Konsertanmeldelse: The Jesus and Mary Chain på Rockefeller

Profesjonell memorabilia og popharmonier smykket i feedback og reverb.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

East Kilbride-bandet The Jesus and Mary Chain gnistret først i det andre settet etter sin gjennomgang av den snart 25 år gamle skiven «Darklands» foran et fullt Rockefeller i Oslo. Før det bød de på solid polert gjenoppfriskning av tenårene for et aldrende publikum i hovedstaden søndag 28. november, men det var krydderet som sørget for at det ble en festaften å ta med inn i vinteren.

I likhet med mange av de tilstedeværende denne søndagen var det med gode, noe blandede forventninger vi dro på Oslos klubbstorstue denne bitende kalde vinterkvelden. «Darklands» som skulle feires nå – etter at turneen som skulle ha startet i mars 2020 ble forsinket 20 måneder – er nok både den mest kjente og det kommersielle gjennombruddsalbumet til våre skotske helter, men på langt nær den beste eller vår favoritt. – Jeg er litt usikker på om det er en klassiker, mente en respektert norsk musikkjournalist vi snakket med før bandet gikk på.

Likevel så klarte vi ikke å la være å dra når disse gamle heltene var på besøk. Hvem vet om det blir siste sjanse til å se dem? Og det var lenge siden sist. Så Rockefeller var utsolgt denne kvelden. Og det er veldig lenge siden jeg har truffet så mange kjente på en konsert.

Bandets seneste fullengder «Damage and Joy» fra 2017 har jeg foreløpig ikke tatt bryet med å skaffe. Sist de besøkte byen 2. juli 2017 fikk jeg ikke sett dem da jeg nyankommet fra utlandet befant meg i distrikts-Norge på Larkollen i tidligere Østfold og Rygge kommune (nå Viken og Moss), hvor det ikke gikk kollektivtransport på helgedager!

Personlig holder jeg debuten «Psychocandy», som også fikk sin jubileumsturné noen år tidligere, men som altså ikke kom hit – som den soleklart beste og en definitiv klassiker, og også både «Honey’s Dead» (1992) og «Stoned and Dethroned» (1994) over andrealbumet, som altså var i fokus denne kvelden.

Men for all del. «Darklands» er en gjennomført bra plate med nok av fine låter (tross at jeg først var noe skuffet da den kom ut), og vi får ta del i en solid kronologisk gjennomspilling som tar oss tilbake til en tid. 1987, før vi på lovlig vis kunne dra på konsert eller klubb. Sammenlignet med den forrykende intense, sensasjonelle (og kritikerroste) debutplaten «Psychocandy» var «Darklands» mer tilbakeholden og fokusert på klassisk rock-låtskriving; groove og twang.

I bedagelig tempo rusler de på scenen og frontfiguren Jim Reid annonserer kveldens program; to sett med en te-pause for bandet imellom. En skarp kontrast til det legendariske korte settet (vår kilde hevder 12 minutter, Popsenteret sier 20 minutter) bandet gjorde på Renegat i Oslo da de besøkte Norge to dager på rad i mai 1985 for aller første gang.

Fra første anslag i tittelkuttet, som åpner konserten, skaper de en fin atmosfære som bygger videre på den svulmende storslagenheten til Echo & the Bunnymen like mye som Velvet Underground.

Jim Reid har en ruvende, myk vokal som har forandret seg lite gjennom årenes gang. Ikke den aller beste, men mer enn funksjonell til denne typen låter. Det er kanskje noe energiløst over den i kveld, som også med resten av bandet. Stemningen er fin og god i lokalet, men tar aldri riktig fyr tross smil og nikkende anerkjennelse når vi får kjente låter som «Happy When It Rains» og «April Skies». Bandet er avmælte og lite ekspressive, følsomheten kommer til uttrykk i tekstene og musikken alene. Dette er som en slags gjensynsfest for de som var mye på byen for 20 år siden, eller opptatt av indierock på sent 1980-tall. Det leveres metodisk, profesjonelt og kalkulert. Jim Reid utveksler bare noen få høflighetsfraser underveis, men det er greit. Vi forventer heller ikke noe annet.

Det pussige er at de mer ukjente låtene fra albumet puster og skinner mest denne søndagen. Da er de mer engasjerte og spektakulære. Albumet gir også nikk, eller en form for hyllest, til New Yorks stoltheter The Velvet Underground i sin nonsjalante karakter. For eksempel på den sløye bluesa «Deep Perfect Morning». Aller mest stråler kanskje den søte avsluttende «About You».

