Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 17. juni 2021

Chrome Hill: Jazz Rock Noir på Japan-tur

– Grunnideen er jo litt den samme, men i det siste har vi begynt å jobbe litt mer med tekstur og med flere åpne strekk. Det er kanskje den største forskjellen tror jeg. Earthlings-uttrykket startet ut som et overskuddstog og en veldig høy og fortettet energi, som gjennom de siste albumene har åpnet seg opp og blitt mer mangefasettert. Vi digger fortsatt å trøkke på, men har funnet en større helhet ved å åpne opp lydbildet enda mer, forklarer kvartetten Chrome Hill, som er aktuelle med det fjerde albumet «This is Chrome Hill» på Clean Feed Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Jonas Howden Sjøvaag

Chrome Hills «This is Chrome Hill» er rik på atmosfære og fortettet stemning. Kontrastfull, detaljrik og leken med plass til både det vare og det drivende energiske – musikken er mørk, klangfull og mystisk. Eksistensiell på et vis der lys og mørke, død og liv møtes og spagettiwestern, americana, ambient dronemetall, western og free jazz smelter sammen til en slags meditasjon over et konkret landskap eller som en filmisk nærstudie, som de har betegnet som jazzrocknoir.

Her kan du bli mer kjent med bandleder Asbjørn Lerheim, finne ut hvorfor de var glade for å kvitte seg med det tidligere bandnavnet, høre om inspirerende reiser til japan med samspill med lokale musikkstørrelser, lære mer om den indre bandkjemien, hvor viktig eksperimentering er for bandet og hvor viktig barytongitaren og vibrafonen har vært for utviklingen av bandets uttrykk i en mer noir retning.

Hvorfor valgte dere bandnavnet og  hva er deres forholdet til kalkstein rev knollene på Derbyshire-siden av den øvre Dove-dalen i Storbritannia?

Alle: Etter en spillejobb på Glenn Miller i Stockholm i 2006 fikk vi en åpenbaring om at vårt gamle bandnavn «Damp» hadde utspilt sin rolle, og ville prøve å finne noe vi kunne identifisere oss mer med. Vi hadde flere nye bandnavn på blokka før vi endte opp med Chrome Hill. Men navnet vi til slutt endte på fant vi faktisk i en låttittel som bandet Eple Trio hadde skrevet. Nå har det seg slik at trommeslageren i Eple Trio, Jonas Howden Sjøvaag, faktisk også designet coveret på den første Damp-plata. Så det er en link der, på flere måter. Ringen ble på en måte også sluttet ved at Jonas også endte opp med å ta pressebildene til den nyeste plata vår «This is Chrome Hill»! Så det er ikke sånn at vi egentlig hadde noe spesielt nært forhold til stedet Chrome Hill i Storbritannia da vi fant bandnavnet. Vi syns bare det var et veldig fint navn, som kledde, og fortsatt kler musikken vår. Vi syns det var litt tøffere med Chrome enn Damp, og med Chrome Hill fikk vi bilder i hodet om åpent landskap, storhet og kanskje ro i blant det tøffe. Da vi så på bilder av stedet Chrome Hill syns vi at både navnet og stedet, med det golde, øde, men litt storslåtte landskapet var en god match.

Hvordan ble Damp til Chrome Hill?

Asbjørn: Etter at jeg begynte å eksperimentere med en nedstemt gitar, en barytongitar, som egentlig er stemt som en Fender Bass VI (altså en hel oktav ned sammenlignet med en vanlig gitar) endret lydbildet seg en del i forhold til det mer akustiske lydbildet fra de første to Damp-platene. Det begynte med litt eksperimentering på øvingsrommet med en ganske billig Gretsch Jet Baritone, som til slutt endte med å bli brukt på «Earthlings»-plata i 2008. Med» Earthlings» kom et slags stilskifte, til et mer elektrisk og kanskje litt mørkere lydbilde enn tidligere, og det ble da også mer naturlig å gjøre et navneskiftet, fordi vi ville ha et navn som var mer i stil med musikken. Vi ble ikke mindre sugne på å bytte navn da vi i Stockholm lærte at Damp egentlig er synonymt med AD/HD (Disorders of Attention, Motor functions, and Perceptions).

Asbjørn, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Asbjørn: De første minnene om konkrete låter og band, da jeg var veldig liten, tror jeg er når foreldrene mine hørte på ABBA. Det husker jeg veldig godt. Et annet veldig tydelig minne er en LP med 1812-overtyren av Tsjajkovskij! Den ville jeg høre igjen og igjen. Men når det gjelder musikken jeg begynte å høre på etter hvert, var jo dette mer gitarbasert musikk. Jeg hørte i hjel «Wild Frontier»-kassetten av Gary Moore, og hadde alle kassettene til Europe. Vi skulle til Mallorca på ferie da jeg var rundt 10 år, og da insisterte jeg på å ha med kassettspiller og yndlingskassettene mine. Gary Moore og var i hvert fall med, husker jeg. Jeg gikk og bar på den kassettspilleren inn på flyet, en sånn dobbeldekker, siden vi ikke kunne sende den. Så det var en viktig ting for meg å ha med. Jeg var rundt 10-11 år da, og det var vel da jeg virkelig ble lidenskapelig opptatt av musikk.

Du vokste opp i en musikalsk familie. Hva har det hatt å si?

