Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 15. oktober 2021

Michael Krohn: Halvfornøyd med det meste

– Jeg er stort sett bare halvfornøyd med det meste jeg har gjort, så de neste par årene skal jeg sette av til å prøve å gjøre de albumene jeg er minst fornøyd med bedre, sier Michael Krohn, som er aktuell med albumet «Psycho» og singelen «Verden brenner» på Drabant Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Bjørn Opsahl

Michael Krohn er tross denne mangelen på tilfredshet med tidligere utgivelser og egen perfeksjonisme – eller nettopp derfor – regnet som en av landets aller ypperste låtsmeder, som en av de fire store med Raga Rockers og dessuten som medlem i legendariske Kjøtt – og står for en rekke klassiske låter.

Rockere i bygd og by har latt seg forføre av låter som «Hun er fri», «Ekspander eller dø», «Noen å hate», «Når knoklene blir til gelé», «Alle pikers drøm», «Fritt liv», «Slakt» og «Drept Kjendis» eller Kjøtts «Jeg vil bli som Jesus», «Jeg Gleder meg til år 2000», «Clean Deal», «Nei Nei Nei».

Og også de mindre kjente utgivelsene med Easy Riders, Tom Trussel, Krohn & Co og Norske Gutter (Krohn var også en stund med i det tidvis briljante kultbandet Babij Jar, som har fått en slags renessanse i det siste i forbindelse serien norske albumklassikere på CD) står seg godt selv om skribenten nok har sterkere personlig tilknytning og flere minner tilknyttet lyttingen til Kjøtt og Raga Rockers sine album, som «Forbudte Følelser», «Maskiner I Nirvana» og «Varme Dager».

Med temaer som rus og ungdommelig frustrasjon, misantropi, et Europa i oppløsning, altfor seriøse rockere satte Krohn ord på ungdomstiden vår, og han har fortsatt å levere fine ting og fylle konsertsaler helt frem til i dag, selv om ikke alt nyere materiale har blitt opphøyet til samme klassikerstatus i det norske rockekanonen helt ennå.

Oslo-rockeren forteller at han nå har valgt å vie noen år av livet til å oppgradere de platene fra katalogen som han har vært minst fornøyde med. Siste skudd på stammen er Mickey Faust-triologien «Trilogy» – «Psychopath», «Touch The Flame» og «Love Story», som har blitt til «Psycho» med Michael Krohn på Drabant Records. Og snart er også «Party» klar (en oppdatert «Rock’n’Roll Party» her i ny form og fasong). Om ikke det er nok så er Itromsø-journalist Egon Holstad i gang med å skrive bok om Raga Rockers’ «Maskiner i Nirvana» til Christer Falks’ serie «Norske albumklassikere – bokserien».

Her forteller Michael Krohn om et tidlig ønske om å bli rockestjerne, hvorfor engelsk egner seg som språk til å skildre intense følelser, om hvordan  bakgrunnen som  batterist preger sangstilen hans og  hvordan  eget hjemmestudio gir ham mulighet til å flikke på detaljer og forbedre tidligere utgivelser. Noe som har gitt utslag i hans pågående utgivelsesserie; hvor tidligere albumutgivelser kommer i ny drakt.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg var barn i 60 åra og var Beatles-fan.

Når og hvorfor begynte du å synge og spille?

Begynte å lære meg selv å spille gitar og trommer når jeg ble tenåring. Ville bli rockestjerne, men hadde ingen planer om å bli vokalist.

Har du noe favoritt trommesett, cymbaler eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor?

Har ingen formening om mikrofoner og den slags, men trommesett favorittmerket mitt er Pearl fordi jeg opplever de som lettspilte. Når det gjelder cymbaler er de Paiste 2002 serien på konserter fordi jeg synes de skjærer igjennom grøten. I studio ville jeg gått for Istanbul Agop. De lyder lekkert.

Du har stort sett valgt å synge på norsk, men på disse låtene kan vi høre deg i engelsk språkdrakt. Hvilket forhold har du til det å uttrykke seg på de to ulike språkene?

