Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 3. november 2021

Geir Sundstøl: Sorgmunter strengelek

– Det er helt fantastisk å prøve nye instrumenter. Man spiller noen toner og så begynner det og hjernen å spinne. Det første jeg, og sikkert de fleste andre musikere, tenker på er: dette kan jeg bruke her og her, og sånn og… man blir jo helt vill av skapertrang, forteller Geir Sundstøl, som er aktuell med albumet «St.Hanshaugen Steel» på Hubro.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

Albumet «St.Hanshaugen Steel «er en flott demonstrasjon av Sundstøls musikalske allsidighet og hans evne til å skape stemning og atmosfære med strengeinstrumenter. Albumet er i stor grad en instrumental ode til det gamle stålverket som befant seg på St. Hanshaugen og var i drift fra 1890 til 1969. Filmatisk, malerisk, genreoverskridende (americana, jazz og hva det nå måtte være), nostalgisk, lengtende, småtrist, sorgmunter, noiraktig, varm og organisk, der gitarene pludrer i vakkert samspill med trompet, diverse perkusjon, barnekor, kontrabass osv. Musikk å drømme seg bort i, leke frem imaginære historier eller bare flyte med.

I dette intervjuet forteller han om besettelsen musikere kan ha med å samle instrumenter, det gode vennskapet og musikalske samarbeidet han har utviklet sammen med Erland Dahlen, forholdet til arbeidere og stålverk og tilknytningen til hjemstedet Halden og St. Hanshaugen hvor han bor i dag.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Da jeg var barn, var jeg først og fremst fan av musikk. Jeg var mer opptatt av å mime til Smokie og Prima Vera med en pappgitar enn å lære meg å spille et instrument.

Hvilken musikk var du omgitt av i oppveksten?

I Halden hadde vi et veldig aktivt musikkmiljø. Å se lokale musikere spille musikk jeg kun hadde hørt på radio/sett på TV, gjorde stort inntrykk.
Derfor kan jeg vel si at jeg var opptatt av lokale band som The Young Lords, Front Page, Pedal & The Moving Targets.
Jeg hørte jo på musikk som kom fra utlandet også, så klart. Stones, britisk ska, som f.eks. Specials og Madness… en pussig miks.

Når begynte du selv å synge og spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

Jeg startet sent. Rundt 12-13 årsalderen. Det å kunne spille «Hvem kan segla…» på gitar ga en god følelse.

Hvorfor gitar og strengeinstrumenter?

Jeg hadde prøvd både korps og trommesett. Det fungerte ikke så bra. Jeg var en ivrig trommis, men jeg var ingen god trommis.
Mora mi fikk strenget om den gamle Stordalgitaren hennes.
Jeg er venstrehendt og heldigvis fikk jeg spille «min» vei. Mange venstrehendte blir jo «overtalt» til å konvertere til høyrehendt spillestil.

Hvordan har veien vært fra det å være bandmedlem og spille på andres plater til å stå frem på egen hånd og fronte prosjektet?

Å spille i band, det å være «vi mot resten», var viktig for meg. Det har vel den samme funksjonen for et ungetmenneske, som å være del av et fotballag eller tilsvarende samling av folk.
Ettersom tiden har gått, og jeg blitt mer og mer sær, er det ikke lenger like naturlig å spille i band. Nå hører jeg klart for meg hvordan musikken min skal låte.
Da er det like greit for alles del at jeg får holde på å styre.
Jeg får jo uvurderlig hjelp fra de som spiller på platene mine. Uten dem hadde det blitt ganske kjedelige greier. Jeg pleier ikke å si så mye til dem når vi spiller inn.
De gjør som de vil. «Ikke spør. Spill det du vil!»
Når jeg spiller for andre, f.eks. når vi spiller med Stein Torleif Bjella, føles det som om vi er et band. Alle bidrar, men det er han som har laget musikken og det er han som bestemmer. Det er godt å slippe å ha det ansvaret.

Etter å ha gjort noen konserter helt på egenhånd har du i dag alltid med deg en eller to personer også når du opptrer som Geir Sundstøl. Hvorfor har du valgt det? Hvilke erfaringer har du gjort med å være helt alene kontra det å spille sammen med eller rundt noen?