Asbjørn: Musikken har alltid vært, og er fortsatt, sterkt til stede i min familie. Alle spiller instrumenter og synger. Det har sikkert hatt en påvirkning på at jeg har endt opp med å jobbe med musikk, og jeg har alltid fått veldig god støtte i de veivalgene jeg har tatt.

Hvilken musikk var du omgitt av under oppveksten?

Asbjørn: Veldig mye forskjellig musikk egentlig. Men som tidligere nevnt, så husker jeg veldig godt ABBA når jeg var liten. En av storesøstrene mine øvde også mye klassisk på piano hjemme, i tillegg til å spille fløyte. Den andre storesøstera mi, Stine, spilte i et kristenrock-band som het Nødutgang, og som øvde på bedehuset i Mauseidvågen, en liten biltur fra Langevåg der jeg vokste opp. Det var veldig kult å få være med på øvingslokalet der for en liten gutt. Jeg syns at el-gitaren var mest spennende, husker jeg. Mamma og pappa sang i kirkekoret. I tillegg spiller mamma piano og pappa spilte også trompet på den tiden. Pappa jobbet også som kirkeverge da jeg var liten. Så jeg hørte jo mye salmer, men også annen type kor- og korpsmusikk. Men i Langevågen var det, og er fortsatt, mye jazz i kirka. Det er ikke få ganger jeg har hørt Ytre Suløen Jass-ensemble i Langevåg kirke, for å si det sånn. Trommesoloene til Ottar Anderson, som dessverre er død nå, var legendariske. Mamma og pappa hørte også mye på Ytre Suløen, kormusikk som Grex Vocalis, og etter hvert også Brazz Bross, eller Brass Brør, som de het i starten. Jeg gikk også i kor, fra barnekor til Ten Sing-kor, der vi sang alt mulig. Vi sang for eksempel «Slakt» av Raga Rockers, og masse annet. Etter hvert ble det heavy rock og ikke minst blues. Vi spilte masse forskjellig musikk i bandet jeg spilte i, alt fra egne låter, via Megadeth til Rolling Stones. «Orion» spilte vi også, av Metallica. Vi hadde spillejobber på Havna Kafé i Langevåg fra da jeg var rundt femten år, og publikum var titt og ofte ganske, for ikke si meget påseila langevågere. Vi hadde øvd inn 48 låter, og vi spilte fire sett, fra kl. 22-02. Vi hadde egentlig ikke lov å komme inn siden vi var under 18 år, så vi måtte sitte ute på gangen i pausene. Dette var våre første betalte spillejobber, i tillegg til at vi fikk pizza og cola, så for oss var det veldig stas. En annen gang spilte vi på Labbedans på ungdomsskolen, da vokalisten vår Torkjell under «Heaven’s on Fire» hylte så høyt i mikrofonen mellom låtene at diskanten på høyttalerne ble sprengt. Torkjell var skikkelig Kiss-fan, og vi hadde jo sett Paul Stanley hyle til publikum mellom låtene på «Animalize»- VHS´en!

Når begynte du selv å spille og hva var det som fascinerte med denne måten uttrykke seg på? Du begynte med å spille fløyte og var også innom piano før du endte opp med gitaren som ditt hovedinstrument. Fortell om denne prosessen og hvorfor det ble slik.

Asbjørn: Jeg var rundt 9-10 år da jeg begynte å spille fløyte. Påvirkningen kom nok fra den ene storesøstera mi, som spilte fløyte, og hun kjøpte også en til meg på et tidspunkt. Når det gjelder piano så spilte nesten alle i familien piano, så det var naturlig å prøve seg litt der også. Vi hadde også en kassegitar hjemme, som jeg til slutt prøvde meg litt på. Etter hvert begynte jeg med litt gitarbøker, og syns det var veldig gøy. Jeg og barndomskompisen min Jan-Gunnar, hadde en plan om å starte band lenge før noen av oss spilte noen instrumenter. Så da jeg var 13 år, fikk jeg el-gitar i bursdagsgave, og han fikk et trommesett ikke lenge etterpå. Jeg ble fullstendig hekta på å spille gitar og øvde veldig mye. Pappa lydisolerte rommet mitt ekstra godt også, så jeg fikk aldri noen klager på at jeg spilte for høyt heller! Så forholdene lå godt til rette kan man si. Vi begynte ganske umiddelbart å spille i band sammen, og det hele endte opp med et band som het Blue Note. Vi holdt bandet gående helt til alle begynte å studere og flyttet fra Langevågen.

Har du hatt noen musikalske mentorer eller forbilder opp igjennom? I så fall hvem og hva har du lært av de?

Asbjørn: En av mine første gitarhelter var gitaristen i bandet til søstera mi. Han heter Pål André Måseidvåg, og er en veldig bra bluesgitarist. Han var den første gitarlæreren min, og viste meg blues-skalaen, Stevie Ray Vaughan-soloer, Pink Floyd-soloer og presenterte meg for mye bra musikk som har hatt mye å si for veien videre. Dette åpnet opp for at jeg ble mer interessert i blues, og da også improvisasjon. Jeg tror at det har hatt mye å si for veien videre. Ellers har vel alle bandene jeg har hørt på vært forbilder i perioder, alt fra Metallica til Bill Frisell. Man blir jo påvirket at det som man omgir seg med til enhver tid, tenker jeg i hvert fall. Da jeg begynte å bli mer interessert i andre ting enn heavy metal og blues var Terje Rypdal og Knut Reiersrud et voldsomt kick, og fortsatt er det.

