Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 14. august 2021

Norsk Råkk: Balansekunstnere i punk, rock og ska

– Ska inviterer til mye blås, så det passer oss fint. En annen god ting med ska er at det er en sjanger der låtene gjerne høres glade og lette ut. Det gjør seg godt blant tunge og dystre rockelåter, mener Mathias Hole i Norsk Råkk. Bandet er aktuelle med spredte slipp av gamle låter og slapp i fjor albumet «Balansekunstnere». Nå skal de snart i studio igjen og spille inn låter skrevet under pandemien.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Tarjei Krogh (inkl. front, Hamdi Barakat, Synne Tonil

«Balansekunstnere» er som bandet Norsk Råkk selv sier det, en vektet blanding av rock, ska, punk og pop. Å lytte til skiven er en oppløftende opplevelse tross at tekstene også innlemmer mer alvor.

Her forteller de en del av historien om veien frem til det nyeste albumet, hvordan dynamikken med utskiftning og innlemming av nye medlemmer også bidrar til å gi ny giv og nye musikalske variasjoner, gleden ved kommunikasjon mellom sal og scene, fascinasjonen for den «klassiske» norske rocken og nærheten ved å uttrykke seg på sitt eget språk.

Torstein, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så fascinert av den? 

Mine to eldre brødre gjorde at jeg ble eksponert for Kjøtt, Jokke & Valentinerne og Raga Rockers i ung alder. Musikken, uttrykket og ikke minst tekstene på norsk var noe som umiddelbart fenget og festet seg på hjernen. Norsk rock i den gata ble en manifestasjon for meg på barne- og ungdomsskolen. Jeg skrev Kjøtt-logoen stort på skolesekken og fikk mange spørsmål pga. dette. Så helt siden da har jeg vært en slags ambassadør/misjonær for å spre musikken til Kjøtt. Det ble tidlig klart for meg at rock på norsk var noe som kom til å prege livet mitt. 

90-tallet var for meg mystisk og spennende, og disse bandene representerte dette på en perfekt måte. Storbyestetikken, blinkende neonlys i mørket og Oslo som en metropol en time unna Moss med tog. Fra jeg gikk på ungdomsskolen reiste vi inn til Oslo på dagtid for å kjøpe klær, musikk og spise burger på Macern. Da var jeg alltid innom bruktbutikker for å grave etter vinylplater. I perioder hadde jeg ikke en gang en fungerende platespiller, så jeg fikk en kompis til å kopiere LPene over på kassett. Bare det å ha et cover fra et band man digga var noe stort og man kunne sitte å studere coveret i lang tid. Det var vanlig å ha kassettopptak av album og da visste man ofte ikke hvordan coveret på platene så ut eller noe annen info om bandet. Så da var gull å få skikkelig vinyl med stort cover i hånden for en ung musikkentusiast. 

De som vokser opp i dag har direkte tilgang på alt av musikk og video som noensinne er produsert. De teknologiske mulighetene som finnes nå er så å si grenseløse og det er vel kanskje blitt det store problemet også. Musikken og albumformatet har mistet sin verdi og alt er kun et tasteklikk unna for 99,- i måneden. Det skal sies at vinylsalget går i riktig vei, men det kan ikke sammenlignes med glansdagene til CDen. En god andel av lønna fra min første jobb som ryddehjelp og flaskepante-gutt på Rimi gikk til plateinnkjøp. 

Norsk Råkk pressebilde til albumet «Helgardert». Torstein Eriksen bak til høyre. Foto: Tarjei Krogh

Når begynte du selv å spille og hvorfor ble det akkurat bassgitar? 

Jeg begynte faktisk som trommeslager på videregående. Hadde øvingslokale i kjelleren hos meg og utstyret ble ofte stående der til min rådighet. Startet som sikkert de aller fleste med å lære meg barregrep på gitaren og enkle bassganger. Via nettsamfunnet mIRC i en chatgruppe som het «Punk» ble jeg kjent med Linda fra Spydeberg. Linda spilte i bandet AnnaBola som trengte bassist. Jeg grep sjansen med tjuvlånt bass og øvde en liten periode med bandet. Fikk skikkelig kick av å spille i band, men etter kort tid var jeg ute av bandet. Den gamle bassisten hadde blitt sammen med trommeslageren igjen så da var min tid ute.

Etter dette skiftet jeg fokuset over fra trommer til bass. Kjøpte en gammel og sliten bass fra Mr. Møkk aka Kenneth Storkås (Knuste Ruter, Negativ, Bøyen Beng, 2:20) som på dette tidspunktet spilte i mossebandet Morte Cerebrale sammen med Ole Vanem (Knuste Ruter, Hevn, Freedumb) og Sebastian Flesjø (Punchdrunk Slapfighter). 

De to sistnevnte hadde også vært innom øvingslokalet for å jamme på punk-klassikere som Hærverks «Loven slår» og diverse Ramones. Det var ikke før i 2003 at jeg ble med i et band da Freedumb ble startet opp sammen med Ole Vanem og Thomas Walland Hansen (The Supervisors, Everything But Fun). 

Har du en favorittbass, pedal eller forsterker. Hvor opptatt er du av sånne ting? Er det viktig for å oppnå det lydbildet som du vil ha? Bruker du det samme utstyret i alle de tre bandene dine eller varierer det fra band til band? 

