Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 6. oktober 2021

Kari Westergaard: Fra kazoo og rytmeegg til Freeze!!! Fuzz!!!!!!!

– I løpet av de første månedene mine i Tromsø hadde jeg en rekke religiøse konsertopplevelser som utvidet min musikalske horisont så til de grader. Jeg fant meg selv et sted mellom The Hives på Blårock (rett etter at «Veni Vidi Vicious» kom ut) og Gluecifer på Kaos («I Got a War»!!) Altså – man må ha vært døvblind og begravd under en stein for ikke å bli frelst på de konsertene, forteller Kari Westergaard som er aktuell som utgiver av samleplaten «Freeze!!! Fuzz!!!!!!» på sitt eget Westergaard Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Kari Westergaard på skattejakt i Berlin (front), privat, Frode Haugstvedt Henriksen, Dan Gchib

«Freeze!!! Fuzz!!!!!!» – Wild And Wonderful Garage Rock, Surf, Fuzz And Fun From The Sweaty North», er en herlig oppsummering av mye av de kuleste norske bandene med fuzzgitarer i hendene i 2021 og inkorporerer fengende låter med artister som The Yum Yums, Staxrud Allstars, The Hiveminds og The Dogs. Her kan man smake på bredden og kjenne på noe av brodden i denne scenen i Sør- og Nord-Norge, men særlig godt representert er Viken, og da spesielt den delen av fylket som utgjør gamle Østfold.

Med festplata på ørene benyttet vi sjansen til å bli litt bedre kjent med  Kari Westergaard, som forteller hvordan hun ble indoktrinert i denne mystiske sekten med sine hemmelige koder og språk med galskap og energi, og hun kommer også med morsomme anekdoter til mange år med konserter, øl og rock på ørene, både som publikummer, arrangør, platebutikkdriver, anmelder og plateselskapsdirektør.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av musikk?

Jeg kan ikke huske en tid før musikk ble viktig for meg. Jeg oppdaget tidlig opptakskassettenes magi, og brukte mye tid på å lage mine egne samlekassetter og radioprogrammer. Utpå 90-tallet fikk pappa CD-brenner, og da ble «Karis supermix»-serie viktig for å formidle min musikksmak til venner og uvenner. Jeg var nok en litt rar unge, og jeg hadde mange prosjekter hvor jeg satt alene på rommet mitt i en haug med rot og lagde ting – og da spilte jeg bestandig musikk. På barneskolen satt jeg og strikket Barbie-klær og hørte på Guns N’ Roses til langt på natt. Mye kan sies om Guns N’ Roses, og musikksmaken har endret seg siden da, men den bobla der – hvor tida står stille, tankene flyr og hendene går av seg selv – den er jeg helt avhengig av. Og den kan bare skapes med riktig musikk – gjerne av den bråkete sorten.

Har du selv spilt noen instrumenter. I så fall hvilke? Har det blitt noen utgivelser eller morsomme opptredener? Er det noe du fremdeles holder på med?

Jeg var korpsunge og spilte trombone gjennom hele barneskolen, men tannreguleringa og fotballen ødela for en lovende brasskarriere. Siden har jeg gjort svært få, og ikke spesielt imponerende, opptredener med kazoo og rytmeegg. Jeg skjønte tidlig at min rolle i musikkverdenen ikke var PÅ scenen. Har derfor brukt energien min på å arrangere konserter og festivaler, lage plakater og cover, gi ut musikk og skrive om musikk, selge musikk osv.

En bunke utklipp fra Karis faste spalte i Feedback (iTromsø). En lettbeint liten spalte der hun anbefalte ukas vinyl. Spalten var kun på papir.

Og så elsker jeg fremdeles å bestemme musikken, derfor har jeg vært DJ og snurra plater i over tjue år. Fortrinnsvis bra plater som er laget av folk med talent, hehe.

Typisk Radio Lux-plakat.

Vi var på sommerfesten til Universal Music en gang, en skikkelig fancy hagefest på Frogner, og vi passet ikke helt inn i den crowden. En ikke navngitt og ganske salongbrisen realitykjendis kom bort til oss og spurte om det var vi som spilte i danseband? Litt perpleks og en smule fornærmet (jeg hadde faktisk prøvd å pynte meg!) svarte jeg at joda – det var oss. Hvorpå vedkommende snudde seg til kompisene sine og sa: «Det var det jeg sa! Det er jo dem de tjener penger på!». Kvelden ble fornøyelig, og før vi takket for oss hadde dansebandet «Kurt Viggoz» sett dagens lys. Jeg spilte inn låta «Rai rai feskebåt», poserte til coveret med leopardvest og kassegitar, og det var den karrieren.

