Av: Victor Josefsen Intervjuer 18. desember 2021

Soup: Visjonær avskjed?

– Det går ikke an å svare på om albumet «Visions» innebærer slutten på Soup . Vi holder på med andre ting for øyeblikket, så det eneste vi forholder oss til er at det ikke blir noe turnering i forbindelse med plateslippet, forklarer trondheimsbandet Soup, som er aktuelle med albumet «Visions» på Crispin Glover Records, til Deichman musikk.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Lasse Hoile

Om det viser seg at dette skal være det siste livstegnet fra den fine trønderkvintetten så er det ihvertfall en verdig avslutning. «Visions» er som tittelen antyder visjonær og et grandiost statement. Måten de vever sammen postrock med elementer fra psykedelisk rock, elektronika, kraut, visesang og gammel prog gir dem en besnærende egenart som fanger lytternes nysgjerrighet og oppmerksomhet. Mystisk, viltvoksende, fredfull og drøm-lignende, men også illevarslende og følsom. Det er et estetisk vakkert, fargerikt album som vet å utfordre oss med dynamiske langstrakte låter.

I intervjuet her forklarer de, det vil si i stor grad Jan Tore Megård (medlem fra 2009-d.d.), hvordan Soup vokste frem som band, fungerer som en enhet og om gallionsfiguren Erlend Vikens evner til å få frem det beste fra sine medmusikere.

Hva er bakgrunnen for band/artistnavnet Soup og hvilket forhold har dere til suppe?

JT: Bakgrunnen er uklar for min del som kom om bord først i 2009. Men at det har vist seg å være upraktisk for eksempel når det kommer til googlesøk osv., det kan vi vitterlig skrive under på.
Forholdet til suppe er at det ofte er godt, det finnes mange typer vi liker. Nevner i fleng jordskokk-, søtpotet-, linse-, beta-, erte-, fiske-, tomat-. Sodd er også veldig godt, hvis det er innafor suppekategorien.

Erlend: Bandnavnet skiftet fra Final Concoerge til Soup i 2004 etter at jeg så problematikken i å være for pretensiøs. Soup kunne ingen ta meg på!

Hva med Seinfelds suppenazi?

Det eneste minnet jeg har om Seinfeld er at jeg fortsatt kan sangen på George sin telefonsvarer utenat. «Believe it or not, George isn’t at home – please leave a message at the beep…».

For de som ikke kjenner til dere allerede, hvem og hva er/var Soup?

Trondheimsband som har holdt det gående siden 2005. Kan kanskje beskrives som indie/alternativ rock som leflet med elektronika og tracks i starten, og som vandret mer mot mer småpsykedeliske langstrakte, organiske krautpartier og en del lengre stykker etter hvert som det utviklet seg fra enmannsprosjekt til fullt band.
Dette har kanskje vært bidragsytende i at vi ofte av anmeldere har blitt plassert i en nyprog-bås som vi aldri har følt oss helt komfortable i.

Fortell om hverandres musikalske styrke og rolle i Soup.

Espen Berge
Timekeeper av rang, rytmisk råskinn som er megadisiplinert og aldri spiller et feilslag. Kan også sitte stille i båten, og gjør alltid det beste under omstendighetene. Har tagget mang en backstage med postnummeret til sitt hjemsted 7332 Løkken Verk.

Ørjan J Langnes
Gitargutten med de tusen effektpedalene. Bandets foretrukne sjåfør på tur, med stor interesse for Formel 1 og rally. Kan med enkelhet lage en vegg av lyd så stor at ingen klarer å trenge gjennom.

Jan Tore Megård
Storebror Megård, bassfar, bandets bedreviter, utstyrsnerd og referanserik platesamler. Ansvarlig for merchbua på turné, og for å snakke om rørdrevne stereoanlegg med gamle prognisser. Spiller fuzzbass med både armer og bein.

Øystein Megård
Lillebror Megård, multitalent som spiller like bra gitar, keys og trommer som han synger. Kom sent om bord, men greide å gjøre seg selv uunnværlig veldig fort. Var førstemann i bandet til å samle nok topper til å få Underberg-bil.

Erlend Aastad Viken
Gullstrupe, arbeidsjern og pianoprins. En innovatør av sjeldent kaliber, om det er musikk eller natur- og miljøvern.
Tror han er aller mest seg selv på fjellet ved et stille vann hvor ørreten napper.

