Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 6. januar 2022

Saskia Holling med historien om The Delmonas og Thee Headcoatees

– Jeg ønsket også høre den kvinnelige siden av historien, og ingen andre hadde fortalt den… så jeg bestemte meg for å fortelle den!, sier Saskia Holling, som er aktuell med den dokumentariske fortellingen «Girlsville: The Story of The Delmonas & Thee Headcoatees».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: E Wilkins, Doug Campbell, Eugene-Doyen

Girlsville-historien om The Delmonas og Thee Headcoatees, dronningene av Medway Delta, er et inspirerende stykke lesning for alle som er nysgjerrig på å lære litt mer om drivkreftene bak det å holde på med musikk eller bare nyte det på avstand i form av konserter og plater. Spesielt interessant er den for de som er glade i garasjepunken eller ett eller begge de to bandene fra Medway, halvannen time fra London, sterke kvinnelige musikkpersonligheter og vilkårene for kvinnelige artister i rocken.

Saskia Holling, som selv er og har vært aktiv i band som Sally Skull, The Nettelles, Lord Rochester og Big Russ Wilkins & Lightnin’ Holling, forteller med innsiderøyne om hvordan hun selv lot seg inspirere til å drive med musikk gjennom disse to bandene fra Sørøst-England.

Men først og fremst byr boken på nærportrett av de seks kvinnene som var involvert i bandene fra Medway, en historisk gjennomgang av det de fikk til, arkivfotografier og diskografier både med og etter de var med i The Delmonas og Thee Headcoatees. Kyra De Coninck/Kyra Rubella/Kyra Le Rubia, Holly Golightly, Louise Baker/Mrs Bruce Brand, Sarah J. Crouch/Ludella Black, Hilary Bockham/Ida Red (Hvil i fred, red.anm.) og Debbie Green/Matron Bongo forklarer med egne ord hvordan de opplevde denne tiden.

Vi får også innsikt fra andre involverte, som Bruce Brand og Russell Wilkins, som spilte i backingbandene og delte scene med disse kvinnene, og ikke minst har Holling også fått en rekke kvinnelige personligheter fra garasjerockscenen til å skrive om bandenes utgivelser.

I tillegg får vi en rekke tidstypiske anmeldelser og avisklipp fra denne tidsepoken da bandene var aktive, som bidrar til å sette det hele i perspektiv og gjør det til både ubehagelig og inspirerende lesning. Ubehagelig fordi misogyni, mannsjåvinisme og patriarkalske holdninger også kommer tydelig frem. Inspirerende på grunn av den musikalske vitaliteten og de sterke, handlekraftige kvinnene som var involvert.

Her kan du får vite litt mer om forfatteren bak den inspirerende boken, dagbøker, fanziner, givende konsertmøter, hvordan Medway-dronningene sørget for ytringsfrihet også for andre kvinnelige musikere, gjør det selv mentalitet i praksis, riot grrrl-influenser, drivkreftene bak skrivingen og hva hun ønsker å formidle gjennom boken.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magasiner, og hva gjorde deg så lidenskapelig opptatt av det?

Åh, jeg tror jeg var en fan av musikk fra en veldig tidlig alder på grunn av foreldrenes flotte platesamling. Når jeg dro hjemmefra (og Isle of Lewis), dro jeg for å se konserter så mye jeg kunne, og dette fikk meg til å kjøpe musikkavisene for å se hvem som spilte hvor. Å gå til platebutikker og se band førte til oppdagelsen av fanziner, spesielt tidlig til midten av nittitallet da de så ut til å være overalt.

Når begynte du å skrive selv og hva får du ut av denne måten å uttrykke deg på?

Jeg skrev dagbok fra tidlig i tenårene – dette startet som den kjedelige tenåringsdagboken der jeg «gikk på skolen, kom hjem, drakk te» osv., men det begynte etter hvert å utvikle seg til et trygt tilfluktssted for alle slags tenåringstanker når jeg flyttet hjemmefra og brukte mer tid på å finne ut hvem jeg var. I begynnelsen av 20-årene flyttet jeg litt rundt og tilbrakte mye tid alene, så dagboken ble enda mer en venn. Da jeg oppdaget feminismen, ble forfatterskapet mitt stadig mer politisk, og dette falt sammen med fremveksten av Riot grrrl-bevegelsen. Da jeg så andre mennesker uttrykke sine synspunkter via fanziner, tenkte jeg: «Å, jeg har også noen av disse tankene og kan publisere og dele dem.» Det var et sprang i mørket, men det fungerte da folk så ut til å glede seg over fanzinen min, «Heavy Flow», og i løpet av to-tre år produserte jeg seks utgaver.