Hvilken musikk var du omgitt og opptatt av under oppveksten?

I heimen var det ikke uvanlig at pappa spilte en utvalgt LP etter søndagsfrokosten, gjerne en Beatles-LP, og det er et rituale jeg har adoptert. Mamma hadde alltid radio på syrommet og kjøkkenet. Jeg hadde en opptakskassett som jeg tror kom fra min onkel, og på den var det diverse 60-tallsmusikk som jeg elsker den dag i dag. I et par år på ungdomsskolen delte jeg rom med søstra mi, og vi delte ikke akkurat musikksmak i den perioden. Hun elsket The Cranberries, og jeg hatet dem med intensiteten til ti soler. Det var om å gjøre å komme seg først hjem fra skolen og få satt på noe annet fornuftig som det gikk an å få gjort leksene til. Ellers gikk jeg mye, og slet ut noen Discman på nittitallet. Hadde en sånn «ristesikker» en med tre sekunder delay. Gikk ofte med en anorakk med stor brystlomme, og når jeg gikk lett foroverlent kunne jeg gå ganske langt i min egen verden uten at CDen hoppa. Det ble mye Cake og Fuck og Foo Fighters i den perioden.

Hva er god musikk for deg? Hvordan er ditt personlige forhold til garasjerock og beslektede former som surf, beat, mod, powerpop o.l.?

Felles for mange favoritter er at det er melodiøst, skranglete og gjerne litt rått. Jeg vil mye heller at folk synger surt og troverdig enn pent og hult. Jeg må tro på musikeren, det må være en nerve og noe ekte. Litt gitarbasert desperasjon er fint. Og gjerne – men ikke nødvendigvis – jordingsfeil, fuzz, ekko og vreng. Det er kanskje ikke så rart at jeg har falt dypt og grundig i 60-tallsgryta, og at mange av mine nåtidige favoritter åpenbart lar seg inspirere av The Sonics, MC5, Velvet Underground og den slags.

Jeg har aldri vært flink til å putte musikk i sjangre, det er skikkelig vanskelig faktisk. Disse sjangrene går veldig over i hverandre også – heldigvis. Det finnes mange gromlåter i skjæringspunktene mellom de sjangrene du nevner – og soul om jeg får tilføye. Men jeg skal prøve å svare på det du spør om! Surf er for meg den litt skitne og uoppdragne stebroren til The Shadows. Og jeg digger The Shadows! Skal jeg trekke fram et band som kombinerer det beste fra surf og garasjerock må det kanskje bli The Del-Vetts. Californiasound møter vrælende rock. Herlig band! Beatmusikk er jo det jeg ble flasket opp på. The Beatles var jo bare helt fantastiske, men enda mer fantastisk er alle beatbanda som var samtidige med dem, og The Hollies og The Animals, og som aldri rakk opp i konkurransen om oppmerksomhet og listeplasseringer. Her er det en underskog med mye gull! The Rokes for eksempel, de var jo engelske, men innså at de ikke kom til å bli stjerner i skyggen av de nevnte storhetene, så de lærte seg italiensk og ble stjerner i Italia. Kjempefint beatband med et litt rått sound, og noen av deres engelskspråklige låter er enere, for eksempel «No, No, No» og «Take a Look». Mod er vanskeligst av alle sjangre. Jeg aner ikke hvor grensene går der, men det forekommer meg at mod og freakbeat overlapper hverandre en del, og en god kilde til slikt noe er serien «Le Beat Bespoke» som er satt sammen av Dr. Robert i The New Untouchables. Mang en DJ-aften ender opp i denne gata, og min faste sidekick Lisa har en slags lakmustest for om en låt er bra nok eller ikke: Er den bugbar? Ja eller nei.

DJs Lisa og Kari på jobb på Verdensteatret.

DJs Lisa og Kari på jobb i Gryllefornia 2019 med gitarspillende Mads på bardisken. Foto: Frode Haugstvedt Henriksen

Hva er det som gjør at denne musikken appellerer så sterkt?