Jeg kjøpte en ny sølvfarget Ibanez bass på Riff i Oslo av Sven Erik Kristiansen (Maniac fra Mayhem). Dette var den styggeste bassen jeg kunne finne. Senere har jeg hatt Gibson G-3 Grabber og Fender Precision, men det var ikke før jeg gikk til anskaffelse av Fender Jazz American jeg fant min bass. I nyere tid liker jeg å bruke short scale bassene Fender Mustang og Fender Jaguar.

Av pedaler så bruker jeg alltid en Boss tuner og i Freedumb bruker jeg innimellom en Fulltone OCD pedal. Har hatt noen erfaringer med jordingsfeil på spillestedene så jeg er litt varsomt med å bruke den OCD pedalen på konserter. Har en solid Ampeg VR som veier altfor mye til å drasse rundt på konserter. Så den står hjemme og brukes kun i studiosammenheng. Ellers er Ampeg Portaflex topp som passer fint i en ryggsekk når vi er ute og spiller konserter. 

Jeg er ikke veldig opptatt av utstyr og ser på det mer som et verktøy. Bruker det samme i både Norsk Råkk og Freedumb. I Friksjon har jeg fått med Håvard Eidsaunet (CC Cowboys, Konstant Anfall, Heyday, Major Maracsas) på bass sånn at jeg kan fokusere på vokalen. 

Hva var det som gjorde at du ble opptatt av skamusikk og skapunk? 

Jeg er i utgangspunktet ikke så veldig opptatt av skamusikk. Det er via punken at jeg plukka opp ska. The Aller Værste!; Rancid, Kjøtt – «Kloning»; The Clash – «Rudie Can’t Fail»; Jokke & Valentinerne – «St. Olavs Plass 1»/«Ta meg med» osv. Ofte enkeltlåter punk og rockeband gjorde, som jeg digga. Gjorde en skalåt med Freedumb i 2004 og jeg syns det var veldig morsomt å spille ska-takter og bassganger. Skrev flere skalåter, men de andre i Freedumb ville ikke gjøre noen flere, så da startet tankene om å lage et band som kunne spille mer ska og rock med norske tekster. 

Lame Ducks kommer fra Son/Vestby/Moss og var en greie som jeg plukka og syns var kult, spesielt det å blande blåseinstrumenter med punk og skarytmer.  

Everyting But Fun var et mosseband som hadde spilt poppunk, og som gikk over til å spille ska med blåsere. EBF var et band jeg kjente godt til da Christian Heimdahl, som jeg senere startet Norsk Råkk med, spilte trompet i bandet. Thomas Walland Hansen, som var gitarist i EBF, spilte samtidig gitar i Freedumb. Vokalist og låtskriver i EBF, Stian Day Nilsen, ble senere med i Lame Ducks som bassist så gitarist. Jeg stilte på audition som bassist da sistnevnte trakk seg som bassist i Lame Ducks, men fikk ikke jobben da originalbassist Larsen (Upstrokes, Bankrot) meldte sin interesse å bli med i bandet igjen. 

Hvilket forhold har dere til «de fire store i norsk rock» – det vil si deLillos, DumDum Boys, Raga Rockers og Jokke & Valentinerne? 

Axel Hjelme:

Det er vel ikke helt uventet at Norsk Råkk setter stor pris på norsk rock, men det gjør vi altså. Jokke & Valentinerne og Raga Rockers er vel de to av «de fire store» som har satt mest preg på Norsk Råkk, men alle fire har betydd mye for meg personlig. 

deLillos var vel det første «ordentlige» bandet jeg begynte å høre på. Jeg var bare seks år da «Neste sommer» kom ut, og det var i en lang periode omtrent det eneste jeg ville høre på. Jeg må innrømme at jeg har et litt anstrengt forhold til en del av det deLillos har gitt ut de seinere årene, men jeg hører fortsatt med glede på flere av skivene de ga ut på 80- og 90-tallet. 

Jokke & Valentinerne begynte jeg først å høre på da Jokke gikk bort i 2000. Jeg var 13 år, og jeg ble umiddelbart dratt inn i hans tekstunivers. På den tida hadde jeg vel så vidt begynt å drikke øl, og Jokke ble et selvskrevet innslag på alt av fester. Selv om Jokke for meg alltid har vært mye mer en vorspillmusikk, ble slitasjen utover 2000-tallet etterhvert for stor, og det gikk flere år hvor jeg hørte lite på ham. De seinere åra har jeg dratt musikken mye fram igjen, og det er befriende å kjenne at tekstene kan treffe meg som sliten småbarnsfar så vel som det traff meg som søkende tenåring. 

Det er beinhard konkurranse, men Michael Krohn stikker i min bok av med prisen som Norges beste rockepoet gjennom Raga Rockers. På skive etter skive leverer han sylskarp og flengende kritikk av det streite, velmenende og dølle samfunnet vi tråkker rundt i. Og selv om tekstene kanskje er det første som slår en, skal man ikke glemme hvor vanvittig fett hele bandet låter, med Bruno Hovden og siden Nils Aune i spissen. Et enkelt og beskjedent komp som gir Michael den plassen han trenger, samtidig som de tydelig viser at de kan trå til og levere varene når det trengs. 

Den perlerekka DumDum Boys leverte med «Blodig Alvor», «Splitter Pine» og «Pstereo» er det vanskelig å se for seg at noen skal matche. Tre album på tre år, knapt uten dødpunkter. 

