Av: Victor Josefsen Intervjuer 10. juni 2021

Susanna: Ondskapens blomster i nedstrippet musikalsk kledning

– Baudelaire skrev mye om det stygge og det vakre side om side, om liv og død som to enheter som hører sammen. Destruksjon og konstruksjon… noe må dø for at liv skal bli til. Det resonnerer veldig med meg, og ikke minst at han greier å veve slike essensielle temaer inn i et poetisk landskap er rett og slett stor kunst, forteller Susanna Wallumrød, som sto for et høydepunkt i fjorårets plateskred med sitt album «Baudelaire & Piano». Nå er hun aktuell med en ny singel sammen med fetter David Wallumrød fra albumet Susanna & David Wallumrød -«LIVE», som slippes 13. august. På singelen gjør de sin tolkning av The Beatles’ «For No One» fra den klassiske «Revolver»-skiva.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Anne Valeur (front), Martin Rustad Johansen, Carsten Aniksdal

Med «Baudelaire & Piano» fikk vi forlokkende vokalakrobatikk over enkle akkorder i folk- og jazzterreng som virkelig viser Susannas rike stemmerepertoar og evnen til å formidle tekst. Baudelaires spennende tekster byr på romantikk, erotikk, lyst og synd, sårbarhet og sadisme, engler og demoner side om side og gjerne også samtidig. 42-åringen Susanna nærmer seg materialet med ømhet og inderlig tilstedeværelse.

Her kan du lese om en oppvekst med musikk, ærefrykt overfor The Fabulous Four, stor glede ved å tolke andres låter, hvor mye hun vektlegger eierskap til sin egen musikk og om det nære samarbeidet med ektemannen Deathprod/Helge Sten.

Hva er ditt forhold til tekst, lesing og dikt i særdeleshet. Hvordan startet det hele og hva får du ut av dette?

Jeg har alltid likt å lese, mest skjønnlitteratur og etter hvert litt dikt.

Leser du mye?

Det går i perioder hvor mye jeg leser for tiden. Om jeg kommer i gang og har nok ro i sinnet, kan jeg komme i siget og lese noen bøker på rappen.

Hvordan startet din interesse for musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av dette med å synge og å spille piano?

Jeg har alltid sunget, det vil si, jeg begynte å synge samtidig som jeg lærte å snakke, gå og spise selv, hehe. Musikk har alltid vært en del av livet mitt, det var forholdsvis mye musikk rundt meg i oppveksten, gjennom eldre søsken, kirke, bedehus, menighetsliv. Jeg sang i barnekor, begynte ganske tidlig med pianotimer, men øvde altfor lite, og fikk starte med sangtimer i stedet. Det var også en del musikk på barneskolen, hvor vi lagde en forestilling som gjerne inneholdt musikal-musikk eller julespill etc. allerede fra andre-tredje klasse. At det fantes rom til å dyrke det jeg likte best å gjøre, og hadde talent for, har hatt mye å si.

Susanna. Foto: Martin Rustad Johansen

Hvilken form for musikkutdannelse har du og hva har den betydd for deg og ditt musikalske uttrykk i dag?

Som nevnt startet jeg tidlig med piano- og sangtimer, og da jeg gikk på ungdomskolen begynte jeg å synge i band i Larvik med noen eldre gutter. Å spille i band var min største drøm fra typ 11-12 års alderen. Jeg var også med å koret i et band på bedehuset i Kongsberg, sammen med Hanne Hukkelberg og søsteren Eli. Fetter David og gitarist Ivar Grydeland spilte i bandet så vidt jeg husker. Jeg begynte på musikklinja på St. Hallvard i Lier, den eneste i Buskerud på nittitallet. Deretter søkte jeg både på jazzlinja i Trondheim og Musikkhøgskolen i Oslo et par ganger, kom videre til venteliste men det ble ikke plass til meg. Da måtte jeg revurdere planene jeg var så fast bestemt på. Jeg gikk to år på Musikkvitenskap på Universitetet, men enda viktigere var samarbeidet med Morten Qvenild som jeg initierte i 2000. Vi øvde på Musikkhøgskolen, og jeg var hospitant i impro-timene til Sidsel Endresen og Torgrim Sollid. Etter mellomfag i musikk (dette var før bachelor-systemet), hoppet jeg av fordi jeg synes det var for teoretisk. Jeg ville spille og lage musikk, så jeg fikk meg jobb i baren på Blå og fortsatt spille med Morten i det som ble Susanna and the Magical Orchestra.