Si det. Jeg er jo et barn av åtti- og nittitallet som i mange år vandret rundt i en ørken av listepop og stadionrock, kun krydret med tilfeldige indieband jeg «oppdaga» gjennom magasiner og feilbestillinger i Scandinavian Music Club. Da jeg var nitten flytta jeg til Tromsø, og i løpet av den første dagen min i byen var jeg innom Platebaren Feedback og brukte halvparten av sparepengene mine på CDer jeg ikke visste at fantes (takk, Egon!). Man skal ikke kimse av miljøet rundt Blårock – det er helt spesielt. Jeg lot meg villig indoktrinere både i platesjappa og ikke minst på konsertfronten. Du kan kanskje si at jeg kom litt seint til garasjerockfesten (rundt årtusenskiftet), men til gjengjeld fikk jeg oppleve de gyldne scandirock-åra. I løpet av de første månedene mine i Tromsø hadde jeg en rekke religiøse konsertopplevelser som utvidet min musikalske horisont så til de grader. Jeg fant meg selv et sted mellom The Hives på Blårock (rett etter at «Veni Vidi Vicious» kom ut) og Gluecifer på Kaos («I Got a War»!!) Altså – man må ha vært døvblind og begravd under en stein for ikke å bli frelst på de konsertene. Siden ble det en lang rekke elleville konserter med storheter som The Cynics, Reigning Sound, The Woggles, Billy Childish, Dead Moon osv. osv. For ei tid! Av religiøse opplevelser må også nevnes en kveld i Stockholm. En kompis (partysvenske) sa at jeg bare måtte dra på Debaser for det kom jeg til å like. Jeg fulgte rådet og snublet inn på en splittkonsert med The Indikation og The Buff Medways. Til dags dato en av de villeste konsertkveldene i mitt liv. Det var som å bli overkjørt av en buss! Det er ikke det at jeg bare har glede av garasjerock – jeg kan godt høre på andre ting – men konsertopplevelsesmessig er det ingenting som kan måle seg med energien og galskapen. I den litt mer psykedeliske enden av skalaen er det også mye å hente. Den siste ordentlige konserten jeg var på før pandemien var Mandalai Lamas på Parkteatret i mars 2020. For et fint band og for en kul konsert! Jeg kan ikke skjønne at de ikke fyller et stadion med musikken sin. Det er en gal, gal verden. Det samme gjelder The Peawees. De er så bra live at jeg ikke finner ord. Men akk så ukjente. Det er ikke til å forstå at folk heller vil høre generisk plastikkmusikk med autotune og billige samples. Som sagt: En gal, gal verden!

Fortell om forholdet ditt til garasjerocktekster og om tekstene på denne plata.

Altså. Det er ikke alltid nødvendig med dype, poetiske tekster. Når det er sagt, så er det en del tekstgull innimellom de mer eh… kvinneforherligende og ikke fullt så kvinneforherligende sakene. Det er jo ikke noen hemmelighet at «YEAH!» og «BABY!» må være de mest brukte ordet innen sjangeren. Den godeste Billy Childish for eksempel har jo mange tekster som er samfunnskritiske, men også en del med glimt i øyet som egentlig bare handler om at rock er gøy. Man skal ikke være redd for å ta i bruk en liten klisjé nå og da? Og hvis man lytter til Greg Cartwrights tekster så føles det ofte som man ser rett inn i mannens sjel: totalt utleverende og veldig personlig. Og ta The Black Lips’ «Oh Katrina» – det er jo en skikkelig «gladlåt», men den handler jo om den største naturkatastrofen i USA i moderne tid. Garasjerock er ikke veldig aggressivt, men mange tekster kan nok oppfattes som hissige beskjeder som blir levert med store bokstaver. Det er sikkert litt testosteron inne i bildet? Og så skal man vel ikke fornekte at en del band i den mer psykedeliske enden av skalaen har latt seg påvirke av droger i låtskrivingsprosessen. Hva hadde for eksempel Rokys musikk vært uten det?

På «Freeze!!! Fuzz!!!!!!» er det overvekt av de mer livsbejaende låtene, tør jeg påstå. Noen videre tekstanalyse vil jeg ikke begi meg ut på her – det er nok best å høre med låtskriverne, eller enda bedre: lytt selv og gjør deg opp egne meninger?

Westergaard Records sjutommere.

Hva fikk deg til å ville starte plateselskap?