Saskia Holling med Lord Rochester. Foto: E Wilkins

Hvorfor dokumentasjon og en biografi om andre musikere?

Selv om jeg har alle disse dagbøkene og dokumentasjonen om visse tidsperioder i livet mitt, er jeg ikke hundre prosent sikker på at jeg vil ha all den informasjonen offentlig tilgjengelig! Å fortelle andres historie er mye lettere å håndtere offentlig.

Har du hatt noen veiledere eller rollemodeller som har vært viktig for din utvikling som forfatter og kanskje også for denne boken spesielt? I så fall hvem og hva plukket du opp fra dem?

Favorittforfatterne mine har faktisk ikke noe med musikk å gjøre, men de er for det meste kvinner: Patricia Highsmith, Colette, Anaïs Nin, Jean Rhys, Angela Carter, som alle, kanskje med unntak av Patricia Highsmith, gir inntrykk av å inkludere noe av seg selv i sitt forfatterskap.

Thee Headcoatees. Foto: Eugene Doyen

Hvorfor valget av boktittelen «Girlsville: The Story of The Delmonas & Thee Headcoatees – The Queens of the Medway Delta»?

Vel, «Girlsville» var det første albumet jeg hørte av disse bandene, og det var et ord som oppsummerte det jeg ønsket at boken skulle handle om, dvs. den kvinnelige siden av historien. «The Queens of the Medway Delta» er litt av en kunstnerisk oppblomstring! Og jeg ser også på disse bandene som garasjedronninger og de bor i Medway-området…

The Delmonas. Foto: Eugene Doyen

Hva gjorde at du bestemte deg for å skrive en biografi om The Delmonas & Thee Headcoatees?

I utgangspunktet var det en historie jeg ønsket å høre. Jeg hadde hørt mye om Medway-scenen fra menns synspunkt, men jeg ønsket også høre den kvinnelige siden av historien, og ingen andre hadde fortalt den… så jeg bestemte meg for å fortelle den!

Hvilken innvirkning og/eller påvirkning hadde de to bandene på garasjepunk-scenen og hva er arven deres i dag?

Jeg tror svaret på det er i boken!

Thee Headcoatees. Foto: Ukjent

Hva er ditt eget forhold til The Delmonas & Thee Headcoatees og Medway-scenen?

Til å skrive denne boken var jeg i den heldige posisjonen å kjenne mange av nøkkelaktørene. Jeg hadde møtt de fleste bandene på grunn av mitt eget forhold til Russell Wilkins fra The Milkshakes og The Delmonas. Jeg har kjent Russell i over 25 år, og selv om vi ikke bor i Medway, har vi alltid støtt på noen hver gang vi har besøkt stedet! I tillegg, når Russell og jeg begynte å spille musikk sammen i Lord Rochester, var vi ofte på de samme festivalplakatene som band som inkluderte andre personer som hadde vært i Delmonas eller Headcoatees.

The Delmonas. Foto: Eugene Doyen

I hvilken grad føler du at dominansen til mannlige skikkelser som Billy Childish og Bruce Brand overskygget talentet og genialiteten til disse kvinnelige musikerne?

Jeg er ikke sikker på at tilstedeværelsen til Billy og Bruce har overskygget noen på lang sikt. Selv om innputten til de kvinnelige musikerne kan ha vært begrenset i disse to bandene, fant mange av deltakerne sine egne stemmer gjennom opplevelsene de hadde sammen (selv om Debbie allerede hadde laget musikk i andre band før, og selvfølgelig etter, Thee Headcoatees). De har fortsatt med å skape mer flott musikk og flere opplevelser for seg selv.

Hva er Medway-garasjepunk for deg?

Ytringsfrihet.