Hvilket utbytte har du hatt av musikkutdannelsen din fra musikklinja på Fagerlia videregående skole, Viken folkehøgskole, Universitetet i Oslo og Norges musikkhøgskole?

Asbjørn: På musikklinja hadde jeg Ketil Strand som gitarlærer. Han så jeg på NRK-programmet Talentiaden i 1991. Han spilte ei låt som heter «Fuzz» med masse tapping, og jeg fikk fullstendig hakeslepp, særlig når jeg visste at han var fra Ålesund. Den ene søstera mi, Birgitte, kjente han fordi de studerte musikk sammen. Jeg fikk ta gitartimer med ham før jeg begynte på videregående. Det var veldig stas! På Viken hadde jeg Frode Berntzen som gitarlærer, og da dreide jeg mer over til jazz-gitar. Det var superfine gitartimer og jeg øvde og spilte veldig mye det året. Folkehøgskolen var et fantastisk år, som hadde mye å si for veien videre. Det gav meg en enda større trygghet til å satse, og jeg følte at vi ble backet skikkelig opp av alle lærerne. På Universitetet i Oslo og på Musikkhøgskolen hadde jeg mange knallbra lærere og jeg møtte mange veldig bra musikere, blant annet Roger og Torstein, som skulle bli mine følgesvenner i Chrome Hill. Alle de årene har vært svært formgivende på hver sin måte.

Nils Olav Johansen, Jon Eberson, Torgrim Sollid, Håkon Storm-Mathisen, Sidsel Endresen og Rob Waring var noen av lærerne dine. Hva har du tatt med deg videre fra dem?

Asbjørn: Veldig veldig mye! Dette med å bli introdusert for mye bra musikk har vært sentralt. Men kanskje særlig ordet åpenhet er noe som oppsummerer mye. Hver uke hadde vi et eget improvisasjonsfag på Musikkhøgskolen, ledet av Sidsel Endresen og Torgrim Sollid. Det var noen knallfine økter. Mens Nils Olav Johansen, Jon Eberson, Håkon Storm-Mathisen og Rob Waring hadde jeg en-til-en timer med, som alle var veldig bra og inspirerende. Det er vanskelig å oppsummere kort hva jeg har tatt med meg videre egentlig, siden det er så innmari mye. Men når Jon Eberson tegner opp en helt rett strek etter at vi har spilt en låt, og sier «sånn spiller du nå», og deretter skriver opp en mer bølgete strek og sier: «prøv å spille litt mer sånn», så skjønner man poenget veldig fort. Ebers var også veldig opptatt av at man skulle få de andre i bandet til å låte bra. Når det gjelder Håkon, så hadde jeg han også som veileder da jeg tok master for bare noen få år siden, på NMH. Da jobbet jeg mye med sound, og han har vært viktig når det gjelder innspill til sound, og i forhold til det prosjektet jeg holdt på med da. Det var også ting som til slutt endte opp på plata «This is Chrome Hill». Av og til kan det være bra med noen utenfor en selv, som hører åpent på hva man tenker om det man holder på med, og det gjorde han. En ting vi snakket om, var at det for eksempel kan være litt utfordrende med så mange bass-tunge elementer i et band, med både kontrabass og Fender Bass VI. Så vi snakket mye om register, og det hjalp meg til å utvide lydbildet enda mer, ved å bruke slide i større grad enn før, og med å utvide med flere effekter. Jeg hadde også en time med Ivar Grydeland og med Hilmar Jensson, som også var veldig lærerikt. Ivar tipset meg om Red Panda Tensor-pedalen, som jeg endte opp med å bruke ganske mye på «This is Chrome Hill».

Du er ansatt som universitetslektor ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo og arbeider også som lektor i Oslo musikk- og kulturskole. Hvilken innflytelse har den nære kontakten med nye musikergenerasjoner og den pedagogiske/teoretiske innfallsvinkelen til musikk på egen komposisjon og musikkutøvelse?

Asbjørn: Det bidrar til at jeg hele tiden holder meg oppdatert på nye band og ting jeg ikke nødvendigvis hadde sjekket ut selv. Jeg vet ikke om det har en direkte påvirkning på min egen musikk, men alt henger jo sammen med alt. Det er både fint og inspirerende å kunne gjøre begge deler, både spille og undervise. Jeg føler at det er en veldig naturlig ting å gjøre, og at begge deler beriker hverandre.

Du har mottatt diverse stipend fra Statens kunstnerstipend og Komponistenes vederlagsfond samt fått tildelinger fra Fond for utøvende kunstnere. Albumet «This is Chrome Hill» er også støttet av Fond for utøvende kunstnere og fond for lyd og bilde. Hva betyr sånne ting for egen artistisk frihet og mulighet til å kunne drive med musikk profesjonelt i Norge i dag?