Kan de andre musikerne fortelle hva det er som kjennetegner Erlend Viken som musiker, komponist og bandleder og hva som gjorde at dere hadde lyst til å være med på dette?

En målretta kar med en arbeidskapasitet som kan være vanskelig å henge med på. Han kan få fullstendig los og sitte til han er ferdig med en idé om det så tar flere dager. Veldig driftig, ekstremt musikalsk og dyktig, og når han først har fått for seg noe, så blir det som regel sånn. Ikke er han redd for å gi fra seg roret heller, men spørsmålet er heller om det er noen andre som klarer å styre skuta godt nok. Han er nok den eneste av oss som virkelig har skills på å strukturere ideer og tenke pragmatisk rundt låtskriving. Jeg ble kjent med Erlend i 2009 gjennom Ørjan som nettopp hadde blitt med i bandet, og jeg kom til et slags dekka bord hvor vi hadde to store opptredener på by:Larm et par måneder etter.
Det var jo mildt sagt inspirerende å føle at man plutselig var med i et band som hadde både ambisjoner og gjennomføringskraft. Det ble fort klart for meg at Erlend er ekstrem på å hente ut det beste i folk, og hvis han ikke får det han vil ha, så gjør han det liksågreit sjøl.

I hvor stor grad er Soup Erlend Aastad Viken og hva er de andres bidrag? Har denne balansen endret seg over tid?

Mye av låtskrivinga har foregått ved at Erlend har skrevet ting og presentert en skisse som siden har blitt jobba fram i bandformat. «Remedies» var i større grad et produkt av at den ble jamma fram av hele bandet i øvingslokalet, og bærer kanskje litt mer preg av å føles litt mer som et tungt psykedelisk rockeband som går til verks. Meninga var vel å prøve å mane fram en mer kollektiv bevissthet og felles eierskap til låtmaterialet. «Visions» er i stor grad et dypdykk i gamle skisser, i utgangspunktet kuratert av JT og Erlend. Vi endte opp med å dele det opp etter at det var ferdig innspilt, så det ble en vanlig LP og en dobbel «director’s cut».

Dere har også hatt med noen dyktige gjester på platen i form av Giant Sky Orchestra. Liv Brox, fiolin og dirigent, Ivan Ushakov, fløyter og Emil Emilsson Holmesland, trompet. Fortell om deres bidrag.

Ingen av oss kan å spille stryk og blås, så da må man nesten hyre inn profesjonelle. Vi er heldige som har så mange dyktige musikere som kommer fra konservatoriet på NTNU, så det er jo en fryd å benytte seg av de.
Liv har spilt på de tre siste studioalbumene, og har vært bidragsytende i å renskrive arrangementer og ta styringa over musikerne. Fantastic!

Hvordan var veien fra hjemmestudio og lek med demoer til fremveksten av bandet Soup?

Fra Squire’n med minijack rett i Pentium 486-kabinettet, til tapemaskiner, lydforståelse og studiokompetanse; mye har blitt gjort, noe feil, noe rett, men vi må være stolte av reisen vi har gjort som band, mennesker og musikere.

Hva skiller dagens Soup fra bandet/artisten som debuterte med «Come On Pioneers» i 2005 og så ga ut «Children Of E.L.B.» (2010), «The Beauty Of Our Youth» (2013), «Entropa» (2013), «Duun» (2013) og «Remedies» (2017) samt liveplaten «Live Cuts» i 2018?

En ting er at det plutselig ble et band i stedet for et enkeltprosjekt. Det blir en annen palett med en gang du har andre folk til å spille med, og ting er spilt inn live osv. «Pioneers», «Duun» og «Entropia» er Erlend på egen hånd, de bærer kanskje mer preg av det. Det har også vært en lang reise med tanke på lærdom gjennom å bli flinkere til å bruke studio, lære seg å mikse ting selv, inspirerende møter med folk som f.eks. Paul Savage, som miksa TBOOY og co-produserte «Remedies». Vi hadde plenty felles referanser, mye å lære om f.eks. hvordan man vrenger trommemikkene gjennom båndekko-maskina til Syd Barrett, og bonding gjennom sene kvelder med å lytte til Sparks og The Fall og drikke whiskey fra Isle of Skye. Fra å plugge seg rett i et billig lydkort i 2005 til å få med et helt symfoniorkester og benytte seg av flotte analogstudioer har det vært tilbakelagt et godt stykke med vei.

Her er noen navn eller stikkord som jeg vil at dere skal bruke til å si litt om bandets historie.

