Av: Victor Josefsen Intervjuer 9. september 2021

Draken: Ru hardrock

– Jeg har alltid vært fascinert av trioformatet i tungrocksammenheng, spesielt band som Motörhead og High on Fire. Det var vel spesielt disse to bandene jeg var inspirert av når vi tre begynte å spille sammen. Even spiller jo på barytongitar, som er lavere stemt enn en vanlig gitar. Slikt sett låter vi tyngre og grovere enn mange andre rocketrioer, men det er jo ikke langt ifra stonerband som stemmer ned gitarene sine slikt sett. Hovedforskjellen er vel at jeg ikke stemmer ned bassen, så jeg og Even er egentlig veldig nærme i register. Jeg synes det er kult når bassen ligger over gitaren, slik som kanskje spesielt Black Sabbath er kjent for. Vi gjør en god del av det i Draken også, forklarer vokalist og bassist Halvard Gaardløs i albumaktuelle Draken, som i å har sluppet sitt første album på Majestic Mountain Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

Sommerens tøffeste norske hardrockskive må vel være den selvtitulerte debuten til krafttrioen Draken? Det låter knallhardt og kompromissløst der de stinn av adrenalin harver løs med et iherdig drivende groove i et mangesidig tungt rockeuttrykk. Andre Drage Haraldsen, Even Helte Hermansen og Hallvard Gaardløs trøkker på aggressivt og råbarka, men tar seg også tid til å dempe uttrykket og skli inn i psykedeliske passasjer.

Her kan du lese om tidlig utviklet musikkinteresse, den effektive oppskriften; klassisk musikk om morgenen, prog om kvelden og rock om natta, og hvordan det er å starte band med mennesker man ikke kjenner fra før basert på felles musikkreferanser og intuisjon om å få til noe bra sammen, og ikke minst få nok en oppfordring til å lytte mer på Motörhead- og High on Fire-platene dine.

For de som ikke kjenner dere allerede, hvem er Draken?

Hallvard: Draken er Hallvard, Even og Andre. En totning og to grenlandskarer som så godt de kan leverer tungrock til et sultent publikum verden rundt! Hah!

Hvorfor valget av bandnavnet og hvilket forhold har dere til drager?

Hallvard: Hehehe. Det var vel jeg som kom fram til Draken. Svaret ligger i Andres etternavn, som rett og slett er Drage. Tøft etternavn. I starten skrev vi det som Dräken, fordi Motörhead også har tøddel og Motörhead er tøffest. Jeg synes etter hvert det ble litt påtatt (og litt vel svenskt), så da ble det bare Draken. Forholdet vårt til drager… tja. Jeg elsker Dio, Even og Andre er litt mer lunkne til verdens beste vokalist. Er det svar nok?

Hvordan oppsto bandet?

Hallvard: Det litt snedige med Drakens begynnelse er at ingen av oss kjente hverandre før vi begynte å spille sammen. Jeg møtte Andre på en festival der vi spilte i forskjellige band, og i løpet av kvelden hadde vi bestemt oss for å møtes for å spille sammen. Etter å ha spilt en stund bare som bass & trommer, fikk vi lurt med Even på noen øvinger, også har det bare balla på seg… så du kan si vi blir bedre og bedre kjent både sosialt og musikalsk for hver øving og hver konsert!

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Hallvard: Det var Iron Maiden som fikk meg til å selge sjelen min til djevelen uten å blunke. Jeg ble helt slått i bakken av «Dance of Death»-albumet deres fra 2003, og spesielt singelen «Wildest Dreams», som gikk på Svisj på NRK2. Da var jeg 11 år. Det er nok ingen underdrivelse at jeg ville være Steve Harris i hele ungdomstiden min. Usikker på om den følelsen enda har lagt seg helt..!

Even: Det var alltid musikk i heimen. Fatter’n spilte Beatles, Kinks, Little Richard og annen 50- og 60-talls musikk konstant. Heldigvis. I tillegg fantes det kassegitarer og trommesett. F.o.m. 2-årsalderen begynte jeg å bli fora med opptakskassetter av eldre gutter (5-7år!). Alt fra Metallica, Ozzy Osbourne og Raga Rockers, til etter hvert Faith No More, Iron Maiden og Sepultura etc. Men aller først og fremst KISS. Da var det gjort. Store deler av både barndommen og ungdomsåra gikk med til å høre på Kiss, samle på Kiss, tegne Kiss, klipp ut av blader, tapetsere rommet, jakte i bruktbutikker, sy på jakkemerker, og pante flasker for å få råd til mere. Sånt går man ikke fra uten
varige mén!