Asbjørn: For meg har det gitt stor uttelling. Reisestipendet fra FFUK i 2005, gjorde at jeg kunne reise en hel måned til USA og ta timer med Mick Goodrick, Jon Damian, Bob Moses og Ben Monder. Det var et veldig stort kick, og det ligger også kunnskap der, som jeg tok med videre inn i både min egen undervisningen, og inn i musikken og spillingen mi. Når det gjelder platestøtte og støtte til komponering gjør denne støtten at man ikke alltid trenger å ta kun kommersielle og økonomiske hensyn når man lager og spiller inn musikk. Det bidrar i veldig stor grad til at jeg kan holde på med Chrome Hill for eksempel. Denne støtten er ikke noe man blir rik av for si det sånn, men heller mer et slags minimumstilskudd for å kunne holde det gående og ha mulighet til å øve slik at man kan opprettholde et høyt nivå på instrumentet sitt, skrive musikk og spille konserter.

Har du noen favorittgitar, forsterker eller pedal. I så fall hvilken og hvorfor?

Asbjørn: Jeg har fire favoritter: Fender Bass VI, som jeg altså bruker i Chrome Hill. Deretter kommer kassegitaren min HD-35, som jeg bruker med Lisa Dillan og Elvis-prosjektet, Ibanez LR-10, som er en 335-type gitar, og en Ibanez Lawsuit 2355, som er en 175-type gitar. Jeg er veldig glad i alle de gitarene. Det er vanskelig å si akkurat hvorfor, men det handler både om spillbarhet og sound. Når det gjelder forsterker, er Fender Deluxe Reverb den ultimate gitarforsterkeren for meg. Det låter bra med en gang og det er lett å få til det jeg vil. Når det gjelder pedaler, er min nyeste favoritt Red Panda Tensor, som er en slags looper, men som sender tilbake loopen ganske oppstykket og tilfeldig, men på en veldig musikalsk og organisk måte. Den er mye brukt på «This is Chrome Hill».

Hvor opptatt er du av utstyr og hvor viktig er det med riktig utstyr for at det skal låte som Chrome Hill?

Asbjørn: Jeg er veldig veldig opptatt av gitarutstyr og pedaler, og bruker veldig mye tid på gitarlyd. Jeg bruker omtrent 10-20 pedaler på to separate brett med Chrome Hill, der jeg kan splitte signalet slik at signalgangen blir parallell. Jeg kan dermed ha et signal med vanlig el-gitarlyd og konvensjonelle effekter, og ett signal med mer utradisjonelle effekter som blendes inn. Det blir litt som å spille to instrumenter på en gang, når det står på som mest. Jeg har fått bygget en splitter som tar hånd om slettingen av signalene, som er bygd av Marcus Hasli Johnsen i Pyu Pyu Electronics. Men det er i bunn og grunn Fender Bass VI-gitaren som er det aller viktigste for lydbildet i Chrome Hill. Jeg tror nok at det hadde hørtes ut som Chrome Hill med den gitaren og en god vreng og romklang-pedal også. Når man er på turné, spiller man ofte på de forsterkerne som står på stedet, og det går helt fint når man blir vant til det. Men pedalene har jeg alltid med meg, og hvis de hadde blitt borte på flyet etter noe, hadde det vært litt småkrise. Men jeg tror jeg skulle fått det til da også.

Man kan ganske konkret høre påvirkningen av den nevnte Fender Bass VI-barytongitaren og bruken av vibrafon. Hvordan har selve instrumentene påvirket det musikalske uttrykket vi får høre i Chrome Hill og samspillet mellom dere som musikere?

Asbjørn: Det handler nok aller mest om hva man selv er komfortabel med. Hvis man er komfortabel når man spiller, og at man selv kjenner at det er en slags direkte linje mellom en selv og instrumentet, er det lettere å få fram det man vil si, og dermed lettere å kommunisere med resten av bandet. Torstein spiller også vibrafon på plata, han har faktisk kjøpt en som han har hjemme. Vi syntes at det ble veldig friskt, og at det legger til et ekstra lag i musikken.

Hvordan komponerer du musikken din?

Asbjørn: Jeg prøver å sette noen rammer for meg selv for å gjøre det litt lettere å komme i gang. Jeg ser på bilder, leser bøker, ser på gode filmer og henter inspirasjon derfra. Jeg prøver å tenke litt sånn «landskaps-aktig» når jeg skriver, jeg prøver finne en grunnstemning i låta, og så bygge videre derfra. Men det er stort sett tidskrevende arbeid å komponere.

Har du noen rutiner for å finne arbeidsro og inspirasjon?

Asbjørn: Jeg skriver ikke musikk hele tiden, men jeg må ha flere dager og perioder som jeg vet er ledige. Jeg må ha god tid. Nå vet jeg for eksempel at jeg har en del ledig tid i mai og juni (det er stund siden vi gjorde dette intervjuet, red.anm.), så da skal jeg begynne å komponere ny musikk til neste Chrome Hill-plate.

Hvordan skiller Chrome Hill seg med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band og prosjekter dere har vært med på som Damp, OJ Trio, Subtonic, Lisa Dillan & Asbjørn Lerheim – Quite Quiet Project, Atle Nymo / Frode Nymo Quartet, Ensemble Denada, Helge Sunde Norske Store Orkester, IPA, Juxtaposed, Motif, North Norwegian Youth Big Band, Ole Morten Vaagan Project, The Rainbow Band, Trondheim Jazz Orchestra, Ballrogg, Heidi Skjerve Quintet, In the Country, Northern Concept, Elephant9, Halles Komet, Jon Eberson Trio, Jørn Øien Trio, Mumpbeak, Red Kite og Shining? Og hva har dere tatt med dere fra de andre prosjektene til Chrome Hill?

