Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 27. november 2021

Porto Geese: Skeiv, psykedelisk indie rock

– Garasjepsykisk sang er egentlig bare det samme som de videns kjente begrepene «tett garasjestein» eller «piggtrådmusikk», forklarer albumaktuelle Porto Geese, som slapp det finfine debutalbumet «Duck» på Sheep Chase Records tidligere i høst.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Knut Strand, Halvor Eggen

Porto Geese sitt album «Duck» byr på slepende, atmosfærisk musikk spekket med skurrende nerve og kokende energi. Fandenivoldsk, marerittaktige riff som er like søte som de er truende eller kule. Bandet plukker friskt og inspirert fra et bredt og mangfoldig spekter i musikkfloraens mange ulike genre og avarter. Det være seg psych pop shoegaze, post punk, death rock, indie, støyrock eller industriell musikk. Det er et catchy tilsnitt over det hele som gjør at det er lett å bli fanget som lytter, og jo mer du rører i grøten eller gryta, jo mer hektet blir du.

Vi forsøkte å komme litt nærmere under huden på Oslo-kvartetten og deres musikk. Slik fortonte det seg.

Hvorfor valget av bandnavn og hvilket forhold har dere til Portugal, porto og gås?

Vi måtte skynde oss å finne på navn før by:Larm, også hadde vi på vært festival i Porto sommeren før. På en souvenirbutikk inne i byen kjøpte vi oss de dummeste capsene vi fant, med teksten «I <3 Porto» på. Vi trodde alle skulle være interesserte i oss med disse nye hattene, men den eneste oppmerksomheten vi fikk var fra to dudes litt bak i køen som sa: «Look, there are those guys with those ridiculous hats again…»

Porto Geese. Foto: Halvor Eggen

Da vi skulle finne bandbilde valgte vi et hvor Bendik og jeg står med hver vår drink og Porto-caps, misfornøyde etter 2 timer i kø for en rimelig forglemmelig drink. Derfor tenkte vi at det var passende å kalle oss Porto, siden souvenirbutikken allerede hadde gjort merch-jobben for oss. Vi hadde vurdert Geese tidligere, siden vi tidvis har hørt ut som en klønete ripoffvariant av Swans. Siden Porto og Geese var tatt satte vi bare sammen de to.

Joar og Bendik, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Joar: Jeg tror det skjedde da jeg fikk en kassett med Stevie Wonder-covers på norsk som 5-åring. Det var det beste jeg hadde hørt til da by far. En sjelsettende opplevelse. Den andre skjellsettende opplevelsen kom med «Melody AM» i 2001. Det var etter denne at jeg begynte å lage elektroniske låter i stedet for bare beats. Så kom «Innerspeaker», og jeg så ingen annen utvei enn å begynne å lage rockelåter. Jeg oppdager fortsatt musikk forresten.

Bendik: Rolling Stones på Valle Hovin i 1997. Bridges to Babylon-turneen, fytti rakkern. Ron Wood var helten av alle, det var kanskje Pacific Blue-solbrillene som gjorde det for meg. Jeg gikk med kjetting og ringer med dødninghoder på barneskolen som følge av dette.

Hvilken musikk var dere omgitt av i oppveksten?

Joar: Stevie Wonder-covers på norsk, Röyksopp, trance, opera, Leonard Cohen, noe svensk jazz jeg ikke vet hva var, samt alle Absolute Music-skivene frem til nummer 19.

Bendik: Beatles og Neil Young. Jeg kunne alle korstemmer på den rød- og blå plata i andre klasse, ikke at det ga så høy status på den tida.

Porto Geese. Foto: Knut Strand

Når begynte dere selv å synge og spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

Joar: Jeg har for det meste laget musikk på data’n, og oppdaget ikke synging før i 2012 eller noe. Jeg tror det var fordi det gikk fortere å lage melodier med stemmen, heller enn å lete etter riktig tangent hele tida.

Bendik: Jeg begynte å spille dagen etter den Stones-konserten, mest fordi det så tøft ut. Jeg begynte å skrive låter etter en Brian Jonestown-konsert i 2007 hvor jeg så Anton Newcombe prøve å sette fyr på «Frankie Teardrop».

Hvorfor henholdsvis sang og gitar?

Joar: Hvorfor ikke. Eller… På gitar aner jeg ikke hva jeg holder på med, og jeg spiller helt ukritisk, uten å vite hva slags akkord eller tone det er, pluss at jeg kan drive å skli mellom toner. På tangenter spiller jeg bare det samme om og om igjen.

