Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 18. november 2021

Kanaan: Snedig og massiv instrumentalrock

– Til å begynne med var vi veldig inspirert av instrumental jazzrock, så det var et veldig naturlig valg for oss. I ettertid har vi i stadig større grad latt oss inspirere av musikk som har et vokalt element i en eller annen grad, som krautrock, spacerock og stonerrock, men for meg så gjør det at vi spiller instrumentalmusikk at vi står enda litt friere musikalsk, spesielt når vi improviserer sammen, både i studio og live, forklarer bassist Eskild Myrvoll i trioen Kanaan, som nå er aktuelle med albumet «Earthbound» på Jansen Records og «Live In Oslo» på Hærverk Industrier tidligere i høst.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Brage Pedersen

Kanaans album «Earthbound» røsker hardt og overveldende konsist i lytteren med sine kompakte, rå bulldozer riff. Kanskje kan vi si at dette er en slags stonerrock for viderekomne. Det er definitivt mer enn ørkenrock som har fått være med i jamme- og komposisjonsgryta – om det er kraut, spacerock, psych eller psykedelia. I hvert fall er det usedvanlig mye musikalsk eventyrlyst og sidesprang bak all fuzzen og massiviteten.

Vi får her høre om det musikalske oppslagsverket Eskild Myrvoll, som nærmest virker å ha ubegrenset kunnskap om musikkhistoriens mange ulike musikalske genre, inspirasjonen man får av å vokse opp med jazz på stereoen, om å verge seg mot mormors ønske om piano til fordel for gitarspill, om hardt arbeid for å få mest mulig variasjon og presisjon ut av instrumentene sine og om en søken mot det mer jordbundne etter ekskursjoner i fjerne musikalske galakser på tidligere album.

Hva er bakgrunnen for valget av bandnavn og hvilket forholdet har dere til det tidligere landet vest for elven Jordan med samme navn (som innbefatter landområdet som i dag utgjør Israel, Libanon, Palestina foruten tilgrensende kystområder og deler av Jordan, Syria og nordøstlige Egypt)?  Og eventuelt forholdet deres til  den israelsk-palestinske vegetarrestauranten i Berlin)

Eskild: Navnet var Ingvalds forslag og er hentet fra en låt på førstealbumet til krautrockbandet Amon Düül II, det har ingen bibelske eller geografiske konnotasjoner utover det. Det morsomme er at da vi startet bandet og tok det navnet følte vi ikke at vi hadde så mye musikalsk til felles med Amon Düül II, men etter hvert har vi latt oss inspirere mer og mer av deres innfallsvinkel til å spille rockemusikk, så sånn sett har vi vel vokst litt inn i navnet med årene.

Hvilken musikk var dere omgitt av i oppveksten?

Ask: Da jeg var en liten baby og ikke fikk sove om natta var det eneste som hjalp at pappa bar meg rundt i stua mens vi hørte på «Kind of Blue» med Miles Davis. Etter hvert måtte det sterkere skyts til – «Shape of Jazz to Come» med Ornette Coleman ble sovemedisin. Når jeg ble eldre og oppmerksom på hva som var på anlegget gikk det mye i Nils Petter Molvær, Eivind Aarset, Knut Reiersrud, The Beatles og David Bowie.

Når begynte dere selv å synge og spille og hva var det som fenget med denne  måten å uttrykke seg  på?

Ask: Jeg har vokst opp i en veldig musikkinteressert familie. Mormor var pianolærer på musikklinja, morfar dirigent i kor, flere onkler, tanter og søskenbarn har spilt litt forskjellige instrumenter og mamma gikk på Toneheim med fløyte. Likevel er det nok kanskje pappa som har vært den viktigste pådriveren for at jeg oppdaget ny musikk i oppveksten. Han har en helt rå CD-samling og var også den som viste meg de første akkordene på gitaren. Jeg tror jeg med sikkerhet kan si at det har vært veldig viktig for meg og søsteren min, som også er musiker, at foreldrene våre alltid har støttet oss i valget om å drive med musikk. Jeg begynte å spille i gitar i 6.klasse, men det var først på ungdomsskolen at jeg ble ordentlig gira. Da starta jeg bandet The Sockets, et helt vanlig ungdomsklubbrockeband, hvor høydepunktet var UKM på Sentrum Scene – helt vilt for en liten gutt på 1,50 med regulering. 