Saskia Holling med Big Russ Wilkins & Lightnin Holling. Foto: E Wilkins

Du er selv musiker med bakgrunn fra Sally Skull, Lord Rochester, The Nettelles, Big Russ Wilkins & Lightnin’ Holling. Hvordan har det påvirket din tilnærming til emnet og skrivestilen din?

Jeg er ikke sikker på at det har gjort noen forskjell på skrivestilen min, men jeg antar at bandopplevelsene mine ga meg et mer empatisk innblikk i de to bandenes verden når det kommer til å vite hvordan det er å lage musikk, spille inn, spille live og dra på tur. Alle disse tidligere tider har oppturer og nedturer, tider når energien er enormt ‘opp’ og tider når den er ganske ‘ned’, og jeg vet at alt dette kan ha en effekt på mellommenneskelig dynamikk…

Hvor mye bidrag til lyden ga geografien og omgivelsene til Medway-deltaet – og om mulig hvordan ble det påvirket av avstanden og nærheten til London?

Vel, bandene var nærme nok til å dra nytte av klubbene, spillestedene og folkemengdene i London, men langt nok unna til å unngå forretningssiden av musikken… derfor var lyden de skapte det de ønsket å lage og ikke det noen fortalte dem at de skulle lage.

Hva synes du om Stephen H. Morris’ «Do It Yourself: A History of Music in Medway»?

Det er et veldig grundig stykke arbeid når det kommer til å dokumentere arbeidet til menneskene han valgte å henvende seg til og skrive om.

Hva lærte du selv mens du jobbet med denne dokumentarboken?

At det tar lengre tid å skrive en bok enn du tror det kommer til å gjøre, og at du må være sta for å holde det gående og til slutt få se den på trykk.

Hva er en god musikkbiografi etter din mening?

Jeg må være ærlig og si at selv om jeg har lest mange musikalske selvbiografier, har jeg ikke lest mange biografier… kanskje dette er en god ting fordi jeg derfor ikke hadde noen forutinntatte ideer om hva eller hvordan jeg skulle har skrevet. Jeg bare gjorde det slik jeg følte det og prøvde å gi et godt tolkende inntrykk av hvordan det må ha vært å være i den scenen som en av disse musikerne, og som fan å se/høre musikken den gangen og ønske at du hadde vært der for å oppleve (noe av det!) det personlig.

Etter min mening er dette ikke bare en biografi om kvinnene i The Delmonas & Thee Headcoatees, men nesten like mye – indirekte – en historie om Billy Childish og Bruce Brand på en måte – og til en viss grad Russ Wilkins og Micky Hampshire. Fortell oss om det mannlige bidraget til denne arven og det mulige patriarkatet eller sexismen som er involvert?

Via post-punk var det mange som ble oppmuntret til å være med i band, og de bandene som fortsatte var hovedsakelig mannlige. Boken snakker litt om dette, hvordan og hvorfor dette skjedde. I disse bandene var det en måte å jobbe på for medlemmene av bandene som eksisterte før The Delmonas og Thee Headcoatees, dvs. i The Pop Rivets og deretter The Milkshakes. Det var en måte å jobbe på som fikk ting til å skje så det bare fortsatte, det er synd at det ikke ble tenkt mer på at alle bandmedlemmene skulle bidra videre, og i det lange løp kunne dette aldri bli bærekraftig, igjen, dette er dekket i boken…

Hva har endret seg i musikkverden og garasjepunk- og Medway-scenen siden de første årene?

Jeg er ikke sikker på om så mye har endret seg; antrekkene, utstyret og produksjonen er stort sett det samme! Kanskje den patriarkalske holdningen, som ble diskutert i det forrige svaret, har forsvunnet (men det har ikke forsvunnet helt, er jeg redd, men det er kanskje et større samfunnsspørsmål) ettersom flere kvinner har kommet inn og, enda viktigere, blitt i scenen.

Har det blitt enklere for kvinnelige talenter å finne en arena og plass i scenen i dag enn hva som var tilfellet på 1980- og 1990-tallet?

Ja, og jeg tror det er delvis på grunn av bevisstheten til menneskene som kom før oss… så selv om det er lett å være avvisende til internett, har det faktisk bevisstgjort mange mennesker det faktum at det eksisterer en lang historie med kvinner på scenen, og ved å finne og kjenne historien din kan du bygge videre på den.

