Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 19. oktober 2021

Robert Moses & The Harmony Crusaders: Å leve med lyden av sin stemme

– Jeg er en stor fan av Burt Bacharach. Så kom albumet «Benedictionary», og det var mer av det samme på albumet – Burt Bacharach-arrangementer på toppen av sanger som ble formidlet rett fra hjertet med varme, humor og ærlighet. Bendiks evne til å lage musikk med de kvalitetene, og som er tilgjengelig, er det jeg ønsker med min musikk. Bendik var rett person for det neste albumet og passet godt inn i overgangen med å lage mer lettfattelig musikk. Vi har snakket om å arbeide sammen på det neste albumet også, forteller Robert Moses,som med Robert Moses & The Harmony Crusaders er aktuell med albumet «Leaving Longing Love» på Voices Music & Entertainment.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Nikolai Grasaasen

Den Oslo bosatte amerikaneren fra Chicago har denne gangen samarbeidet med produsent Bendik Brænne. Resultatet er en finstemt catchy kombinasjon av delikate Bachararchske musikkarrangement og følsom, uttrykksfull, men også jordnær americana. Faktisk kan det tidvis minne om musikken som en stund gikk under navnet softrock.

Her forteller han om hvordan han forlot musikken til fordel for andre kunstformer, men gradvis fant tilbake, gleden ved å se Chicago-stoltheten Wilco live i Oslo, hvordan man må lære seg å akseptere sin egen stemme eller artistiske uttrykk, ønsket om å gjøre musikken sin mer lettfattelig og kortfattet og om et svært inspirert samarbeid med Bendik Brænne som frister til mersmak.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Jeg husker jeg lagde veldig enkle, repetitive sanger, eller lyder, da jeg var 2-3, men tenkte på det som musikk. Jeg gjorde også meg selv svimmel ved å gå rundt og rundt, til det var vanskelig å stå, og sang samtidig. Neste hus vi flyttet til hadde ett pianola (automatisk piano), som spilte sanger når man tråkket på noen pedaler. Pianoet må ha vært fra 1930-tallet, eller tidligere. Det var fascinerende å se hvordan sanger ble spilt med tangentene som gikk opp og ned. Etter det tok jeg noe pianotimer.

Det som gjorde meg lidenskapelig opptatt av musikk, var å lytte til radioen som barn. Jeg lyttet til rock og pop, det var som om musikken kom fra en verden uten forbindelse til hverdagslivet. Det var mystisk, og jeg hadde ingen anelse om hva de på radioen snakket om, bare en vag idé. Jeg husker godt musikken fra den tiden, og tenkte at den var laget av trollmenn og hekser, eller noen som hadde nøkler til hemmeligheter, og at det var opp til meg å dykke ned i dette, som en detektiv, og forsøke å forstå.

Jeg hadde en transistorradio, som jeg holdt opp til øret mitt da jeg lå i sengen og ikke fikk sove – det var skremmende å lytte på noen av sangene sent om kvelden alene. Da jeg lyttet til Stevie Nicks‘ låt «Dreams» første gang, forestilte jeg meg at stemmen tilhørte en heks, som praktiserte magi/trolldom, laget trylleformler og kommuniserte med et mer voksent, eller hemmelig, språk enn andre. Og ikke så lenge etter det så jeg Talking Heads på TV, og ble fascinerte siden de så så normale ut, men samtidig hadde mer magnetisk tiltrekning enn vanlige rockestjerner. Det første bandet jeg både ville, og kunne, være i. Jeg ble hektet på å utforske mysteriet med musikken jeg var omgitt av.

Hvilken musikk var du omgitt av i oppveksten?

Unntatt radiolytting, lyttet min mor til Broadway Show Tunes, og min far lyttet masse til klassisk musikk, særlig når han arbeidet med kunst i studioet sitt. Og han sang i vårt kirkekor, så jeg hørte sangene hver søndag, og sto ved siden av ham og orgelet under gudstjenestene. Det var fascinerende å se han spille orgel og lede alle de som sang. Musikken jeg selv valgte å lytte på til å begynne med var The Beatles. Jeg elsket dem, og en ung tante gav meg en kassett med «Revolver» da jeg var rundt 7. Det var den første musikken jeg eide, og jeg sang med til sangene så ofte som jeg kunne. Gjennom å lese om The Beatles og 1960-tallet lærte jeg etter hvert masse om musikk jeg likte. Da jeg ble tenåring oppdaget jeg college- og undergrunnsradio, og det var også en erfaring av en hemmelig verden som var fjernt fra hverdagslivet.