Det var en stund etter at vi starta Backbeat (platebutikken vår i Tromsø) at vi etter hvert så behovet for å opprette et selskap. Frem til da hadde vi gitt ut en del skiver med Bukta som avsender, så Backbeat. Dette var i en periode hvor Fucking North Pole lå mer eller mindre brakk. Når The Devil and the Almighty Blues tok kontakt og ville at Robert skulle gi ut debutalbumet deres hadde vi familieråd og bestemte oss for at det var viktig og riktig å gjøre, men at det var lurt å ikke legge alle eggene våre i ei kurv. I tilfelle Backbeat gikk overende, eventuelt motsatt, hvis plateselskapet ikke kom over kneika. Så da heiv vi oss rundt, gikk på kurs hos Innovasjon Norge og søkte om støtte til oppstart av Blues For The Red Sun AS. BFTRS ble veldig raskt veldig sjangerspesifikk, så når Karl Erik i Sunshine Reverberation kom og spurte om jeg ville høre låtene deres, skjønte jeg at her må vi faktisk ha en label til. Vi kunne ikke la oss begrense av forventningene til BFTRS. Den Sunshine-skiva var for bra til å ikke bli gitt ut – og sånn ble Westergaard Records født. Navnet var Robert sin idé. Han var nok lei av å høre på sure-Kari hver gang han fikk æren for våre felles prosjekter. Det markeringsbehovet mitt har heldigvis avtatt med årene, hehe. Det er jo bare kult å være med å gi ut musikk vi liker og hjelpe folk vi har trua på.

Hvordan kom ideen til denne samleplaten?

Ideen har vokst fram over tid. Drømmen om å lage den perfekte samleplata deler vi sikkert med mange i vår generasjon, og vi som har spilt ihjel Nuggets-boksen, Pebbles-skivene og et utall mer eller mindre obskure samlere har klare meninger om hvordan en slik plate må være. Vi er begge glade i samleplater som kilde til ny musikk, nye band og nye labler å følge med på. Og så er det viktig å dokumentere for ettertida det som er bra her og nå. Timingen for utgivelsen må ses i sammenheng med en viss pandemi også. Plutselig hadde vi tid til å gjøre alvor av ideen, og behovet for å samle godsakene ble forsterket av mangelen på konsertopplevelser. Jeg gleder meg til å gå på konsert igjen og bli imponert over det ukjente oppvarmingsbandet, for å si det sånn.

Gjennom distributører i Tyskland og Nederland har vi et visst nedslagsfelt uti Europa, og vi håper jo at det finnes folk der ute som blir glade for at vi har gjort en del av jobben for dem. Vi har jo bare samlet våre favorittlåter og serverer dem på et sølvfat til dem som gidder å høre. Vi lager jo ikke musikken, vi er jo bare entusiaster og fans med et visst misjoneringsbehov. Jeg håper og tror at vi med «Freeze!!! Fuzz!!!!!!» kan bidra til at flere vil gå inn i katalogen til de 16 banda og finne glede i musikken deres. Garasjerocken skal jo ta over verden – ett menneske av gangen.

Hvordan har dere valgt ut hvilke låter og artister som skulle være med?

Vi lagde hver for oss en toppliste over aktuelle band, og så sammenlignet vi listene. Begge hadde vetorett – her skulle ingen med som vi ikke sto 100% inne for. Det var jo ganske stor overlapping mellom listene våre, så den største diskusjonen gikk ikke på hvilke band vi skulle spørre først, men hvilke låter vi skulle spørre om. Jeg har et velutviklet popøre og identifiserer hits ved første gjennomlytting (liker jeg å tro selv da). Robert henger seg gjerne opp i de låtene som gradvis vokser på en og som – på et album kanskje – står igjen som høydepunkter etter ørti gjennomlyttinger. Jeg vant nok mange av diskusjonene om låter. Hensikten med «Freeze!!! Fuzz!!!!!!» er å gi folk lyst på mer, og sy sammen ei skive uten ventespor. Jeg ville at den skulle bestå av de 16 låtene jeg ville ha avsluttet en fredagskveld i DJ-buret på Blårock med. Intet mindre. Av de 16 låtene er 15 førstevalget vårt, og den 16. var andrevalget og ble med p.g.a. styr med plateselskap/rettigheter. Det var et par band til som vi ønsket å ha med, men det var rett og slett ikke plass til flere låter på en LP.

DJs på Blårock 2020. Kari Westergaard til høyre.

Utvalget er en blanding av veteraner og mer ferske tilskudd til scenen. Blant annet har dere med to av de virkelige veteranene i norsk garasjerock: Morten Henriksen og Arne Thelin fra klassiske The Cosmic Dropouts med flere.