Hvordan utviklet du din vokale stil og eventuelle mentorer og milepæler underveis?

Jeg har hørt på og sunget masse popmusikk, og etter hvert masse jazz (typ standardlåter og impro). Gjennom brødrene mine Christian og Fredrik ble jeg introdusert for norsk jazz, som Elin Rosseland og Radka Toneff, men også Chet Baker og Billie Holiday, fra jeg var 11 år. Da jeg startet med sangtimer var det i klassisk sangteknikk, med viser, folkemusikk og noe klassisk repertoar. Etter hvert fikk jeg ta timer med Solveig Slettahjell, som sang i band med broren min Fredrik. Det var veldig gøy og hun er en ekstremt bra lærer; jeg fikk høre masse annen musikk enn jeg hadde hørt tidligere, og jobbe med både pop, rock og jazzmateriale. På universitetet hadde jeg Elin Rosseland som lærer. Hun har vært en stor inspirasjon både i forhold til å finne min egen stemme, og var en pådriver for at jeg skulle lage egen musikk. Oppsummert vil jeg si at jazzen som sjanger, og spesielt den norske jazzen har vært en viktig base når det kommer til ønsket om å arbeide med kjernen av hvordan jeg låter, og å søke mot en kjerne i musikken- uansett hva det er jeg holder på med.

Du kommer fra en mildt sagt musikalsk begavet familie med flere fremgangsrike søsken; Christian og Fredrik og en fetter David. Hva har det hatt å si og hvordan hardere påvirket hverandres karrierer og musikalske utvikling?

Ja, som nevnt tidligere har jeg to brødre som er musikere, David er fetteren min. Det har klart hatt mye å si for meg, både å ha brødre jeg kan se opp til og som jeg har fått høre konserter med fra tidlig av, til å spille med David opp igjennom. David og jeg har tatt opp tråden igjen, og begynt å spille sammen mer regelmessig nå. Det er veldig stas.

Siden debuten i 2004 har du opparbeidet deg en ganske betydelig musikkatalog. Hva skiller Susannna Wallumrød som artist i dag fra den som debuterte?

Jeg debuterte allerede i 2004, og det har blitt mange utgivelser, ja. Oj, det er sikkert mange ting som har endret seg. Først og fremst har jeg lært utrolig mye, både som musiker og kunstner, og om bransjen og meg selv. Jeg har kommet meg til et mer fleksibelt sted som utøver. I starten var det veldig viktig for meg å kun bruke all min musikalske energi på duoen med Morten. Etter hvert har jeg fått et større musikalsk overskudd som gjør at jeg kan ha flere prosjekter gående. Allikevel er de nok fortsatt basert på det jeg etablerte for tjue år siden; et nakent og eksperimenterende lydlandskap, tolkninger av andres låter, kunst og tekster sammen med min egen låtskriving, i samarbeid med andre musikere.

Hva er for deg den viktigste forskjellen i tilnærmingen til musikk med Susanna i forhold til Susanna & the Brotherhood of Our Lady og Susanna and the Magical Orchestra eller dine samarbeid med Jenny Hval, Giovanna Pessi, Bonny Billy, Helge Sten & John Paul Jones, Susanne Sundfør og Siri Nilsen?

Jeg opplever det som at det er flere likheter enn forskjeller i tilnærmingen, uavhengig av prosjekt og samarbeid egentlig. Det er viktig for meg å søke en kjerne i materialet og/eller uttrykket, og det ligger utrolig masse spennende å utforske i å få innblikk i andre artister og musikeres musikalske verden. Hva skal til for at vi kan bidra med noe inn i hverandres verden, slik at nye ting kan oppstå… den dynamikken der slutter aldri å fascinere meg. Det er et realt kick.

I nesten like stor grad som du har komponert egne låter og skrevet egne tekster så har du som du nevnt levert nye inspirerte tolkninger av andres kunst, melodier og tekster – Susanna Wallumrød synger Gunvor Hofmo – «Jeg vil hjem til menneskene» (2011), maleriene til Hieronymus Bosch på «Garden of Earthly Delights»(2019) og låter med blant andre Joy Division, AC/DC, Dolly Parton, Lou Reed, Thin Lizzy, Tom Petty, som gjerne har fått frem nye sider ved denne kunsten, musikken eller disse diktene.