Når begynte du selv å synge og spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

Jeg begynte med gitar da jeg var elleve, men det var ikke før jeg var rundt femten jeg kunne gjøre noe med den. Før det kunne jeg ikke stemme den. Det som fenget, var å kunne spille musikken jeg hørte på et album eller radioen, og det første jeg fikk til var en bootlegkassett med opptak av en livekonsert med AC/DC fra Paris. «Bon Scott’s Last Oui Oui» het den. Jeg vet ikke hvor jeg fant den eller hvem som ga den til meg. Det var relativ enkelt å lære sangene, og det var spennende å spille noe som hadde så mye kraft i seg og var rufsete. Det var spennende å spille akkurat som de spilte. Jeg var i riktig alder for den type musikk.

Hvorfor roots-musikk?

På den tiden, og på stedet jeg vokste opp, hørte ingen på country, den kulturen var veldig fremmed. Det var umulig å finne noen som lyttet på det. Vi hadde en negativ holdning til den musikken, og mente det kun var for ignorante hillbillies. Det hørtes bakstreversk ut, eller kulturen rundt det som jeg så på TV virket sånn, med TV-show som «Hee Haw», en slags «Benny Hill» med banjo.

En lang periode arbeidet jeg ikke med musikk i det hele tatt. På slutten av perioden, når jeg var i Norge, arbeidet jeg med en vokallærer hovedsakelig for skuespill. Vi eksperimenterte masse med stemmene våre, og jeg oppdaget at å synge country eller folk var naturlig for meg, stemmen min var egnet til det. Så da begynte jeg å lytte til gammel country og folk, som Hank Williams og musikken i «Anthology of American Folk Music».

Deretter skrev jeg sanger litt i den genren, og møtte en del folk som spilte det i Oslo, som Malin Pettersen, blant andre. Jeg lyttet mye til Hank Williams, og prøvde å overføre noen av hans kvaliteter til min egen stemme, prøvde å finne ut hva hemmeligheten bak formidlingen av så mye tristhet og følelser i stemmen hans var. Og en sen kveld da jeg lyttet på Hank i sengen, føltes det som om stemmen hans gikk rett gjennom meg, og jeg ble på en måte forelsket. Forsvarssystemet mitt var nede. Du velger ikke alltid hvem du forelsker deg i, dette er et perfekt eksempel. Stemmen hans kan være så røff og stygg, men jeg elsket det.

Du vokste opp i Chicago før du kom til Norge i 1996. Hvordan har de to ulike musikkulturene påvirket deg og ditt musikalske uttrykk?

I forhold til resten av USA, er midtvesten og Chicago mer jordnært, noe Chicago deler med Norge. Folk er mindre pretensiøse i Norge. Historisk har det vært det samme i midtvesten. Noe de har til felles, kan være evnen til å strippe ned det unødvendig og fokusere på det essensielle. Det er mest i kulturen, men det preger også hvordan folk tilnærmer seg musikk. Det er viktig å være genuin og autentisk, og ikke lyve eller late som man er noe annet.

På en måte kan akkurat dette også begrense noens forestillingsevne, fantasi eller kreativitet, eller stoppe en fra å gjøre noe som er imot «regelen». Er det egentlig rom i disse kulturene til å gå imot reglene og benytte fantasien uten å «lyve»? Jeg liker å være autentisk og ærlig, men vil kjempe imot når det blir for uniformt med tanke på hva som er akseptert på gruppenivå, og eksperimentere for å finne ut hva som er «ekte» istedenfor «aksepterte» uskrevne regler. Begrensninger som dette minner meg om å fortsette å ta sjanser.

Hva har du tatt med deg av Chicagos sterke musikkåre særlig innenfor soul, jazz og bluestradisjonen, og med kjente rockere, ved å vokse opp og være del av dette?

Sam Cooke, Donny Hathaway, Willie Dixon, The Staple Singers, Muddy Waters, R. Kelly, Common, Kanye West, Chief Keef, Chance the Rapper, Chicago, Herbie Hancock, Gene Krupa, og med kjente rockere som Wilco, Liz Phair, Cheap Trick, Urge Overkill, Ministry, Veruca Salt, Andrew Bird, Smashing Pumpkins, Alkaline Trio, Rise Against. 

Jeg var for ung for å sette en pris på en del av den mer tradisjonelle musikken fra Chicago mens jeg bodde der. Jeg trengte mer livserfaring. Etter at folk og country ble oppdaget, som nevnt tidligere, ble det fokusert på musikken til Muddy Waters, Willie Dixon og Howlin’ Wolf. Bluesmusikk ‘a la dette er «down to the bone», og da sangene til det første albumet ble skrevet, var jeg inspirerte av minimalismen i denne musikken.