Alle: Det tror vi er vanskelig å si noe veldig konkret om. Men det er klart at man tar med seg påvirkninger fra andre prosjekter i større eller mindre grad, selv om man ikke alltid er klar over det selv.

Hvordan skiller dagens utgave av Chrome Hill seg fra bandet som albumdebuterte med «Earthlings» i 2008?

Alle: Det er litt vanskelig å peke på akkurat hva det skulle være egentlig. Grunnideen er jo litt den samme, men i det siste har vi begynt å jobbe litt mer med tekstur og med flere åpne strekk. Det er kanskje den største forskjellen tror jeg. Earthlings-uttrykket startet ut som et overskuddstog og en veldig høy og fortettet energi, som gjennom de siste albumene har åpnet seg opp og blitt mer mangefasettert. Vi digger fortsatt å trøkke på, men har funnet en større helhet ved å åpne opp lydbildet enda mer.

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Chrome Hill.

Asbjørn Lerheim (leder, komponist, baryton gitarist)

Torstein: Asbjørn er hjernen bak bandet, låtene og retningen.

Atle: Asbjørn kommer med gode komposisjoner og låtideer som vi kan jobbe med. I tillegg er han veldig dyktig når det gjelder lyd/sound/tekstur – noe som gir et tydelig preg på musikken. Hjernen, som Torstein sier:)

Roger: Asbjørn har helt siden oppstarten hatt en utrolig smakfull teft for sterke melodier, og gitt rom for både unison samstemthet og det kontrapunktiske og polytematiske i sine komposisjoner. En sann fryd å kompe og spille med.

Atle Nymo (tenor saksofon og bassklarinett)

Torstein: Atle er en fantastisk improvisatør som bringer det beste fra jazzen inn i mixen, i tillegg til å bidra sterkt til låtenes form.

Asbjørn. Atle har også en slags luftighet i spillet sitt, om man kan si det på den måten. Han får ting til å skinne på en veldig fin måte.

Roger: Atles saksofonspill har en helt utrolig stor dynamikk, fra det helt sarte, skjøre til full trøkk med råhet og kompleksitet i både frasene og uttrykk. Da er det lett å spille kontrabass under.

Roger Arntzen ( kontrabass)

Torstein: Roger er Asbjørns «lille hjelper» når det gjelder musikalsk retning og visjon. Roger er opptatt av estetikk og form og er en bunnsolid bassist.

Atle: Roger balanserer den tradisjonelle bassrollen veldig bra med en ekspressiv og tydelig jobbing med form, lyd og estetikk. Dette åpner opp musikken på en fin måte.

Asbjørn: Ja, Roger er bunnsolid og han ser det store bildet både i enkeltlåter og når man skal sette sammen et album. I tillegg til det som Torstein og Atle sier her, så er han den fremste jeg kjenner på planlegging og logistikk. Han er fullstendig rå på å legge reiseruter, god på booking og god til å lage hjemmesider.

Torstein Lofthus (trommer og vibrafon)

Asbjørn: Torstein bidrar sammen med Roger til å gi bandet tyngde i kompet, samtidig som lekenheten og eksperimenteringsviljen er bevart.

Atle: Torstein er en bauta som trommis, og bidrar med en enorm energi og tyngde i spillet sitt. Sammen med Roger gir han musikken en veldig fin blanding av åpenhet og fasthet.

Roger: Som bassist har jeg kunne spille nesten hva som helst på hvilke som helst låter med Torstein, mens Torstein hele tiden bare lekt med både time og tekstur i samspillet med oss andre i bandet. Torsteins evne til å både være inni beatet, men ikke minst til enhver tid kunne skyve på det, eller øke og sakke, nesten uberørt av både tempoer og polyrymiske motstemmer, har gjort det utrolig gøy å spille bass i Chrome Hill.

Asbjørn Lerheim skriver all musikken, mens bandet arrangerer. Hvordan er denne prosessen og hvor mye innflytelse har bandet på det ferdige resultatet?

Alle: Asbjørn skriver musikken, og kommer stort sett med en veldig tydelig grunnidé til arrangement. Resten av bandet finpusser på Asbjørns låter/ideer, og kommer selv med ideer som vi prøver ut. Det hele er en svært demokratisk prosess.

Hvilken innflytelse har byttet fra Jørgen Munkeby til Atle Nymo hatt på det musikalske uttrykket?

Torstein: Atle og Jørgen er to svært markante stemmer, og utrykket endres nødvendigvis litt ved bytte. Samtidig har det ikke endret så mye på grunnideen til selve bandet.

Hvorfor valget av albumtittelen «This is Chrome Hill»?

Roger: Selv om noen kanskje kan assosiere tittelen i retning av å være tittelen på et debutalbum, så ønsker Chrome Hill å fortelle nettopp det motsatte, at dette er et band, som har holdt på en stund, og at vi fortsatt er her, her er lyden av oss. Nå! At dette er oss, den samme gjengen (nesten) gjennom hele 20 år, men samtidig i en helt annen drakt enn da vi startet opp som det akustiske sekstitallsjazzkartetten og studentbandet «Damp». Det er kanskje et ønske om å si så tydelig vi kan at musikken må snakke for seg selv, at vi er musikken og den er oss.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til og om hvordan de har påvirket Chrome Hill og/eller «This is Chrome Hill».