Saskia Holling med The Nettelles. Foto: Doug Campbell

Du har valgt å hente inn noen andre stemmer for å anmelde albumene. Kan du fortelle oss om personene du har valgt til denne oppgaven, hvorfor de deltar og hva de bidrar med?

Jeg ville virkelig ikke at hele boken bare skulle være stemmen min, og bestemte meg for at det ville være bra å dele tankene til andre kvinner involvert i musikk og som har meninger om disse bandene. Så i tillegg til folk jeg kjente via garasjemusikkscenen i Edinburgh, nemlig Clare Scrivener, som jeg spilte med i The Nettelles, og Debbie Sheringham-Boom fra Thee Girl Fridays, ønsket jeg også å få perspektiver fra andre rundt om i verden. Så jeg la ut noen følere. Noen mennesker kjente jeg allerede: arrangøren av Funtastic Dracula Carnival, Paloma Borbone, og Delia Sparrow fra Mambo Taxi, Ye Nuns og mange flere band. Andre kjente jeg ikke personlig: Melissa Rose fra The Sellwoods, Juliette Elektrette fra Thee Drongos og Carlotta Cosials fra Hinds. Og, OK, det er en symbolsk mann der inne – Ian Greensmith, som er forfatter, musiker og også mannen til Debbie fra Thee Headcoatees!

Alle de ovennevnte var snille nok til å svare på min forespørsel om alternative synspunkter på musikken og arbeidet til The Delmonas og Thee Headcoatees.

Boken er utgitt gjennom SpinOut Publications. Fortell om dem og deres bidrag til det ferdige produktet.

Spinout Nuggets er et forlag som drives av Lee Grimshaw, en veldig entusiastisk musikkfan, som har blitt personen å gå til hvis du vil gi ut en plate og har en Medway-forbindelse! Den andre singelen Lee ga ut, i 2018, var med The Nettelles, så jeg har kjent ham siden den gang. Da jeg nesten var ferdig med boken, henvendte jeg meg til Lee fordi selv om han ikke hadde gitt ut en bok før tenkte jeg at han kunne være interessert i den… det var han! Det er hans første utgivelse og min første bok – vi lærer sammen.

Kan du velge favorittmusikkbiografiene dine og fortelle oss hva du fikk ut av dem og hva som gjør at de skiller seg ut fra resten?

Som jeg sa tidligere, jeg har ikke lest mange biografier – men jeg har lest mange musikalske selvbiografier med mine favoritter for tiden:

Det jeg liker best med disse bøkene er at de er personlig, slik at du føler at du kan forholde deg til visse situasjoner og opplevelser, selv når du faktisk aldri har hatt og sannsynligvis aldri vil ha slike opplevelser (30 dagers turneer og stadion) spillejobber for eksempel)!

Kan du til slutt velge dine fem favorittlåter med The Delmonas og likeledes for Thee Headcoatees og si hva du liker med disse sangene?

OK, The Delmonas (ikke i noen spesiell preferanserekkefølge):

1. WO’ Now

Dette er fra det første Delmonas-albumet, «Dangerous Charms», og til tross for at sangen tidligere hadde blitt spilt inn av The Milkshakes, som støttet dem, tar Louise, Hilary og Sarah sangen og gjør den helt til sin egen – så på kornet at den er bedre enn originalen. Det er som en statement – pass på gutter, vi er her!

De neste tre sporene er fra albumet «Delmonas5»!

2. Delmona (The Temptress of Love)

Jeg tror dette kan være The Delmonas’mest ambisiøse nummer, og jeg elsker det faktum at det av noen kan bli sett på som helt feil! De tar et piano, spansk gitar, hovedvokal i Shirley Bassey-stil, opera-backing vokal og gjør alt om til en garasjelåt.

3. I Feel Like Giving In

Jeg bare elsker denne sangen, spesielt den franske versjonen Den er skrevet og har blitt spilt inn av Billy i andre band, men denne versjonen av Hilary og Sarah er bare veldig gripende og vakker.

4. Black Ludella

For en trashy stomper denne er! Igjen, det er leveringen av sangen som oser av selvtillit og holdning: Veldig grrrs i garasjen… «Here she comes…!»

