Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Stian Bjørnsson Hope Headline 21. august 2021

Damned good!

Hvis du er interessert i hardcore punk fra 80-tallet, har du mest sannsynlig hørt om Black Flag på et eller annet tidspunkt. Black Flag var blant pionerene i USA og ble en essensiell fanebærer for uavhengige artister i undergrunnsmiljøet. Sjefsideolog og gitarist Greg Ginn drev i tillegg plateselskapet SST, som ellers huset band som Hüsker Dü, Bad Brains, Minutemen, Meat Puppets, Sonic Youth og Dinosaur Jr. Etter et par år med ulike vokalister og noen EP’er tok Henry Rollins over som vokalist i bandet, i 1981 slapp de klassikeren «Damaged» og hardcore verdenen ble aldri den samme igjen. Rollins fortsatte i bandet frem til 1987, men så var det brått slutt. Like etterpå dannet han Rollins Band, som holdt det gående frem til 2006. Siden midten av 90-tallet har han i tillegg hatt en haug med småroller i film og tv, og ikke minst stor suksess med spoken word show, hvor han blander inn små anekdoter fra sitt lange musikerliv med en til tider drøy form for stand-up. Sjekk f.eks. ut «Keep Talking, Pal» (2019) hvor han forteller levende om den gang han fikk slengt et reinsdyrhode opp på scenen og tok den ukloke beslutningen om å spise det ene øyet. Seige greier visstnok.

Henry Rollins definerer seg selv som en intens og fanatisk type, derfor er det totalt passende at han har kalt sine siste bøker for nettopp: «Stay Fanatatic!!!». Det er foreløpig kommet to bind og et tredje er på vei. Hovedpremisset for bøkene er at Rollins er på grensen til en borderline platesamler, ikke nok med at han samler på førstepressinger fra ulike land, han er like så opptatt av testpressinger og acetatutgaver. Han reiser mye rundt i verden og oppsøker alskens platesjapper på jakt etter vinylgull, men er også ivrig på ulike budrunder på bl.a. eBay. Og hold dere fast, det er helt normalt å punge ut med 20-30 000 kroner for en testpressing for en The Damned-singel, fra f.eks. Australia, no problemo. Rollins er helt klart en særegen type, han kjenner jo en bråte med folk og er tydeligvis godt likt, men ifølge han selv trives han best alene, og aller best hvis han kan lytte til musikk. Platene er er hans beste venner og det er stort sett det han trenger i livet, og kaffe da.

Rollins er opptatt av mange ulike sjangre, alt fra jazz til støy og elektronika, men det er hovedsakelig punkrock som ligger hans hjertet nærmest, spesielt protopunkerne The Stooges og britiske tungvektere som U.K. Subs, The Adverts, Buzzcocks og ikke minst The Damned. Selv om det kan bli litt manisk til tider med mye oppramsing av navn og spillelister, er det helt klart en smittsom og genuin formidlingsglede. For egen del har jeg alltid sett på The Damned som et litt tøysete punkeband, de har alltid fremstått som annenrangs i forhold til f.eks. The Clash og Sex Pistols. Men det er utelukkende basert på fordommer. Jeg kjøpte debutalbumet «Damned Damned Damned» (1977) for mange år siden, pga. låta «New Rose», men hørte aldri plata fullt ut, syntes mest de så teite og barnslige ut med bløtkake smurt utover hele trynet. Etter Rollins’ lovprising av gruppa, spesielt «Machine Gun Etiquette» (1979) som han spiller hver eneste fredag, var det dog ingen tvil om at jeg måtte sjekke ut hva alt fuzzet dreide seg om.

The Damned ble som kjent signa til Stiff Records, hvor bla Elvis Costello, Wreckless Eric og Ian Dury fulgte tett i hælene like etter. Nick Lowe var imidlertid aller først ute, med singelen «So It Goes» i 1976 (som senere dukket opp på klassikeren «Jesus of Cool» (1978), og fikk æren av å produsere The Damneds første singel «New Rose» og debutalbumet «Damned Damned Damned» (1977). Stiff pushet kort tid etter for et nytt album og allerede et halvt år senere slapp de «Music for Pleasure» (1977). De ville egentlig ha Syd Barrett til å produsere, men siden han hadde vært på alle måter ute i en del år endte de opp med en annen Floyd i stedet for, Nick Mason. Albumet var på alle måter rusha, og det spørs om Mason var rett mann til jobben, men jeg må innrømme at jeg liker den rufsete og grumsete lyden, det er noe skittent og rått over det som kler låtene godt. Og shout out for å bruke saksofon på sistesporet «You Know», neppe noe Pistols hadde våget. Bandet var derimot ikke fornøyd med resultatet, Rat Scabies hadde allerede forlatt bandet og i februar ’78 ga resten av bandet opp.