Sula
Asbjørn: Øya Sula er der jeg kommer fra, og det har kanskje hatt sitt å si også, for musikken sin del. Det er jo fantastisk natur på Sunnmøre, og ganske rå natur med fjell og sjø.

Godlynt
Asbjørn: Godlynt kan vi godt assosiere oss med!

Improvisasjon
Alle: Chrome Hill, og ikke minst Damp, var i starten veldig melodi- og jazzlåt-form-orientert, hvis man kan kalle det det, hvor improvisasjonen hadde en mer tradisjonen rolle, form av jazzsoloer over på typiske steder i forhold til en jazzlåt-norm. Mens gjennom tiden som Chrome Hill og de tre siste platene har improvisasjonen også bredt seg inn i andre parametre som improvisasjon over form tekstur, klang og romlighet.

Jazzrocknoir
Asbjørn: Et beskrivende merkelapp synes vi, som kanskje gir litt andre assosiasjoner enn bare ordet jazzrock, som igjen i sin opprinnelige betydning, også kan gi litt utilsiktede assosiasjoner til musikk som er ganske fjernt fra Chrome Hill.

Western
Asbjørn: Sergio Leone! Stor inspirasjon derfra og formgivende for lydbildet til det som nå er landskapet Chrome Hill befinner seg i.

Americana
Asbjørn: Jeg er glad i mye musikk som har americana-stempelet, og det høres muligens til en viss grad på spillinga mi også.

Avantgarde, eksperiment
Asbjørn: Det å eksperimentere, er vel mer en slags holdning i Chrome Hill, mer enn noe annet.

Free jazz
Asbjørn: Jeg tenker mest på Ornette Coleman når man bruker ordet free jazz egentlig. Ornette Coleman har noe vi alle har hørt veldig veldig mye på.

Filmmusikk
Asbjørn: Jeg syns det er lettere å ha en rød tråd i låta når jeg tenker at jeg skriver til et landskap, eller en film for den saks skyld når jeg komponerer. Det hjelper meg til å finne en grunnstemning i låtene.

Earth
Asbjørn: Dylan Carlson i Earth hadde stor betydning når det gjelder min oppdagelse av barytongitaren.

Tom Waits
Asbjørn: Fint og rått på en gang! Enorm inspirasjon.

Neil Young
Asbjørn: Neil Young har jeg hørt mye på! På albumet «Country of Lost Borders» spiller vi «Dead Man Theme» fra filmen «Dead Man», og låta var lenge med oss på en åpningslåt på mange av våre konserter. Fint og rått på en gang også det!

Albert Ayler
Asbjørn og Roger: I studietiden på NMH oppdaget vi livealbumet «Live In Greenwich Village» med Albert Ayler! Råskapen og direktheten i melodiene og versjonene blåste oss helt av banen, og det banet vei for mange av låtene på debutplaten til Damp, «Mostly Harmless (Songs)».

Pharoah Sanders
Alle: Etter oppdagelsen av Albert Ayler var veien til Pharoah Sanders like naturlig.

John Coltrane
Alle: Enorm inspirasjon! Særlig dette med det søkende og eksperimenterende som alltid er til stede i spilling hans.

Japan – Michiyo Yagi, Tamaya Honda og Nori Tanaka 
Asbjørn: Japan er veldig fascinerende og har en veldig bra eksperimentell jazzscene. Vi har spilt der fem ganger siden 2015, og vi kommer til dra tilbake igjen så snart koronasituasjonen tillater det. Det er også mange sterke improvisatører som vi er fascinert av: Otomo Yoshihide, Akira Sakata og Tetuzi Akiyama, for å nevne noen. Det er også relativt vanlig å blande forskjellige kunstuttrykk på konserter, som for eksempel live painting og fri-impro.

Roger: I 2016 reiste Asbjørn og Roger til Japan uten Atle og Torstein, for å delta på en Trade Mission i Tokyo. Vi ble da gjennom Mark Rappaport koblet sammen med trommeslageren Noritaka Tanaka. Tanaka hadde da nylig kommet tilbake til Japan etter mange år i undergrunnsmusikkmiljøet i Chicago, hvor han hadde samarbeidet med blant annet Peter Brötzmann, Jeff Parker, The Cairo Gang og Bonnie ‘Prince’ Billy. Asbjørn, Roger og Nori spilte to konserter i Tokyo, og gjentok det igjen et drøyt år etter. Neste tur igjen ble hele Chrome Hill med til Japan, og da fikk vi endelig organisert noen konserter med Michiyo Yagi, som vi tidligere hadde digget fra samarbeid med blant annet Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love. Det var et utrolig kick å spille med Michiyo og Nori, som kommer fra et helt annet ståsted enn oss, med Chrome Hill-repertoaret. Det låter også helt fra en annen verden å tilføre koto i Chrome Hill- soundet, samtidig som det også låter utrolig fint sammen med barytongitaren og saksofonen når Michiyo drar løs med sin utrolige touch. På Asbjørn og Rogers siste duo-tur i 2020 ble vi også koblet sammen med Michiyos mangeårige duo-makker Tamaya Honda, som kanskje drar uttrykket enda mer over i en rocka retning. Disse musikalske møtene har vært sjelsettende for utviklingen videre for både låtmaterialet og spillestilen på noen av låtene i Chrome Hill, og vi kommer til å fortsette å utvikle dette samarbeidet videre når det blir mulig igjen.