Hva med The Aller Værste! som dere covret på forrige album med «Du sklei meg så nær innpå livet»? 

«Du sklei meg så nær innpå livet» er en låt jeg hadde lyst til å gjøre en cover av helt fra starten av. Men det var ikke før Håkon Oftung satte seg ned lærte seg låta og skrev ned blåsearrangementet at vi fikk den inn i settet. Da vi spilte inn «Helgardert» hadde jeg lyst til å ha med en versjon av denne låta pga. at vi hadde spilt den ofte på konserter. 

Norsk Råkk pressebilde til albumet «Helgardert». Foto: Tarjei Krogh

The Aller Værste! sitt sound på «Materialtretthet» har en stor innvirkning på Norsk Råkk. Mixen av new wave/punk på norsk med blåsere har definert hva vi ønsket å prøve å få til. Coveret på førstealbumet «Pløyd Mark» er en pastisj av «Materialtretthet».

Utover Norsk Råkk og fulltidsjobb som booker hos United Stage drifter du også bandene Friksjon og Freedumb. Hvordan får du tid til alt dette? 

Først og fremst fikk jeg mye mer energi, overskudd, fokus og motivasjon da jeg kutta ut alkohol fra livet mitt høsten 2016. Nøkkelen for å kunne drive med tre band har vært at jeg jobbet med de forskjellige prosjektene periodevis og at jeg er glad i langsiktig planlegging.

Etter Norsk Råkk gav ut albumet «Helgardert» i januar 2018 med mye aktivitet fram til september 2018 har Norsk Råkk siden da spilt få konserter og fokusert på nytt materiale og innspilling fram til nå.  

Freedumb gav ut albumet «Post-Modern Dark Age» i 2019, og da var Freedumb hovedfokuset mitt det året. Freedumb jobber for tiden med nytt album og spiller ingen konserter.   

Hva er den største forskjellen mellom de tre bandene med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi? 

Med tanke på bandkjemi så forandres balansen og miljøet innad i et band bare man bytter et medlem. Det har jo opp gjennom årene vært utskiftninger i alle mine bandprosjekter pga. alle mulige grunner. Det viktigste for meg, er at de jeg spiller med kan prioritere og være motivert for å gi en solid innsats i de periodene bandet har aktivitet. Har full forståelse for at andre ønsker prioritere tiden sin annerledes, enten om det er familie, jobb, hobby eller andre bandprosjekter. Viktig å være ærlig overfor sine bandmedlemmer, og ikke minst seg selv, om hva man ønsker å bruke tiden sin på.  

Hva er den største forskjellen mellom dagens Norsk Råkk med sin fjerde fullengder og bandet som albumdebuterte i 2011 med «Pløyd Mark»? 

Da de første låtene i Norsk Råkk ble skrevet i 2005 var det Christian Heimdahl og undertegnede som jobbet som et tospann med låtskriving der jeg lagde riff og låtskisser og Christian skrev tekst og melodi. Så jobben til trommis og gitarist var bare å henge seg på å kompe oss så enkelt og ryddig som mulig. Vi skrev store deler av det som ble «Pløyd Mark» første året. Diverse folk var innom øvingene før Erlend Foss (Surferosa) ble med som gitarist. Dag Markhus (Everything But Fun) steppet inn som trommis på første demoen og Ole Vanem spilte trommer på de første konsertene høsten 2006.

Norsk Råkk 2007. Foto: Hamdi Barakat

Vinteren 2007 jobbet bandet med å finne ny trommis og prøvde ut 10+ trommeslagere før Jonas Kjærnsrød (De Press, Rotvelt, The Crates, Olafly) ble med. Det var allerede booket mye konserter fram mot sommeren, og ved slutten av disse konsertene meldte Christian Heimdahl, som sang og spilte trompet, at han ikke ønsker å fortsette i bandet. Det ble inngått et kompromiss om å spille inn låtene man hadde skrevet, men i realiteten var bandet over.

Bandet gikk i studioet Endless Tinnitus med Ole Vanem som produsent og spilte inn 10 av låtene som ble med på «Pløyd Mark». Sensommeren 2008 gikk Norsk Råkk over til Olafly, og i januar 2009 trakk Erlend Foss og undertegnede seg fra bandet og Jonas Kjærnsrød fortsatte med nye musikere. I 2010 våknet interessert igjen for å starte opp bandet, og trioen fortsatte uten Heimdahl og rekrutterte Axel Hjelme (Blodbank) på tangenter og vokal. Hjelme begynte å synge flere av låtene live, som Heimdahl tidligere sang på. Vi gikk raskt i studio høsten 2010 og spilte inn de nye låtene «Vis dem hvem du er» og «Sommerens harmoni» og eldre låter som «Er du god nok» og «Noen». Sammen med låtene fra 2008 ble dette gitt ut som «Pløyd Mark».  