Hvorfor valgte dere de instrumentene som dere har gjort i Kanaan?

Ask: Jeg startet å spille piano da jeg var liten, men jeg synes det var så fryktelig kjedelig (unnskyld mormor). Så da mange av gutta i klassen på barneskolen begynte å spille gitar ville ikke jeg være noe dårligere. Pappa lærte meg noen akkorder og så var jeg i gang. Gitar er jo kanskje det tøffeste instrumentet som finnes, bortsett fra trommer da. 

Har dere noen favorittgitar, forsterker, pedal,  fiolin, fløyte, munnstykke eller mikrofon. I så fall hvilke og hvorfor?

Ask: Jeg har blitt veldig glad i min siste anskaffelse, en hvit Gibson SG CS ’61. Elsker den gitaren!! Min første gitar med vib-arm og definitivt ikke den siste. Kan ikke skjønne at jeg ikke har hatt det tidligere. Den gitaren låter helt prima og så synes jeg den ser umåtelig tøff ut. Også har jeg akkurat bestilt ny forsterker som jeg gleder meg masse til å spille på. 

Eskild: Veldig glad i min Musicman HD130-forsterker, spesielt i kombinasjon med min Fender Precision-bass med slipte strenger. Som cleanlyd er det definitivt den lyden jeg har i hodet mitt. Jeg har en Korg MS-20 som også er en evig kilde til inspirasjon.

Ingvald: Jeg har nettopp kjøpt et brukt Ludwig Blue Oyster kit fra 70-tallet! Har rukket å bli veldig, veldig glad i disse trommene som jeg føler jeg kan bruke til all slags mulig musikk. Har ikke rukket å ta dem opp på noe Kanaan-plate enda, men det blir nok neste studiorunde! 

Hvor opptatt er dere egentlig av det tekniske utstyret i Kanaan?

Ask: Vi er ganske så opptatt av utstyr i Kanaan. Alle har en hel drøss med forskjellig stæsj. Jeg tror jeg kan snakke for alle tre når jeg sier at vi, både som band og som individuelle musikere, hele tiden er på utkikk etter nye måter å utvide lyden vår på. Det handler vel så mye om spilletekniske ting som utstyr, men det er jo veldig stas å kjøpe nytt utstyr som man har gått og siklet på lenge. 

Eskild: Det er selvfølgelig veldig morsomt med stæsj, men jeg vil si vi kanskje er mer opptatt av lyd enn utstyr, at stæsj er viktigst fordi det kan gi den lyden man er ute etter. Personlig er jeg ikke interessert i å fortsette å jakte på nye vrengpedaler når jeg har noe som jeg føler fungerer, da er det morsommere å jobbe med det utstyret man har, fordi det gir noen begrensninger som man kan utfordre for å utfolde seg kreativt.

Ingvald: For mitt eget vedkommende vil jeg si som Eskild at vi er opptatt av stæsjet på grunn av lyden og de soniske mulighetene! Når vi reiser rundt hender det ofte at vi låner utstyr, og det synes jeg kan være ganske spennende ettersom at alle forskjellige trommesett har et eller annet eget ved seg. Selv om det utstyret man låner ikke nødvendigvis låter akkurat slik man vil, kan man være sikker på at det har noe eget ved seg. Jeg synes disse litt uforutsigbare situasjonene ofte kan funke som en kreativ katalysator og til og med kan gi en del ideer! Særlig i improvisasjons-sammenheng.  

Hvordan vil dere si at Kanaan  skiller seg med tanke  på bandkjemi og musikalsk tilnærming i forhold til andre prosjekter dere er eller har vært aktive i, som Barrage, Fungal, Juno, Daufødt, Mall Girl, Tuvaband, Vegard & Ivar Band, Soft City, ¡BangBang Watergun!, Majorstuen Ørkenbluesensemble, og hva har dere tatt med fra de andre prosjektene og hit?