Andre: Fra jeg gikk med bleier hadde jeg en xylofon som jeg ble veldig glad i og dunket mye på i tide og utide. Jeg har to arr i ansiktet fra da jeg løp og kastet meg mot den, så musikken ble tidlig skrevet i blod. En slags pakt mellom jungelinstrumentet og meg. Faren min ville ha klassisk musikk om morgenen, prog om kvelden og rock om natta! En dødelig oppskrift! Alt fra Mozart og Stravinsky, innom Mahavishnu Orchestra og Frank Zappa, til Cream, Led Zeppelin og Jimi Hendrix. Jeg forsto ikke så mye av det, før jeg ble eldre.

Når begynte dere selv å spille og hva var det som fenget sånn med denne måten å uttrykke seg på?

Hallvard: Jeg begynte å spille bass i 11-12-årsalderen. For meg var det en nærmest umiddelbar åpenbaring; «aha, det er dette jeg skal drive med, ja!». Jeg tenkte ikke på stort annet enn bassgitar og tungrock fra jeg var 11 til sånn i 18-19-årsalderen. Fra før hadde jeg fotball, der jeg var sånn passe god. Jeg hadde også gårdslivet som jeg vokste opp med, jeg hjalp mor og far i fjøset og ute på jordet. Jeg trivdes helt fint med det, men det store kicket når musikken kom inn i bildet var litt sånn; «det her får jeg ordentlig bra til. Her er jeg best!». Hehe, det høres kanskje egoistisk ut nå, og det var det sikkert også, men den mestringsfølelsen der var enorm altså.

Even: Jeg begynte å spille når jeg var 7 år. Det eneste som stod i hue på meg var rock, og en gutt vi kjente hadde en elgitar. Det var det mest innbydende jeg noen gang hadde sett. Uten at jeg kunne forklare hvorfor. Den skulle selges for 500 kr. Så jeg sparte og sparte, og panta og panta. Manglende talent – ingen hindring! Til slutt hadde jeg klart å spare opp penga. I mellomtida var den forlengst solgt. (Men tunnelsynet vedvarte, dessverre).

Andre: Jeg husker godt et vendepunkt. Da jeg var ti tok faren min meg med på Kalvøyafestivalen. Publikum ble plutselig bedt av arrangøren om å trekke flere hundre meter lengre bak. Det ble hentet inn åtte (ekstra) store forsterkere på scenen. Energien var bokstavelig talt elektrisk i luften. Bandet het Sepultura! Når åpningslåta, «Roots Bloody Roots», dundret gjennom luften løp jeg ned foran scenen uten å spørre og ble stående og nikke hypnotisk i takt til dette monsteret av lyd og rytmer. En sjelsettende opplevelse med ville trommer, dansende perkusjon, dundrebass og veldig, veldig slem gitar. Det satt sine gode spor. Og siden det har jeg spilt trommer.

Hva var det som fikk dere til å selv begynne og skrive låter og hva fikk dere utløp for med det?

Hallvard: Jeg har alltid spilt i band, og for oss var det naturlig å veldig raskt komme i gang med å skrive egne ting. Det var en selvfølgelighet egentlig. Vi spilte jo i band, selvsagt skulle vi ha egne låter! Det var jo moro å snekre låter sammen! Jeg har alltid likt å skrive, så for meg kom det veldig naturlig å begynne å skrive tekster også.

Even: Jeg var elendig, og kunne altfor få sanger. Men når jeg satt og klimpra, snubla jeg ofte til slutt over noe jeg likte. De blei til små trudelutter som jeg kunne spille. Og sånn har det egentlig fortsatt, bare at nå kan jeg spille litt flere trudelutter.

Andre: Jeg satt mye foran piano i timevis fra åtteårsalderen, og spilte de samme akkordene og løpene om og om igjen. Jeg var nok mer opptatt av stemning og klang enn å lage låter. Det ble en slags selvterapi når hodet kokte, som jeg bare fortsatte med. Litt etter litt lærte jeg meg å kopiere melodier og lage mine egne, uten og egentlig vite helt hva jeg holdt på med.

Har dere hatt noen forbilder eller mentorer langs veien. I så fall, hvem og hva lærte dere av de?