5. I Feel Alright

Denne sangen, som ble utgitt på albumet «The Delmonas», er nok et statement. Vi er her, vi er kvinner, og vi er høylytte og selvsikre og kan rocke like mye som Iggy. Takk Delmonas!

Thee Headcoatees (ikke i noe spesiell rekkefølge):

Wild Man

Det første sporet på det første albumet («Girlsville») og derfor den første Headcoatees-sangen jeg noen gang hørte… og den er fortsatt flott! Fra Twilight Zone-introen, til Kyras selvsikre hovedvokal med sin lette aksent, til «ooom pa pa pa pa»-avslutningen – det er en eksotisk særhet som aldri unnlater å få et smil frem i ansiktet mitt.

The First Plane Home

Og OK, dette er fra samme første album, men det er et helt annet beist. Det er en rytmisk skjønnhet med hovedvokal fra Holly og en samtale og respons med Sarah (nå Ludella). Ja, det er en Ray Davies-sang, men ikke slik vi kjenner den.

3. Davey Crockett

Ludella eier denne sangen totalt, utgitt som singel i 1992, og resten av bandet sørger for en magisk feststemning i bakgrunnen for å feire at de vet at dette er en ren garasjefeiring. Gabba Gabba Hey!

4. You’ll Be Sorry Now & When You Stop Loving Me


Fra «Ballad of the Insolent Pup» – OK, det er to sanger, men jeg elsker dem begge! Sinte garasjehistorier om foraktede kvinner, levert med brennende holdning av Holly («You’ll Be Sorry Now») og Kyra («When You Stop Loving Me») med de andre Headcoatees som gjenspeiler følelsene deres i bakgrunnen og Thee Headcoats som trashing out backing. Disse sangene har en atmosfære jeg aldri blir lei av.

5. Teenage Kicks

Som The Delmonas før dem som ga ut en cover av en Stooges-låt, dette er et statement! En sang (av The Undertones, red.anm.) som egentlig ikke burde tolkes av noen, men hei, Thee Headcoatees gjør det på «Punk Girls» og Debbie synger den med stil, selvtillit og attitude! Takk Headcoatees!

 

Det finnes også en tredje bok om Medway-scenen:
«The Kids Are All Square – Medway Punk and Beyond 1977-85» (pre-Headcoatees times) by Bob Collins & Ian Snowball

 

Sjekk også:

The Nettelles – Baba Yaga & You Better Go (Ferske spor uke 49/2020)

Thee Mighty Caesars – You Make Me Die / The Headcoatees – Davey Crocket (Ferske spor uke 23/2019)

Holly Golightly – «That’s What I Want For Christmas all music» (Musikalske julespor 2021)

The Milkshakes – I’m out of Control (Ferske spor uke 45/2021)

The William Loveday Intention – Celebrating Weakness, Visions of Johanna, What Kind of Friend Where You? (Ferske spor uke 49/2020)

The William Loveday Intention – My Love For You (Ferske spor uke 45/2020)

Wild Billy Childish & The Musicians of the British Empire – «Christmas 1979» (Musikalske julespor 2020)

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

Girlsville: The Story of The Delmonas & Thee Headcoatees – The  Queens Of Medway Delta

When and how did you discover music literature, fanzines and magazines and what made you so passionate about it?

Oh, I think I was a fan of music from a very early age due to my parent’s great record collection. Once I left home (and the Isle of Lewis), I went to see live music as much as I could, and this got me buying the music papers to see who was playing and where. Going to record shops and to see bands led to the discovery of fanzines, especially during the early to mid-nineties when they seemed to be everywhere.

When did you take up writing yourself and what do you get out of this way of expressing yourself?

I kept a diary from my early teens – this started off being the boring kind of teenage diary where I ‘went to school, came home, had tea’ etc  but it started to develop into a safe late teen haven for my thoughts on all kinds of matters once I left home and spent more time discovering who I was. During my early 20’s I moved around a fair bit and spent a lot of time by myself, so the diary became even more of a friend. When I discovered feminism, my writing became increasingly political and this coincided with the emergence of Riot Grrrl. When I saw other people expressing their views via fanzines, I thought, “Oh I have some of those thoughts and can publish and share them too.” It was a leap in the dark but it worked as people seemed to enjoy my fanzine, ‘Heavy Flow’, and over 2 or 3 years I produced 6 issues.