Håkon Gebhardt

Vi spurte faktisk Geb om å bli med som trommis i Soup en gang, men det ble aldri noe av. Han er kanskje verdens hyggeligste fyr, og vi skulle gjerne besøkt han og kona i Italia.

Anders Langfjæran og Håkon Dalen

To fantastiske lydteknikere og gode venner av oss som har vært livsviktige i å gjøre bandet klart for veien. Kan aldri få takka de nok, og de vil for alltid være en viktig del av Soupfamilien.
Eksempelvis ville vi uten Anders ikke hatt «potetgull med fremmed smak» på rideren, noe vi har hatt mang en gøyal og mer eller mindre kulinarisk opplevelse med.

Indre Fosen

En liten perle i nabolaget. Kort vei fra byen, lave skuldre og god arbeidsro. Anbefaler å stikke til Fevåg og se på betonglekteren «Crete Joist» som grunnstøtte der i 1943.

Rob Palmen

Vår nederlandske manager, som kom om bord rundt den tida vi skulle gi ut «Remedies». Robban fikk oss ut på veien flere ganger i Europa, og hjalp oss til et større publikum. Sammen med Rob har vi hatt mange opplevelser vi ikke ville vært foruten. Han er hel ved og har masse erfaring som både kommer godt med om det er snakk om bekymringer så vel som ambisjoner.

Er dette siste kapitlet i historien/sagaen om Soup?

Det går ikke an å svare på. Vi holder på med andre ting for øyeblikket, så det eneste vi forholder oss til er at det ikke blir noe turnering i forbindelse med plateslippet.

Hva er forbindelsen og skillelinjen mellom dagens Soup og Giant Sky?

Erlend er hjernen bak begge. Espen spiller trommer på flere av låtene på Giant Sky-skiva, og orkestreringen gjøres av orkesteret vi har brukt i Soup. Ellers er det vel ingen bidrag fra Soup som band. Det var også meninga at Giant Sky ikke skulle være lagd for en fast vokalist, men ha flere ulike. Ikke Erlend som gallionsfigur kanskje? Men det er vel umulig at det ikke skal slekte på hverandre på noe vis når det er samme opphavsmann.
Kanskje kan du se på det som en slags runddans hvor Erlend har rykka tilbake til start. Han har ikke mottatt 4000 kr, men kan benytte seg av alt han har lært og ervervet seg i løpet av 15 år med Soup.

Hvorfor valget av albumtittelen «Visions» og hva ønsker dere å uttrykke med den?

Prøvde å spinne litt videre på ideen fra tittelen «Remedies», som jeg også fant på da vi drodla rundt det å ha et enkelt ord som tittel. Likte tanken på et enkelt ord som kunne ha flere betydninger. «Vision» kan jo både bety syner så vel som visjon, og kan tolkes dit både vi og lytteren vil. Jeg visste i grunn at Erlend og de andre kom til å like tittelen da jeg presenterte den, så det var fint å ha rett der. En slags naturlig vei videre.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si litt om forholdet til og hva de kan si om Soup og eller «Visions».

Post-rock

Hadde store tilbøyeligheter til post-rock tidlig på 2000-tallet, selv om det er en langstrakt og vanskelig sjanger å forstå seg på. Liker både Talk Talk og Slint, men Mogwai er nok den store fellesnevneren for oss kollektivt.
Andre band som var utrolig bra var for eksempel MONO, Red Sparrowes, PG Lost, Sigur Rós, Explosions in the Sky og Maserati.

Progrock

Hos oss er det i grunn bred konsensus om at vi egentlig bare liker prog fra 70-tallet. Hørte en del på Genesis, Rush, Zappa, Camel, Yes og Gentle Giant i ungdommen. Alt som er sånn ny-prog får vi virkelig ikke til. Ingen regel uten unntak så klart, vi liker jo Motorpsycho og sånne ting som Anekdoten, men ingen av de låter særlig moderne.

Støyrock

Sonic Youth er jo toppstoff, men hvis du tenker på typ Merzbow er det litt i meste laget, tror jeg. Det er jo litt tilbøyeligheter mot noise på «Visions», men det handler mer om kunstuttrykket ved å ødelegge noe vakkert med å fade det inn i støy, enn at det er støy simpelthen fordi vi liker å høre på støy.

Godspeed You! Black Emperor

Vi har alle hørt mye på GY!BE! Tror det er litt delte meninger om hvilken utgivelse som er best, og det står så klart mellom «Lift Your Skinny Fists Like Antennas to Heaven» og «Slow Riot for New Zero Kanada».