Ask: Jeg synes Kanaan skiller seg ut fra de andre bandene jeg spiller i ved at dette er det eneste bandet jeg er med i hvor strukturen er hundre prosent flat. Det er ingen sjef, alle bidrar like mye og så hjelper det at vi er bestevenner i tillegg. I de andre bandene mine, Soft City, ¡BangBang Watergun!, Vegard & Ivar Band og Majorstuen Ørkenbluesensemble, er det litt tydeligere én eller et par som driver bandet. Både i komposisjonsarbeidet og i det administrative. Jeg tror kanskje måten vi driver Kanaan på tilhører sjeldenhetene, men jeg kan bare snakke for meg selv her. Hvordan det fungerer internt i Daufødt og Juno vet jeg ikke så mye om. Kanaan er også det bandet jeg spiller i hvor vi snakker mest om musikk, lytter til musikk sammen og skriver musikken sammen på øving.

Hvordan  får dere tid og energi til å  spille i så mange  ulike, suksessrike band?

Ask: Dette henger nok sammen med at vi ikke er primus motor i alle de bandene. Det hadde aldri gått! Jeg får ekstremt mye energi av å spille med ulike folk i ulike band hvor man fokuserer på forskjellige sjangre. At jeg ikke må få utløp for alle stilartene jeg vil utforske i ett og samme band, men at de forskjellige bandene kan jobbe med hver sin greie. Det er jo så klart mye jobb, men det er så stas å spille med alle de flinke folka og særlig når vi kan reise på turné og gi ut ny musikk. 

Hvorfor instrumentalmusikk?

Eskild: Til å begynne med var vi veldig inspirert av instrumental jazzrock, så det var et veldig naturlig valg for oss. I ettertid har vi i stadig større grad latt oss inspirere av musikk som har et vokalt element i en eller annen grad, som krautrock, spacerock og stonerrock, men for meg så gjør det at vi spiller instrumentalmusikk at vi står enda litt friere musikalsk, spesielt når vi improviserer sammen, både i studio og live. Det menneskelige øret fokuserer naturlig på stemmen i lydbildet, så når vi fjerner det elementet føler jeg at likestillingen mellom de tre instrumentene blir enda lettere å realisere.

Ingvald: En annen ting som jo er jævlig fett med instrumentalmusikk er jo nettopp det at det blir litt mer opp til lytteren å tolke hva som skjer og hva musikken liksom betyr. Jeg synes ihvertfall fraværet av tekstlig narrativ kan være veldig digg når man spiller og lytter. Åpenheten som oppstår i lytteopplevelsen.

Dere spiller jo i andre band der vokalen er et viktig element. Fortell mer om forskjellen med å konsentrere seg utelukkende om det instrumentale og det å la  instrumentene stå i fokus.

Ingvald: Jeg vil nok si at det gjør at man bruker instrumentene og samspillet på andre måter enn man ville gjort om man hadde f.eks. skjærende rockevokal oppå riffene. Det blir kanskje til at man lar f.eks. gitaren spille mer melodier i tillegg til riffene, kanskje bassgitaren tar mer lead-rolle noen ganger, kanskje trommene kan ta seg en enda friere rolle? Jeg opplever det ihvertfall slik at det blir mer rom til trommene og strengene og når de kan ta mer plass blir musikken interessant på en annen måte. Det er jo også en gøy utfordring. Når de mest opplagte valgene og generiske (ikke nødvendigvis ment i negativ forstand) som regel er en løsning med vokal er det veldig interessant å se hvordan man kan fylle ut lydbildet, lage en interessant dramaturgi og prøve å lage helhetlig musikk uten vokalen. 

Hva skiller dagens Kanaan fra bandet som albumdebuterte i 2018 med «Windborne» og ga ut «Double Sun» i 2020?