Hallvard: Det er flere personer jeg har hatt som både forbilder og mentorer opp gjennom årene, men det er spesielt noen som fremhever seg. Basslæreren min gjennom hele ungdomstida, Willy Skjellaug, må ta det største ansvaret for at jeg har blitt den musikeren jeg er i dag. Fra tidlig av havna jeg også under vingen til Per Egil Andersen, som hadde studio i Kolbu. Han ga meg uvurderlig erfaring med å jobbe i studio, og etter hvert turnerte jeg mye i Europa med han og en japansk artist som heter Sienna. Når jeg ser tilbake på det, var det uvurderlige år og masse erfaring, som jeg er veldig takknemlig og ydmyk for at jeg fikk være med på. Av gutta i Orango og Spidergawd har jeg lært vanvittig mye om hva det vil si å spille i band, og hva det krever. Livet på veien, arbeidsmoral, alt det der. Jeg er vanvittig glad for at jeg spiller i band med ordentlige folk, som ikke er redd for å ta i et tak. Det er karakterbyggende, rett og slett!

Even: Kanskje ikke akkurat mentorer, men det mange som har hatt og fortsetter å ha stor betydning. Alle som har fora meg med musikk siden jeg var liten. Folk som jeg tok timer med, som Kristian Halmrast, Mattis Kleppen, Njål Ølnes og Jon Eberson. Audun Kleive, som tok opp den først plata jeg ga ut. Kulturskolen og Musikklinja i Skien. Folk som jeg har spilt med opp igjennom som er bedre enn meg, som Torstein Loftus og Per Texas Johannsson. Og andre helter som Ace Frehley, Ronny Le Tekrø, Wayne Shorter, Ståle Storløkken, Thelonious Monk og (størst av alle) John Coltrane.

Andre: Jon Theodore, Billy Cobham og Pierre Moerlen har vært viktige trommeslagere for meg. Musikalsk identitet og driv var inspirasjonen. Oppdagelsen av at trommeslagere som Tony Williams, Audun Kleive, Keith Carlock, JoJo Mayer og James Gadson ga motivasjon til å sette seg ned og øve. Norske band som Elephant9, Monolithic og JøKleBa tente gnister. De representerte for meg en bukett med musikere som gikk nye veier og hadde mye å si med musikken. Trommetimer med Erland Dahlen, Torstein Lofthus og Gard Nilssen var også inspirerende påfyll. Musikere jeg har spilt og jobbet med opp igjennom har fått meg til å tenke over mine egne musikalske valg og vært forbilder for meg med sine skarpe blikk på samtiden. Christo Stangness, Petter Haukaas og Håkon Nybø er noen av disse. Mine gode venner Marius Dalen og Vegard Liverød lot meg få være flue på veggen i studio og lærte meg å lytte til og tenke musikk på nye måter. Dette åpnet mange dører og fikk meg til å tenke mer på produksjon og helhet når jeg utøver musikk.

Hvordan vil dere si at Draken skiller seg ut med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre band og prosjekter dere har vært aktive i, som Orango, Spidergawd, Woodland, Sienna, Bushman’s Revenge, Grand General, Klangkameratane, Red Kite, Slow Motion Orchestra, Shining, Ildfjell etc., og hva har dere tatt med fra de andre bandene til Draken?

Hallvard: Den gode arbeidsmoralen, viljen til å jobbe hardt for å få best mulig resultat, den er definitivt til stede i Draken. Det er generelt mye vilje i bandet. Alle involverer seg veldig i den musikalske prosessen, og det kan bli høy temperatur noen ganger når vi er inni bobla. Men jeg vil si det er et luksusproblem, det betyr jo bare at alle vil at det skal bli så bra som mulig.

Fortell om valget av trioformatet og besetningen dere har.

Hallvard: Jeg har alltid vært fascinert av trioformatet i tungrocksammenheng, spesielt band som Motörhead og High on Fire. Det var vel spesielt disse to bandene jeg var inspirert av når vi tre begynte å spille sammen. Even spiller jo på barytongitar, som er lavere stemt enn en vanlig gitar. Slikt sett låter vi tyngre og grovere enn mange andre rocketrioer, men det er jo ikke langt ifra stonerband som stemmer ned gitarene sine slikt sett. Hovedforskjellen er vel at jeg ikke stemmer ned bassen, så jeg og Even er egentlig veldig nærme i register. Jeg synes det er kult når bassen ligger over gitaren, slik som kanskje spesielt Black Sabbath er kjent for. Vi gjør en god del av det i Draken også.

Har dere noe favorittgitar, bass, trommesett, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilke og hvorfor?