Cheap Trick ble spilt på radioen hele tiden. Sånn var det også med Chicago. Resten av listen av imponerende musikere eller band, er jeg ikke så kjent med, med unntak av Wilco. De spilte på Sentrum Scene forrige gang de var i Oslo, og det var en utrolig konsert! De er i den genuine, midwestern, down to earth-kategorien med en dragning mot å eksperimentere. Det gir håp, at det er fortsatt finnes band som holder på sitt eget unike uttrykk, og har gjort det årevis og vil fortsette å gjøre det fremover.

Hva betyr det norske nordicana-miljøet for deg? 

Nordicana-miljøet er viktig og givende. Mine nærmeste venner, er folk jeg kjenner via musikk. Det er mange talentfulle, fine folk i miljøet, og behovet for å lage musikk, samarbeide eller bli inspirert blir tatt hånd om. Så langt har miljøet vært en slags organisk skapning, som plutselig ble dannet for en del år siden av mennesker som gikk på samme konserter, hadde samme tilnærming til musikk og likte å være rundt hverandre. Det er en  stor gruppe av folk å arbeid med og lære fra.

Fortell om din musikalske utvikling. Hvordan det hele startet opp hjemme i Chicago, den lange pausen og den nye starten her i Norge. Om veien videre fra debuten «Self-Developing Country» fra 2013 via «Plutonic Friends» i 2018 til den artisten du er i dag.

I Chicago spilte jeg i et band i omtrent fem år. Vi var seriøse og vokste  opp sammen, men var samtidig lite modne som personer. På et tidspunkt før vi ble oppløst, ville jeg  bo i London, gjøre andre ting i livet enn bare musikk, vokse personlig ved å erfare andre ting, utforske ulike kunstuttrykk og møte andre utfordringer med å bo i annet land. En dag skjedde en del ting, som pushet meg til å ta steget å flytte, og oppløsning av bandet. I London lærte jeg om kunst, og tegnet og arbeidet med hendene mine.

Etter tre år flyttet jeg til Norge. Jeg møtte jeg en vokallærer, som sagt tidligere, etter hvert møtte jeg folk fra Ila Auto, Lucky Lips, Malin og Freddy Holm. Jeg var ute etter å finne et kunstuttrykk der jeg kunne uttrykke hva jeg hadde lært og erfart de siste elleve årene etter jeg sluttet med å spille musikk. Før jeg flyttet til London bestemte jeg meg for å ikke arbeide med musikk igjen. Noen muligheter åpnet seg med de folkene jeg nå møtte for å arbeide mer seriøst med musikk, og jeg tenkte hvorfor ikke musikk en gang til – når så mange bra muligheter for å arbeide med kreative folk, og «realisere» min visjon, hadde åpnet seg, så jeg grep sjansen. Omtrent på denne tid møtte jeg Freddy Holm, og det var veldig viktig og lykksalig. The Harmony Crusaders ble dannet rundt denne tiden for å spille inn vår første skive, «Self-Developing Country», hos Freddy. Hele situasjon var som en drøm som gikk i oppfyllelse.

Så møtte jeg Anders Møller og Torgeir Waldemar og arbeidet med dem på «Plutonic Friends». Før vi startet arbeidet, ble det tenkt å lage mer av en bandplate og fokusere mer på musikaliteten i bandet. Anders Møller var rett mann for jobben, det var en sann glede å jobbe med han. Han er en arbeidshest og veldig morsom å være med.

Etter den platen ble det arbeidet mer med låtskriving og brukt tid på å studere det. Den tredje platen er et overgangsalbum, mer i retning av korte sanger og utforskning av mulighetene i sangstrukturen. Her ble det brukt mer av input fra låtskriving-workshops med folk som Pat Pattison, læreren til Gillian Welch og John Mayer på Berklee College of Music. Hva som kan utforskes og utvikles i såkalte konvensjonelle sangformer og i musikk i forhold til å uttrykke seg er endeløs, og i fremtiden vil jeg studere, utforske og utvikle det mer.

Hvordan har samspillet i The Harmony Crusaders utviklet seg disse årene?

Vi har kommet til et punkt der vi kommuniserer uten å si så mye. I studioet under innspillingen av denne platen samarbeidet skapte vi musikk fint sammen noen ganger ved  en kombinasjon av blikk og minimalt med ord. Det tar kort tid for oss å komme frem til noe som vi alle synes er fint og spennende. Vi spiller jo ikke 100 konserter i året, så det er fint, og noen ganger overraskende, at vi leser hverandre så bra.

Fortell om hverandre som musikere, musikernes styrke og rolle i The Harmony Crusaders.