Eskild: For meg går det en ganske tydelig linje fra «Windborne» til «Earthbound», fra et slags jazzrockband som var ganske konservative i sin måte å bruke studioet på – «Windborne» ble nesten i sin helhet spilt inn live i studio, med minimalt med overdubs, vi ønsket å spille inn låtene slik at det var mulig å gjenskape dem ganske likt live – til et band som i økende grad ser på studioinnspillingene og konsertene som to forskjellige prosjekter som kan få et ganske forskjellige uttrykk, og hvor studioet brukes som instrument på en helt annen måte. 

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Kanaan?

Ask om Eskild: Eskild er limet som holder oss sammen når jeg og Ingvald er godt uti hver vår solo samtidig. Det gjenspeiles også i plasseringen vi har på scenen. Eskild står alltid i midten. En av styrkene til Eskild er å se de store linjene i musikken. Han har alltid stålkontroll på formen og alle de små detaljene og variasjonene, det er som regel han som gir beskjed om når vi skal videre til neste del i låta (dette er stort sett åpent og bestemmes når noen sender et blikk om at det er på tide å bevege seg videre). Jeg blir alltid like imponert over hans evne til å finne på riff på farta. Hvis vi står litt fast med en låt på øving tar det ikke mange sekundene før Eskild sier noe sånt som: «Vent litt, jeg tror jeg har et riff som kunne funket på den delen her». Utenfor banen er Eskild den mest nøkterne av oss og den som holder oss igjen når jeg og Ingvald blir litt vel ivrige. Og Eskild har den tøffeste basslyden i verden, spør du meg!

Ask om Ingvald: Jeg pleier å si at Ingvald spiller trommer med smidigheten til en kolibri og tyngden til en elefant. Han har en kontroll på instrumentet jeg synes er helt vanvittig! Ikke rart det er han folk kommer bort til etter konsert for å komplimentere spillingen til. Ingvald er alltid veldig positiv og gira! Han har alltid kick på noe nytt og er ofte veldig nysgjerrig. Både på hvordan ulike effekter funker, hvordan det høres ut hvis man spiller melodien eller riffet på en annen måte og hvordan det går med oss andre i bandet. Ingvald er veldig god til å få trommene til å underbygge musikken, han spiller liksom gitarriffet i trommene og ikke bare en vanlig groove. Han er også supergod til å lytte til hva vi andre spiller. Det er Eskild også! De to er helt nydelige sammen – locker alltid grooven og vet alltid hvor de har hverandre. Det er en drøm å spille gitar når de to koker under. 

Ingvald om Ask: En ekstremt god egenskap Ask har, er evnen til å ha roen. I veldig mange tilfeller kan jeg føle at min egen sosiale og musikalske personlighet har en slags ADHD-tendens, som kan være veldig nyttig i noen sammenhenger, men samtidig kanskje kan føre til noe overtenning andre ganger. Ask har en god medierende funksjon i bandet, og jeg synes at hans avslappende, rolige, men aldri dovne eller slappe tilstedeværelse veldig fint balanserer ut min egen  semi-hyperaktivitet. Musikalsk sett tror jeg nok at både jeg og Eskild er mer utsatt for overtenning enn Ask, og da kan det være veldig fint med noen som bidrar med musikalsk oksygeninjeksjon når kompet ruver av gårde et par hakk over fartsgrensen. 

En annen ting som er veldig fint med Ask, er evnen hans til å lytte. Det gjelder for øvrig Eskild også. Det at medmusikerne man jobber sammen med lytter på hverandre er kanskje det viktigste av alt når det kommer til å være en god musiker. Jeg føler virkelig at Ask tar tilstedeværelse, lytteevne og nuet veldig på alvor. 