Grunnen til at Micky Faust-låtene er på engelsk er fordi jeg hadde overskudd av låter og manko på tekster. Pluss at det fungerer bedre å skrive intense tekster i første person på engelsk.

Hvordan vil du si at dette soloprosjektet skiller seg ut med tanke på musikalsk tilnærming og bandkjemi i forhold til andre prosjekter som du er eller har vært aktiv i? 

All musikken jeg lager er beslektet og forandrer seg ikke grunnleggende fra prosjekt til prosjekt slik jeg hører det.

Har det preget musikk din at du i bunn og grunn er trommis og har slik en dyp forståelse av rytme i bunnen?

Ja, jeg føler meg først og fremst som trommis. Tror det hjelper mht. hvordan jeg fraserer når jeg synger.

Hvilke musikere har du med deg på «Psycho»?

Backing Vocals – Geir Bratland

Bass – Fred Nidsjø

Gitar – Cato Lick

Raymond Eriksen

Ørnulv Snortheim

Keyboards – Josef Moll

Bortsett fra Raymond og Ørnulv som spiller solo gitar spiller jeg de andre instrumentene selv.

I det siste har du begynt å utforske din egen katalog. Hvordan kom denne interessen for fortiden til og hvordan det har vært å gå tilbake til disse gamle låtene?

Jeg er stort sett bare halvfornøyd med det meste jeg har gjort, så de neste par årene skal jeg sette av tid til å prøve å gjøre de albumene jeg er minst fornøyd med bedre.

Hvilke nye egenskaper har du oppdaget med eget låtsnekkeri ved å omarrangere de gamle låtene og spille de med et nytt band?

De gamle albumene ble laget med begrenset tid og ressurser. Nå som jeg har hjemmestudio kan jeg flikke på detaljene så lenge jeg ønsker.

Du har valgt å kutte ned det som i utgangspunktet var trippel-CD-en «Trilogy» – Touch The Flame, Psychopath,  og Love Story med 35 låter til ti låter.

I hovedsak er det albumet «Psychopath» som har blitt til «Psycho». Hvorfor valgte du det?

Som du påpeker er det låter fra «Psychopath» pluss et par fra de andre albumene i trilogien. Jeg var helt fersk med programmering, noe som gjorde at bass og trommer ble veldig maskinaktige. Det passer ikke til rock. Jeg har lært meg mange triks siden den gang så det lyder mer naturlig nå.

Hvorfor valgte du den nye tittelen «Psycho»?

Grunnen til at den heter «Psycho» er for at den ikke er helt identisk med «Psychopath».

Coveret er gjort av Anders Bergesen og Thomas Krokfoss. 

På coverne på de kommende albumene er det Thomas og jeg som lager de i fellesskap i Photoshop, men på denne er det Anders som laget forsiden. Jeg er fornøyd med det opprinnelige coveret på «Psychopath», men på Raga-skivene er jeg misfornøyd med mange og gleder meg til å lage nye da jeg synes det er skikkelig gøy. Bortsett fra at det skal se kult ut er det også viktig at det understreker albumets tematikk.

Det er allerede gitt ut en ny utgave av «Varme Dager». Hva er forholdet ditt til dette Raga Rockers-albumet og hvordan du har valgt å tilnærme deg de låtene?

Synes originalversjonen av «Varme Dager» er ok, men jeg er fascinert av kombinasjonen akustisk gitar og elektrisk gitar med romklang, så jeg fant ut at jeg ville spille inn det albumet med det som utgangspunkt.

Men Krohn lager også ny musikk. På forsommeren kom låten «Verden Brenner» som han sa følgende om:

«Hallo folkens. Her kommer sommerens gladlåt til å høre på når sola skinner og det er godt og varmt i været. Framført av meg og mitt faste backingband The Burning Flames Of Fire. Innspilt i Bratcave Studio og mikset av den australske produsenten Stan «Dingo» Vation, så her er det bare å lene seg tilbake i fluktstolen og nyte. Og med det ønsker jeg dere alle en herlig ferie og en lysende framtid. Svett hilsen fra Michael.»