Hallvard: Frank Stavem lagde en bass til meg for et par år siden. Det er bare den drøyeste bassen som finnes, den låter helt hinsides bra. Gitaren for livet, det!

Even: Ja! Den gitaren som holder seg rein! Noe som dessverre har vist seg å være sjeldnere enn enhjørninger på to bein. Sukk!

Andre: Slingerland trommer fra 70-tallet! De har jeg god erfaring med når jeg drar i studio. Tørre, varme trommer med fremhevet mellomtone og lite overtoner. Det liker jeg! Live, så spiller jeg helst på Ludwig trommer med Green Sparkle finish. Fordi de trøkker bra, låter fortsatt som Ludwig trommer skal låte, og fordi Green Sparkle er kult. (Alle trommiser liker Green Sparkle).

Hvilket forhold har dere til teknisk utstyr generelt? Hvor viktig er det med rett utstyr for å få det til å låte som Draken?

Hallvard: Vi har vel et mål å ikke være veldig avhengige av spesifikt utstyr for å få til å låte som oss. Når det er sagt, så er vi vel alle tre vanedyr også. Vi liker å spille på vår egne greier, som vi er vant med og som vi veit hvordan vi kan skru bra. Andre har sine trommepreferanser. Når en spiller sånn tungrock som vi gjør, vil du at gitarforsterkeren skal oppføre seg på et bestemt vis for å oppnå den ønskede lyden også. Forsterkeren må være såpass kraftig at den tåler mye lyd inn, men er den for kraftig kan lyden bli litt flat og steril. Du vil at forsterkeren skal jobbe litt, uten at den kneler helt. God vrenglyd er det fineste som finnes, tvil ikke på det!

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Draken.

Hallvard Gaardløs – Det er vel som oftest jeg som finner på vokalmelodiene og tekstene til låtene våre. Låtene jeg skriver er ofte fengende, men kanskje litt for «streite» til å passe helt inn i Draken. Der er jeg helt avhengig av Even og Andre, som kan krydre opp låtene mine og gjøre de litt mer spenstige.

Even Hermansen – Even er helt maskin på å komme med nye låter og ideer når vi er i skrivemodus. Even er et arbeidsjern som ikke gir seg før han er 110% fornøyd med det vi jobber med. Det er inspirerende å jobbe med en med så mye arbeidskapasitet!

Andre Drage Haraldsen – Andre er dyktig på å komme med innspill og forslag som er litt utafor boksen, noe som er en ganske stor del av «hemmeligheten» til at Draken låter som det gjør. Han har og en enorm kapasitet for å zoome inn og jobbe på detaljnivå, der er han på et helt annen plan enn meg selv. Vi utfyller hverandre veldig på akkurat det, og det ser jeg på som en stor styrke.

Dere har også hatt med en dyktig gjest i studio. Hvorfor har dere tatt han med og hva har han har bidratt med?

Per Spjøtvold er en multiinstrumentalist/multikunstner som har en helt egen måte å synge på. Å synge melodisk som han gjør, med den vokalteknikken… vel, jeg kjenner ingen andre som driver med det, rett og slett. Det er helt latterlig fett. Sjekk ut bandet hans, Goat the Head!

Det er ganske stort spenn i vokaluttrykket på plata og selv om Hallvard er hovedvokalist så bidrar også Even mye. Hva er deres tanker om vokalen her og hvordan bestemmer dere hvilken vokal de ulike låtene skal ha?

Hallvard: Ingen av oss er egentlig vokalister, så vokaluttrykket vårt kommer ut av ren nødvendighet, kan du si. Når det er sagt, så synes jeg det funker veldig, veldig bra. Det blir også bare bedre og bedre, jo mer vi holder på med det. Jeg og Even har to veldig forskjellige stemmer som utfyller hverandre veldig godt. Even har en mørkere klang enn min, og sammen låter det veldig fyldig og fint.

Tekstene skrives av Hallvard og Even. Hvordan foregår det? Skriver dere sammen eller hver for dere?

Hallvard: Prosessen er egentlig veldig enkel og grei. Jeg skriver et førsteutkast til tekst, som jeg sender til Even. Even kommer med tilbakemeldinger, både når det gjelder rettskriving og tekstlig innhold, også gjør jeg teksten ferdig basert på det. Det er utrolig godt å ha det leddet med tilbakemeldinger på hva en holder på med, resultatet blir alltid bedre.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og deretter hva de kan si om Draken og debutskiven.

Motörhead – Verdens tøffeste trio. Alle vil vel være som Lemmy og Motörhead, eller?!