Malin Pettersen – leadvokal på «Our Next Step»
Malins har mange styrker. Hun er alltid positiv og entusiastisk og en glede å arbeide med. Full av energi. Dette kommer i tillegg til hennes enorme talent som sanger og artist. Hun har så mye å bidra med.

Anders Hofstad Sørås – steelgitar, elektrisk og akustisk gitar, mandolin
Anders som en løk med mange lag. Noen ganger spiller han noe eller sier noe som jeg ikke har hørt før: «Where is that coming from, and what else is inside of him under the surface?» Han har mye praktisk erfaring som musiker og med tekniske ting.

Ketil Kielland Lund – piano, orgel
Ketil har utrolige ører. Han kan høre subtile ting i musikken og måten folk spiller på. Jeg lærer og oppdager alltid ting gjennom å lytte til musikk sammen med han. Hans ører er uvurderlige.

Glenn-Vidar Solheim – trommer, perkusjon
Glenn-Vidar er bunnsolid og veldig pålitelig. Han er alltid forberedt og man har ingenting å bekymre seg for når han spiller. I tillegg er han den med best sans for humor, og er veldig god med estetiske ting.

Terje Støldal – bass
Terje er også bunnsolid, både som musiker og person. Han har overblikk og legger merke til hvordan alle har det. Hans erfaring i musikkverden er omfattende og han har sett det meste, men han klarer fortsatt å elske hva han gjør etter alle disse årene.

Bendik Brænne – piano, mellotron, orgel, synth, horn, mando-gitar, akustisk gitar, backingvokal
Bendik har entusiasme, humor, et stort hjerte, forstår hva det vil si å være et menneske, spilleglede, et øre for hva som funker og talent for å bringe alle de tingene sammen og uttrykke det gjennom musikk.

Bård Ingebrigtsen – perkusjon
Bård er en unik person. Han kommer med forslag som er jordnære og praktiske. No nonsense-mann med masse humor. Han var perfekt for albumet og brakte en edge til det.

Hva er bakgrunnen for valget av albumtittelen «Leaving Longing Love» og hva ønsker du å uttrykke med den?

Da låtrekkefølgen til albumet ble arbeidet med, ble det undersøkt om de passet under forskjellige tematiske kategorier. Og hver sang var om leaving, longing eller love. De ordene hørtes interessante ut sammen, og det ble lekt litt med rekkefølgen på ordene, som longing, love, leaving, osv. Det var et slags mønster i det. Ordene i den rekkefølgen representere en uendelig syklus i en del forhold. «I love you, I have to leave you, oh I miss you so please come back, yes, I do really love you, I can’t stand you and I have to get out of here, I miss you again…» Det kan være en syklus som er vanskelig å ta seg ut av.

Bendik Brænne har satt sitt tydelige preg på albumet både som musiker, vokalist og ikke minst som produsent. Hvorfor ville du ha ham inn som produsent, hvordan har han vært å jobbe med?

Jeg ble kjent med Bendik for en stund siden, hovedsakelig via musikken hans, og likte det han hadde gjort. Så ga han ut singelen «The Most Beautiful Tune», med referanser til Burt Bacharach og The Beach Boys – det er det ikke så mye av fra de andre nordicana-musikerne. Jeg er en stor fan av Burt Bacharach. Så kom albumet «Benedictionary», og det var mer av det samme på albumet – Burt Bacharach-arrangementer på toppen av sanger som ble formidlet rett fra hjertet med varme, humor og ærlighet. Bendiks  evne til å lage musikk  med de kvalitetene, og som er tilgjengelig, er det jeg ønsker med min musikk. Bendik var rett person for det neste albumet og passet godt inn i overgangen med å lage mer lettfattelig musikk. I studioet fikk han masse frihet til å gjøre akkurat som han ville. Vi har snakket om å arbeide sammen på det neste albumet også.

I likhet med tidligere album og i forhold til tidligere låter, er det ganske stor musikalsk variasjon med mange ulike uttrykk på platen «Leaving Longing Love». Fortell om denne konstante bevegelsen, eller rastløsheten, og om behovet for å fornye seg selv og slippe til medmusikernes musikalske uttrykk.

Flere ser denne variasjon som en form for rastløshet. Å utforske nye uttrykk eller prøve nye ting, er på en måte det motsatte av å være rastløs – det er jording for meg, eller fundamentet med musikken min. Hvert av albumene skal forsøksvis være et mini-«White Album», at vi skal lage en plass for lytterne til å reise til forskjellige områder bundet sammen av sangene, stemmen og budskapet om at hjertesmerte kan lede til noe positivt, tross alt.