Ingvald om Eskild: Eskild er en av de mest kunnskapsrike musikerne jeg kjenner når det kommer til å ha hørt helt ekstremt mye musikk. Han har den musikalske kunnskapsbanken til en 80-åring som har dedikert livet sitt til å høre musikk og lese bøker om musikk. Jeg skjønner ikke hvordan han får det til… uansett… Det som jo er fett med det er at han har så mye kunnskap og ideer å ta av, og det kommer frem når vi skal ta estetiske valg under komponeringen og arrangeringsprossessen av låtene. Eskild har et utrolig velinformert estetisk filter og en veldig god evne til å reflektere rundt musikalske valg som tas. Hvordan vil det oppleves om vi spiller dette riffet på den måten? Hvilke musikalske assosiasjoner vil folk få om vi velger å spille låta i dette tempoet? Minner denne måten å spille dette riffet på litt for mye om band x fra land x i år x når det egentlig burde låte mer som band x fra land x år x? Noen er jo veldig opptatte av ting ikke skal settes i genrer, bokser og båser. Jeg er ikke en av dem. Eskilds hang til å drive et musikalsk assosiasjonsspill passer meg veldig bra. Jeg synes det er veldig nyttig, hjelpsomt og kunnskapsutvidende å bevitne. Det at det er imponerende kan jo forbli en bonus! 

En annen ting som er kult med å spille med Eskild er at jeg føler at han spiller veldig tydelig! Han har en tydelighet og en slags artikulasjon i spillet sitt som gjør ham lett å spille med og jobbe med. Jeg føler at vi forstår hverandre svært godt når vi musiserer! 

I tillegg er Eskild lyttende og detaljfølsom på den mest positive måten! En annen ting som er kult med både Ask og Eskild tror jeg har noe med pedagogutdannelsen deres å gjøre. Når vi skal øve inn nye riff, lære nye låter eller bare overføre erfaringsmessig kunnskap til hverandre har de to en meget ryddig, pedagogisk og generelt sett bra måte å lære bort ting på. Jeg føler meg aldri dum eller dårlig om jeg ikke får til noe de vil jeg skal prøve på. De er alltid tålmodige, oppmuntrende. Det at Ask og Eskild er så bra pedagoger kommer veldig godt med i mange typer situasjoner. 

Eskild om Ask: Ask er en kreativ og ekstremt smakfull gitarist som alltid løfter åpne partier og solo til nye høyder. En drøm å spille med, spesielt når vi arbeider med lange, åpne strekk og jammer (som jo ikke er rent sjelden). Jeg kan ofte legge meg på grunntonen og holde det ekstremt enkelt fordi jeg vet at Ask kommer til å gjøre noe som får den ene akkorden til å virke interessant de neste minuttene. Han har også et veldig bevisst forhold til sin egen gitarlyd og låter alltid vanvittig bra, noe som er helt essensielt for at en trio med gitar/trommer/bass kan låte stort og fyldig, både i studio og på konsert. 

Ask er også en administrativ gave til ethvert band som måtte være så heldige å ha ham med. Der jeg kan være litt vimsete og treg med å få ting gjort har Ask alltid oversikt over søknadsfrister og ting som burde ordnes, og er god til å si fra når jeg kanskje burde ta meg sammen og ordne det jeg skal.

Eskild om Ingvald: En fantastisk trommeslager som er alfa og omega for at Kanaan skal låte som det gjør. Et band er aldri bedre enn trommeslageren sin, og det at vi har Ingvald «bak bøttene» gir meg en kjempetro på dette bandets framtid. Vi har en utrolig god musikalsk kjemi, og jeg vet at når vi to står på samme scene kommer vi til å få det til å funke uansett hva omstendighetene er. Jeg er ekstremt opphengt i trommespill og trommenes rolle i musikken og er sikkert en «pain in the ass» for trommeslagerne i alle bandene mine, men Ingvald er alltid åpen for innspill og tålmodig med meg når jeg forsøker å forklare hva jeg er ute etter, selv om vi i blant er uenige. En skikkelig energibunt som kan blåse skikkelig liv i Ask og meg når vi begynner å bli slappe. Ingvald er også en fyr med en enorm musikkunnskap som jeg personlig kan takke for at jeg selv havnet i kraut-/prog-/psych-gryta etter at vi ble kjent. 

Hvordan komponerer dere låter?

Ask: Vi skriver stort sett sammen på øving. Vi pleier å starte hver øving med en jam og da hender det at det dukker opp noe som kan brukes i en låt. Da er det bare å spille videre på den ideen og teste ut alt mulig som kan funke. Vi har etter hvert som vi har blitt godt kjent med hverandre staket ut en felles kurs for musikken, og det gjør at det er mye enklere å komponere sammen. Som regel har en ferdig låt vært gjennom sikkert ti forskjellige utgaver med ulik form og diverse deler som har enten har blitt stående eller forkastet. Denne måten å komponere på tar lang tid, men vi ender opp med et sluttprodukt som alle er fornøyd med hvor alle har fått komme med sine meninger og forslag underveis. 