Hvilket forhold har du til disse musikernes gamle og nåværende band?

Jeg har jo hørt mye på Cosmic Dropouts, Lust-O-Rama og Kwyet Kings, så det er jo med en viss ærefrykt at Bithammer!-låta ble med på «Freeze!!! Fuzz!!!!!!». Ironisk nok så er jo dette sporet det minst konservative med tanke på instrumentering og slikt. Trommemaskin og sampling – hva har det med garasjerock å gjøre, liksom? Men det er jo sånn at når gamle mestere som kan alle reglene, velger å bryte dem, så er det selvfølgelig greit. Nå kan jeg ikke tenke meg hvordan side 2 hadde blitt uten denne låta.

The Yum Yums måtte vi jo prøve å få med – det er jo helt soleklart det beste powerpoppunkbandet i kongeriket, og har vært det i en årrekke. Det skulle bare mangle. Igjen så føltes det litt som å komme med lua i hånda til en av heltene våre og spørre om de ville være med. Det er jo ikke gitt at folk ønsker det.

Østfold er kraftig representert på platen med Mandalai Lamas, The Cavebones, Bithammer!, The Boogietraps og The Yum Yums. Hva er det som gjør at garasjerocken står så sterkt og er så vital i akkurat den delen av landet?

Det kan jeg ikke svare på, trønder som jeg er. Men jeg kan jo spekulere i at der det er et miljø med flere ildsjeler vil det også være bedre grobunn for band enn de som er litt alene i sitt distrikt? Flere folk å samarbeide med, gjøre konserter sammen med, lettere å få innpass på spillesteder osv. Det er givende og inspirerende å ha folk rundt deg som deler din interesse og pasjon. Kan jeg legge til en liten spekulasjon om at avstanden til den svært oppegående garasjerocknasjonen Sverige er ganske kort i Østfold? Kan det være en bilateral lekkasje av rock og inspirasjon i handleposene til og fra Strømstad? Ikke vet jeg.

Eneste representant for Bergen er lovende The Hiveminds. Fortell om forholdet til det bandet og scenen rundt Back to Beat Records. Hva kan de tilføre til scenen med sitt internasjonale nettverk og egensindige tilnærming til musikken?

Den LPen de ga ut i 2019 kjøpte jeg via en nettbutikk i Holland, og jeg kunne nesten ikke tro at de var norske. Så utrolig rett det låter i mine ører! Jeg var på konsert i Bergen med Mystery Lights i 2017, og da var det Pom Poko som varmet opp. Jeg husker jeg sto helt vantro og kunne ikke fatte at ikke Bergen hadde noe bedre å by på enn et importert hipsterband. Vel. Neste gang Mystery Lights kom til Bergen var det Hiveminds som varmet opp, og da falt absolutt alle brikkene på plass.

Jeg kjenner ikke Back to Beat-folkene, men vi har jo selvfølgelig lagt merke til den fantastiske rekka med utgivelser og hvor flinke de er til å få omtale i Shindig! og andre viktige kilder til informasjon. Det er tydelig at de har både hjerte og teft for sjangeren. The Sensation Seekers («Jerk Beat» er helt fantastisk!) og The Wednesday Knights hadde jeg allerede i platesamlinga, og nå har jeg flere på ønskelista av deres utgivelser. Kanskje jeg dukker opp dansende og smilende på en av klubbkveldene deres når verden blir normal igjen? Jeg har hørt gode ting om dem!

Dere har også funnet frem til litt rockabilly i form av The Fat Rats. Musikere dere kjenner godt til fra tiden dere bodde i Tromsø. Hva er det som fascinerer med dette bandet og som knytter de opp mot garasjerocken?

Denne låta skiller seg litt ut, både på skiva og i katalogen til The Fat Rats. Jeg hører ikke mye rockabilly i «Rock’n’roll Party», jeg hører mer det litt sinte og særegne rockesoundet,  som også Nikkeby Lufthavn er gode representanter for. Per Ivar har jo lang fartstid fra band som Per Ivars Orkester og Diddy Wah Diddy og trenger ikke noen videre introduksjon. Det morsomste med The Fat Rats er at en garasjerock-motstander av rang faktisk er med og spiller gitar. Tenk det, Tore-Morten, at du skulle ende opp på en kredrocksamler? Livet er i sannhet et lære. Denne låta fikk jeg tips om fra Johnny Wilhelmsen, ellers hadde vi neppe fanget den opp i tide til å få den med på «Freeze!!! Fuzz!!!!!!».

