Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 19. juli 2021

Trond Andreassen & Valentourettes: For de som venter på action og tror de har opplevd alt

– For meg handler det om å bryte ut av hverdagslige normer og å skape følelse av at livet er kaotisk eller soundet av det. Rock er også bygd på tradisjoner og kommer fra en tradisjon der ting er ekte og ektefølt; håndlaget, forteller vokalist Trond Andreassen, som sammen med Valentourettes er aktuell med albumet «Alt på en gang» på Kon Tiki Records og Westergaard Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

Med «Alt på en gang» gir Trond Andreassen & Valentourettes oss ekte rock. Rock med overskudd og spilleglede som bobler over. Det er en skive som sparker hardt og rufsete, men som også er sjelfull og påminner oss om hvorfor vi er så glade i rock.

Frontfiguren forteller oss her om en skjellsettende lyttesession hjemme hos tremenningen sin, det stadig tettere samarbeidet med tekstforfatter Christian Bloom, den store helten Elvis, åpenbaringen det var å klare å spille «Wild Thing» med The Troggs, tidlige konsertopplevelser med Depeche Mode og hvorfor han ville ha med seg nettopp The Valentourettes på denne skiva.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Oj, Det er mange år siden. Det som jeg tror må være første gang, var hjemme hos en tremenning, John, på slutten av 1970-tallet. Han hadde kjempehøyttalere og et veldig fint stereoanlegg som han skrøt av. Jeg husker at han satt med modellflyene sine og stereoen og at det lukta modellflybensin. Han spilte ELO på det anlegget på god gammel vinyl. Han hadde også mye av gamle fanziner, hvor vi satt og leste om diverse band, og det var bilder av Kiss før de virkelig begynte å sminke seg. Jeg husker at jeg gikk derfra og hadde alle melodiene i hodet. Jeg tror at jeg var 6-7 år gammel da, og dette gikk rett i meg.

Trond Andreassens band Ricochets gjorde senere en cover av ELOs «Don’t Bring Me Down»,  B-siden på singelen «Devil Inside», på Dead Cool Records i 1998.

Hvilken musikk var du omgitt av under oppveksten?

ELO, da. Stor takk til han for det, men etter hvert som jeg ble 12-13 gikk jeg mer over til å høre på 1950-talls musikk og rockabilly. Jeg begynte allerede å kjøpe singler; mye doo wop. Ja, også var jeg veldig fan av Elvis Presley. Da jeg var 11-12 år gammel hadde jeg en stor plakat av ham på veggen hjemme.

Når begynte du selv å synge og spille og hva var det som fascinerte med den måten å uttrykke seg på?

Det var vel når vi ble 16-17 år, jeg og et par kamerater, som hadde interessen av LP-er og singler, satt hjemme hos oss og spilte og lyttet til musikk, og skjønte at vi hadde mer den interessen enn andre og fabulerte om å lage band. Personlig hadde jeg da allerede prøvd litt med gitar, men hadde ikke konsentrasjon nok til å få det til og tenkte at trommer måtte være ideelt; å bare sitte der og dælje løs. I den alderen hørte vi også på punkrock og 1960-talls låter. Vår første låt da jeg spilte trommer var «Wild Thing» med The Troggs, og den var forholdsvis enkel å få på plass, selv om jeg spilte på et sinnsykt trommesett og utstyret til de andre heller ikke var all verden, men vi kom oss igjennom. Det var noe av en åpenbaring.

Var det dette som ble til Creambabes?

Nei, dette var tidligere. Vi lagde et band kalt Ingrid Espelid and The Horny Girls og gjorde masse covers; spilte 60s låter veldig fort. Creambabes kom etter hvert når jeg begynte å skjønne at jeg ikke egnet meg noe særlig som trommis. På en øving så var vokalisten syk, jeg fikk mic-en for å kompensere for at han ikke var der. Jeg hadde aldri sunget før, så det var en like stor overraskelse for meg som for bandet at jeg virkelig klarte å synge rock’n’roll. Det gjorde at jeg tenkte at kanskje jeg skal gjøre mer av det. Da generte det etter hvert Creambabes med meg som låtskriver på kassegitar, som jeg kunne veldig dårlig, men det ble sanger av det.