Susanna. Foto: Martin Rustad Johansen

Kan du fortelle litt mer av hva du får ut av å jobbe med «andres» materiale og det kreative samspillet som oppstår i møtet med disse tekstene og eller de fra før kjente melodiene?

Ja, jeg har alltid likt å synge andres sanger. Det er jo også slik jeg lærte å synge. Å høre på andre eller lese hva andre har skrevet er en stor del av det å være til, tenker jeg. Det er så deilig å oppleve gjenkjennelse og inspirasjon i andres arbeid. For meg er tolkning, både av andres sanger, tekster og kunst en forlengelse av dette. Så jeg forsøker å ta inn materialet og sette mitt preg på det, før jeg slipper det ut igjen. Det er en substansiell del av arbeidet mitt.

Hvor kommer formidlingstrangen din fra og hva er den viktigste forskjellen for deg når du formidler noe eget og det å hente ut noe eget fra andre?

Formidlingstrangen har alltid vært der tror jeg, men henger veldig sammen med musikk som uttrykksform. At jeg føler meg veldig hjemme i den musikalske verden, og at det er mitt språk. Det er egentlig flere likheter enn forskjeller, når jeg formidler noe eget og tolker andre. Jeg vil si det er en kombo av ærefrykt og disrespekt i forhold til det materialet jeg tolker, for at jeg skal kunne hente eller «stjele» noe fra andre. Jeg forsøker uansett å komme til en kjerne i både egen musikk og andres.

Hvordan er dialektikken mellom det å gjøre interpretasjoner og det å komponere egen musikk?

Det er absolutt en dialog mellom de to aspektene, og det ene gir til det andre. Jeg opplever som sagt at disse to aspektene ved arbeidet mitt henger veldig sammen, og ikke er så forskjellig som man kanskje skulle tro.

Hvordan går du frem i ditt møte med en tekst eller en melodi du skal jobbe med? Er det stor forskjell på det å forholde seg til en utgitt tekst slik du gjør her og komponere musikken til denne eller det å omarrangere og tolke noen andres låt? Og mer spesifikt hvordan har du tilnærmet deg Charles Baudelaire sin «Les Fleurs du mal» denne gangen?

Ja, det føles litt annerledes å forholde seg til en tekst av noen andre enn en tekst jeg har skrevet selv. Men igjen så er det sammenlignbart med å tolke en sang andre har skrevet eller komponere noe inspirert av et bilde. Jeg tenker at jeg åpner opp inn til andre deler av musikaliteten min, slik at jeg går andre veier melodisk og harmonisk. Sånn sett oppleves det veldig fruktbart, og inspirerende også for det jeg lager som er 100% mitt.
Jeg tilnærmet meg Baudelaire sine dikt basert på en musikalsk intuisjon, der jeg søker meg frem til stemninger, bilder, harmonier og melodier – hvilken rytmisk driv jeg får av teksten.

Det finnes allerede flere andre musikere som også har prøvd seg på materialet til Baudelaire eller hyllester til poeten tidligere. Det være seg Claude Debussy, Stereolab, Celtic Frost, …And You Will Know Us by the Trail of Dead, Serge Gainsbourg, Angus & Julia Stone, David J, Nicolas Chevereau, Léo Ferré, Georges Chelon. Har du tatt med deg noe derfra?

Jeg har ikke hørt på noen av disse tolkningene i det hele tatt faktisk, men kanskje jeg skal sjekke ut hva som finnes der ute. Jeg har hørt Diamanda Galas og Ruth White, og elsker deres tolkninger. De er dog veldig ulike fra den retningen jeg har gått i.

Hvordan velger du hvilket materiale du skal ta fatt i?

Utvelgelsen skjer i tråd med den musikalske intuisjonen. Jeg leser og spiller, synger, forsøker meg frem og tester ut hva som dukker opp av stemninger, harmonier og melodier. Det er en så lite intellektuell metode som mulig, hehe. Jeg ønsker å frigjøre meg fra den bevisste tanken i den del av prosessen. Så kan jeg koble meg på igjen når jeg skal sette ting sammen, og vurdere totalen.