Selv om det også harker litt i andre settet med en spredt blanding av låter bandet før denne turneen ikke har spilt på en stund, er det som det glimter litt til der. Da er stemningen elektrisk. Vi kjenner nakkehårene reise seg, og føler på hvordan vi har savnet samhørigheten og intimiteten gode konserter kan levere. Både bandet og publikum slipper seg mer løs. Og da gjør det ikke så mye at de har problemer med den ene støypedalen til William Reid.

Og det bråker også litt mer fra første stund hvor de åpner med «Happy Place» fra B-side samlingen «Barbed Wire Kisses (B-Sides and More)», som nesten overskygget den andre platen, til de avslutter det settet med vakker-støyende «Kill Surf City» fra samme plate. Om det er kaskadene med støy og feedback og den ringende intensiteten som gjør det, vet jeg ikke, men det er en tydelig merkbar forskjell i nærværet. Der imellom har vi også fått hyllesten til Velvet Underground-trommis «Moe Tucker» og en tolkning av lillesøster Linda Reids «Can’t Stop the Rock» med Sister Vanilla, den mindre kjente skatten «Everything’s Alright When You’re Down» og den noe blasse hiten «I Love Rock’N’Roll» fra «Munki». Perlen «Drop» fra albumet «Automatic» (1989) vekker også glede blant en del kjennere. Den kan jeg ikke huske å ha hørt live før.

Det skotske bandet er formet rundt de to brødrene Jim Reid på vokal og gitar og William Reid på gitar og har ellers hatt skiftende medlemmer. Bobby Gillespie (Primal Scream), Douglas Hart, Ben Lurie og John Moore er kanskje de mest kjente som ikke lengre er med.

Nå er det Scott Von Ryper – fra The Black Ryder og The Morning After Girls – på gitar (som har vært med siden 2015), Justin Welch (Piroshka, ex Elastica, ex Lush) som tok over  på trommer fra og med København et par dager før fra Brian Young  (Brian Young – også fra Chariot, Fountains of Wayne, Saltine og The Posies – var med fra 2012 til nå) og bassisten Mark Crozer – International Jetsetters, Mark Crozer an the Rels – som utgjør bandet (med på gitar 2007–2008, 2012 og bass fra 2013).

Den som stikker seg ut er batteristen med sine fine fill-ins, men det er brødrene i spissen for den svartkledde gjengen det handler om. William Reid, som har beholdt sin ikoniske hårmanke (nå veldig grå), har gjemt seg litt bort foran høytaleren på høyre flanke, hvor han drar fra seg noen knasende riff på sin Gibson ES-335 nå og da. I front er Jim ganske stillestående, men drar noen svaiende bevegelser i blant.

Kvintetten har patentert en kombinasjon av 1950-talls estetikk og støy eller var det The Velvet Underground sammenføyd med The Ronettes? 1960-talls girl group-musikk, Brian Wilson og Phil Spector i møte med shoegaze-feedback? Skrålende reverb og finstemte melodier. Måten de balanserer bittersøt pop med rock’n’roll er fascinerende, som få andre får til, og gjør at de har inspirert en bølge band i etterkant. Vi kan nevne Maribel, Serena Maneesh, Pirate Love, Mayflower Madame og The Raveonettes, Dum Dum Girl, Japandroids, White Flowers og A Place to Bury Strangers.

Appellen ligger i hvordan de lykkes med å lulle vakre popharmonier i et ekstra lag feedback, det gjør den mer suggererende.

Etter de to settene klappes de oppskriftsmessig inn igjen. Audrey Bizouerne fra oppvarmerne Rev Magnetic blir med opp på scenen for å innta en backingvokal-rolle. Jubelen står i taket når første av to ekstranummer er «Just Like Honey» fra «Psychocandy», selv om jeg og sidemannen et stakket øyeblikk forestiller oss at hun også skal innta rollen til Hope Sandoval på «Sometimes Always», slik Isobel Campbell (The Gentle Waves, Isobel Campbell & Mark Lanegan, ex-Belle and Sebastian) gjorde på bandets konsert i Abbey Hall i London tidligere på turneen. Versjonen er kanskje noe kort og er nok ikke den mest kraftfulle, men det er tross alt gøy å høre deres signaturlåt live.

Alt i alt oppsummeres det som en hyggelig gjenhør med gamle favoritter, som gjorde det vel verdt turen, tross at dette neppe var den konserten vi som publikummere eller bandet selv vil huske aller lengst, men bedre enn mange hadde forventet etter alle disse årene. En fin måte å avslutte søndagen og et stykke memorabilia å ta med seg inn i vinteren.

Sjekk relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog