Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Headline 21. oktober 2021

Psykedelisk fløyelsdryss i Moss

The Brian Jonestown Massacre leverte en sjarmerende, ektefølt og heftig opptreden under årets utgave av Festivalen Sin med fersk psykedelisk rock i det nye studioet til Emil og Elvira Nikolaisen – som ble innviet offisielt forrige helg – i Møllebyen i Moss lørdag 16. oktober. Senere på kvelden var det også en eksplosiv nostalgitrip da det Berlinbaserte islandske bandet Flauel Neðanjarðar aka The After Hour med gjesteartister som Aslak Nygren og David Dajani tok for seg Velvet Underground-katalogen i to inspirerte sett i nabolokalet House Of Foundation på det som ville vært Nicos 83- årsdag.

Tekst & foto: Jan-Olav Glette

Konsertkvelden må inneha en verdens lengste titler, men også svært betegnende navn; «I’d Drape Myself In Velvet If It Were Socially Acceptable» Baptising Emil & Elvira’s Studio. Intet mindre hadde Emil Nikolaisen døpt innvielsen av det nye studioet sitt, som han har sammen med søsteren Elvira, i Moss sentrum.

Utover musikkfremførelsene var det også satt av tid til en spørsmål og svar (Q&A) seanse med Anton Newcombe og Henry Olsen, ledet av NRKs Kristin Winsents, hvor de blant annet snakket om sitt første møte med musikken til Velvet Underground og hvor  skjellsettende det var.

Anton Newcombe, Kristin Winsents og Henry Olsen

Søndag var det en lengre samtale ledet av forfatter, tegneserieoversetter, musiker og Klassekampen og Balladejournalist med mer Arvid Skancke-Knutsen og nevnte Henry Olsen. Utover å ha vært med i Nicos band The Faction den siste perioden av hennes liv og dermed også vært med på hennes sagnomsuste siste konsert «Fata Morgana», har han også vært medlem av John Cale Group, spilt med Primal Scream i prime time-æraen deres med «Screamadelica» og bidratt på plater med artister som Barry Adamson, Beth Orton, Jacobites, Baxter Dury og Ideal Husbands. Her  fortalte mannen fra Manchester historier fra denne tiden, men det hadde vi dessverre ikke mulighet til å få med oss.

Festivalen Sin, som var medarrangør, hadde dessuten satt opp visninger av Todd Haynes’ ferske dokumentarfilm «The Velvet Underground» og Ondi Timoners «Dig!» – sistnevnte om det komplekse forholdet mellom The Brian Jonestown Massacre og The Dandy Warhols – på Odeon kino i Moss 16.00 samme dag for de som ønsket enda mer fordypning i den psykedeliske rocken og musikken som var i fokus denne høstweekenden viet Emil Nikolaisens favorittband The Velvet Underground og beslektede musikkformer.

Anton Newcombe og Emil Nikolaisen

I løpet av kvelden fikk vi aller først oppleve en for anledningen noe tilpasset  utgave av The Brian Jonestown Massacre – den karismatiske tambourinemannen Joel Gion var fast i USA og erstattet av Olya Dyer fra The Underground Youth, heller ikke Ricki Maymi hadde mulighet til å være med. Dyer har for øvrig også designet den flotte katteplakaten laget for anledningen.

Den forseggjorte katteplakaten og t-skjorten til tross, det innebærer likevel ikke at vi får høre fabelaktige «Who Dreams of Cats?» fra albumet «Something Else» (2018), og vi får heller ikke en liveversjon av «Before You Forget» – låten med Emil Nikolaisen som ble sluppet på en splitt-tolvtommer med The Telescopes i begrenset opplag i forbindelse med Record Store Day, uten at noen virker å være skuffet av den grunn. Det er et åpensindig, og med visse unntak, lyttende publikum som har tatt veien – noen fra fjerne strøk – denne kvelden. Mange er selv musikere i norske undergrunnsband eller har/hatt andre roller i norsk musikkliv. Bare helt mot slutten synes Newcombe det blir tilløp til for mye pludder og hysjer litt på publikum.

Vel vitende om dette velger Newcombe en oneoff inngang også til selve låtrepertoaret. Derfor fikk vi på bandets første konsert på 1088 dager utelukkende presentert ti nye låter, som de ikke hadde spilt live før (men som finnes på YouTube-kanalen til bandlederen).

Vanligvis pleier bandet å fremføre en spennvidde fra den rike katalogen. Men fraværet av de tidligere nevnte medlemmene ga Anton Newcombe og co. anledning til å fokusere på det som er her og nå.

Det setter også scenarioet for en litt spesiell publikumsopplevelse. For oss som lyttere innebar det nemlig at vi nærmest fikk være med verdensstjernene i en øvelseslokale-atmosfære under en konsert der det før og etter også var gode muligheter til å konversere med artistene. Bandet hadde ikke hatt allverdens av tid til å øve sammen i forkant, og det kunne delvis høres.