Why documentation and a biography of other musicians?

Although I have all those diaries and documentation about certain time periods of my life, I’m not a hundred percent sure I want all of that information in the public domain! Telling someone else’s story is a lot easier to deal with publically.

Have you had any mentors or role models for your writing that has been important for your development as an author, and perhaps even for this book in particular. If so; whom and what did you pick up from them?

My favourite writers do not actually have anything to do with music, but they are mostly women: Patricia Highsmith, Colette, Anais Nin, Jean Rhys, Angela Carter all of whom, perhaps with the exception of Patricia Highsmith, give the impression of including something of themselves in their writing. 

Tell us a bit about the choice of the book title » Girlsville: The Story of The Delmonas & Thee Headcoatees – The Queens Of Medway Delta»?

Well, ‘Girlsville’ was the first album I heard by these bands, and it was a word that summed up what I wanted the book to be about i.e. the female side of the story. ‘The Queens of the Medway Delta’ is a bit of an artistic flourish! Although I do see these bands as garage queens and they do live in the Medway area ….

What made you decide to write a biography of The Delmonas & Thee Headcoatees?

Basically, it was a story that I wanted to hear. I’d heard a lot about the Medway scene from the bloke’s point of view but I wanted to hear the female side of the story too and nobody else had told it … so I decided to tell it!

What impact and/or influences did the two bands have on the Garage Punk scene and what is their legacy today?

I think the answer to the above is in the book!

Tell us a bit about your own relationship with The Delmonas & Thee Headcoatees and The Medway Scene. 

For the writing of this book, I was in the fortunate position of knowing many of the key players. I had met most of the bands due to my own relationship with Russell Wilkins of The Milkshakes and The Delmonas. I’ve known Russell for over 25 years and, even though we don’t live in Medway, whenever we have visited we have always bumped into someone! In addition, once Russell and I started playing music together in Lord Rochester, we would often find ourselves on the same Festival bills with bands that featured other people who had been in the Delmonas or Headcoatees.

To what extent do you think the dominance of male figures like Billy Childish and Bruce Brand overshadow the talent and genius of these female musicians?

I’m not sure the presence of Billy and Bruce has overshadowed anyone in the long term. Although the input of the female musicians may have been limited in these two particular bands, many of the participants found their own voices through the experiences that they had together (although Debbie was already making music in other bands prior to, and of course after, Thee Headcoatees). They’ve gone on to create further great music and further experiences for themselves.  

What is Medway garage punk to you?

Freedom of expression.

You are a musician yourself with background from Sally Skull, Lord Rochester, The Nettelles,  Big Russ Wilkins & Lightnin’ Holling. How has that influenced your approach to the  subject and  your writing style?

I’m not sure it has made any difference to my writing style, but I guess my band experiences gave me a more empathetic insight into the world of the two bands in terms of knowing what it is like to create music, record it, play live and go on tour. All of these past-times have highs and lows; times when the energy is hugely ‘up’ and times when it is quite ‘down’, and I know that this can all have an effect on interpersonal dynamics …  

How much of a contribution to the sound did the geography and mileu of the Medway Delta – and possible the distance and closeness to London – make to the sound and the characteristics of the Medway scene?

Well, the bands were close enough to take advantage of the clubs, venues and crowds within London but far enough away to avoid the business side of music … therefore the sound they created was what they wanted to create and not what someone was telling them to make. 

What is your take on Stephen Morris’s: «Do It Yourself: A History of Music in Medway?

It’s a very thorough piece of work in terms of documenting the work of the people that he chose to approach and write about. 

What did you learn yourself while working on this documentary book?

That writing a book takes longer than you think it is going to and you have to be stubborn to keep it going and eventually see it into print.

What is a good music biography in your opinion?

I have to be honest and say that, although I have read a lot of musical autobiographies,  I haven’t read a lot of biographies … maybe this is a good thing because I didn’t have any preconceived ideas about what or how I should have been writing; I just did it as I felt it and tried to give a good interpretive impression of what it must have been like to be in that scene as one of these musicians, and, as a fan, to see / hear the music at the time and wish that you had been there to experience (some of!) it in person. 