Å spille helt alene har jeg sluttet med. Jeg var ikke til å være i hus med. Det stresset meg noe veldig. Ansvaret. Jeg har hverken vitser eller sjarm. Da blir det vrient å spille alene.
Nei. Da er det bedre å ha med Erland Dahlen. Vi har kjent hverandre i tjuefem år. Det går av seg selv. Erland har gitt ut fire plater på selskapet Hubro. Vi spiller en blanding av hans låter og mine låter.
I utgangspunktet liker jeg å kommentere en solist. Altså, å spille mellom strofene til en sanger eller instrumentalsolist. Å stille seg i midten og være solisten selv, det er fortsatt uvant.

Har du noen favorittgitar, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor?

Jeg liker gamle greier. Ikke fordi de er bedre, men fordi de gjerne har ujevnheter, hakk og skrammer. Personlighet.
Steelgitaren min er ganske ny. Det er bra, for i en steel er det så mye mekanikk. Den må fungere optimalt. En gammel steel kan være fin å se på, men de er ofte vriene å spille på. Jeg kan ikke kjøre bil eller føre et fly. Jeg tipper allikevel at steel kan sammenlignes med en farkost av den typen. Ikke med en vanlig gitar.
Den gitaren jeg spiller mest på, en National Duolian, er fra 1937. Den er ganske herpet og bulkete.

Til albumet «St. Hanshaugen Steel» har du også fått bygget en spesiell gitar. St.Hanshaugen steelgitar bygget av Johnny Simpelton. Fortell om instrumentmakeren og dette instrumentet.

Jonny Simpelton kommer fra Halden. Han er dioramakunstner. Her kan du se hva han driver med: https://www.instagram.com/jonny_simpelton/
Jeg hadde en gammel, tysk, steelgitar som jeg aldri brukte. Jeg spurte han om han kunne befolke den med små arbeidere. Det ble veldig mye mer enn som så.
Jonny lurte på om jeg ville ha røyk i pipa og lys i sveiseapparatet. Der måtte jeg si stopp.
Gitaren hadde i utgangspunktet tre halser. Nå har den to. Den tredje delen har blitt erstattet av et verksted med høye piper. Dette er en kopi av verkstedet på «St.Hanshaugen Steel». Den kan spilles på, men den er ganske skjør. Vi fikk ikke vist den frem på høstutstillingen, selv om jeg tilbød meg å spille på den hver lørdag formiddag. I skrivende stund står den utstilt hos Vintagegitar i Torggata, Oslo. Der passer den bra.

Du er en nitidig samler av instrumenter av alle mulige slag og har huset fyllt opp. Hvordan startet denne interessen og hva er det som driver deg?

Jeg lider av G.A.S. Gear acquisition syndrome:
«A tendency to purchase more equipment than justified by usage and/or price.»
G.A.S. er et kjent fenomen og jeg vet at jeg ikke er den eneste musikeren med denne lidelsen.
Syndromet er selvfølgelig ikke begrenset til å gjelde innkjøp av synther, gitarer og mikrofoner.
Folk handler kaffemaskiner, tinnsoldater fra 1700-tallet, mountainbikes, ski, PC’er og biler, på impuls, helt uten at de har råd og eller/ behov for det.
Min last er trommemaskiner og analoge ekkomaskiner. Det er nemlig få greier som slår lyden av f.eks en Korg Mini-Pops 7-trommemaskin, moddet med separate utganger, gjennom et par ekkomaskiner. Den hører du en del av på plata «St.Hanshaugen Steel».
Gitarer og strengeinstrumenter, det jeg faktisk lever av, er jeg ikke så interessert i (lenger).
Jeg er venstrehendt. Da blir det å handle instrumenter veldig annerledes enn for høyrehendte.
Før internett var det litt sånn at fant jeg et strengeinstrument som var venstrehendt, kjøpte jeg det. De var et sjeldent syn i musikkbutikker.
Jeg er i glad jeg ikke vokste opp med nettstedene Finn.no, Reverb.com og Ebay.com.
Ja, jeg er inne på Finn.no daglig. Jeg skal selvfølgelig ikke ha noe. Greier har jeg jo nok av. Det er bare artig å følge med på hva som rører seg i bruktmarkedet.
Jeg fylte femti for noen år siden. I den forbindelse har jeg begynt å reflektere over disse utstyrsinnkjøpene jeg gjør.
G.A.S. er nå en ting, men jeg har begynt å stille meg spørsmålet:
Hvor mange yrkesaktive år har jeg i meg? 25 år, kanskje?
Hvordan skal jeg da tenke om disse innkjøpene?
Er det kanskje akkurat nå det gjelder å handle, mye, for å så cruise inn i alderdommen på en seng av strenger, rørvreng og analoge beats?
Eller burde jeg heller begynne å selge unna utstyr isteden for å handle på meg mer?
Thin out the heard?
Det er jo tross alt grenser for hvor mange space- og chorus echo’er ungen trenger å arve.