Allerede i 2008 benyttet du tittelen «Flower of Evil», et annet dikt fra samme samling, «Invitation to the Voyage», var representert på «Go Dig My Grave» (2018) og nå har du altså viet et helt album til Baudelaires tekster. Kan du fortelle om fascinasjonen for hans poesi, «Ondskapens blomster» og hva det er som treffer deg så sterkt i den?

Jeg er fascinert av ideene Baudelaire bringer konkret inn i litteraturen og poesien, spesielt med tanke på tiden dette er skrevet. Han var nyskapende og samtidig tidløs, disse diktene, emnene og stemningene er fortsatt aktuelle. Baudelaire skrev mye om det stygge og det vakre side om side, om liv og død som to enheter som hører sammen. Destruksjon og konstruksjon… noe må dø for at liv skal bli til. Det resonnerer veldig med meg, og ikke minst at han greier å veve slike essensielle temaer inn i et poetisk landskap er rett og slett stor kunst.

Susanna. Foto: Martin Rustad Johansen

Du har valgt veldig nakne arrangementer i dine versjoner av disse diktene. For det meste handler det om stemmen din og pianoet med unntak for litt plystring på «Longing for Nothingness». Hva er tankendbak det?

Ja, dette er slik sangene har blitt til, og denne gangen føltes det riktig og viktig å gi disse enormt rikholdige diktene mye plass. Jeg har allerede begynt å kombinere sangene med andre lyder, som Stina Moltus kassett-musikk, og jeg skal ta de med meg videre inn i større instrumentering. Disse sangene er på en reise og jeg har lyst til å vise frem spennet som ligger i både diktene og musikken, og at ulike sider kan fremheves og belyses på den måten.

Også Ulver slapp nettopp et album inspirert av disse diktene med tittelen «Flowers of Evil». Hva er det som gjør disse tekstene så relevante for vår tid?

Vanskelig å svare for Ulver, men jeg tror at Baudelaire sine dikt traff noe universelt i det å være til. Det går aldri av moten. Han regnes som en av de første modernistene, og skriver om menneskets ulike sider på en til tider rå og utilslørt måte.

Du har valgt å gi ut på og drive ditt eget plateselskap SusannaSonata. Hva er bakgrunnen for at du har valgt å gjøre ting slik og hvilke erfaringer har du høstet i starten ved å slippe musikk på andres selskaper. Hva er fordelen ved å gjøre alt selv?

Jeg har alltid vært opptatt av å forsøke å forstå musikkbransjen og rettigheter. Så allerede fra første platekontrakt med Rune Grammofon, brukte jeg en del tid på å forstå kontrakten jeg inngikk. Dette førte til at de neste kontraktene ble lisensavtaler, som betyr at Morten Qvenild og jeg sto for utgiftene knyttet til innspilling og miks, og at vi leide ut masteren til plateselskapet for en gitt periode. Slik fikk vi direkte eierskap til musikken vi spilte inn, og på et tidspunkt begynte lisensene å gå ut, og jeg måtte finne ut av hva vi skulle gjøre videre. Rune Grammofon var tydelig på at heldigitale utgivelser var lite interessant for selskapet, mens jeg tenkte at om jeg skal lage og spille musikk kan jeg ikke hoppe av den digitale utviklingen. Det hadde vært helt mot sin hensikt, i arbeidet med å nå ut til publikum. Så da tok jeg sjansen og startet SusannaSonata, som i utgangspunktet var ment som en plattform for å håndtere backkatalogen, og arbeide med den digitale tilstedeværelsen. Den første fysiske utgivelsen ble «Wild Dog»-vinylen, en utgivelsessplitt med Rune Grammofon. Av ulike grunner kom vi ikke til enighet om avtalen for plata jeg gjorde med Ensemble neoN «The Forester», så det var første albumutgivelsen jeg gjorde fullblods på mitt eget selskap. Det var sykt stas å vinne Spellemannprisen for akkurat det albumet.
Det er mange både fordeler og ulemper ved å gi ut på andres selskaper, og på eget selskap. Så det koker litt ned til hva man synes er viktig. For meg har det med rettighetene vært essensielt; å ha kontrollen og medbestemmelsesrett. Platebransjen er vel ikke originalt rigget for artister som mener mye om alt fra design og papirkvalitet, til hvordan utgivelsen skal promoteres og presenteres, selv om jeg synes det er naturlig å følge det man har laget hele veien. Med alle endringene i bransjen de siste 20 årene, har det blitt mer vanlig at artist og plateselskap jobber tettere og mer likeverdig tror jeg, og selvsagt har det blitt flere små artist-styrte plateselskap, siden bransjen gikk på ræva i den digitale revolusjonen. (Nå har den på en måte gjenoppstått i en pervertert utgave preget av giganter som Spotify, YouTube, Google og Facebook- der man betaler for å synes)’.
Jeg liker godt å ha kontrollen, og har gjort mange spennende ting kunstnerisk på labelen min som jeg er veldig glad for. Samtidig har jeg omtrent jobbet meg i hjel, og den økonomiske uforutsigbarheten er røff å ha hengende over seg. Problemet er at det ikke finnes så mange alternativer, siden bransjen eies av teknologi-giganter som legger hyper-kommersielle føringer. Jeg klamrer meg fast så lenge det går.