High On Fire – Verdens nest tøffeste trio. Matt Pike er en stor helt for oss, og alle gutta i det bandet der speller jo helt latterlig bra. Etter totusenårsskiftet blir vel ikke tungrock fetere enn dette.

Motorpsycho – Et viktig band i den norske rockehistorien. De har jo sprengt grenser opptil flere ganger, og sånn sett er de helt klart en inspirasjonskilde for oss i Draken.

Hardrock – Verdens beste musikk. Dæven så kjedelig livet hadde vært uten.

Tungrock – Som sagt over. Tungrock er livet sjøl det…

Stonerrock – En sjanger som er litt for fylt opp av klisjeer, men unngår du fallgruvene, så er det tøft med stoner, ja.

Psych – Den psykedeliske biten har vel blitt noe av det som skiller Draken litt ut fra mengden, så for oss er det viktig med litt psykedelia noen ganger.

Progrock – Vi liker prog alle mann vi, men vi ser ikke på oss sjøl som noe progband. Jeg har sett at flere har kalt oss det, og det har vi ingenting imot, selv om det kom litt overraskende på oss.

Groove – Groove er tre fjerdedeler av kaka, det!

Melodi – Den siste fjerdedelen. En ekstra stor fjerdedel. Melodi er viktig, det er jo det folk går rundt og nynner på.

Fuzz – Verdens beste lyd.

Intrikate riff – Tja, hvorfor ikke?

Paul Thomas Andersson: «The Master» – En interessant film, som låta vår med samme navn er løst basert på. Anbefales å ta en titt!

Karakterstudier – Litt usikker på hva jeg skal svare her…

Fantasi versus virkelighet – Enda mer interessant, i alle fall fra et tekstlig perspektiv, er å blande fantasi og virkelighet. Regler som gjelder i virkeligheten trenger ikke nødvendigvis å gjelde i fantasien, det er jo det som er det fine med det. Grensene er endeløse, hehe.

Sosiale spørsmål/Politikk i musikk – Vi har litt av det på plata vår, men stort sett skriver ikke jeg veldig politiske tekster. Blir det for tydelig kan det bli litt vel agenda-fremmende, og det synes jeg ikke er spesielt kult.

Jorand Peele: «Us» – Jeg ble veldig fascinert av denne filmen når den kom, den skilte seg veldig ut fra den typiske skrekkfilmen på en artig måte. «Way Down Low» er jo løst basert på filmen, eller i alle fall inspirert av den.

Debutalbumet er spilt inn av Vegard Liverød i Røffsound Studio. Fortell om han som produsent og hvordan dere har samarbeidet?

Hallvard: Uten Vegard hadde vi aldri klart å samle trådene våre til å få gjort ferdig albumet. Vegard har en enorm arbeidskapasitet, stå-på-vilje og en stoisk ro som var ganske så deilig å forholde seg til når det kokte som verst oppi knollen på oss tre i bandet. Plata er jo produsert av Vegard og oss, og det blir nok neste album også. Vi lærer såpass mye alle sammen av å jobbe sammen, så alle er veldig motiverte til å fortsette å jobbe videre.

Fortell om Røffsound Studio og om hvordan selve rommene og atmosfæren i studio har bidratt til det som vi kan høre på plata.

Hallvard: Røffsound var lokalisert på Frysja i Oslo når vi spilte inn førstealbumet, nå er det lokalisert nede i Vestfold. Vi spilte jo inn plata live, med trommer og gitarer i samme rom. Det er krevende sonisk, men klarer man å fange energien og samspillet som oppstår så kan det og gi noe som en innspilling i mer kontrollerte omgivelser kanskje ikke like enkelt kan gjengi. Der synes jeg Vegard gjorde en veldig god jobb på debutplata vår.

Per Spjøtvold står for artwork og design. Hvorfor valgte dere å gi ham oppgaven? Og hva med kunsten dere har valgt og forholdet mellom musikk og illustrasjon?

Hallvard: Foruten å være en vanvittig vokalist er også Per altså illustratør. Coveret er tegnet for hånd, og basert på tidligere albumcover han har gjort visste jeg at han var rett mann for jobben. Han har en sans for detaljer og en strek som bare er helt vanvittig bra!

Det er laget en video til låten «Mountain In An Endless Ocean» inn live i studio deres.

Hallvard: Vi slapp låta som andresingel i forkant av albumslippet vårt, og dermed tenkte vi det var kult å slippe en livevideo av den også. Vi filmet flere låter i lokalet vårt der, men det var vel denne vi spilte best også, så da var valget enkelt.