Hva slags personlig utbytte, musikalsk utvikling og erfaring får du ved å gjøre deg kjent med et nytt instrument eller en ny variant av et instrument du kjenner fra før? Kan det noen gang bli nok instrumenter?

Det blir aldri nok!
Det er helt fantastisk å prøve nye instrumenter. Man spiller noen toner og så begynner det og hjernen å spinne. Det første jeg, og sikkert de fleste andre musikere, tenker på er: dette kan jeg bruke her og her, og sånn og… man blir jo helt vill av skapertrang. Jeg ha med alt hjem og spille de inn. Nå!

Hvor mange instrumenter har det blitt etter hvert?

Det tør jeg ikke å svare på! Det begynner å bli nok strengeinstrumenter.

Hva skiller Geir Sundstøl i 2021 fra musikeren som slapp den første soloplaten «Furulund» i 2015?

Det er vrient å si. Kan hende jeg har litt lavere skuldre nå. Da jeg ga ut den første plata, regnet jeg med at det også ble den siste.
Derfor var det viktig at alt skulle bli perfekt, at alt skulle med og… ja, det var stor fallhøyde. Jeg vet ikke om det er så stor forskjell på platene mine. Jeg hører aldri på dem. Når de er spilt inn, er jeg ferdig med dem. Kanskje platene er mer komplekse nå?

Fortell om musikerne du har valgt å ha med deg på denne platen, deres musikalske styrke og rolle.

Erland Dahlen -trommer, trommemaskin, steel tromme, dulcimer, xylofon, triangel, diverse perkusjon
Erland er alltid med. Vi prater aldri om hvordan det skal være eller hva han skal gjøre.

David Wallumrød – minimoog, keyboards
Samme med David. Ja, samme med alle som er med, faktisk. Ingen får instrukser bortsett ifra: «Ikke spør. Spill som du vil.»
Det å produsere en plate handler jo om å plukke ut folk og å ta konsekvensen av de valgene.
Når man jobber med slike selvstendige, og viljesterke, vesener som disse her, er det ikke noe vits å si så mye.

Mats Eilertsen– akustisk bass og orgel
Vi har kun spilt sammen én dag. Jeg håper vi kan gjøre det mer fremover.

Jo Berger Myhre – akustisk og elektrisk bass
Jo har jeg spilt med i noen år. Først og fremt i bandet til Nils Petter Molvær.
Han har nettopp gitt ut en veldig fin og oppfinnsom plate: «Unheimlich Manoeuvre».

Arve Henriksen – trompet og vokal
Jeg tror ikke jeg har møtt Arve. Jeg spurte om han ville være med. Han sa ja.

Sølvguttene – guttekor

Med koret var det annerledes. De måtte ha noter og de trengte mer guiding. Det fikk de av de to flinke dirigentene sine.
Pga. restriksjonene kunne de ikke være flere enn 13 stykker. De sang to ganger.

Geir Sundstøl skriver nesten alle låtene. «Kløpper» og «Omsorg» er samkomposisjoner mellom Sundstøl og Mats Eilertsen, og Arve Henriksen har skrevet «Våg». Hva er bandets bidrag til virkeliggjøringen av komposisjonene? Hvordan er selve komposisjonsprosessen og samkomposisjonene og låten til Henriksen?

Det er jeg som laget «Våg». Arve bidro så mye til melodien at han nå er kreditert som komponist. Det står feil på coveret. Det er alltid noe som blir feil. «Våg» er altså vår låt.
Jeg har aldri pratet med Arve. Han fikk filer og spilte det han ville. Det ble veldig mye mer enn jeg hadde tenkt. Jeg tror ikke jeg har tatt bort en tone.