Norsk Råkk pressebilde til albumet «Pløyd Mark». Foto: Hamdi Barakat

Prosessen rundt det nye albumet har vært en helt annen. «Tusen tanker», «La det rulle» og «Alarmen går igjen» begynte vi å jobbe med før Jonas Kjærnsrød slutta i bandet i mars 2019. Trommevikar Espen Fladmoe Wolmer spilte trommer for Norsk Råkk store deler av sommeren 2018 da Kjærnsrød brakk ankelen. Kjærnsrød bidro på scenen med sang og perkusjon. Espen Fladmoe Wolmer ble med som fast trommis og hovedprioritet ble å spille inn et nytt album. Bandet jobbet hardt med nye låter og øvde oftere enn noensinne. Låtene «Ikke et kurs i verden», «Hånd i hånd» og «Drømmenes natt» er låter som allerede ble spilt inn som demoer i forkant av det forrige albumet «Helgardert», men ble valgt bort. Wolmer kom inn i bandet med en annen spillestil, og disse låtene lå mer naturlig opp mot hans trommespill og ble med på «Balansekunstnere». Innspilling ble gjort sammen med Jørn Christensen, som vi nå kjente fra innspilling av det forrige albumet «Helgardert». Vi hadde øvd mye i forkant av studio og hadde alt av arrangement klart, så innspillingen gikk veldig raskt.  

Kan dere si litt om hverandres musikalske personligheter og hvilken rolle de enkelte har i Norsk Råkk? 

Adrian:

Espen – Maskinen. Beistet från Smestad.

Torstein – Motorn. Primus från Moss.  

Adrian – Girkassa. Flyborn fra Sthlm.  

Axel – Gassen. Agenten med 20m XLR kabel. 

Vidar – Drivverk. Steinhard på Valthorn.  

Mathias – Chassis. Får blåsen på plass.

Kim – Fjæring. Mot sørlige breddegrader. 

Dere har hatt med dere følgende gjester i studio. Hvorfor har dere bragt inn disse og hva har de bidratt med på plata? 

Torstein:

Mikael Lindqvist (tangenter)

Mikael er en magiker på tangentene og sprer tryllestøv her og der på skiva. Spiller fast i Løkbrød og DumDum Boys og har spilt tangenter på et høyt antall flotte utgivelser.

Ida Dorthea Horpestad (vokal)

Ida er en fantastisk person med en flott stemme. Skiva ville aldri blitt den samme uten Ida. Synger og spiller i Blomst og The Ida. Blåserekka i Norsk Råkk gjestet albumet «Blomst IL» og bidro med blås på flere spor på skiva.

Jørn Christensen (perkusjon)

Produsent Jørn måtte steppe inn som perkusjonist på noen låter, da trommeslager Espen ikke klarte å holde døgnrytmen 😉

Christian Palme har skrevet teksten til «Ikke et kurs i verden». Fortell om ham, låten og samarbeidet dere i mellom.

Christian Palme eller Christian Heimdahl er medgrunnlegger, tidligere med på vokal og tekstforfatter i Norsk Råkk. Christian var med å forme uttrykket og identiteten til Norsk Råkk. Vi startet bandet i 2005 i en periode det veldig få band sang på norsk. En arbeidstittel for prosjektet var «Dansbar rock på norsk». Tekstuniverset til Christian har alltid imponert meg med sin særegne stil, poetiske undertoner, smarte løsninger og stålkontroll på det norske språk.  

«Ikke et kurs i verden» var en av mine favoritter da vi øvde inn låter på demosessions til det forrige albumet «Helgardert». Men vi fikk den dessverre ikke til å fungere og den ble prioritert bort.   

Starter med en liten digresjon. Fjorden Baby! var et av de få bandene med tekster på norsk som spilte på Blue Monk vinteren 2006. Christian og jeg var på den konserten, og likte bandet godt. Snakka med Flemmet Buen (gitarist) etter konserten, og han skulle flytte til Oslo til sommeren. Da sa jeg at han skulle bli med i Norsk Råkk når han var på plass i Oslo. Flemmet flyttet aldri til Oslo, og ble værende i Bergen for å bygge opp Fjorden Baby!, som i den perioden det første alternative rockebandet med norske tekster som fikk nasjonal oppmerksomhet og listing på P3.  

Sommeren 2005 hadde jeg akkurat flyttet til Oslo og hang ofte sammen med Christian. Hang ute på byen og gikk på konserter. Oslo var nytt og spennende. Det var en morsom tid med mange nye impulser og inntrykk.   

Dere har byttet noen medlemmer siden forrige album. Blant annet forteller dere at dere har mistet en medvirkende låtskriver i form av Jonas Kjærnsrød. Hva har det hatt å si for det musikalske uttrykket?

Mathias: Jonas har god teft og skriver fine låter med særpreg – i tillegg til at han har en særegen stemme og trommespill – så det er klart at det påvirker uttrykket vårt at han er borte. Men til gjengjeld har vi fått en ny trommis i Espen, som i høyeste grad setter sitt eget særpreg på låtene våre. 

Torstein: Jonas er en veldig god trommis og har satt sitt preg på låtene og lydbildet. Flere av de mest sentrale låtene i Norsk Råkk sin katalog er skrevet av Jonas på egenhånd eller i samarbeid med meg. Det er ikke mulig å erstatte en låtskriver, men et bytte av trommeslager kan fortsatt funke veldig bra selv om alle har hver sin tilnærming til låtene. Det hadde vært veldig gøy om Jonas på et senere tidspunkt kan bidra med låter i Norsk Råkk slik Christian Heimdahl har bidratt med tekster. 

Albumet har fått tittelen «Balansekunstnere». Hva er bakgrunnen for det og hva ønsker dere å kommunisere med det? 