Artisten Charlotte Jacobsen har laget en video til låten «Verden brenner». Fortell litt om videoen  hun har kommet opp med og låten.

Låta «Verden Brenner» hadde jeg sett for meg kunne bli en radiohit, men ingen radiostasjoner tok den. Charlotte tilbød seg å lage en hjemmelaget video av låta og legge den ut på Facebook. Den fikk 4000 likes første døgnet.

Fortell om forholdet til plateselskapet ditt Drabant Music og om deres rolle for norsk musikk.

Jeg gir ut platene mine på Drabant Music. Jeg gir de innspillingene og cover, så tar de det derfra med masseproduksjon etc. Platene trykkes opp i begrenset opplag, først og fremst på vinyl, og selges til blodfans og samlere. For mer utfyllende info om Drabant sin rolle i norsk musikk får du nesten spørre dem 🙂

Hvordan har du blitt påvirket av nedstengingen av samfunnet og Covid-19-tiltakene?

Har ikke blitt så veldig rammet av pandemien. Har sluttet å gå på byen for lenge siden og er stort sett hjemme og pusler med mitt uansett.

Kan du til slutt velge fem låter som har inspirert deg som sanger, fem som musiker og fem som låtskriver og si litt om hva du har fått ut av eller lært av disse.

Alltid vanskelig å svare på slike spørsmål, men gøy også! Men håper det er greit at jeg heller dreier spørsmålene til hvem som er mine favoritter i de nevnte kategorier. Mine fem favorittvokalister er i rekkefølge Elvis Presley, John Lennon, Iggy Pop, Little Richard og Joey Ramone. Da det er trommiser jeg hører mest på når jeg hører på band er favorittene mine Keith Moon, John Bonham, Aynsley Dunbar, Ian Paice og Ringo Starr. Når det gjelder hva jeg har lært så er svaret at jeg lærer overalt. Også av artister som jeg ikke digger noe særlig. Noe musikk kommer av seg selv, men noe er stjålet fra andre artister. Kunsten er å gjøre det på en måte så ingen hører hvor du har tatt det.

 

Michael Krohn – Psycho (2021)

 

Michael Krohn – Varme dager(2019)

 

Michael Krohn – Søvnløse netter (2018)

Michael Krohn – Unwanted (2017)

 

Michael Krohn – Idiot Rock (2013)

 

 

Mickey Faust – Love Story (1992)

 

Mickey Faust – Psychopath ‎(1992)

 

Mickey Faust – Touch The Flame (1992)

 

Sjekk også:

Michael Krohn – Søvnløse netter (Ferske spor – uke 43/2018)

Michael Krohn – Jeg vil bli som Jesus (Ferske spor uke 34/2018)

«Michael Krohn stikker i min bok av med prisen som Norges beste rockepoet gjennom Raga Rockers. På skive etter skive leverer han sylskarp og flengende kritikk av det streite, velmenende og dølle samfunnet vi tråkker rundt i. Og selv om tekstene kanskje er det første som slår en, skal man ikke glemme hvor vanvittig fett hele bandet låter, med Bruno Hovden og siden Nils Aune i spissen. Et enkelt og beskjedent komp som gir Michael den plassen han trenger, samtidig som de tydelig viser at de kan trå til og levere varene når det trengs». (Torstein Eriksen, fra intervjuet Norsk Råkk: Balansekunstnere i punk, rock og ska)

«Vokalmessig var det jo veldig gøy for meg da jeg skjønte at Michael Krohn sang i samme leie som meg sjøl. Alle låtene var liksom perfekte på en måte». (Kristopher Schau, fra intervjuet The Dogs: Mannevond sutring og høyenergisk garasjerock)

Et røft og organisk lydbilde som sammen med den Michael Krohn-aktige vokalen bare funker. Det at de i løpet av kvelden spiller både Raga Rockers med «Slave» og Sex Pistols med «Anarchy in the UK» gir bare det lille ekstra singalong-elementet som spriter opp stemninga enda mer. (Konsertanmeldelse Skallebank mfl.)