Sigur Rós

At ikke flere har dratt paralleller mellom SR og Soup synes vi kanskje selv er litt besynderlig. De ligger våre hjerter meget nært, og burde i grunn være en mer åpenbar referanse enn alle de der neo-progbandene som vi virkelig ikke høres ut som.

Brian Eno

Elsker Roxy Music, de tingene han gjorde med Bowie og de tidlige soloarbeidene, både «popskivene» og ambient-arbeidene. Har tenkte lenge på at jeg burde bruke litt mer tid både på de greiene han gjorde med Fripp og med Cluster.

King Crimson

Vi har covra «Starless» på øving et par ganger. Må jo si at vi er mildt sagt inspirert av mye av Mellotron-føringa i Crimson, og det er vel kanskje helst i låter som «Starless» eller «In the Court of the Crimson King» vi har latt oss inspirere kollektivt.

Gong

Har hørt en del på «Camembert Electrique», men vil ikke påstå at det er noen stor fellesnevner for Soup som band. Har hørt mye mer på Hawkwind, Soft Machine og Caravan. Men skal bruke litt tid på Gong, takk for påminnelsen.

John Cage

Som konseptuell kunstner var han veldig viktig, men kan ikke si han har betydd så utrolig mye for musikken vi har lagd. Det må i så fall være i den grad vi har brukt preparert piano og tilnærmet oss instrumenter på utradisjonelt vis, kanskje. Og vi har fleipa en del med at vi spiller 4´33.

Pink Floyd

Vi liker godt særlig 69-75. «Meddle» har vært en felles platform for oss, og jammen i «Echoes» har vi vel lånt i fra så det holder. Piano i Leslie og Binson Echorec har også vært anvendt, og det er bred konsensus om at Rick Wright aldri fikk nok cred.

Porcupine Tree

Har aldri likt det. Skjønner virkelig ikke hvorfor folk prøver å sammenligne oss med de hele tiden. Den eneste fellesnevneren vi kan komme på er at Lasse også har gjort coverart for de.

Nick Drake

Kanskje det aller fineste som finnes. Trist historie som har satt dype spor. Vi har latt oss inspirere av gitartuninger, det utrolig intrikate fingerspillet og bare den generelle stemninga i låtene. De lekre strykearrangementene til Robert Kirby er også til stor inspirasjon.

Lange låter

En låt må gjerne være 20 minutter lang om det er det som kreves for å få forløst ideen bak. Elsker når et repetitivt eller langstrakt ostinato går til man mer eller mindre har hypnotisert lytteren, gjerne litt sånn «Can – Halleluwah»-aktig, eller noen av de beste norske ostinatoene begått av Arild Andersen med George Russell eller Bjørnar Andresen med Min Bul.
Det å strekke låter langt ekskluderer oss fort fra å bli spilt på annet enn nisjeradiokanaler, men det har heller aldri vært målsetninga. Bortsett fra den ene gangen vi prøvde å lage ei Team Me-aktig låt på TBOOY.
Men den ble ikke noen radiohit den heller.

Musikalsk dristighet

Den som intet våger, intet vinner. Ryggmargsrefleksen de fleste musikere har i forhold til å tenke radio og kommersialisering er i stor grad med på å forringe kunsten. Vi har forsøkt å jobbe oss vekk fra dette.

Transcendens

Vi har ikke leflet så mye med det åndelige, men det høres litt sånn Maharishi Mahesh Yogi ut. Vi har i alle fall ikke hatt så mange mediterende Hare Krishna-dudes rundt oss som The Beatles har i «Get Back».

Harmonier

Det skal ikke mer enn to toner til for å lage en harmoni. Det utrolige spennet mellom to enkelttoner kan vekke store følelser på tross av sin tilsynelatende mangel på kompleksitet i form av mange toner.
Tenk bare på Mellotron-introen til King Crimson – «Starless» eller Angelo Badalamenti sitt Twin Peaks-soundtrack. Den utrolige spenninga i Rhodes-pianoet på «Laura Palmer’s Theme». Helt rått, og ekstremt gjenkjennbart.

quiet/loud-estetikk

Dynamikk er utrolig viktig i musikken vår. Symptomatisk for kontemporær musikk de siste 20 årene er at alt blir så ihjelkomprimert at man rett og slett kan bli uvel av å høre på det.
Vi har gått litt andre veien, og prøver å beholde så mye dynamikk som mulig i masteren. På «Visions» ble det gitt instruks om å ikke bruke sluttkompressorer i masteringa.