Platen er trykket i en forseggjort såkalt black/yellow swirl-utgave/blågul sjattert vinyl? Fortell om det valget og om eget forhold til platesamling og de ulike formatene for avspilling av musikk.

Hallvard: Akkurat valget av vinylfargen hadde ikke vi noe å gjøre med, det var det plateselskapet vårt, Majestic Mountain Records, som tok seg av. Tøft ble det jo! Når det gjelder de ulike musikkformatene som finnes nå, så synes jo vi det er moro at vinyl har fått seg en oppsving som den har nå. Det er jo et flott format, og spesielt det visuelle aspektet med omslag og slikt. Jeg er jo egentlig vokst opp med CD, så det er moro at den også er å få tak i som det. Nå om dagen må jeg jo innrømme at det går mest i strømming, det er jo helt vilt at en har tilgang til så mye musikk, bare noen tastetrykk unna. Jeg ville gladelig betalt litt mer i måneden for å ha tilgang til et slikt bibliotek!

Fortell om plateselskapet deres Majestic Mountain Records.

Hallvard: MMR er et svensk plateselskap som er styrt av Marco Berg. Det har vært en drøm å jobbe med dem hele veien opp mot plateslippet nå. Å ha et selskap som er på ballen, løsningsorientert og brenner for musikken du lager, det er rent gull og ikke noe en skal ta for gitt. Måtte MMR leve i hundrade år, hyll söta bror!

Hvordan har dere blitt påvirket av nedstengningen av samfunnet og Covid-19 restriksjonene?

Hallvard: Den største konsekvensen er vel at vi knapt har spilt konserter, og dermed egentlig kun har spilt en releasekonsert så langt for debutplata vår. Det ser ut til at det blir en liten Norgesrunde til høsten, så det er nå bra. Heldigvis brukte vi nedstengingen så godt vi kunne, og vi har faktisk allerede spilt inn en oppfølger til debuten vår. Følg med for mer om det…

Kan dere til slutt velge fem låter hver som har vært til inspirasjon for dere som musikere og/eller Draken og si hva dere har likt med disse låtene eller har fått ut av de?

Hallvard:

1. Motörhead – Shine: Tøffest. Slå et lite slag for Brian Robertson, Motörheads beste gitarist også!

2. High on Fire – King of Days: Nesten tøffest.

3. Immortal – One By One: Vanskelig å ikke bli glad av Immortal. Black Metal blir vel ikke stort tøffere enn det her.

4. Judas Priest – Beyond the Realms of Death: Jeg har alltid elsket denne låta, det er så vanvittig bra låtskriving og historieformidling. Hele utviklinga i låta, det er storslagne greier.

5. Iron Maiden – Wrathchild: Jeg vet ikke hvor mange timer jeg satt på gutterommet som tenåring og spilte til «Killers» av Maiden… mange var det. «Wrathchild» er ei fantastisk låt, og antagelig den låta jeg spiller oftest på lydsjekk!

Andre:

1. Sepultura – Roots Bloody Roots: Trøkk, attitude, groover godt selv om det er heavy.

2. The Mars Volta – Cygnus…Vismund Cygnus: Kjempefan av Jon Theodore på trommer, knallbra trommespill og røffe riff. Digger energien i bandet. Bra arr.

3. Russian Circles – Geneva: Lydporno. Liker produksjonen, lydbildet og atmosfæren. Fan av trommisen, Dave Turncrantz.

4. Black Sabbath – Into the Void: Rock med stor R.

5. Vengaboys – Boom, Boom, Boom, Boom!!: Fordi ikke alt var bedre før, men ærlighet varer lengst.

Even:

1. Sepultura – Refuse / Resist: Aggresjon og punkattidude. Swing og groove. Kort og konsist. Sound. Catchy. Andreas Kisser – favorittmetalgitarist.

2. Celtic Frost – Progeny: Tyngde (tyngre og tyngre…!), atmosfære/sound, og låtskriving. Ooh!!

3. Black Sabbath – Children of the Grave: Samme som de andre, men også det første og viktigste metalbandet, og den andre favorittgitaristen i metall, som tilfeldigvis også skreiv de 100 beste riffa. For øvrig det fineste temposkiftet i metallhistorien.

4. Motörhead – I’ll Be Your Sister: ROCK N’ ROLL!!

5. Volbeat – For Evigt (eller hva som helst): Alt vi ikke ønsker å være!