På «Boom Boom» synger Ida med den samme nonsjalante shwungen som Michael Krohn. Og låta minner da også om Raga Rockers i det mer poppønka hjørnet. Fet låt. (Fra Plateanmeldelse: Blomst- «Blomst IL»)

Michael Krohn dukket selvfølgelig opp under «Jemanden zu Hassen». (Fra Das war das, DDR tok avskjed for et fullsatt Oslo Spektrum)

 

Raga Rockers – Stig (Ferske spor uke 38/2019)

Året var 1986 (Inkludert Raga Rockers – «Varme Dager»)

1988- En hyllest til 80-tallet. Igjen! (Inkludert Raga Rockers – «Forbudte følelser»)

Tons of Rock 2016 i bilder med Raga Rockers – del 1

På låten «Rød eller blå» fra Friksjons debut-EP er teksten skrevet av Claudio Aiello, bror av Raga Rockers‘ bassist Livio Aiello. (Fra Videopremiere: Friksjon – «Rød eller blå»)

«Jeg gikk i kor, fra barnekor til Ten Sing-kor, der vi sang alt mulig. Vi sang for eksempel «Slakt» av Raga Rockers, og masse annet». (Asbjørn Lerheim, fra intervjuet Chrome Hill: Jazz Rock Noir på Japan-tur)

Raga Rockers’ «Noen å hate» er låt som får Danny Skullington (Dan-Remi Olsen) i The Skullingtons i gang. (Fra intervjuet The Skullingtons: Ramones Rock fra Hønefoss)

«Har hørt mest på Raga og Jokke i min oppvekst og det har nok satt noen spor». (Lasse Febakke Karlsen i Blomst, fra intervjuet Blomst: Rose eller løvetann i norsk rock?)

«Jeg hadde allerede tidlig fått et nært forhold til Kjøtt, Raga Rockers og Jokke & Valentinerne, etter at jeg overtok kassettutgivelser av disse etter mine eldre brødre. Jeg kan ikke ha vært mer enn 7-8 år første gang disse bandene – som sang på norsk – gjorde et enormt inntrykk på meg. Plutselig ble denne musikken det aller viktigste i livet mitt». (Fra Norsk Råkk (Torstein Eriksen) om The Aller Værste!s klassiker «Materialtretthet»)

 

«Vi hørte mye på Raga, Jokke og Kjøtt på den tiden og særlig Kjøtt ga oss inspirasjon til å skrive egne låter. Istedenfor å fortsette med å covre andres låter begynte vi tidlig å tenke: «Hvordan kan vi lage en slik låt selv»? Vi hadde da et band som het SULT, med egne låter sterkt inspirert av Kjøtt og etter hvert Pixies«. (Jørgen Greiner, fra intervjuet Ping: Absurd og befriende gøyal progjazz)

«Jeg vokste opp med pappas Kjøtt  og Depress-plater, (Jørgen Nordeng, fra Ferske spor uke 35/2021 med Polardegos)

«Jeg skrev Kjøtt-logoen stort på skolesekken og fikk mange spørsmål pga. dette. Så helt siden da har jeg vært en slags ambassadør/misjonær for å spre musikken til Kjøtt. Det ble tidlig klart for meg at rock på norsk var noe som kom til å prege livet mitt. (Torstein Eriksen, fra intervjuet Norsk Råkk: Balansekunstnere i punk, rock og ska)

Jørgen hørte mye på band som Kjøtt, Karlsøy Prestegaard og Siste Dagers Helvete i tillegg til Robert Dyrnes sine «Bærre på Jævel»-plater. (Fra intervjuet Kryp: Atonale pønk provokatører fra nord)

«Knutsen & Ludvigsen, Pelle Parafins Bøljeband, a-ha, Iron Maiden, AC/DC, Dead Kennedys, Kjøtt og Raga Rockers var jeg også veldig opptatt av på forskjellige stadier i oppveksten». (Andreas W.S. Prestmo, fra intervjuet Wobbler: Renessanse, symforock, greske myter og Carl Jung)

 

Sjekk også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.