Mats sendte meg noen snutter med solobass. Jeg laget noen greier ut av det. Det ble 2-3 låter. Den ene endte opp på min plate, «Kløpper».

Hvorfor instrumentalmusikk?

Det er enklest for meg å trykke meg med instrumentalmusikk.
Jeg liker veldig godt å spille med sangere. Jeg oppdaget instrumentalmusikk da jeg begynte å spille med Nils Petter Molvær.

«St.Hanshaugen Steel» ble spilt inn hjemme i Studio Intim. Har selve lokalene og atmosfæren der har bidratt til det som vi kan høre på albumet?

Studio Intim er der jeg bor. Det er en vanlig leilighet, men det fulgte med en kjeller. Det er ganske trangt og enkelt. Hjemmekoselig, håper jeg.
Det gjør kanskje at vi slapper mer av? Jeg håper det.

Coverdesignet står Aslak Gurholt Rønsen for og Raymond Mosken står for fotografi. Fortell om det og illustrasjonene dere har valgt til platen.

Det er Raymon Mosken som tar bildene til platene mine. Jeg liker godt å bruke bilder fra Halden, der vi kommer fra.
Siden plata er oppkalt etter et stålverk, var det naturlig å bruke et av hans fotografier av hjørnesteinsbedriften Saugbrugsforeningen.
Aslak gjør som han vil. Han er minst like egenrådig som de musikerne som spiller på platene. Det er bra.

I 2015 slapp du solodebuten «Furulund», som ble nominert til Spellemannprisen i åpen klasse, og i 2018 fikk du endelig Spellemannprisen i åpen klasse for ditt tredje album, «Brødløs». Hva betyr denne formen for anerkjennelse for deg som musiker?

Jeg er såpass gammel at det å vinne Spellemannprisen er veldig, veldig gjevt. Jeg har spilt på mange Spellemannprisvinnende plater. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle vinne en sånn pris. Den er jeg veldig stolt av!

Fortell litt om forholdet til plateselskapet ditt, Hubro, og Hubros betydning for norsk eksperimentell musikk.

Hvis ikke Andreas Meland hadde villet gi ut den første plata mi, hadde jeg ikke gitt ut plater.
For meg var det kun Hubro som var aktuelt.

Hvilke planer har du utover høsten og vinteren med tanke på plateutgivelser, innspillinger og turneer?

Erland Dahlen og jeg har gjort unna de konsertene vi skal spille i høst. Ny plate er på gang.
Jeg har spilt med Stein Torleif Bjella i over ti år. Vi skal turnere mer i november. Det ser jeg frem til.
Rett før jul blir det konserter med Young Neils. Jeg lurer på om det er trettiårsjubileum. Jeg har bare vært med de siste tjueto årene.

 

Geir Sundstøl – St​.​hanshaugen Steel (2021)

 

Geir Sundstøl – Brødløs (2018)

 

Geir Sundstøl – Langen Ro (2016)

 

Geir Sundstøl – Furulund (2015)

 

Sjekk også:

Einar Flaa – Lonely-Hearted Ranger (Ferske spor uke 21/2020, Geir Sundstøl er produsent og multiinstrumentalist)

Geir Sundstøls «Furulund» er en av låtene Helge Taksdal forbinder Med Wudewuse (Wudewuse: Eventyrlig og trolsk skogsfolk)

Geir Sundstøl er gjest på Onkel Tuka sitt album «Lykke til med meg!» fra i fjor (Onkel Tuka: Alternativ country fra andres perspektiv)

Stein Torleif Bjella – Mitt namn er Stein (Ferske spor uke 16/2020, Bjella er kyndig akkompagnert av stjernelaget Geir Sundstøl, Kenneth Kapstad

Michael Krohn – Søvnløse netter (Deichman: Årets album 2018 av Stian, med allestedsnærværende Geir Sundstøl på heftig slide gitar)

Geir Sundstøl – Langen ro (Deichman anbefaler: Årets album 2016 av Bent Inge)

Geir Sundstøl – «Langen ro» (Musikalske sidespor – uke 46/2016)

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.