Kari Westergaard, Robert Dyrnes og White Trash Blues Band i Gryllefornia 2020. WTBB er også med på «Freeze!!! Fuzz!!!!!!». Foto: Dan Gchib

Dere bor selv i Trondheim, men bare et av de lokale orkestrene, The Pink Moon, har sluppet igjennom nåløyet til denne samlingen. Fortell om veteranene i The Pink Moon og hvordan det ellers står til med fuzzen i den lokale rocken i Trøndelag.

Den første konsertkvelden etter at vi flytta ned hit, på Lobbyen på Svartlamon, lente jeg meg forsiktig over til Torgeir Lund (Crispin Glover Records) og spurte: «Si meg – hvor er garasjerockerne her i byen?» Torgeir så litt på meg og så sa han: «Det e itj nå garasjerockera her i byen». Wow. Det hadde jeg ikke tenkt på når vi forlot Tromsø – at vi skulle komme til en by uten noe som helst miljø. For en tabbe! Et eller annet sted mellom Motorpsycho og den svært vitale pønkescenen har noe blitt glemt? Men det er jo ikke helt svart hav her. The Pink Moon fikk min udelte oppmerksomhet når de på sin debut-EP var så frekke å covre B-sida på debutsingelen til MC5. Deres versjon av «One of the Guys» er absolutt lyttverdig. Herregud så modige, tenkte jeg. Direkte dristige! Man hører at de har spilt i mange kule band, at de vet hva de driver med.

Jeg har en venn oppi gata, Jan Tore, og før pandemien hadde vi bestemt oss for å etablere Trondheim Garasjerockforening. Han har kjøpt inn farfisa-orgel (det må man ha!) og Robert og jeg har kjøpt inn to Technics-spillere og en liten mikser slik at det går an å ha klubbkvelder med sjutommere og gode greier. Innen vi pensjonerer oss har vi forhåpentligvis – i samarbeid med The Pink Moon og andre velvillige trøndere – klart å etablere et frodig garasjerockmiljø. Den som lever får se! Jeg vet at det kommer flere kule band innen sjangeren reisende til byen i løpet av høsten og våren, og jeg har ihvertfall tenkt å bidra med det jeg kan for å promotere disse konsertene.

Utover de norske har vi også fått med noen internasjonale toppnavn, gjestemusikerne James Burton og Jim Jones på Staxrud Allstars-låten «Baby Don’t You Want A Man Like Me». Hvilket forhold har du til de to og den norske gitarhelten Eivind Staxrud?

Ja, tenk at vi har med en låt med James Burton på denne skiva. Mannen har jo spilt med ALLE de største i mange herrens år. Elvis, Roy Orbison, Townes Van Zandt… bare for å nevne noen. Det tilfører jo «Freeze!!! Fuzz!!!!!!» et lite sus av evigheten – mannen er jo en levende legende. (Det kan selvsagt hende flere av musikerne på denne plata blir elevert til helgener etter hvert?)

Jim Jones er jo en av mine personlige superhelter. Det er litt flaut egentlig, men vi så The Jim Jones Revue fem-seks ganger på tre dager under SXSW et år. Det var 2000 band der, og vi så JJR gang på gang på gang fordi de var så sinnsykt rå. Så booket vi dem til Bukta og etter hvert booket Robert dem til Driv også. For et eventyr av et rockeband. Jeg husker jeg sto der med bakoversveis og et glis og ropte: «Dette er verdens beste band!!!» Og når jeg etter hvert sleit meg til en mastergrad var det til lyden av hans skrikende stemme. «Burning Your House Down»-LPen gikk om igjen og om igjen til jeg endelig fikk levert den oppgaven, hehe. Jeg har jo selvsagt også noen Thee Hypnotics-plater i samlinga, og jeg blir litt starstruck av hele fyren.

Og så er det selveste Eivind Staxrud da. Vår egen gitarhelt om du vil. Han har jo spilt med flere store norske band, men jeg har en særlig forkjærlighet for Los Plantronics, og jeg glemmer aldri når han – midtveis i en konsert – tok med sombreroen og gitaren ut i en lettbåt på fjorden og spilte soloen derfra. Et klassisk Bukta-øyeblikk der altså. Og ryktet skal ha det til at han nå har latt seg rekruttere til et av Norges absolutt stiligste band Kosmik Boogie Tribe. Det er en rett og slett en ære å ha med Staxrud Allstars på denne samleren.