«Balansekunstnere» skulle egentlig være tittelen på det forrige albumet som ble «Helgardert». Men da det ble klart hvilke låter som ville utgjøre skiva passet det rett og slett ikke med «Balansekunstnere» mer. «Helgardert», som også er en låt på skiva med tekst skrevet av Stein Fosslie (Norske Gutter), syns jeg passer veldig godt som tittel for den skiva. 

«Balansekunstnere» er for meg måten Norsk Råkk balanserer mellom forskjellige musikksjangre i høyt tempo og intensitet med stor presisjon og sterk instrumentering. Det skal også nevnes at det også er en låt som het «Balansekunstnere», som ikke kom med på forrige skiva. Kanskje den vil dukke opp igjen på et senere tidspunkt? 

Albumet har igjen blitt, som der har nevnt, produsert av Jørn Christensen.

Alle i bandet syntes det å jobbe med Jørn på «Helgardert» var en positiv og hyggelig opplevelse.  

Hvilket forhold har dere til hans nåværende og tidligere band som Can Can, CC Cowboys, Cirkus Modern, De Press, Di Siplene, Langsomt Mot Nord, Mercury Motors, Nebb Blagism, The Sleepends og Thinkerbell? 

Axel Hjelme:

Jeg har hørt mye på flere av Jørns gamle band, som Can Can, Cirkus Modern og Mercury Motors, men for meg vil alltid De Press stå i en særstilling. Jeg plukket «Block to Block» ut av platehylla til fattern som 14-åring, og plata har snurret et utallige antall ganger på spilleren siden den gang. Det kjølige, men likefullt intense og drivende, lydbildet fanget meg umiddelbart og slipper liksom aldri tak. Ola Snortheims trommespill fyller ut Andrej Nebbs bassganger på en nydelig måte, som Jørn topper med nydelige stakkato gitarriff. Over det hele halvt messer, halvt synger Nebb, og jeg har nok aldri sunget så mye med på tekster jeg forstår så lite av. Alt i alt står plata som en bauta i norsk rock, og er etter min mening en av de beste som noen gang er gitt ut her til lands. 

Videre har jeg hørt mye på Can Can, og særlig førsteskiva «En lek i forhold». Før jeg oppdaget Can Can hadde jeg inntrykk av Anne Grete Preus som en litt døll middelaldrende dame som tanta mi hørte på. Det blei det fort slutt på da jeg fikk øynene opp for tekst og vokal hun leverer på den skiva, og da særlig på låta «Oppenheimer». Igjen spiller Jørn en nøkkelrolle med melodiske riff, som glir inn som den mest naturlige del av låtene. 

Mye norsk nyveiv er i retrospekt mer interessant enn bra. Cirkus Modern, og da særlig den selvtitulerte debuten, står som et hederlig eksempel på det motsatte. Nok en gang er det en eminent og eksentrisk vokalist (Helge Gaarder) med mer eller mindre frie tøyler som rammes eminent inn av Jørn og Ola Snortheim. De har helt tydelig et talent for det der! 

Til slutt vil jeg trekke fram Mercury Motors. En gruppe jeg har inntrykk av at ikke mange i min generasjon har noe særlig forhold til. Jeg fant vel fram til bandet nettopp fordi Jørn Christensen var med. Mercury Motors er jo noe ganske annet enn de andre banda jeg har trukket fram over, med engelskspråklige tekster og generelt et mer konvensjonelt rockelydbilde med gode doser americana. Men det er jo selvfølgelig greit å spille streit rock’n’roll når det gjøres så stødig og elegant som her. 

Det kule coverfotoet er tatt av Tarjei Krogh og design er gjort av Torstein Eriksen, innleggsfoto er gjort av Brennvidde fra en konsert dere hadde på Vaterland i Oslo 26. oktober 2019 og Måns Berg har designet innlegget. Fortell om samarbeidet med Tarjei Krogh, som dere også har arbeidet med før, og omslaget som dere har laget til «Balansekunstnere». 

Samarbeidet med Tarjei Krogh startet allerede i 2013 da vi tok pressebilder til «Panoramaskrik»– albumet. Vi hadde en morsom runde rundt i Oslo og tok bilder her og der litt sånn random.

Det ble noen skikkelig kule bilder som vi følte presenterte bandet på en riktig måte.

Norsk Råkk pressebilde til albumet «Panoramaskrik». Foto: Tarjei Krogh

Da det endelig kom til å gi ut et nytt album, hele fire år etter «Panoramaskrik», tok vi igjen kontakt med Tarjei Krogh, og denne gangen reiste vi ut til Nesoddtangen og møtte Tarjei på hjemtraktene. Vi hadde fått god kontakt med Tarjei sist så under denne fotoshooten ble det mer eksperimentering og fri utfoldelse. Et par ting som jeg syns gav ett tøft visuelt uttrykk var løping og slåssing. Følte at vi traff en nerve som passet inn i Norsk Råkk sitt univers.  

Dere har sluppet videosingler og singler på strømmetjenestene jevnt utover året. Trofaste fans har dermed hørt mye av albumet allerede. Hvilke erfaringer har dere gjort dere med denne lanseringsmetoden kontra de gamle mer tradisjonelle med en singel og så album? 