Hva er bakgrunnen for  valget av albumnavnet «Earthbound» og hva ønsker dere å få frem med det?

Ask: Det er en slags rød tråd i valg av navn på alle albumene våre. I hvert fall på de tre studioskivene «Windborne», «Double Sun» og «Earthbound». Da vi lagde musikken til «Earthbound» var vi gira på å ta ting i en litt tyngre retning og så mot band som Kyuss, Colour Haze og Motorpsycho

Ingvald: Uten å legge for mye konseptuelle føringer synes jeg det er kult å tenke på «Earthbound» som et album som er litt mer sonisk bundet til jorden. Strengene er stemt langt ned og låter slarkete og mørkt. For meg føles det totale lydbildet av albumet som om det kanskje mer maler frem bilder av grus, jord, møkk, stein, dritt og brune sølepytter heller enn verdensrommet, planeter, stjerner og galakser som kanskje er litt mer vanlig billedlige psych rock troper. Bare en vibb jeg får altså…

«Earthbound» er tyngre og hardere enn  tidligere skiver. Albumet ble spilt inn i Athletic Sound Studio i Halden. Hvordan var atmosfæren i  Halden, studioet og rommene? Har det preget det som vi kan høre på platen?

Eskild: Atmosfæren i Halden og kjemien vår med tekniker Dag Erik Johansen var helt sentral for å få albumet til å låte som det gjør. Vi brukte bare fire dager på å spille inn skiva, men jobbet tolvtimersdager og låste oss nærmest inne i studioet for å rekke å gjøre alt vi ville få til. Lyden av rommene i studioet og muligheten til å spille inn på bånd var også viktig for det ferdige resultatet. Spesielt med litt langstrakte låter, som vi ofte jobber med, gir det veldig mening å ikke måtte forholde seg til musikken visuelt, som man blir nødt til å gjøre når man spiller inn digitalt – da er det lett å henge seg opp i detaljer. Vi spilte inn trommene i det store hovedrommet og forsøkte å bruke rommikker heller enn å legge kunstig klang på trommene, og dette synes jeg har hjulpet med å gi en organisk lyd til en ganske tung rockeplate.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og om hva de kan si om Kanaan og «Earthbound».

Kyuss, Hawkwind, Motorpsycho, Ghost, Boris, Acid Mothers Temple/Acid Mothers Temple & The Melting Paraiso UFO /Acid Mothers Temple & The Cosmic Inferno, Les Rallizes Dénudés, Colour Haze, Harmonia/Harmonia 76, hardrock, stonerrock, spacerock, progrock, japansk støy/psykedelia, jazzrock, fri improvisasjon, tyngde/kraft

Eskild: Vi digger alle disse tingene og de har nok alle i varierende grad og for enkelte av oss vært viktige for denne plata.

Utover de  tre studioalbumene har dere også sluppet to utmerkede liveplater; eventuelt en live i studio session og ei liveskive. Hvorfor ønsket dere å dele  både live- og studioutgaven av bandet og hvordan skiller de to  sidene seg fra hverandre og utfyller  bildet av Kanaan?

Ingvald: Jeg tror at liveband/studio-enhet differansen vil variere litt fra konsert til konsert og plate til plate. «Earthbound» er på mange måter en ganske produsert studio affære og føles kanskje mindre «live» enn de forrige studioalbumene våre. Hver gang vi har vært i studio har det vist seg at alle tre er enige om at den feteste delen av studiosessionen er påleggs-runden. Altså når alle grunntakes er spilt inn og vi kan begynne å tukle med ting, skru lydene vi har spilt inn til å bli ugjenkjennelige, legge på flere elementer, tukle med arrangementene digitalt, gjøre kreative overdubs, bruke studioet som et instrument etc. Det er jo på mange måter færre begrensninger i studio. Jeg tror at når man lytter på Kanaans studiomateriale kan man være sikker på at man iallfall hører på tre musikere som digger å være i studio og bruker de mulighetene man har der, mens vi live prøver å få maksimalt ut av det man har tilgjengelig. 