Hvordan skiller Trond Andreassen & Valentourettes seg fra andre band og prosjekter du har vært med i, som Trond Andreassen, Creambabes, Ricochets og Navigators, med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming og hva har du tatt med deg fra de andre bandene til dette prosjektet?

Låtskriver er jeg fortsatt her også, som i alle de andre prosjektene. Det som skiller det her er at The Valentourettes er et band som skyter fra hofta med hagla, mens band generelt bruker kikkertsikte og prøver å treffe blink, så blåser de blinken til helvete. Oslos bakgårdskatter, som Valentourettes, passet veldig bra. Når vi skulle gjøre denne platen tenkte jeg faktisk å spille inn live i studio. Valentourettes innehar en vanvittig evne til å spille live og er et band som fungerte veldig godt. De er levende og organiske i sin tilnærming.

Men grunnlaget for låtene var der allerede i forkant?

Jeg hadde helt ferdige låter spilt inn med kassegitar på en dem. Vi var veldig enig i hvilken retning vi skulle ta det. Vi skulle bare klinke til og ikke tenke for mye. Vi ordna oss et samfunnshus med stor sal, rigget opp for å få riktig live-lyd, og ville spille inn løpet av en natt og det klarte vi. De er veldig rutinerte og det hjalp godt på.

Fortell om den musikalske styrken til musikerne dine.

Runar «Kula» Johannessen

Runar er en fantastisk trommis. Han mestrer å spille live og ta ting på impuls og overrasker med sine bidrag. Han kan veksle mellom rockabilly, ska og blues trommer, og har veldig god erfaring med det å snu seg rundt blant annet med Frank Znort Orchestra.

Petter Pogo

Petter Pogo er en mester med å pumpe på bassen, og også flink til å gi rom for låt og melodi.

Petter Baarli

Petter Baarli er en ekte rock’n’roll-gitarist og en av de få som også kan spille både komp og gitarsoloer uten pålegg etter en take. Han briljerer som gitarist. Noe han kan til fingerspissene. Alle soloene er one take. Kan minne om Brian Setzer til tider.

Sammen er de veldig samspilte. Det handler ikke om å være i takt eller perfeksjonist, men mer om å få sjelen ut og å få det til å låte bra.

Du hadde også to andre musikere med deg.

Ja, det er lagt på i studio i etterkant.

Lars Lundevall

Lars Lundevall bidro med å legge komp.

Det gjør han ved å ikke stå i veien for Petter, men gjør komp profesjonelt og  lager bunn som gir dybde i lydbildet.

Sven Poppe

Han er en musiker som har vært med siden nesten starten av Ricochets og bidro med orgel og piano. Det er ikke så mange rock’n’roll-pianister lenger i samtiden. I tillegg så kjenner han meg og tilnærmingen som jeg ønsker, så det var soleklart at Poppe skulle gå inn.

Pogo om Trond

HAN va på turne med Ricochets og vi va på samme festival, Pstereo. Derfor ble vi henta med samme minibuss på flyplassen. Æ satt mæ inn baki og der satt Trond som æ kjente fra før. Hyggelig å se mannen igjen, sant?

Trond fortalte at han hadde ei soloskive klar, men ikke nokka band. For en ære å bli spurt, klart vi takka ja, ja, ja! Så vi fikk demoa av låtan, trente litt på de hjemme og så møttes vi i øvingslokale hass kula. Æ tror vi hadde to og en halv «øving». Det funka fint, vi hadde en feeling for at det der kunne bli fett. Så vi lot det ligge til vi skulle i studio. Bang inn på en kveld, ei natt og en morra. Ferdig.

Han har vært gjestevokalist med Valentourettes noen ganga. Våre felles veia går langt tilbake i tid, Han en en venn, en broder, ekte skit. Han va ikke bandleder med oss, heller litt ydmyk og usikker, det vi gjorde va et samarbeid. Han gjorde oss gode og vi gjorde han god. Heldige også med «studio» og produsent. Koll setting, god lapskaus, gode mikke, gode folk, pang så blir det musikk.

Runar: Hvem kan si nei til en så bra fyr, fantastisk vokalist, bra låter og ikke noe stress, bare en fin gjeng som vil gjøre hverandre gode.