Hva er  bakgrunnen for albumtittelen «Freeze!!! Fuzz!!!!!! – Wild And Wonderful Garage Rock, Surf, Fuzz And Fun From The Sweaty North»?

Det gikk ganske enkelt for seg. Robert spurte hva barnet skulle hete, og etter å ha tenkt meg om sa jeg at jeg tror den skal hete Freeze! Fuzz! Ja, svarte Robert. Det blir bra.

Jeg var ute etter en interjeksjon, en bydende tittel som sa noe om innholdet, en som ikke var brukt før og som funka som logo. «Freeze» fordi vi er i Norge og har et kjølig image, eventuelt kan det også oversettes til «STOPP!». «Fuzz» fordi, vel, det sier seg vel sjøl. Freeze!!! Fuzzz!!!!!! er i tillegg en klassisk norrøn allitterasjon som triller fint over leppene. Kanskje ikke helt henta ut av Den Eldre Edda, men bra læll. Litt av motivasjonen er å spre det glade budskap, gjerne ut av Norge, så en engelsk tittel var naturlig å velge.

Om den lange undertittelen, bortsett fra at det kan være greit å utbrodere litt for platesalgets skyld, så er den et lite nikk til Nuggets – samleplata over alle samleplater innen sjangeren, som har den feiende flotte undertittelen «Original Artyfacts from the First Psychedelic Era». Og for å si til våre utenlandske venner at Norge har mer å by på enn elektronika og kjølig ekstremmetall. Her er noen svette perler, liksom.

Dere har også hentet inn ekstern konsultasjon fra Jostein Hestøy fra Pure Lust Productions til denne samlingen.

Jostein er jo en hjørnebrikke i puslespillet som er det norske garasjerockmiljøet. En ekte entusiast med ekstremt bra musikksmak. Første gangen jeg traff Jostein hadde han en fez på hodet og arrangerte en eller annen brillefin konsertkveld med Rock og Spesialreiser-gjengen. Etter hvert har vi blitt bedre kjent, og jeg har bare lovord å si om mannen. Han gir ut ting han tror på gjennom Pure Lust, han hjelper mange band og smålabler – oss inkludert – med å distribuere plater, og han har bl.a. vært sentral i innsamlingsaksjoner for å redde vårt alles kjære Last Train gjennom pandemien. Han har vært positiv til «Freeze!!! Fuzzz!!!!!!»-prosjektet siden idéstadiet, og han var den første som fikk seg klistremerke, hehe. Vi har veldig sansen for Jostein, og dette er bare begynnelsen på det vi håper blir et langt og godt samarbeid.

Disse låtene finnes allerede på eksisterende utgivelser. Hva betyr det med eksklusivitet for deg kontra det å samle mange gode låter på en skive?

Det viktigste for oss når vi skulle lage «Freeze!!! Fuzz!!!!!!» var å sørge for at det ble en gjennomført bra skive med en rød tråd eller helhet om du vil. Eksklusivitet kan være stilig det, men kvalitet og representativitet er også stilig. Hvis du går gjennom de låtene som er på skiva og summerer antall strømminger de har fra før, så er det ikke akkurat kioskveltere. Jeg tror ikke alle som er på skiva hadde oversikt over hverandre engang, så det blir litt påtatt å skulle fokusere på at låter skal være så eksklusive. Drit i det. Vi vil at de skal være bra, og det er de!

Hvordan står det til med garasjerocken og scenen rundt denne i Norge i 2021. Hva er bra og hva kunne vært ennå bedre?

Det er definitivt noe som rører seg i garasjerockmiljøet i Norge, og det er definitivt verdt å løfte frem. Ingen som har opplevd f.eks. Quarter Wolf live kan miste trua på rock! Gjennom et tiår hvor portvokterne på bransjefestivaler har stått med armene i kryss og erklært at rocken er død har rocken gått under jorda og fått næring. Jeg er overbevist om at vi står foran en ny rockebølge, hvor karaokekonkurranser på TV blir bytta ut med livesendinger fra skitne kjellere som får ungdommen til å strømme på og lyge seg inn på konserter med falsk legg og stjerner i øynene. Og da skal vi gamlingene være skikkelig kule og ta dem inn i varmen! Vi skal gå på konserter med band vi ikke har hørt før, vi skal heie på dem og kjøpe t-skjorter og spandere øl. Ja, det synes jeg at vi skal. Og vi skal ikke henge oss opp i om de gjør ting slik det ble gjort av heltene våre for tyve år siden, vi skal la dem ta over stafettpinnen og gjøre scenen til sin. Så lenge det er fuzz and fun så blir det bra!