Kan dere fortelle om settingen for de tre konsertene på henholdsvis Kafé  Hærverk, Nasjonal  Jazzscene Victoria og Kulturhuset som ble til albumet «Live In Oslo». Var det på forhånd avklart at dette skulle bli utgitt på skive? Hvor stor del av livesettet er det vi her får ta del i?

Ask: Ja! Konserten på Kafé Hærverk var faktisk releasekonserten for «Windborne». Det var en skikkelig fin kveld med masse flotte folk i publikum. Den på Nasjonal Jazzscene var min avsluttende eksamenskonsert ved Norges musikkhøgskole, og Kulturhuset var en improvisert opptreden på en støttekonsert for skogbrannene i Australia. Det var egentlig helt tilfeldig at dette resulterte i en liveskive. Petter på Kafé Hærverk ville gi ut releasekonserten vår på skive, men vi synes ikke alle låtene gikk like bra og ville heller inkludere opptak fra litt andre konserter også. Så da ble det sånn. Da opptakene ble gjort var mye av livesettet vårt basert på «Windborne», men det utvikler seg i tråd med nye låter og utgivelser. 

Hvor viktige er disse konsertscenene  for norsk musikkliv i 2021?

Ask: Nasjonal Jazzscene er og har vært en svært viktig venue i Norge med tanke på å oppleve og oppdage kvalitetsjazz på internasjonalt nivå. Jeg personlig har hatt sesongkort der i mange år og har hatt utrolig mange gode konsertopplevelser. Mitt første møte med Nasjonal Jazzscene var John Abercrombie (rip) tilbake i 2008. Noe av styrken til konsertstedet er deres brede booking. Jazzrock, bop, støy og friimpro med både lokale utøvere og internasjonale helter er noe man kan oppleve på Victoria. Anbefales!

Eskild: Kafé Hærverk er et av mine absolutte favorittsteder i Oslo, og en kjemperessurs for det eksperimentelle miljøet og undergrunnsmusikken i byen. Kjempehøy kvalitet på bookingen og veldig bred profil gjør det til et sted der man alltid kan oppleve noe overraskende og interessant. Hærverk for alltid<3

Dere har også hatt med tre gjester på den platen. Fortell om deres bidrag til sluttresultatet.

Lauritz Skeidsvoll, tenorsaxofon på  «Öresund» og «Slow Burn» 

Lauritz er en helt rå musiker! Han kan gønne på maks styrke i en hel konsert og være like blid og rolig etterpå. Han var med på eksamenskonserten til Ask på Victoria og ved et tidspunkt reiste sensor og gitarlærer Jon Eberson seg og sa: «Lauritz; du må spille inn i mikrofonen!». Lauritz stakkar, spilte jo så høyt han kunne, men sto dessverre plassert rett foran Asks to gitarforsterkere og Leslie som alle sto på maks. Han har en enestående evne til å blende inn i lydbildet og spille flotte melodiske linjer. Sjekk ut bandene Master Oogway, Bangkok Lingo, Mosambique og Bear Brother for å høre mer av han. I tillegg har han akkurat spilt inn skive med sitt soloprosjekt Quite A View med en kremgjeng av musikere.

Veslemøy Narvesen, trommer på «Slow Burn»

Ingvald: Veslemøy er en av mine norske favoritt-trommeslagere. Hun har en helt vilt bra evne til å lytte, interagere og respondere på det musikerne hun spiller med gjør og har en musikalsk reaksjonstid farlig nær null. Jeg synes også hun har et veldig organisk, intuitivt og levende touch og beat bak trommesettet. Hun er jo med på jævlig mange kule prosjekter, men jeg tror favorittbandet mitt som hun er med i er Kongle trio! Fantastisk interaktivt samspill, inderlige låter og et sykt fett liveband! Anbefales!