Fortell om ditt eget forhold til Jokke & Valentinerne, Tourettes.

Jeg har alltid vært en fan og alltid elsket soundet til Tourettes og Valentinerne. De briljerer med måten de spiller klassisk god rock’n’roll med snev av punk. Jeg har alltid likt og liker Jokke veldig godt med begge konstellasjonene.

Hva er bakgrunnen for valget av albumtittelen «Alt på en gang» og hva vil du uttrykke med den?

Forrige het «Ingenting hele tiden». Jeg og tekstforfatter syntes det var dekkende og likte kontrasten til den forrige.

Plateomslaget på «Alt på en gang» er laget av Christian Bloom, som også skriver alle tekstene til Trond Andreassens musikk. Fortell om ham og samarbeidet deres med det tekstlige og om albumomslaget.

Vi har jobbet sammen helt siden 90-tallet og er venner som har vokst opp sammen. Vi har alltid vært kompiser, og selv om han har drevet mer med kunst og tegning så har vi alltid hatt en felles interesse for musikk og kunst generelt. (De to møttes allerede i 16-17 årsalderen da Bloom bedrev grafittikunst under navnet Coderock, red. anm.). Han kom inn på de to første Ricochets-skivene og skrev og fikset litt på tekstene. Fra og med tredjeskiva «Isolation» skrev han mye mer og også hele tekster. Jeg var veldig happy med det. Vi kjenner hverandre veldig godt og er sjelevenner og forstår hverandre veldig bra.

Samarbeidet foregår ved at jeg sender demoer på kassegitar. Så tolker han mine tekster på sin måte. Han skriver noen ganger om, så går vi over noen ganger og skriver om alt hvis nødvendig. Vi diskuterer litt underveis. På de norske platene har han tatt føringen helt.

Det har også litt med å begynne å skrive tekster på norsk å gjøre. Etter tre plater med Ricochets og to med Navigators var han litt lei av å skrive engelsk og hadde mer lyst til å skrive på norsk. Det syntes jeg også var gøy. Han ga meg noen tekstutdrag, som viste en helt annen stemme og som også var veldig annerledes fra en typisk norsk tekstkultur. Han er flink til å skjære det inn til beinet.

Det første soloalbumet var litt en prøvelse for ham og meg for å se om dette fungerte. Og var mer nedpå og akustisk i stilen.

Vi fortsatte å gjøre det da vi skrev et nytt album. Da jeg sendte nye låter til han kom det opp nye ideer som var litt mer frigjort fra første runde. Han var mer varm i trøya og jeg skjønte fort at dette passer bedre til et band enn den første som bare var meg og en produsent.

Jeg hadde i bakhodet at jeg ville ha et band som var litt punkete og skitten i stilen. Jeg traff så Petter Pogo da vi turnerte med Ricochets og det slo meg der og da at det var naturlig å spørre om de var interessert i å være med. Jeg kjente de fra før, blant annet fra en miniturne der jeg var med og sang Jokke-låter, så jeg visste hvor gode de var, og heldigvis takket de ja.

Hva er rock for deg?

Det er så omfattende bredt og dypt. Rock kan også være gammel jazz, som Django Reinhardt. For meg handler det om å bryte ut av hverdagslige normer og å skape følelse av at livet er kaotisk eller soundet av det. Rock er også bygd på tradisjoner og kommer fra en tradisjon der ting er ekte og ektefølt; håndlaget.

Hva har du fått fra rocken på et personlig plan?

Om vi tenker på det tidlige møtet med rock’n’roll, som Chuck Berry, Elvis og den suppa der med lyden av trommer, bass og gitar som et håndverk, er det at man kan gi folk gåsehud, få de til å gråte og le. Ja, jeg føler at det har gitt meg følelsen av å ikke være alene i verden.

Hvordan har du blitt rammet av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-restriksjonene?

Det har gitt mulighet til å sette seg ned med gitar og jobbe med musikk i større grad og høre mer musikk og å ta seg tid til å la det synke inn litt mer enn tidligere.

Fortell om plateselskapet ditt Kon Tiki.