Vidar Enga: Vi slapp flere singler før både «Helgardert» og «Balansekunstnere». Vi har opplevd å få bedre oppmerksomhet i forkant av plateslippene på denne måten, også fordi sosiale medier har blitt en større plattform for promotering enn tidligere. På en måte kan man jo tenke at det er greit å spare alle låtene til albumslipp, men The Dogs slapp jo faktisk alle låtene til sin siste plate som singler i forkant. Der har vi moderert oss noe. 

Mange av disse og tidligere videoer, som dere har laget, gir uttrykk for stolthet i forhold til lokal kultur i Moss da dere har filmet en rekke møtepunkter og geografiske steder i byen og også har gitt plass til lokale personligheter. Hva betyr identitet, lokal tilknytning og tilhørighet for dere?

Torstein: Jeg er født, oppvokst og bor i Moss etter en tiårsperiode som Osloboer. Moss har alltid hatt en sterk status som rocke- og kulturby. Før koronaen slo til, kunne man se større rock og pop artister på Verket Scene, mer alternativ rock/pop på House of Foundation og undergrunns rock/punk på Kråkereiret. Det var på Kråkereiret at jeg så mine første rockekonserter og ble del av et rockemiljø i Moss.  

Mange av låtene deres egner seg godt til dans. Er dere glade i å danse?

Vidar Enga: Vi er glade i dansing og poging foran scenen på konsertene våre, og det å stå tett i tett foran en scene med masse folk og høre et fett band er noe som virkelig er et kick. Så vi savner dette i denne tida da det kun er konserter med sittende publikum som er mulig å få gjennomført. Vi gleder oss stort til man kan svette og danse sammen foran scenen igjen. 

Hvordan vil dere at kommunikasjonen mellom band og publikum skal fungere på en ideell konsert med Norsk Råkk?

Vidar Enga: Vi har spilt konserter for alt fra 3 til flere hundre publikum. Antallet er ikke det viktigste, men vi syns det er gøyere å spille på en liten rockeklubb med stinn brakke enn et stort lokale der det blir glissent i salen. Vi liker selvfølgelig, som de fleste andre artister, at vi får respons fra publikum underveis, slik at det ikke bare blir enveiskommunikasjon. Så publikum er kjempeviktig, men vi må levere varene. 

Hvordan er forholdet mellom øving, studio og konserter?

Torstein Eriksen: For min del er det å skape musikk det aller viktigste. Øve, studio og konserter er hele livsløpet til hvert album, som jeg ser det. For meg er hver del like viktig, selv om låtskrivingen er det som gir meg mest. Tror de aller fleste ser på Norsk Råkk som et liveband, siden konserter og liveshowet er vårt sterkeste kort. 

Mathias Hole: Enig. Det er viktig for oss å være kreative og lage nye låter – men det er jo ingen enkel prosess som går av seg selv. Klare målsetninger må til, ellers blir ingenting gjort. Å gå i studio blir en slags deadline i så måte. Skal innspillingen bli bra så må man ha jobbet godt med materialet på forhånd, noe jeg syns vi gjorde med «Balansekunstnere». Det å spille de nye låtene live blir for meg en belønning. Også er det jo ganske stas å stå med et album man er fornøyd med i henda! 

Norsk Råkk har også vist seg som et band med staute holdninger og klare standpunkt. Blant annet stilte dere inn en konsert på BaRocken i Tønsberg da grumsete holdninger til fremmedkulturelle kom til overflaten. Fortell om den hendelsen og viktigheten av å ha integritet og å våge å ta stilling som band. 

Vidar Enga: Det ble mye diskusjoner rundt dette på Facebook. I denne saken prøvde vi å få en uttalelse fra spillestedet som gjorde at vi kunne være sikre på at de tar avstand fra de holdningene de beskriver, men for oss ble dette dessverre ikke tydelig nok. Så vi valgte til slutt å innstille konserten. Vi regner oss ikke som et politisk band. Men denne saken handler mere om menneskesyn og menneskeverd, og vi ønsker at vårt publikum skal kunne komme på våre konserter uten frykt for å bli diskriminert. Så her valgte vi å sette ned foten, noe vi mener var en riktig avgjørelse for oss. 

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til og hvordan det manifesterer seg hos Norsk Råkk. 

Blåsere i rock 

Vidar Enga: Blåsere er fett. I Norsk Råkk fyller blåserekka ut lydbildet både melodisk og rytmisk. Og blåsen har på de to siste platene fått en større og større plass. Mathias Hole som arrangerer blåsestemmene, har på det siste albumet vært med fra starten av prosessen på låtene. Dette har gjort at blåsen har blitt mere integrert i bandet i forhold til de tidligere platene. Vi har heller ikke den tradisjonelle blåserekka med saxofon, trompet og trombone, men en ren messingrekke med trompet, valthorn og trombone. Så dette er med på å gi oss en helt egen sound. Og publikum på konsertene våre roper jo stadig etter blåserne, så det funker tydeligvis live også. 

Blandingen ska og rock 

Mathias Hole: Ska inviterer til mye blås, så det passer oss fint. En annen god ting med ska er at det er en sjanger der låtene gjerne høres glade og lette ut. Det gjør seg godt blant tunge og dystre rockelåter. 

 Axel Hjelme: Personlig har jeg et elsk-hat forhold til denne blandingen. Selv gikk min inngang inn i skaen gjennom nettopp rocken. Mer spesifikt gjennom The Clashs cover av Toots and the Maytals klassiker «Pressure Drop». Når møtet gjøres riktig kan det låte fantastisk, men det er også endeløse eksempler på at det hele ender opp platt, sjelløst og rett fram masende. Jeg håper jo at vi stort sett lander på rett side av den knivseggen. 