Bendik: Jeg skulle egentlig ønske jeg spilte trommer.

Har dere noe favorittgitar, synth, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor?

Joar: Jeg kan ingenting om gitarer. Jeg kan ikke spille gitar heller, og må stemme den jeg spiller på i en tuning som så vidt funker for meg. Jeg liker forsterkere som virker, noe som ser ut til å være rundt en 3-4% av alle jeg har prøvd. Resten ser ut til å bli ødelagt hvis de skrus på. Det forbauser meg at alle som spiller gitar synes å akseptere at dette er en funksjon man betaler alt fra 15 til 40 løk for, men så er jeg også ny i gamet, og har mye igjen å lære. Jeg liker Italian fuzzen til Bendik, og SM7, siden den alltid står parat på studiopulten. Jeg har ingen favorittsynth, men jeg foretrekker de med flest knapper.

Bendik: Jeg har et usunt forbruk av pedaler, jeg kjøper flere og flere og det låter verre og verre. Jeg har en kjempestor fransk fuzz/reverb/delay som tar opp halve pedalbrettet. Fuzzen og reverben er rimelig ubrukelig, men delayen låter sjukt når den er satt riktig.

Hvor opptatt er dere av det tekniske utstyret i Porto Geese?

Joar: Det aller viktigste er at utstyret ser tøft ut. Deretter at det virker. Jeg tror Bendik og jeg er litt forskjellige her.

Bendik: Jeg vil også gjerne at det virker. Uheldigvis er det sånn at fett utstyr også er ødelagt eller i ferd med å bli det. Jeg skulle gjerne sett at Yamaha lagde alt stæsjet mitt, da hadde det alltid funka og jeg kunne bestilt pedaler og gressklipper samtidig.

Hva er de viktigste inspirasjonskildene i eller for skapelsesprosessen deres?

Joar: Jeg tror det er summen av alle opplevelser de siste par åra ca. Jeg vet i hvert fall at de verste inspirasjonskildene er underskudd og/eller dårlig humør.

Hva er forskjellen mellom dagens Porto Geese og bandet som slapp EP-en «Close» i 2020 like før pandemien brøt ut?

Joar: Den eneste forskjellen jeg kommer på, bortsett fra at vi har blitt noen kvalme divaer uten bakkekontakt etter braksuksessen fra i fjor, er at vi ikke lenger er på øving i 5-6 timer, hvorav én time går til øving, og de resterende 4-5 går til skravling og forferdelige jams med skrekkelige tekster.

Hvordan vil dere si at Porto Geese skiller seg med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming i forhold til andre prosjekter dere er eller har vært aktive i, som Autonomia osv., og hva har dere tatt med fra de andre prosjektene og hit?

Joar: Vi er mer konfliktskye enn i andre prosjekter jeg har vært involvert i. Også spiller vi høyere. Halvor bruker utelukkende «Xtra Högt»-outputen på basstoppen. Outputen som det står «Normal» på er for tiden til fuging.

Bendik: For å stjele fra oslo undergrunnens store sønn (Vi formoder at vi her snakker refererer til Raymond Hauger fra Beglomeg, red. anm.) så vil jeg si vi snur flere kalde og færre varme enn i andre prosjekter jeg har vært med i.

Porto Geese. Foto: Knut Strand

Kan dere fortelle om hverandres musikalske styrke og rolle i Porto Geese?

Sett på Flåklypa-kassetten og les med Leif Juster-stemmer:

Bassgitar – Halvor Eggen: Skapkomponist og multiinstrumentalist. Kan alle låter på rams etter første gjennomgang, samme hvor avansert. Virtuos på bass og modulærsynth og umenneskelig på gitar. Jobber aktivt med å lære seg titlene på låtene vi spiller, og har til nå lært seg én. Dårlig på økonomi, og skulle helst vært i seng før 23.

Trommer – Lars Hagensen: Detta jungelhuggu er best på congas, speller congas dagen lang. Hva snakka vi om igjen? Bandets viktigste speller uten tvil. Kan alle låter på rams uten å ha hørt dem. Spiller så det dirrer i øya og flisa fyk, uavhengig av fysisk og mental forfatning. Trommesoloarkitekt av høyeste orden og storkonsument av Fjordland-pasta.