Det lyse store studiolokalet med utsikt til både elv og naboatelierer, hvor veggene i bakgrunnen bak instrumentene for anledningen er dekket med rylar, er en perfekt setting for et arrangement som dette, og når vi først entrer lokalet finner vi gitarist Hákon Aðalsteinsson (også Singapore Sling, The After Hour, Diagram med flere) spinnende på sjutommere, som for eksempel The Troggs’ «Wild Thing».

Lokalet og bandet, som ganske riktig har hentet navn etter den avdøde The Rolling Stones-gitaristen Brian Jones, filtrerer kanskje essensen av 1960-tallet og er fanebærere for tradisjonen etter The Velvet Underground, men satt til en amerikansk vestkystsetting, som etter hvert har fått mer plass til Berlin og europeiske innflytelse som kraut, men det er ikke så mye av det siste på kveldens setliste, der heller storslagen britisk new wave representerte lyden av Europa.

Anton Newcombe selv kan nesten minne om Neil Young med sitt grånende kinnskjegg, lange hår, blå denimskjorte og jeansbukse med en brun semsket kinnsvest utenpå, den ene gitaristen har rødfargede John Lennon-solbriller, den andre en svart t-skjorte med Einstürzende Neubauten-logoen. Alle kunne de vært hentet ut av en annen tidsalder.

Dette uperfekte, rå gir også en egen sterk, sprekkeferdig, strålende energi, som hentet rett fra låtskriverens indre, selv om vi nok ikke er helt på samme nivået da vi kunne bevitne Nick Cave utvikle «Love Letter» under Liss Ard-festivalen i 1998. Newcombes låter er mer på plass; eller ferdige og der de skal være når han har funnet den riktige akkorden, kan det føles som, og de har ihvertfall øvd noe den siste måneden .

Det er likevel mer nerve og en annen tilstedeværelse på de første livegjennomspillingene vi kan ta og føle på – som det kan være vanskelig å returnere til når låtene har blitt spilt mye – naturligvis.

Den mer samspilte og tighte utgaven kan vi forhåpentligvis også snart komme tilbake til når verden igjen åpner opp og den akutte vinyl- og papirtrykkekrisen letter opp.

«Charmkins Attack» åpner ballet og setter stemningen.

hey mrs doubter, I`m about to change your mind
can`t live with out you, I`m about to take the time
I`m about to show you what i mean
anything can happen I belive

It never happens or it happens all the time
I never see you, well I see you in my mind

and live my life with no regrets
and remember for forever to forget

hey mrs sunshine I`m about to blow your mnd

feeling forever and forever feeling fine

Det er et groovy, psykedeliske lydbilde som drar assosiasjoner til den psykedeliske kunstrocken til nettopp Velvet Underground, men like gjerne Paisley Underground og Rain Parade, post punken til Echo & the Bunnymen, dronerocken til Spacemen 3, de mest poppa, sinnsutvidende psykedeliske låtene til Psychic TV, effektene til My Bloody Valentine, Slowdive og Swervedriver, romklangen til The Byrds og The Rolling Stones anno «Their Satanic Majesties Reques».

Det låter retro eller tidløst, og det musikalske spekteret er stort og innbefatter mye, selv om shoegaze, garasjerock, folkrock smelter sammen til et nytt egensindig uttrykk som er lett gjenkjennelig som nettopp The Brian Jonestown Massacre, og har inspirert artister som for eksempel The Mandalai Lamas, albumaktuelle Porto Geese, Holy Motors, The Black Angels, Les Big Byrd, A Place to Bury Strangers, The Raveonettes, Psychic Ills, The Warlocks med flere.

Utflytende eller viltvoksende, raffinert, flammende, romlig, reflektert og fremfor alt hypnotisk i sin repeterende, suggestive kraft.

Valget av gitarstemming, type forsterkere, er ikke tillagt noe tilfeldigheter. Alt er møysommelig gjennomtenkt enten det er Ampeg eller Vox.

Låtene bygger og bygger seg opp med repetisjon og snedig variasjon. Mye er basert rundt den fryktede capo F akkorden – barreakkorden benyttet i for eksempel The Animals’ «The House of the Rising Sun», David Bowies «Space Oddity», John Lennons «Imagine» og Oasis «Don’t Look Back in Anger» – som kan frustrere gitarnoviser.

En capo er et verktøy benyttet rundt halsen på strengeinstrumenter (gitar, mandolin, mandola, banjo, ukulele og bouzoukis) for å transponere og forkorte den spillbare delen av gitarhalsen – og med det heve banen. Det gjør at man f.eks. kan få en C til å låte som en F. Capoen er det som gjør låtene søtere, eller mer harmoniske eller melodiske om du vil. Vi dras inn i de fine vokalharmoniene, forføres av skimrende gitarvegger og herlige trommefyll eller annerledes gitarbrudd og den deilige reverben.

Det er solfylt vestkystpop, som får en til å tenke seg til Californias strender, men her er også et uromoment med støyeffekter og rumling, som om skyene over gløder og er i ferd med å falle ned i sjøen.