Sandstrender 

Vidar Enga: Finnes det noe bedre enn å ligge på ei sandstrand i sola med noe kaldt å drikke? Bare la stresset ta en pause, høre bølgene slå innover stranda og la fingrene gli gjennom millioner av varme sandkorn? 

Kameratskap 

Axel Hjelme: Godt kameratskap er jo nøkkelen til det meste. Det er mye jævelskap ute og går i denne verden, om vi skal komme oss helskinnet gjennom er vi avhengige av å stå sammen og ta vare på hverandre. 

Sommerlykke 

Torstein: Jeg elsker sommerdager med bading, god mat og noen kreative timer. Mye av mine tekster har blitt skrevet på sommeren og det kommer nok tydelig fram i visse Norsk Råkk-tekster. Men sommeren er også en todelt glede for min del. Siden jeg er plaget av allergi kan de beste solskinnsdagene også dessverre være de verste. 

Rastløshet 

Torstein: Rastløsheten har alltid drevet meg framover og gitt utrolig mye energi og motivasjon. Før i tiden vil jeg si at mye av dette gikk ut i mer destruktive sluser.

Gjør-det-selv mentalitet 

Torstein: Jeg har alltid gjort. 

Axel Hjelme: Jeg sier det bare med Johnny Yen: Arrangørene svir av penga på Amcar og øl, skal vi gjøre noe må vi gjøre det sjøl! 

Fortell om byttet av plateselskap og om forholdet til de to plateselskapene og deres viktighet i musikk-Norge 

Torstein Eriksen:

Det første plateselskapet Norsk Råkk jobbet med var Fylleangst Records. En vennegjeng, som var gode venner med vår første gitarist Erlend Foss. Fylleangst med Marchus Neuter i front ønsket å gi ut materiale bandet spilte inn i Endless Tinnitus i Oslo vinteren 2008. Sommeren 2008 ble dessverre Norsk Råkk lagt på is etter at Christian Heimdahl trakk seg og den første besetningen av bandet var historie. 7” vinylsingelen «Blomster av plastikk» kom ut på Fylleangst Records januar 2009. I 2010 var det nytt liv i bandet og Axel Hjelme fra Blodbank ble rekruttert på tangenter/vokal. Albumet «Pløyd Mark» ble sluppet på Tonehjulet Kräftpest i 2011. Dette var et naturlig valg da Tonehjulet Kräftpest hadde gitt ut album med Olafly (Jonas Kjærnsrød) og Freedumb (Torstein Eriksen) i 2010. I 2012 kommer jeg i kontakt med Torstein Haavorsen i Knirckefritt og bandet signerer en distribusjonsavtale på «Pløyd Mark» og gir ut «Hjerter»-EPen året etter.  

I 2014 velger Norsk Råkk  å gi ut albumet «Panoramaskrik» på egenhånd via Tonehjulet Kräftpest.

Tonehjulet Kräftpest: 

Tonehjulet Kräftpest er en forening/label/arrangør fra Halden.  

Labelen har gitt ut plater med band som Göttemia, Lucky Malice, Fork, Freedumb, Norsk Råkk, Olafly, Aiming For Enrike, Garden, Vaya Con Satan, Regn, Warp Riders, Anti Poison Slammer, Laurits Mosseby Orkester, Heksa og Deluxe 66.  

Helt siden starten har TK et musikkollektiv som har hjulpet hverandre med utgivelser, arrangementer og administrative oppgaver. Tonehjulet Kräftpest har vært medarrangør med egen scene på festivaler som Månefestivalen i Fredrikstad, Kanalrock i Horten og Tons of Rock i Halden. 

Tonehjulet Kräftpest har holdt seg aktuelle i over 10 år og har ferske utgivelser som Lucky Malice – «Magnetic», Göttemia – «Decadence» og Norsk Råkk – «Balansekunstnere» fra 2020. Det skal understrekes at Norsk Råkk fortsatt er en del av Tonehjulet Kräftpest selv om vi pr nå gir ut musikk på Fucking North Pole Records. Syns det er veldig givende å være en del av et slikt musikkollektiv der musikken og det skapende er det viktigste og de andre medlemmene og bandene fortsetter å inspirere og motivere meg til å skrive flere og ikke minst bedre låter. 

Big Day Records:  

Jeg fikk øynene opp for Big Day Records da punk/rock-band som Eurotrash, Les Punx og Pappasaft dukket opp på Osloscenen. Syns BDR var spennende og tok kontakt med Anngunn og Endre for å høre om de var interessert i et samarbeid. Norsk Råkk signerte med Big Day Records vinteren 2017 og første singel «Skarpladd» kom ut i mars. «Helgardert« kom ut 16. januar 2018 og albumet fikk veldig gode anmeldelser og mye oppmerksomhet. Fra 2017 til ut 2019 gav Big Day Records ut album med Pappasaft, For The Love Of Ivy, Forgetaboutit, Saturday City, Hepatit-X, Anti-Lam Front, Exploding Head Syndrome, Dangerface, Freedumb og Mandalai Lamas

Fucking North Pole Records: 

Robert Dyrnes gav ut ska/punk av Lame Ducks, No Torso, Square og Fence på starten av 2000-tallet med labelen Fucking North Pole Records. Etter at Robert Dyrnes blåste nytt liv med samleren «Pønk i Norge: 2017», har han og Kari Westergaard vært involvert i et imponerende antall fysiske utgivelser. 