Du er også veldig opptatt av kunst generelt. Hvordan reflekteres det i dine utgivelser.

Ja, det er sammenlignbart med det å samarbeide med andre artister og musikere – de ulike kunstuttrykkene hører jo sammen på et vis, så det er naturlig å se utover det jeg selv lager og finne måter å kombinere det med f.eks. noe visuelt. Og som nevnt tidligere, gir det tilbake til musikken, åpner nye rom og perspektiver, i livet og musikken, for å bruke store ord ☺

Johanna Blom har designet det flotte omslaget hvor dere benytter den surrealistiske kunsten til okkultist, artist og poet Cameron (Marjorie Cameron Parsons Kimmel), Garden & Aradia. Hva er ditt forhold til hennes (Camerons) kunst, spennende liv og livsfilosofi, Ordo Templi Orientis – Ordenen og hvorfor valgte du å bruke denne kunsten her?

Camerons kunst er et stort emne, men jeg kan fortelle at jeg oppdaget henne på en av mine turer til LA, og jeg falt pladask for hennes kunst. Hun har en fascinerende historie, og er lite kjent, som mange kvinner i kunsten dessverre – og det er også typisk for mer esoteriske kunstretninger. Jeg har fått låne kunsten hennes både til albumet «Triangle» fra 2016, og nå igjen til «Baudelaire & Piano»-albumet – jeg synes det er en super fin match. Og jeg har vært heldig som har fått tillatelse fra stiftelsen og OTO som eier en del av hennes verker.

Du har vært i Atlantis Studio hos Janne Hansson og spilt inn. Hvordan har rommet og Stockholm har påvirket det ferdige resultatet?

Atlantis Studio i Stockholm er et helt spesielt sted, både med tanke på innspillingsrommet og tilgang på ulike tangentinstrumenter, mikrofoner, og ikke minst tekniker Janne Hansson og hans kompetanse. Vi valgte dette studioet nettopp pga. disse egenskapene, da tilnærmingen var at vi ønsket å sette opp for å gjøre innspillingen live, med det mål for øye å komme frem til gode versjoner av låtene. Med så få elementer som kun piano og vokal opplevdes det som viktig for helheten. Der spiller selve lydkvaliteten og gode forutsetninger for å pushe seg selv til nye steder under innspilling mye.

Du har produsert platen selv i samarbeid med din mann Deathprod/Helge Sten. Hvordan arbeider dere sammen?

Ja, Helge og jeg har arbeidet sammen lenge, i større og mindre grad, og på ulike sett i lang tid nå. Så vi har en stor fordel ved å kjenne hverandre godt, og Helge kjenner musikken min godt og lever tett på den. Det pågår en slags kontinuerlig kunstnerisk dialog om det vi holder på med til en hver tid, og i den dialogen finner vi gjerne ut hvordan vi skal gjøre ting – om han skal være en del av det eller ikke, og eventuelt hvordan. Jeg synes produsering er super interessant, fordi det er mange muligheter og mange valg som skal tas, samtidig som jeg må lytte til den musikalske intensjonen og forsøke å finne ut av hva som oppleves som riktig for materialet. Helge har bidratt i stor grad til å satse på et levende uttrykk, der mikrofoner, plassering, instrumenter, rom etc. spiller inn på det å lage versjoner av en låt eller et stykke. Det er et samspill som er sammenlignbart med å spille sammen, bare med andre verktøy.
<span data-mce-type="bookmark" style="display: inline-block; width: 0px; overflow: hidden; line-height: 0;" class="mce_SELRES_start"></span>
Du har samarbeidet med CLOAK/DAGGER (Carsten Aniksdal og Sølve Sæther) om video til «The Vampire». Fortell om den videoen og samarbeidet.