Støyeffekter

Vi liker ofte å kjøre instrumenter eller vokal gjennom ulike greier. Båndspillere, gitaramper med effekter på, vrenge inputsignalet til det lyser rødt, inn i ekkomaskiner og fjærklanger.
Det er bare din egen kreativitet som er et stengsel når det kommer til utforskning. For at ikke alt skal høres ut om forrige mann, er det godt for ørene å skru ting litt annerledes og ikke bare helt cleant rett i bordet.

Storslagent/Grandiost

Det blir fort storslagent, særlig med strykere og store crescendo. Det trengs kanskje som et motstykke til all musikk vi ikke opplever som grandios? Slike ytterpunkter har vel alltid eksistert i musikken. For 200 år siden var det sikkert minst like langt fra ei naken fele til en Beethoven-symfoni som det er fra minimalistisk, moderne popmusikk uten musikalsk identitet til «Visions «i dag.

Tyngde

Tyngdekraft kan bety så mangt. Det behøver bare være fuzzbass og dundrende trommer, det kan likesågodt være nok lag av noe som i sin enkelhet er ganske nakent og spinkelt.

Musikalsk flyt

Musikken er en reise, så man må bare holde seg fast.

Bakoverskuende/Nostalgisk

Vi er kanskje til dels nostalgiske på mange vis. En god del av musikkutstyret vi bruker er fra 60-,70- og 80-tallet. Gamle synther, Mellotron, båndekkomaskiner og analoge dingser. Det er jo også en viss romantikk i mye gammelt, noe kan finnes igjen i tekstuniverset eller i coverarten. Det er jo også noe nasjonalromantisk over de mest pianodrevne partiene i mye av Soup sitt materiale. En litt sånn Griegsk inspirasjon kanskje? Og godt gammeldags håndverk, ting som ble lagd for å vare.

Apokalyptisk

Vi nærmer oss vel stadig apokalypsen med hvordan forbrukersamfunnet er bygd opp til å bruke og kaste. At vi driter i vårt eget matfat hva angår fiskeoppdrett og utslippene i kjølvannet av det er også verdt å nevne.
Det er på tide folk våkner, og i den grad man kan bruke musikk som påvirkningskraft håper jeg at vi kan hjelpe noen med å åpne øynene.

Albumet ble spilt inn i Breivika farm og Brygga Studio. Fortell om de to studioene og om hvordan rommene og atmosfæren der har påvirket lyduttrykket på «Visions».

Breivika er egentlig ikke et studio, men en låve ombygd til en slags aula hvor de har litteratur-arrangementer. Det ligger landlig til, og selve låven er et stort rom hvor det er høyt under taket og god akustikk. Med et digert panoramavindu som vender ned mot sjøen og Trondheimsleia fikk vi gode vibber og bra arbeidsro. Vi bodde der i ei uke og hadde med oss Lasse Hoile og hans første kone, tok med så godt som alt vi eide av musikkutstyr og spilte inn skjelettet av plata der ute, mens Lasse tok bilder og filma. Det ble jobba mye med å utnytte det store rommet og bruke naturlig klang, pluss at vi spilte inn ting i et bunkersanlegg inne i fjellet like ved, og eksperimenterte en hel del. Brygga Studio ligger midt i Trondheim sentrum, og er et studio vi kjenner godt. Både ELB og TBOOY ble spilt inn der, så vi har tilbrakt mye tid der både med Soup og andre prosjekter. Øystein jobba der, så vi hadde egne nøkler dit og kunne stikke dit og spille inn after hours. Der er det litt mindre takhøyde, men utrolig mye leketøy og fine ting som man gjerne vil bruke.

Nevnte Lasse Hoile har laget albumkunsten. Fortell hvordan dere kom i kontakt og valget å bruke kunsten han har laget.

Lasse og Erlend ble friends på MySpace den gang det var verdens beste networking platform for musikere. Lasse er nok en av de dyktigste i sitt felt, og har en unik evne til å tenke nytt og bruke spesialeffekter for å oppnå utrolige bilder.

Håvard Winther Gjelseth står ellers for coverdesignet. Fortell om ham og hans rolle i å skape denne estetisk vakre innpakningen.