Gitar – Bendik Lund Øvrelid: Bandets kollektive hukommelse, musikkpedagog og pedal-virtuos. Eksakt gehør, dårlig tid og den største konsumenten av musikklitteratur på hele Østlandet. Kan navnet på alle som har spilt i band siden 60-tallet, og utstyret som de brukte. Et administrativt og logistisk rivjern, samt kommunikasjonsansvarlig av rang. Han prøver nå å outsource noen av disse oppgavene til oss andre, noe vi stiller oss uforstående til.

Gitar Mathias Østrem: Lydeffekt-guru, rytmegitar-magiker og historieforteller. Immun mot dårlig humør, og har innebygd festradar. Liker å hente girkasser til båt når vi er utenbys og spiller konsert. En gang tok Mathias og Bendik taxi 100 meter for å kjøpe sigg.

Synth, Gitar, Leadvokal – Joar Renolen: Bandets kreative drivkraft og mest prolifiserte låtsnekker. Tangenttraktør på høyoktan som trøkker ut bangers over en lav sko. Jobber best på en diett bestående av misforståtte pastaretter og Grans designerøl. Er stort sett å finne i studio på stigende sammenbrudd, eller i godt driv opp mot Maridalsvannet på sin nye Nakamura G560 med melkesyre og hvesende lunger. Produserer også hiphop sammen med to bygdetullinger fra hjemtraktene, og for de som synes plata vår var syrete så kan de glede seg til den skiva kommer.

Porto Geese. Foto: Knut Strand

Hvorfor valget av albumtittelen «Duck»?

Vi har jo et bilde av en hund, så tittelen sier liksom «Just duck it! Watch out for this dog», om du skjønner hva jeg mener.

Dere betegner selv musikken som «garasjepsykisk sang». Hva legger dere i det?

Det er egentlig bare det samme som de videns kjente begrepene «tett garasjestein» eller «piggtrådmusikk».

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om det personlige forholdet til og hva de kan si om Porto Geese.

My Bloody Valentine
Joar: Bendiks favorittband.

Serena Maneesh
Joar: Bendiks favorittband nummer 2.

The Slow Painters
Joar: Bendiks venner. Og rått band.
Bendik: Fete folk som lager skranglepop og gir full spiker.

Psykedelisk rock
Bendik: Ei utvanna gammal truge av et begrep. Det betyr egentlig ingenting for meg.

Noiserock
A Place to Bury Strangers

Gitarvegger
Sånne vegger som vi bygger studio med.

Fortell om forholdet til øvingslokalet, studio og livekonserter og forholdet dem imellom.

Øvingslokalet og studio er det samme rommet. Det er også stue, festlokale, sauna og fryserom, litt avhengig av årstid. Det er stort sett komfortabel og trygg stemning der, i motsetning til livekonserter, som kan gi hvem som helst nervøst sammenbrudd. De er rake motsetninger.

Henrik Mikkelsgård står for albumomslaget. Fortell om ham og kunsten som dere har valgt.

Henrik er en kamerat og kunstner som lager art for oss mot brødsmuler og tørt vann. Prosjektet har blitt hans store sorg, men vi har i hvert fall fått noen veldig kule covre. Og t-skjorter. Han lagde også cover til EP-en, så det var naturlig (for oss) at han gjorde albumet også. Han lagde mange utkast, og etter mye roping og lite slåssing falt avgjørelsen på dette coveret over noen kalde og en fredspipe en sen sommerkveld sammen med kunstneren. Sjekk henrikmikkelsgard.com og forlat ditt gode skinn.

Albumet gis ut av Sheep Chase Records. 

Sheep Chase er et indielabel som gir ut oss og en del andre utgiftsposter/band. Terje tok kontakt med en gang vi offentliggjorde oss som band egentlig, og vi var selvfølgelig hypp på det. Masse bra band på Sheep Chase – vi har vært på flere Mokri– og Moon Relay-konserter enn vi kan telle før Terje tok kontakt. Vi venter også i spenning på å bli invitert på den såkalte sommerfesten som vi ikke har sett noe til, dette var en av grunnene til at vi signerte.

 

Porto Geese – Duck (Album, 2021)

 

Porto Geese – Close (EP, 2020)

 

Sjekk også:

Porto Geese – Screens (Ferske spor uke 42/2021)

Porto Geese – Void (Ferske spor uke 6/2020)

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 25 andre abonnenter