Hvordan står det til med rocken i Moss om dagen og i landet generelt? Har dere noen anbefalinger til leserne over ting de bør sjekke ut? Hva er bra og dårlig med den norske rockescenen i dag sett bort i fra unntakstilstandene som vi nå opplever? 

Torstein Eriksen:

Noen anbefalinger fra Moss Rock City:

Death By Unga Bunga bærer Mosse-fanen høyt og fortsetter å levere knallgod rock. Gutta turnerer verden rundt og lever og ånder for rock’n’roll. Sjekk ut den siste singelen/videoen.

Vrengt har delt scene med Norsk Råkk ved flere anledninger og er et kult rockeband med norske tekster. De har gitt ut to singler hittil og håper de kommer med en fullengder snart.

The Yum Yums har akkurat sluppet kanskje sitt aller beste album og fått global oppmerksomhet på i presse og radio. Med Morten Henriksen i front, som også spilte i Siste Dagers Helvete. SDH er et band jeg har hørt mye på, og Norsk Råkk gjorde en cover av «Blomster av plastikk» på vårt første album «Pløyd Mark».

Rockescenen i Norge nå:

Det virker som om rocken har en oppsving i Norge for tiden. Det skjer mye spennende rundt om i hele landet og yngre band dukker opp. Noe som er utrolig viktig for at rock/punk/alternativ-scenen igjen kan blomstre. Har vært noen år med minimal rekrutteringen til rockescenen. Virker som norske undergrunnsband holder koken år etter år og fortsetter å gi ut plater. Holdbarhetsdatoen på band har hatt en tendens til å holde en EP eller et album før de har ble oppløst.

Mediedekningen av norsk musikk i tv, radio og aviser er skammelig lav og begrenset, så her er det definitivt et forbedringspotensiale. F.eks. har Grenitimen og Superstars på NRK P13 blitt tatt av lufta. De få programmer som spiller norsk undergrunns musikk. 

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19-tiltakene? 

Vidar Enga:

Denne situasjonen preger vel oss alle. Vi har måttet avlyse eller utsette mange konserter i denne tida. Blant annet gikk vi glipp av en fin tur til Finnmark i vår, og i sommer ble det jo ingen konserter eller festivaler. Vi hadde en streamingkonsert 16. mai, noe som var en ny og fin erfaring å få med seg. Nå har vi jo fått til noen konserter i høst, og det er for et sittende publikum i svært begrenset antall. Den settinga er også ny for oss, da vi er vant med å ha folk stående tett foran scenen. Men dette er nok noe som kommer til å vare en stund. Så inntil videre får vi være fornøyde med de konsertene som er mulig å gjennomføre, og gi jernet selv om folk sitter i salen. Vi har brukt det siste halvåret til å lage og øve inn nye låter, og spilt inn noen demoer. Så vi er vel allerede på god vei med den neste skiva igjen. Det har i denne vanskelige tida kommet ut svært mye bra musikk. Så det virker som at band og artister har brukt tida kreativt. Noe som er bra, for det er i vanskelige tider vi virkelig trenger musikk. 

Kan dere til slutt velge tre låter hver som har hatt betydning for dere som musikere eller Norsk Råkk som en helhet.

Torstein Eriksen: 

Kjøtt – Kloning 

The Clash – Rudie Can’t Fail 

Raga Rockers – Drept Kjendis

 

Vidar Enga: 

Iron Maiden – Prowler 

Buzzcocks – Orgasm Addict 

Kafka Prosess – Mentalt Ute Av Balanse 

 

Mathias Hole: 

Miles Davis – The Maids of Cadiz 

The Offspring – Dammit I Changed Again 

Gentle Giant – The House, The Street, The Room 

 

Adrian Du Monceau:  

The Hellacopters – Baby Borderline

Rakt på sak. Rett frem. Rock n roll.

Burning Spear – Slavery Days

Helt enkelt reggae.

Zawinul Syndicate – Patriots

Herlig flinkis-snusk. 

 

Norsk Råkk – Balansekunstnere (2020)

 

Intervjuet ble påbegynt for over et år siden, men er av diverse grunner først fullført nå.

 

Norsk Råkk – Helgardert (2018)

 

Norsk Råkk – Panoramaskrik (2014)

 

Norsk Råkk – Pløyd Mark (2012)

 

I år har Norsk Råkk sluppet singlene:

Norsk Råkk – Stoppe (2021)

Norsk Råkk – På sporet (2021)

 

 

Sjekk også:

Norsk Råkk – Alarmen går igjen og Siste kapittel (Ferske spor uke 48/2020)

 

Videopremiere: Friksjon – «Rød eller blå»

Videopremiere: Friksjon – «Små korn av fortiden»

Friksjon – En Dans På Psykoser (Ferske spor uke 25/2020)

 

Freedumb – Weekender (Ferske spor uke 23/2021)

Videopremiere: Freedumb – «Let It Rip»

Freedumb – Inside the Box (Ferske spor uke 41/2019)

5 plater som har inspirert Lucky Malice (Boblere:
Göttemia/Freedumb – 2 wrongs makes 1 right 7″ splitt)

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.