Hvilke planer har dere ellers for Westergaard Records utover høsten og vinteren?

Vi kommer jo akkurat ut av en heftig periode med mange utgivelser. Pandemien har gjort at ventetida hos vinyltrykkeriene er opp mot åtte måneder, så det er ikke en veldig hektisk høst vi har foran oss. Nå venter vi på et nytt opplag av Trond Andreassen & Valentourettes’ «Alt på en gang», som ble utsolgt før vi rakk å tenke oss om før sommeren. Vi regner med dette andre opplaget er klart i god tid før de skal på turné. Ellers jobber vi med Erling Ramskjell om hans kommende utgivelse, som er veldig lovende. Det rører seg også litt med et par andre band, men vi holder de kortene til brystet foreløpig.

Robert Dyrnes og Kari Westergaard. Plateselskapet på overraskelsesbesøk på Erling Ramskjell-konsert på Arnemoen Gard i 2021.

Det kommer til å skje spennende ting både på Fucking North Pole-fronten og Blues For The Red Sun framover. Det er kanskje litt stille før stormen akkurat nå?

Kan du til slutt velge fem favoritter innen norsk garasjerock og fem fra verden og si hva det er du liker med disse låtene?

Slike lister er som skapt for å angres på – meninger skifter jo fra dag til dag, men jeg skal gi deg dagens topp 5 norsk og internasjonalt:

Norge – 2000-talls favoritter

The Apricot – Too Far Behind

Hentet fra en av tidenes norske album «A Forestful of Threes». Glitrende poplåt, glad og lun og veldig veldig bugbar.

Thee Mono Sapiens – Werewolf

Jeg tør påstå at man ikke har levd før man har opplevd Thee Mono Sapiens live. Og jeg vil påstå at dette er deres beste låt.

Gringo Bandido – Hellhound Nite

Denne låta har jeg elsket siden den kom. Var på min aller første Gringo-konsert på Korona-Bukta i sommer og da spilte de den ikke. Hvorfor? Vi var jo opp mot femti(!) stykker som sto klare til å synge med av full hals! Derfor sier jeg – på vegne av flere – hvis noen i Gringo Bandido leser dette: Vi vil høre «Hellhound Nite»!

Ricochets – Nobody Around

Mulig jeg drar garasjerockbegrepet litt langt her, men som sagt er sjangre vanskelig for meg. Det som derimot ikke er vanskelig er å like denne klassikeren fra gromskiva «The Ghost of Our Love». Kuleste og mest allsangvennlige låta på denne lista.

The Indikation – London Electricity
Denne korte låten inneholder alt hva jeg elsker med garasjerock. Du hører hvor gøy de har det!

 

Utlandet – 2000-tallet

The Peawees – Walking Through My Hell

Peawees bare pøser på med rockepiano, klapping og ekstremt fengende låter. En opplevelse å høre dem live.

Reigning Sound – Reptile Style

Fantastisk låt, skikkelig glad og fin, men med en veldig mørk damehistorie. En av mange favoritter fra Reigning Sound (verdens beste band?).

The Creation Factory – I Don’t Know What to Do

Høres virkelig ut som de er fra 60-tallet, men de er jo ikke det. Mye vreng, mye orgel og mye klapping. Helt topp!

Tyrannamen – Ice Age

Noe av det mest skramlete jeg har hørt, og jeg elsker det. Måtte sjekke ut denne skiva når den fikk 1/10 i Pitchfork. Australias stolte representanter på denne lista.

River City Tanlines – Black Knight

Også et fantastisk liveband. Skittent, bråkete og rett fram. Får lyst å hytte litt med nevene!

 

«Freeze!!! Fuzz!!!!!!»- Wild And Wonderful Garage Rock, Surf, Fuzz And Fun From The Sweaty North» (2021)

 

Sjekk vår anmeldelse/gjennomgang av Freeze!!! Fuzz!!!!!!-samleren i Ferske spor uke 35/2021.

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere. Det er enda flere relaterte saker på Deichman musikk, så det er bare å søke eller å klikke på lenkene i intervjuet.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.