Håvard Gjelseth er Torgeir Lund sin partner in crime og gjør det meste av design for Crispin Glover Records. Han har sydd sammen dette ut ifra et par hundre bilder som Lasse Hoile tok da han bodde med oss i Hasselvika under innspillinga av plata.
Han er helt sjef når det kommer til å sette i hop platecover og alt som skal inni. Det ser utrolig cleant og lekkert ut.

Albumet kommer i en sjelden lekker og påkostet forpakning. Blå marmorert transparent dobbelvinyl med utbrettcover med regnbue-laminat og en 12 siders fotobok. Hvorfor det valget og hva er forholdet deres til albumomslag og albumkunst?

Det er platedirektør/skraphandler Torgeir Lund på Crispin Glover Records som trekker i akkurat de trådene. Han sørger alltid for at hver utgivelse er så spekka med snadder at det er rene julekvelden å se på.
Det er bare å ta av seg hatten for det arbeidet han gjør. I en rettferdig verden hadde Torgeir, og andre ildsjeler som gir så mye av seg selv for å lage et produkt som stikker seg såpass ut, fått statslønn og diplom som månedens ansatte hver måned.

Fortell om plateselskapene deres og deres rolle i historien om Soup.

Soupsound Records

Første CD-utgivelse og litt sånn sidelinjegreier som har blitt trykt opp og gitt ut av bandet sjøl. B-sides, «Entropia»-kassetten og «Duun»-skiva for eksempel.

How Is Annie Records

Kjentfolk fra indiemiljøet med Youth Pictures of Florence Henderson osv. Ga ut andre opplaget av førsteskiva «Come on Pioneers» samt «Children of E.L.B.».

Aspen

En gammel bandkollega av Erlend hadde dette kortlevde plateselskapet som vi slengte oss med på siden How Is Annie var nede for telling. Det var et kortvarig eventyr hvor vi delte stall med blant andre Kari Harneshaug og Flashback Caruso, som begge er utrolig bra. Vi ga ut førsteutgaven av «The Beauty of our Youth» og en split 7-tommer med et middelmådig gresk band siden vi skulle på turné til Hellas.

Crispin Glover Records

Her begynte ballen virkelig å rulle. Vi gjorde reissue av TBOOY, ga ut «Remedies» i flere opplag og «Live Cuts» i to utgaver før «Visions» kom nå til slutt. Det har også vært et tett samarbeid med Stickman Records i Tyskland her, og vi turnerte blant annet i Europa sammen med våre labelmates Spidergawd.

Glassville Records

Plateselskapet til manager Rob Palmen. Gir ut CD-utgaven av «Visions» og tar seg av webshopen.

Kan dere til slutt velge fem låter hver som dere av en eller annen grunn forbinder med Soup og si litt hva det er som gjør at dere knytter disse låtene til bandet?

Og kan Erlend velge ti låter som har hatt en eller annen form for innflytelse på ham som komponist eller musiker i denne perioden som dere jobbet med «Visions»?

1. Bøhren & Åserud – Svalbardtema (Orions Belte-soundtrack). Utrolig fin låt som vi faktisk har covra live på Blæst en gang i tida. Bra film, bra soundtrack.

2. Motorpsycho – Vortex Surfer. Ekstrem låt, og som quiet-loud representant kan man trygt si vi har lånt litt med Moog Taurus bass og det enorme crescendoet.

3. Pink Floyd – Echoes. Episk jam, vi har jo lagt øret godt inntil høyttaleren på denne siden fra barnsben av.

4. Maserati – Show Me the Season. Kjørt mye bil til denne. Jerry Fuchs var en av de kuleste trommisene i moderne tid. Soup spilte split med de på Kampen Bistro!

5. Mogwai – Fear Satan. Makten i de små toner. En tour de force i dynamikk og forløsning.

6. King Crimson – Starless. Mellotronen og den gærfine melodien.

7. Ultravox – Dancing with Tears in My Eyes. En av verdens feteste låter, utrolig patos.

8. Can – Halleluwah. En gjenganger i turnébussen, på lydsjekk og ellers i livet.

9. Bo Hansson – De Svarte Ryttarna. Digger Bosse, stor inspirasjon når det kommer til tonesetting. Å kunne skrive et instrumentalsoundtrack til en bok er i seg selv ganske genialt, særlig når det funker så bra som «Sagan om Ringen».

10. Tame Impala – Mind Mischief. Inspirerende hvordan Kvein Parker bare tar opp ting med en enkel mikk gjennom et gitarpedalbrett, så låter det så kult.