Ja, det synes jeg ble en veldig fin video. Selve låta og teksten handler om et avhengighetsforhold, å være i noen andres vold, og å føle hvordan det suger livskraften ut av deg… I videoen er disse sterke følelsene oversatt til en ensom fortvilelse, men også kraft og skjønnhet.
Her igjen er det snakk om et samspill, drøfting av ideer og hva vi ser for oss. Carsten og Sølve fikk forholdsvis frie tøyler til å faktisk utføre i form av filming og klipping, basert på noen ideer vi hadde som utgangspunkt. Det handler litt om å slippe tak og la noen andre tolke eller formidle noe du har laget. Jeg liker godt det samarbeidet, på samme måte som samarbeidet med Claus Breda-Gulbrandsen for noen år siden, han har også laget mange fine videoer og en kortfilm til «The Forester».

Video-stillbilde fra «Baudelaire & Piano» på Henie Onstad. Av: Carsten Anniksdal

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Åååå det har vært dritt, om jeg kan få si det som det er. I fjor var jeg forholdsvis heldig, til tross for en del kanselleringer på vårparten, så fikk jeg gjennomført Baudelaire & Piano konsertforestillingen på Henie Onstad i september og spilt litt konserter utover høsten. Punkt-festivalen og Stavanger Kammermusikkfestival var utenomjordiske opplevelser, med musikk og mennesker under smittevernsmessige trygge omgivelser.
Men i år har omtrent alt jeg hadde planlagt blitt avlyst, ofte på kort tid pga. lokale utbrudd og nye regler til enhver tid. Å samtidig bo i Oslo som stengte ned i begynnelsen av november har vært røft. Jeg er klar for nye tider og vaksine.

Du har til tross for dette vært ganske aktiv med utgivelser. Din første soloplate «Sonata Mix Dwarf Cosmos» fra 2007, som tidligere kun har vært tilgjengelig på CD fra Rune Grammofon, ble i høst tilgjengelig på vinyl for første gang. Kan du fortelle om den utgivelsen og ditt eget forhold til LP-plater?

Ja, det har vært en ganske lang prosess å få utgitt det albumet på vinyl – men det var den eneste plata som ikke har vært utgitt på vinyl, og som du nevner var det mitt først album som ‘Susanna’ så den har vært essensiell i katalogen min. Det var også det albumet Bonnie ‘Prince’ Billy hørte, som førte til at han tok kontakt med meg og vi møttes, og senere samarbeidet.
Jeg er opptatt av å gjøre ting grundig og ordentlig, så selv om få ting blir perfekte (hva blir vel det her i verden) så er det viktig å forsøke å lage noe bra. «Sonata Mix Dwarf Cosmos» er både en ganske lang plate og den har en veldig stille grunnstemning. Så selv om det er mange folk som spiller på den, og det er mange ulike instrumenter, er de kun brukt til å bygge opp under ‘piano og vokal i stue’-feelingen. Og akkurat det kan være utfordrende å overføre til vinylformatet, pga. knitring og sus etc. Og så skal det finansieres, som ikke er en liten ting i seg selv. Man må ha kronasje til å legge ut for hva det koster, og være beredt til å ta sjansen på å kanskje ikke få dekket alle utgiftene. Etter mye om og men over flere år, hoppet jeg i det.
Jeg er oppvokst i kassetten og CDens gullalder, så jeg hadde ikke fryktelig mye vinyl. Det var jo en del opptakskassetter i omløp på åttitallet, gjerne spilt av fra vinyl så klart, og etter hvert CD. Men storformatet vinyl er veldig stas å både lytte til og lage.

I august kommer albumet Susanna & David Wallumrød – «LIVE», som er innspilt på Blå høsten 2019 og på Asker Kulturhus januar 2020, rett før alt stengte ned.