Etter litt fomling og forskjellige medlemmer, kom de sterkt tilbake ett år senere med «Machine Gun Etiquette», alle originalmedlemmene utenom Brian James var med igjen, og de hadde fått med seg tidligere The Saints bassist Algy Ward. Captain Sensible hadde nå tatt over gitarjobben og det ene fete riffet etter det andre trillet ut av ermet. Det er lett å forstå hvorfor Henry Rollins liker dette albumet så godt, låtmaterialet er råsterkt, og i tillegg til rå punk attitude har de også sneket inn et snev av lekkert popraffinement. Sjekk for eksempel ut pianointroen på «Melody Lee» og arrangementet på «Smash It Up, Pt. 1». Ellers avløser den ene høydaren den andre, akkurat nå er jeg heltent på «Plan 9 Channel 7» og tittelsporet som er en rasende rå låt som tangerer fremtidig thrash metal. For ikke å glemme «Love Song», «I Just Can’t Be Happy Today», «Anti-Pope», ok, dere skjønner poenget. Makan for et album!

Algy Ward forsvant omtrent like fort ut døra som han var kommet inn, på oppfølgeren «The Black Album» (1980) fikk de med seg Paul Gray fra Eddie & the Hot Rods på bass som erstatning. Det er godt mulig de mistet momentum og ble stormannsgale i stedet for. Eller bare forut for sin tid? De gaper muligens over for mye, men jeg velger å tenke på det som en sunn utvikling og endringsvilje. Selv om den ti minutter lange jammen på «Curtain Call» kanskje er litt i overkant så skal de har for at de hadde guts til å gjøre akkurat som de ville. Foruten det er låten et lite mesterstykke. Er mye fint på albumet ellers også, Captain Sensible bidrar også med en del fint synthspill og tilfører albumet tekstur og ekstra dynamikk. Favoritter: «Wait for the Blackout», «Lively Arts», «Silly Kid’s Games», «Twisted Nerve» og «Dr. Jekyll and Mr. Hyde».

På «Strawberries» (1982) fikk de med seg Roman Jugg på keyboard og fremstår som mer fokuserte, lydbildet er hakket mer polert, men låtmaterialet er sterkt. Punkerne får sitt med åpningslåten «Ignite», ellers tipper det mer over i et poppete landskap, noe den lekre pianodrevne «Generals» er et ypperlig eksempel på, for ikke å snakke om «Stranger on the Town» hvor en heftig blåserekke får meg til å tenke på sen The Jam. Det er ellers ikke mangel på sylskarpe gitarriff og oppfinnsomhet, hvor «Dozen Girls» er et eksemplarisk bevis på det første, mens «The Dog» demonstrer det siste med leken låtstruktur og ekte hundebjeffing. Hvis du for øvrig synes åpningsriffet på «Life Goes On» høres kjent ut, er det bare å sette på «Come As You Are» (1991) med Nirvana, som igjen hevder de rappet det fra Killing Jokes’ «Eighties» (1985), mens de igjen visstnok stjal riffet fra The Equals’ «Baby Come Back» (1966). Et godt riff kommer sjeldent alene tydeligvis. Til slutt er jeg er vilt begeistret for avslutningspartiet på «Under the Floor Again», et majestetisk, seigt og tungt instrumentalparti som et hvert hårmetalband fra 80-tallet ville solgt sin venstre testikkel for.

Mitt foreløpige eventyr med The Damned slutter her, ikke nødvendigvis fordi alt som kom etter er drit, mange setter også «Phantasmagoria» (1985) høyt, men det er disse fem første albumene som mer eller mindre det «klassiske» The Damned sto bak og som på hver sin måte er små mesterverk. Ellers kan man aldri ta fra The Damned at de var først ute først ute med plate, singelen «New Rose» slo «Anarchy in the U.K.» med en drøy måned og debutalbumet «Damned Damned Damned» kom ut et halvt år før «Never Mind the Bollocks». Men de ble aldri like populære. I et kløktig og sleipt øyeblikk greide Malcolm McLaren kunststykke å få kastet The Damned av «Anarchy in the UK Tour 1976», angivelig fordi de «were no fucking good», mens de i utgangspunktet hadde blitt tatt med på grunn av konserterfaring, en stadig økende tilhengerskare og dermed ville booste billettsalget. Sex Pistols fikk imidlertid beryktet drahjelp ved å banne på Bill Grundy show på tv, og McLaren var naturlig nok gira på all oppmerksomheten selv. Han lurte dem rett og slett. Akkurat dette kan du se i ekstramateriale fra filmen «The Damned – Don’t You Wish That We Were Dead» (2015) hvor både tidligere manager Rick Rogers, Captain Sensible, Rat Scabies og Brian James fremdeles sliter med å skjule bitterheten 40 år senere.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.