Newcombe er passe munter.

På den andre låten «The Real» kommer brått en slipende, påtrengende andregitar inn og skaper magi over det rumlende drivet før vi får brusende larm i det låten fader ut.

«Your Mind is My Cafe» er mykere i uttrykket og understreker røttene i California, og hentyder kanskje også til tidlig Neil Young ved siden av The Byrds og harmonipopen der.

På den ene låten så får vi livlig dryppende trommer, nærmest inspirert av en filterkaffemaskin, andre ganger tordnende hardt fra Uri Rennert (fra Balagan og Häxxan).

Slående reverbdruknet gitar fra de tre gitaristene.

Noen av de siste låtene, som «The Mother of all Fuckers» antar en storslagen, majestetisk karakter, som lydmessig legger seg i et landskap vi kjenner fra for eksempel The Sound, The Teardrop Explodes og Echo & the Bunnymen med kraftfull vokal.

Flere har uttalt at det å lytte til Brian Jonestown Massacre og Anton Newcombe er som å gå i en slags musikalsk terapi og få tilbake troen på kjærlighten og det ektefølte. Det er ihvertfall sikkert at det ligger et tungt følelsesmessig engasjement i mye av det som fremføres her i kveld, og det er fint å ta og føle på.

Vi svøpes inn den deilige atmosfæren og de soniske herlighetene, men så er det brått slutt. Det blir med de ti lovede låtene, som den mest innbitte fansen har funnet på Anton Newcombes YouTube-side i forkant.

Underveis har også de som ikke var så kjent med musikken i forkant blitt preget av den oppslukende musikken til det Berlinbaserte bandet med opprinnelse i San Francisco – og dratt i kaninhullet av Newcombes nærmest endeløse låtrekke med Brian Jonestown Massacre, Homeland, L’Épée og Tess Parks & Anton Newcombe . Men hvem vet, fremtiden er din fortid, som Newcombe avslutter det hele med denne one off kvelden. Kanskje skinner også den ennå sterkere med litt distanse? Bandet var vel på mange måter også bedre – om vi tenker på samspill-  ihvertfall på John Dee (17. juni 2006) og muligens også Hovefestivalen (24. juni 2008) sist vi så de. Ihvertfall sitter minnene fra den lange, utsvevende konserten i Oslo en varm og fin sommerkveld sterkt på netthinnen. Men det vi har vært vitne til er unikt og en sjelden anledning for å oppleve et verdenstalent viss musikk har lang levetid i distrikts-Norge, og det kan vi leve en stund på.

Det Berlinbaserte islandske bandet Flauel Neðanjarðar AKA The After Hour med gjesteartister som Aslak Nygren og David Dajani tok for seg Velvet Underground-katalogen i to inspirerte sett i nabolokalet House Of Foundation. Se også bilde under.

Så er det tid for å rusle bort til nabolokalet House Of Foundation. Coverlåter av selveste Velvet Underground står på programmet. Med i bandet finner vi også The Brian Jonestown Massacres Hákon Aðalsteinsson aka Hashi og Ryan Van Kriedt (også kjent fra Dead Skeletons).

De leverer to i overveiende grad imponerende samspilte og rå sett med noe av den fineste musikken som har vært festet til plateriller og byr med det på en sjelden anledning til å virkelig ta og føle på kraften i denne musikken. I det andre settet har de med seg gjestevokalister. Særlig Sister Rains Aslak Nygren setter spor etter seg med sitt autoritære, karismatiske og rocka bidrag, som også ga assosiasjoner til selveste Iggy Pop. Hans versjon av «Venus in Furs» er sylskarp». En kontrast og påminnelse om at New York-bandet kan være mye forskjellig er Daisy Rickman (fra Rokurokubi), som med sin spede vokal skaper en mer lavmælt kurrende atmosfære. David Dajanis (fra Pirate Love, PRT LVX, Mirage) store innlevelse i «What Goes On» ga også vitnesbyrd om hvor innflytelsesrik dette bandet har vært for deler av norsk musikkmiljø i lang tid.

Men aller mest overbevisende er nok likevel Flauel Neðanjarðar AKA The After Hour når de selv inntar vokal. Det er fremført med enorm vitalitet og spilleglede. Og da blir det gøy selv om låtene fremføres ganske tro mot originalene. Eller kanskje nettopp derfor. «Run Run Run», «White Light/ White Heat», «Here She Comes Now»og «Who Loves the Sun». Høydepunktene er mange. Dette har de gjort før (selv om de også her måtte starte et par låter på ny!)

Det er bare å glede seg til hva mer som kommer ut av dette nye kultursenteret i Moss, som også allerede i forkant blant annet hadde en tromme- og perkusjons workshop med Larry Mullins aka Toby Dammit og Kenneth Kapstad.

Setlist

charmkins Attacks
the real
you think I’m joking
number one lucky kitty
wait a minute
don’t let me get in your way
do rainbows have ends?
mother of all fuckers
your mind is my cafe
the future isn your pas

Emil Nikolaisen

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.