Når man hører spennende eller interessant i musikk, kan man finne ut hvordan det ble laget, eller teknikken bak det, og om en kan bruke det selv, harmonisk, melodisk, tematisk osv.  Jeg lyttet for eksempel en del på klassisk musikk for et par år siden, og lyttet til en messe av Bach. I en seksjon av musikken hørtes det ut som blåsere og strykere jaget hverandre på en kromatisk måte, utrolig fint og uttrykksfullt. Ketil i bandet forklarte hva som gjorde at det opplevdes slik, han fortalte det teoretiske navnet på det. Jeg tenkte: «We have to put this in a song, it is so incredible.» Ketil sa at han kunne gjøre det. Så da det ble arbeidet med sangen «All Life is Magnetic», er dette en del av inspirasjon bak sangen, i midtpartiet.

Albumet inneholder en hilsen til en tidligere medmusiker Alexander Lindbäck i «Happy Birthday, Alex». Fortell om denne flotte musikeren, plateselskapssjefen og mennesket. 

Da Alex fylte 40 år spurte hans kone om vi kunne bidra med musikk eller en videohilsen hun skulle sette sammen til han som en overraskelse. Gitaren ble plukket opp og det første vers poppet ut, og det ble sendt det til henne. Vendingene livet til Alex hadde tatt årene etter vårt først møte var store. En  dag fortalte han om skilsmissen med hans forrige kone, og hvor rystet han var, men noen ganger skjer spennende ting etter at vi mister noe. Og på hans 40-årsdag hadde han blitt far, hadde en fantastisk kone og var lykkelig. Han hadde «reist» litt i perioden, jeg var veldig glad på hans vegne. Sangen endte opp med den Alex som fikk beskjed om at forholdet hans var slutt, et dramatisk/ødeleggende øyeblikk, men senere kan det ses på som en velsignelse.

Det ble også laget en sjarmerende video til denne låten av Nikolai Grasaasen. Fortell om innspillingen, videoregissøren og sluttresultatet.

Jeg håpet å være til stede første gang Alex hørte på låten, og følge med på  reaksjonen hans. Kanskje møte han for en kaffe og bare spørre om han vil lytte til noe også gi han hodetelefonene. Så kom Covid. Nikolai Grasaasen, som har arbeidet med alle de visuelle uttrykkene til albumet, hadde en idé, vi kunne ha en fest og dra til Alex etterpå og filme han første gang han hørte på musikken. Malin og Anders skulle være med også, men kunne ikke på grunn av karantene. Så det var bare meg. Du kan se Alexs først møte med sangen på videoen. Det hele er genuint.

Coveret er laget av Nikolai Grasaasen.

Nikolai er en god venn av Bendik. Videoene han laget for Bendik, og andre i nordicana-miljøet er gode. Han er kreativ, og flink til å utforske og bruke teknikk. Han har et egenartet visuelt uttrykk, og er en utmerket gitarist. Til coveret, tok han en del foto, som var strukturerte, eller som jeg poserte til. Det som endte opp på coveret, er det første fotoet, det var ikke planlagt, men spontant. Han tok det uten at jeg var klar over det, viste det til meg og vi visste begge at vi hadde funnet coverbilde med en gang. Det er sånn det skal være!

Kan du til slutt velge fem låter som har inspirert deg som sanger, fem som musiker og fem som låtskriver og si hva du har lært eller blitt bevisst ved å høre disse komposisjonene med tanke på egen låtskriving og musisering.

Fem sanger som inspirerte meg som sanger.
I’m So Lonesome I Could Cry – Hank Williams

You’ve Really Got a Hold On Me – The Beatles

Wheels – The Flying Burrito Brothers

Magic Man – Heart

Everything You Know Melts Away Like Snow – Daniel Norgren

 

Fem sanger som musiker:

The Seeker – The Who

Julia – The Beatles

Crosseyed and Painless (Live in Rome 1980) – Talking Heads

What Goes On – The Velvet Underground

Peggy Sue – Buddy Holly

 

Fem sanger som låtskriver:

Walk On By – Dionne Warwick/Burt Bacharach

I Don’t Know How to Love Him – Yvonne Elliman/Jesus Christ Superstar Original Motion Picture Soundtrack

Hey Bulldog – The Beatles

Together – Harry Nilsson

Moon River – Andy Williams/Johnny Mercer

 

Robert Moses & The Harmony Crusaders – Leaving Longing Love (2021)

Robert Moses & The Harmony Crusaders – Plutonic Friends (2018)

Robert Moses & The Harmony Crusaders – Self​-​Developing Country (2013)

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.