Atmosfære
Asbjørn: Noen av låtene på «This is Chrome Hill» er mer atmosfæriske enn andre, kanskje særlig «10-4».

Roger: Gjennom de fire siste albumene har et stadig mørkere og mer klangfylt lydbilde oppstått, og kanskje også banet vei for litt mer atmosfæriske elementer i Chrome Hills musikk. Lydbildet har i hvert fall blitt en anelse mer komplekst enn tidligere, og det oppleves at et tidvis større lydbilde har fått mer plass.

Kontraster
Roger: Samtidig som at lydbildet kanskje er større, så er det samtidig blitt mer plass til kontraster i lydbildet, hvor noen låter strippes helt ned og spilles helt tørt, nært og nakent. Låtene gir rom for både ekstrem saktegående pulser og heseblesende rockegroover. Dette spennet opptar oss veldig, og det for tiden veldig gøy å utforske disse rommene enda mer.

Detaljer
Asbjørn: Det er fint å variere på «mikronivå» også, og da er detaljer viktige. For meg gir dette en ekstra dimensjon i musikken, men det krever at man er veldig påkoblet og lytter aktivt, kanskje på et litt høyt volum for å få med seg detaljer i dynamikk, og små ting som skjer.

Eksistensialisme, død, liv
Roger: Det setter litt preg på en å få små glimt av døden, samtidig som livet snirkler seg videre, når enten sykdom eller hendelser har oppstått. Om man nesten falt ut gjennom et vindu på turné i Japan i jakten på et kult foto, eller man har måttet håndtere syke barn eller hjertesykdom, så settes de store tingene og tankene i perspektiv. Det har bragt oss enda mer sammen som band, samtidig som man rasjonaliserer ydmykt at man er en liten del av en større helhet. Alle disse opplevelsene og tidvis tilstandene har i forskjellige grad spilt inn i både komposisjonsprosessen og under produksjonen av selve albumet.

Travassos står for det stilige designet og illustrasjonen av en «ridende cowboy» med en røyksky over seg. Fortell om Travassos, artworket til  plata og forholdet mellom kunst og musikk.

Asbjørn: Travassos jobber mye med Clean Feed, og lager mange av coverne. Nå er det slik at Travassos får helt frie tøyler av oss, men plata var ferdig innspilt før designjobben ble gjort. Derfra fikk vi flere utkast med ulike ideer, og så valgte vi det som vi liker best. Det er jo viktig for oss at coveret resonnerer i noe i oss, og treffer oss på en eller annen måte.

Albumet er spilt inn i Amper Tone i Oslo med Bård Ingebrigtsen og Kim Lillestøl som teknikere og Johnny Skalleberg på miksing. Fortell om det valget og om hvordan selve lokalet og atmosfæren der har påvirket uttrykket på plata.

Alle: Amper Tone er et fantastisk studio, hvor man føler seg hjemme med en gang. Alle som du nevner over har i veldig sterk grad satt sitt preg på plata. Det er også fantastisk mye flott analogt utstyr der, som farger lyden på en måte som vi liker veldig veldig godt. Johnny er også veldig kreativ og utforskende når han mikser, og har et veldig godt øre for hva som trengs hvor. Han er ikke redd for å legge på noen tapesalat-effekter eller drøye klanger for eksempel.

Hva slags forhold har dere til albumformatet og fysiske utgivelser med musikk kontra de digitale måtene og distribuere musikk på?

Alle: Vi tenker helt konkret i albumformat/LP når vi lager en plate. Men det digitale har jo endret på alt. Vi er likevel glad i selve albumformatet.

Fortell om plateselskapene deres og forholdet til dem.

Bolage

Roger: Primus motorer i Bolage er våre gode venner Håvard Stubø og Tord Krogtoft, to Narvikværinger med en visjon og kanskje også en reaksjon på platebransjen, og med et ønske om å gi ut musikk med kontroll på hele produksjonsapparatet, samtidig som at veien er kort fra kunstnerisk idé til realisering. Med band i katalogen som strekker seg fra Stian Westerhus’ Puma via Håvard Stubøs hardtsvingende trio- og kvartett-utgivelser til frijazz med Ballrogg og IPA, fikk Chrome Hill mulighet til å gi ut to album i godt selskap. Det var også litt buzz rundt Bolage, både i norsk og amerikansk jazzpresse, så det føltes veldig bra å være med på det. Men som med mange små, egendrevne plateselskap er det begrenset hvor mye man kan forvente av mulighet til å holde trykket oppe.

Clean Feed

Roger: Overgangen fra Bolage til Clean Feed var en kjærkomment mulighet i å kunne nå ut enda lenger i verden for Chrome Hills utgivelser. Clean Feed har gjennom sine 20 år som plateselskap gitt ut over 600 album, med undergrunnsmusikk fra hele verden, og primus motor og plateselskapshøvding Pedro Costa har et ektefølt engasjement for hvert enkelt plateprosjekt. Kontakten med Clean Feed har åpnet opp for konserter i Portugal og anmeldelser i helt andre miljøer enn tidligere, og det er veldig spennende å være en del av den utvidede Portugal-familien. Vi planlegger å både gjøre flere konserter i Portugal og gi ut nye plater på Clean Feed, og håper Costa ikke legger bort direktørhatten på hylla på enda mange år til.