David og jeg er søskenbarn, og har spilt sammen gjennom barndom og ungdom, vokst opp i samme by Kongsberg og på bedehuset der. I tenårene koret jeg en periode i et band David spilte i, sammen med Hanne Hukkelberg og søstera Eli. Vi hadde et band som aldri forlot øvingsrommet, og spilte som duo på Café Mono i 2003. Det var veldig gøy allerede da, men vi var unge og hadde vel en del å finne ut av på hver vår kant. Så vi endte opp med å etablere oss som musikere, og vi har spilt sammen innimellom, men det har ikke blitt så mye av det. Før vi i 2017 fikk en invitasjon til å spille på cocktailbaren Grus Grus i Oslo. Det var så moro at vi valgte å fortsette med det. David er jo enormt talentfull og dyktig, og også en mye brukt keyboardist både live og på plateinnspillinger, så litt utfordrende er det å få kalenderne våre til å gå i hop.
Til nå har det vært et eksklusivt liveprosjekt, men siden vi har fått mange konserter avlyst pga. pandemien ønsket vi å utgi en plate til ære for liveformatet. Vi håper flere kan få glede av disse utrolig fine låtene.

Andre forsmak etter hennes cover av Leonard Cohens «Chelsea Hotel» (også gjort i fine versjoner av blant andre Nico, Rufus Wainwright og First Aid Kit) er en The Beatles-låt skrevet av Lennon & McCartney, «For No One» fra «Revolver».

Det er første gang jeg utgir en Beatles-cover – det bandet og de låtskriverne er en bauta i musikkhistorien, og det er selvsagt med en viss ærefrykt jeg tar i de låtene der. Men denne duoen med David er basert på pur musikkglede og mange av låtene vi spiller, spilte vi sammen allerede på slutten av nittitallet. Vi har forsøkt å gi beng i hva som har vært og kose oss med musikken. Akkurat denne låta er et nytt tilskudd til bunken med låter, og det er fint med noe friskt også. Originalen er nesten litt skjødesløs med den ultra-skjøre tematikken i teksten – vi har tatt med oss det barokke og understreker den bittersøte historien.
Hvorfor vi har valgt akkurat den, eller akkurat de låtene vi har, er en vev av tilfeldigheter kombinert med hva vi liker og at man plutselig hører noe som man synes er interessant og blir nysgjerrig på.

Albumet innbefatter også andre coverlåter med artister som Joni Mitchell, Tom Waits og Leonard Cohen. Hva er filosofien bak en ren coverskive og hvordan har tolkning av andres musikk påvirket deres egen musikk og personlige musikkutvikling?

Jeg har vært inne på det tidligere her, at å tolke noe andre har laget, være seg tekst, bilder eller musikk er veldig livgivende for det kreative. Og det har også vært slik jeg har lært meg å synge. Noen av sangene på dette albumet har vært en viktig del av den prosessen; å finne min egen stemme, mitt eget uttrykk. Å dekonstruere noe for å sette det sammen igjen er inspirerende og gir masse i forhold til utforskning av min egen musikalitet.

Kan du si noe om viktigheten av coverlåten for bevaring av musikktradisjon og for å knytte sammen samtid og fortid?

Ja, det er som du sier selv, gjenbruk av musikk er absolutt viktig og det er vel en av de eldste tradisjonene vi mennesker har. At vi hører noe og gjenforteller det, bringer det videre, setter vårt preg på det.

Til slutt, kan du velge en plate som på en eller annen måte har påvirket komponering eller innspillingen av disse låtene eller ditt artistskap i det hele tatt?

Jeg kommer stadig tilbake til Nina Simone, hennes evne til å tolke og å gjøre andres materiale til sitt eget var formidabel. Og et av favorittalbumene er «Nina Simone and Piano!», som for øvrig inspirerte tittelen til fjorårets «Baudelaire & Piano». Å tolke og komponere, lage noe nytt og bearbeide allerede eksisterende musikk går hånd i hånd for meg, det ene er avhengig av det andre. Det er sånn jeg lærer, og vi står alle på skuldrene til de som har vært her før oss, eller som er her samtidig som oss. Vi deler, gir og tar, fra samme kilde, men som ulike kanaler, noe som resulterer i konstant bevegelse og endring. Det liker jeg godt å tenke på.