Motorpsycho: 30 år med Hogwash

Av: David Jønsson

Det har ikke vært mangel på artikler og «thinkpieces» i norsk og internasjonal musikkpresse, omkring epokegjørende musikkalbum som ble utgitt for 30 år siden. 1991 viste seg å være et klassikertungt år, akkurat som musikkårene 1971 og 2001. Spesielt høsten ’91 var STOR på albumfronten innen pop, rock og hip-hop. Metallicas selvtitulerte album, gjerne kalt «The Black Album«, kom ut i august, sammen med grunge-storheten «Ten» av Pearl Jam.

«Use Your Illusion 1 & 2» av Guns N’ Roses, «Screamadelica» av Primal Scream, «Trompe Le Monde» av Pixies, «Blood Sugar Sex Magik» av Red Hot Chili Peppers, «The Low End Theory» av A Tribe Called Quest, og ikke minst «Nevermind» av Nirvana, så alle dagens lys i løpet av én uke i september. Det er ganske ellevilt å tenke på.

Hvis man blar litt videre i kalenderen dette året, kom «Achtung Baby» av U2, «Dangerous» av Michael Jackson, «Bandwagonesque» av Teenage Fanclub, og «Loveless» av My Bloody Valentine ut i november og desember. Her er det flere viktige album som dirrer av kreativitet, som var med på flytte og utviske grenser innenfor respektive sjangre.

I den samme uken som «Nevermind» og resten av albumene nevnt ovenfor kom ut, ble Motorpsychos debutalbum «Lobotomizer» sluppet. Albumet var milevis unna å være like revolusjonerende og effektfullt som de andre albumtungvekterne, men er allikevel stående som en fascinerende artefakt som dokumenterer bandet i dens spede start. Det er vanskelig å se det for seg nå, at denne unike og produktive kulturinstitusjonen som Motorpsycho har blitt, faktisk en gang i tiden har vært debutanter. Trioen bestod da av Bent Sæther, Hans Magnus «Snah» Ryan, og den opprinnelige trommisen Kjell Runar «Killer» Jenssen, og bandet hadde sin base på Svartlamon og UFFA-huset, med en bakgrunn fra Trondheims punk- og hardcore-scene.

«Lobotomizer» blander hardrock, punk og metall i tidsriktig ånd, ispedd grenseløs vilje til psykedelisk eksperimentering, en tankegang hentet fra blant annet Grateful Dead, som har fungert som trøndernes ledestjerne helt siden kassetten «Maiden Voyage». Det er også et (feilaktig) sitat fra Dead-låten «Scarlet Begonias» som pryder baksiden av vinylutgaven. I tillegg er det tung, tung psykedelisk utsmykking på resten av albumet, fra det lysergiske omslaget, til innercoveret på platen og den medfølgende plakaten som var med i 200 eksemplarer av LP-en. Alt er sydd sammen og designet av Tove Nilsen. Albumet var på mange måter en frisk kontrast til de fire store innen norsk rock, som var midt i sin storhetstid i 1991. Jokke og deLillos kom begge med album dette året, henholdsvis «Frelst» og «Varme Mennesker» .

Jeg må innrømme at det er sjelden at jeg plukker frem «Lobotomizer» fra hylla, selv om det er elementer av sjarm, ambisjoner, ungdommelig sprut og (over)mot på albumet som fortsatt appellerer. Albumet inneholder også «Hogwash«, som har et genialt/dumt riff,  som fortsatt er et personlig konserthøydepunkt når den spilles 3o år etterpå, og som er i stadig utvikling. Her bør opptaket som er på «Roadwork vol. III» sjekkes ut, eller «The Tussler«-versjonen, hvis du er i det humøret. Albumet har også noen frempek mot «Soothe» (1992) og ikke minst «Demon Box» (1993), som er et overflødighetshorn av kreativitet, bandets endelige gjennombrudd.

Albumet har lenge vært ute av produksjon (det finnes noen særdeles grumsete bootlegs der ute) grunnet heftig krangling over rettigheter med tidligere plateselskap Voices of Wonder, men nå har bandet endelig annonsert en offisiell og remasteret reutgivelse på vinyl og cd som slippes på Rune Grammofon i 2022. Perioden før Håkon Gebhardt tok over trommestikkene, og egentlig også før «Demon Box» ble sluppet, føles underdokumentert og det er på høy tid at den tidlige perioden blir bedre belyst.

Sjekk ut relevante titler til lyden av 1991 her.