Audun Haave Reknes, klavinett på «Slow Burn»

Audun er en superfin fyr som spiller på utrolig mange flotte synther og keyboards. Han er aldri den som skriker høyest eller tar mest plass, men heller den som fyller ut lydbildet og skaper helheten. Audun er en utstyrsnørd og har mye man kan sikle etter. Han er veldig flink til å skru lyder og driver også på i eget studio. Som utøver gjør han mye forskjellig og er, sammen med makker Johan Helland, primus motor i funk/soul-bandet Dark Roast. Det bandet spiller også på noe som heter «Soul Night Live» hver torsdag på Feber i Oslo. Så hvis du vil nyte dansbar groovy soulmusikk er det stedet å være.

«Live In Oslo» inneholder liveutgaver av tidligere innspilt og utgitt materiale, men også noen helt eksklusive kutt, som det fabelaktige sistekuttet «Slow Burn», som jeg har rukket å bli spesielt glad i. Fortell mer om den låten og om utvalget på liveplater. Hvorfor har dere for eksempel valgt å gjøre nye versjoner av «Öresund«, «Roll Beyond», «Harmonia» og «Windborne»?

Eskild: Vi er et band som alltid har forsøkt å gjøre noe spennende med låtene live, og ønsket å dokumentere det på denne skiva, fra noen ganske «konservative» versjoner hvor formen og uttrykket er ganske likt som studioversjonene, til de litt mer kreative vinklingene, som f.eks. på «Harmonia«. De fleste av låtene våre har blitt spilt live og fått sin form på konserter før de er spilt inn i studio også. Utvalget av låter handlet mest om hvilke opptak vi var mest fornøyde med, og å kunne lage en dynamisk plate som kunne speile litt av bredden i en Kanaan-konsert.

Kan dere velge fem låter som på en eller annen måte har vært til inspirasjon i perioden da dere  jobbet med «Earthbound»

Ingvald: Shoutout til… 

Sleep – Dopesmoker

 For sitt stilskapende, unike og skitne sound, jordlige fuzz og episke komposisjon. 

Colour Haze – Aquamaria

For deres egenartede samspill, organiske og kreative fuzza riff og melodier i tillegg til deres unike bandsound. Et sykt fett band både live og på plate! 

Boris – Feedbacker pt 1 – 5

For deres sinnsyke tålmodighet, dynamiske spekter, telepatiske samspill og evne til å drive sjelterapi gjennom det ultimate dionysiske renselsesritualet også kjent som syrerock-gitarsoloen. This shit works. 

High Rise – Cycle Goddess

For deres garasjerock som sparker så sinnsykt hardt! 

Mythic Sunship – Cosmic Rupture

For deres intuitive improvisasjonsevne og eksplosive spontanitet. For deres transcendente og suggererende innfallsvinkel til å spille rockemusikk på. 

Hvilke planer har  bandet utover vinteren?

Eskild: Vi har noen studioopptak fra tidligere i år som vi mikser og håper kan resultere i en utgivelse til neste år. Vi skal også spille releasekonserter for plata i Kristiansand, Stavanger, Bergen og Oslo i løpet av november og desember, og skal spille noen flere konserter i Norden på nyåret. 

 

Kanaan – Earthbound (2021)

 

Kanaan – Live In Oslo (2021)

 

Kanaan – Double Sun (2020)

 

Kanaan – Odense Sessions (2020)

Kanaan – Windborne (2018)

 

 

Sjekk også:

Kanaan – Pink Riff (Ferske spor uke 41/2021)

Singelanmeldelse og premiere: Kanaan – «Bourdon»

Kanaan – Bourdon (Ferske spor uke 37/2021)

Kanaan – Öresund (Live) – Ferske spor uke 33/2021

Kanaan – Double Sun, Pt. 1 & 2 (Ferske spor uke 18/2020)

Kanaan – Mountain (Ferske spor uke 17/2020)

Kanaan – Öresund (Ferske spor uke 14/2020)

Kanaan – Of Raging Billows Breaking The Ground (Ferske spor uke 2/2020)

Kanaan – Harmonia (Ferske spor uke 36/2019)

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.