og han virker engasjert.

Dayal Pattersons Black Metal «Evolution of the Cult»

Detaljrik og grundig historisk bok om de viktigste bandene og utviklingen av undersjangerne. Lærte blant annet fra den at VON var fra Hawaii og at Blasphemer ødela sykkelen til Hellhammer noen år før han ble med i Mayhem.

Peter Bestes «True Norwegian Black Metal»

Første gang jeg så denne boka var i butikken på et kunstmuseum og jeg tenkte at den var en slags black metal coffee table book. Hans portrett av Kvitrafn fra ute på gata i Bergen er jo virkelig en klassiker da.

Jon Kristiansens «The Slayer Mag Diaries»

Den beste boka. Historisk og personlig.

Hermann Cs «Black Metal Media 1992-1994»

Denne har jeg ikke fått med meg, men har bestilt den nå.

Erlend Erichsens «Nasjonalsatanisten»

Jeg leste Erlend Erichsen sin bok «Sol under jorden» på en ferie til Egypt i en tilstand der jeg hadde matforgiftning og med det høy feber. Boka sklei rett inn i denne situasjonen, som en kraftig drøm. Denne opplevelsen er så sterk at jeg ikke har villet ødelegge dette minnet med å lese boka igjen, og heller ikke «Nasjonalsatanisten». Jeg har den i hylla da.

NRKs «Helvete- historien om Norsk Black metal»

Den var knallgod, lagde popcorn til hver episode. Stas å se og høre alle når de har blitt voksne og reflekterte. Spesielt fint å høre på Snorre Ruch, for en perle!

Hvordan har norsk black metal og kunstneren Linn Halvorsrød blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19 reguleringene?

Jeg kan egentlig bare svare for meg selv og mine. Her har det bare vært å klype seg i armen over hvor heldig jeg og de rundt meg har vært som ikke har blitt påvirket i noen særlig grad. Jeg bor i Trondheim og at vi har måttet ha på oss munnbind i butikken og på offentlig transport og smurt matpakke til jentene mine til barnehagen. Det er ikke så stor forandring for oss å måtte møte andre ute i friluft, og ikke kunne gå på konsert eller gå på bar å drikke øl. Jeg er i en periode i livet jeg ikke gjør det noe særlig uansett. Jeg ble snytt for å se Swans i Nidarosdomen, men det kan jeg leve med.

Fem favorittbøker om metall og musikk.

Kim Gordon – «Girl in a Band: A Memoir«

Hele historien fortalt av henne. Ja, takk til alt sammen.

Pauline Oliveros – «Deep Listening: A composer’s Sound Practice «

Jeg er lykkelig for at jeg fikk mulighet til å oppleve denne komponisten på konsert og anbefaler boka hennes til alle.

David Toop – «Ocean of Sounds»

En introduksjon til mye kult. Bare les den.

Karin v. Maur – «The Sound of Painting: Music in Modern Art»

Om musikk i moderne kunst. Hvem synes ikke det er spennende?

Morten Andersen- «White Nights: Rock ‘n’ Roll Photography«

For å komme seg igjennom denne siste kneika og som en oppvarming til vi snart kan gå på konsert igjen.

Fem favoritt black metal låter:

Ulver – «I Trollskog Faren Vild

Jeg pleide å høre på Ulver når jeg skulle sove. Det alltid er spennende å følge med på hvor de farer vilt.

Mayhem – «Funeral Fog»

Den er som en skikkelig god, hard skrekkfilm med mye løping i skogen og med nydelig gitar.

Marduk – Darkness It Shall Be

Et godstog som kjører over deg.

Dødheimsgard – «Traces of Reality»

Systematisert galskap, rett i hjertet. Det blir nesten ikke bedre enn det her. For et lydbilde, med «Twin Peaks».

Gjendød – «Når sårene er renset»

På høyde med det beste fra utlandet.

Fem favoritter innen musikk generelt:

Jeg leste kjapt igjennom spørsmålene før jeg begynte å svare på dette intervjuet, og dette siste, store vanskelige spørsmålet har gjort meg rastløs om dagen og våken om natten. Men her er de, de fem sangene til den øde øya, til begravelsen. De fem som oppsummerer det hele.

Terry Riley– «In C»