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Torstein: Det har vært lite spilling, men alle er engasjert i ulike undervisningsstillinger ved siden av den utøvende virksomheten. Det har ikke skadet med litt familietid.

Atle: enig med Torstein- lite spilling og mange avlyste konserter, dessverre. Ikke nødvendigvis dumt med litt tid mellom albumslipp og turné, da rekker folk å sjekke ut musikken vår før vi kommer på klubbene rundt om. I dette tilfellet tar det kanskje i overkant lang tid da. Vi rakk å spille én konsert på Hamar i september 2020, men releaseturneen gjenstår fortsatt, for å si det sånn.

Hvilket forhold har dere til livestreams og lavkapasitetskonserter?

Alle: Roger og Asbjørn gjorde en livestream som duo under den første nedstengningen. Det var fint å kunne gjøre det, men vi gleder oss aller mest til å spille live igjen og kunne kommunisere med et live-publikum igjen. Lavkapasitetskonserter er jo de fleste jazzmusikere vant til uansett, i større eller mindre grad.

Kan Asbjørn til slutt velge fem låter som har inspirert ham som musiker og fem som har inspirert ham som komponist og si hva han har fått ut av disse låtene? Og kan de andre bandmedlemmene velge tre låter hver som de forbinder med Chrome Hill og hva det er som gjør at de relaterer til disse låtene eller historien dere har felles med de låtene?

Asbjørn: Fem låter som har inspirert meg som musiker: Terje Rypdal: Ørnen. Den lærte jeg av gitarlæreren min, Ketil Strand på videregående, og så hørte jeg Rypdal på jazzklubben i Ålesund med The Chasers. Det var et helt utrolig vanvittig kick. John Coltrane: Crescent. Jeg har hørt så innmari mye på den plata, så den låta måtte med. Hele plata kunne egentlig vært med her. Jeg liker særlig det at det er så mye plass til de andre musikerne i bandet på den plata. Hør på «The Drum Thing» også for eksempel. Miles Davis: Bitches Brew. Legendarisk. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si enn det. Albert Ayler: Truth is Marching In. Når jeg hørte dette for første gang ble jeg helt blåst av banen fordi jeg ikke hadde hørt noe som lignet på dette før. Låta er jo litt sånn salme og gospel-aktig og så tar det fullstendig av etterpå. Herlig musikk. Det er viktig å høre alle de 12 minuttene og 39 sekundene da. Per «Texas» Johansson: Vanvittig fin gitarsolo av Johan Lindström på pedal steel! Helt fantastisk gitarist! Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt gjennom den låta og gitarsoloen.

Fem låter som har inspirert meg som komponist. Felles for disse er at det er en veldig tydelig grunnstemning i låtene. Det er også mye repetisjon, med små forandringer og mange fine detaljer underveis. Det liker jeg godt. Men man må høre godt etter. Og kanskje være en litt tålmodig type av natur. Earth: Land of Some Order Arvo Pärt: FratresTrygve Seim: SorrowsJakob Bro: Heroines Ornette Coleman/Pat Metheny: Kathelin Gray

Torstein: Miles Davis Live at Fillmore East: «Directions», «Bitches Brew» og «Spanish Key». Litt ensidig og fjernt fra americanapreget vårt, men nevner disse da Miles sine liveplater etter «Bitches Brew» danner selve grunnlaget for min omgang med improvisert musikk.

Roger: Jeg ønsker å trekke fra noen tidlige Damp-låter, hvor essensen av dem utgjør selve startpunktet for Damp for min del, og deres referanse inn i bandet. Låten «Indigo», som er åpningssporet på bandets aller første utgivelse, er på mange måter en tribute til den sterke melodien, og inneholder referanser til mange av våre inspirasjonskilder: Trygve Seim, Albert Ayler, Ornette Coleman, Charlie Haden, Coltrane og norsk folkemusikk, for å nevne i fleng. En annen låt jeg vil trekke frem er  «Fishing Mingus», fra samme album, hvor inspirasjon til Charles Mingus sin uhemmede bruk av skiftende tempo og upolerte arrangement åpnet opp for å inkludere skjevheter i beitet i allerede faste tempo, og det oppsto et rom for å bygge ut teksturene med friksjon i forskjellig grad, og til slutt kunne dra låtene akkurat hvor man vil. Til sist vil jeg trekke fra låta «Wide Stripes» fra Earthlings-plata, som representerte Chrome Hills nye retning, med en enda større enkelhet og punch enn tidligere. På plate ble også låta utvidet med Erik Heggdals mange saksofoner, og det er først og fremst låtens påståelighet og utrettelige drive som har gjort til at låten har fulgt bandet helt til i dag, både i kvartettform, duo med Asbjørn og Roger, og i sekstett utvidet med både dobbelt trommekomp i Noritaka Tanaka og Michiyo på koto og effekter.

 

Chrome Hill – This is Chrome Hill (2020)

 

Chrome Hill – The Explorer (2018)

 

Chrome Hill – Country of Lost Borders (2013)

 

Chrome Hill – Earthlings (2008)

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.