JP, ja. (Jens-Petter Wiig, plateselskapsdirektør og trommis i Angor Wat, Israelvis, Ranheim, Castro med mer, red anm.). Han var jo den ivrigste på å ville gi ut debutskiva vår – med Ricochets. Etter det og denne vanvittige iveren til å gi ut Ricochets føler jeg en viss lojalitet til å ville gi ut hos ham, og kjenner ham også veldig godt etter hvert. Vi har veldig god kjemi, og jeg velger nesten alltid å gi ut med ham. Han er en gammel punk trommis som bare gir ut ting han har lyst til og så går inn i det med hud og hår. Sånn gir lojalitet.

Kan du til slutt velge fem låter som har inspirert deg som sanger, fem som musiker og fem som låtskriver og si  hva du har fått ut av disse låtene?

Sanger


«Crying» av Roy Orbison er en låt som jeg skjønte var eksepsjonell med tanke på følelser med crescendo i sluttpartiet.


Jeg liker godt den nonsjalante måten Frank Sinatra i «That’s Life» oppsummerer livet og hvor det også drar seg på mot slutten. Jeg er fan av hvordan det bygger seg opp på; er glad i crescendo og 50s opera-stilen.


Jeg liker også Del Shannons «Little Town Flirt». Liker måten stemmen hans sprekker på.


Samtidig har jeg sansen for måten det monotone og tunge mørket kommer frem hos Depeche Mode og David Gahan. Jeg var og så de live både i Skedsmohallen i 1986 og i Drammenshallen i 1988. Hvilken låt skal jeg velge? Det får bli «Photographic».


«Touch Me I’m Sick» med Mudhoney. Her liker jeg den frådende og destruktive måten det blir sunget på. For ikke snakke om Fuzzgitaren 😉

Musiker


Jeg er veldig glad i Mills Brothers’ «Smoke Rings»; en lazy observasjon av at livet er forgjengelig hvor røykringer forsvinner opp i lufta.


«Rain Dogs» av Tom Waits tar tak i jazz og smørsangeri samtidig som den bryter helt opp i sigøyner tilnærming og obskur beatnik poesi.


The Kinks og albumet «Kinda Kinks» dekker hele 1960s soundets coolness. Låten «Set Me Free» er et godt eksempel på det.


Eric Burdon & Wars «Paint It Black» hørte jeg mye på og har også prøvd å gjenskape litt i en form for bandgreie. Det litt hippe med r’n’b-bånd. Litt afrohippie. Det var en plate som slo meg skikkelig.


The Cynics‘ «Rock & Roll»-albumet var veldig viktig. Etter første høring skjønte jeg at rock’n’roll også har en blanding av poprock og «punk-estetikk». Det var utrolig bra, og jeg velger «What You Get».


Dion & the Belmonts har vært viktige. Det låt skarpt og tøft. Tar «(I Was) Born to Cry» med dem, som Ricochets også har covret.

Låtskriver


Ray og Dave Davies må med. Med melodien i sentrum og de hverdagslige observasjonene som de er eksperter på. Plukker «I Need You» her.


The Doors‘ «L.A. Woman»-plata hvor de flørter såpass med blues på  tittelkuttet.


Lee Hazlewoods «Cowboy in Sweden». Fordi blandingen  av country/crooning og litt psychedelia er magisk. Låt: «The Night Before».

The Seeds: «Pushin’ Too Hard». Sky Saxon var veldig morsomt med sin take på b-kultur. Visste du forresten at han også har laget ei solo doo woop-skive?

Nøkkelen med å blande 60s med punk var en veldig inspirasjon.


Roky Erickson og 13th Floor Elevators tar rhythm’n’blues hakket lenger, syrer det til så det blir nesten litt farlig og har så mye kul poesi. «Starry Eyes» eller «You’re Gonna Miss Me».


Jacques Brels «Amsterdam». Det å blande franske toner i rock har vært en inspirasjon og er tydelig i Ricochets.


Crazy Cavan & the Rhythm Rockers’ «Crazy Rhythm».


Stray Cats’ «Nine Lives».

Rockabilly er den generelt reneste form for rock!

 

Trond Andreassen & Valentourettes – «Alt på en gang» (2021)

 

Ricochets jobber også med ei ny plate som de prøver få ut neste vår.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.