In my opinion this is not only a biography of the women in The Delmonas & Thee Headcoatees, but almost as much – indirectly – a story about Billy Childish and Bruce Brand in a way – and to some degree Russ Wilkins and Micky Hampshire. Tell us a bit about the male contribution to this legacy and the possible patriarchy or sexism involved?

Post punk there was a lot of people encouraged to be in bands and the bands that kept going were predominantly male. The book talks about this a bit, how and why this happened. In these particular bands there was a way of working for the members of the band that pre-existed prior to The Delmonas and Thee Headcoatees i.e. in The Pop Rivets then The Milkshakes. It was a way of working that made things happen so it just continued; it’s a shame there wasn’t more thought about having all band members contribute further and in the long run this was never going to be sustainable; again this is covered in the book …    

What has changed in the world of music and garage punl and the Medway scene since the early years?

I’m not sure a great deal has changed; the outfits, equipment and output are largely the same! Perhaps the patriarchal attitude discussed in the previous answer has dissipated (but not disappeared altogether I’m afraid; but that’s perhaps a larger societal issue) as more women have entered and, more importantly, stayed in the scene.      

Do you think it has become easier for female talent to find an arena and place within the scene today than what was the case in the 1980s and 1990s?

Yes, and I think that is partly because of the awareness of the people who came before us … so although it is easy to be dismissive of the internet, it has actually woken a lot of people up to the fact that there is a long history of women on the scene and by finding and knowing your history you can build on it.

You have chosen to bring in some voices to review the albums. Can you tell us a bit about the people you have chosen to this task, why they take part and what they contribute with?

I really didn’t want the entire book to be just my voice, and decided that it would be good to share the thoughts of other women involved in music that had opinions about these bands. So, in addition to people I knew via the garage music scene in Edinburgh, namely Clare Scrivener who I played with in The Nettelles, and Debbie Sheringham-Boom of Thee Girl Fridays, I also wanted to get perspectives from others around the globe. So, I put the feelers out. Some people I knew already: organiser of the Funtastic Dracula carnival, Paloma Borbone and Delia Sparrow of Mambo Taxi, Ye Nuns and many more bands. Others I didn’t know personally: Melissa Rose of The Sellwoods, Juliette Elektrette of Thee Drongos and Carlotta Cosials of The Hinds. And, OK, there’s a token man in there – Ian Greensmith who is a writer, musician and also the husband of Debbie of Thee Headcoatees! 

All of the above were kind enough to respond to my request for alternative viewpoints on the music and work of The Delmonas and Thee Headcoatees.  

The Book is published through SpinOut Publications. Tell us a bit about them and their contribution to the finished product.

Spinout Nuggets is a label run by Lee Grimshaw; a very enthusiastic music fan who has turned into the person to go to if you want to put a record out and have a Medway connection! The second single Lee put out, in 2018, was by The Nettelles so I have known him since then. When I had almost finished the book, I approached Lee as, even though he had not published a book before, I thought he may be interested in it … he was! It’s his first publication and my first book – we’re learning together. 

Can you choose your favourite music biographies and tell us a bit about what you got out of those and what makes them stand out from the rest?

As I said before, I haven’t read a great deal of biographies – but I have read a lot of musical autobiographies with my favourites currently:

  • ‘Girl to City’ by Amy Rigby
  • ‘Hunger Makes Me a Modern Girl’ by Carrie Brownstein,
  • ‘Unzipped’ by Suzi Quatro

What I like most about these books is their ability to be personal, so that you feel like you can relate to certain situations and experiences, even when you actually have never had, and probably never will have, such experiences (30 day tours and stadium gigs for example)!

Can you finally choose your five favourite tunes with The Delmonas and likewise for Thee Headcoatees and say what you like about these songs.

OK, The Delmonas (not in any order of preference):

  1. Woa’ Now
    This is from the first Delmonas’ album, Dangerous Charms, and, despite the fact that the song had previously been recorded by The Milkshakes who were backing them, Louise, Hilary and Sarah take the song and completely make it their own – to the point where it is better than the original. It’s like a statement – watch out boys, we’re here!

    The next three tracks are from the album, Delmonas 5! 
  2. Delmona (The Temptress of Love)
    I think this may be The Delmonas’ most ambitious number and I love the fact that it could be seen, by some, as completely wrong! It’s taking a piano, Spanish guitar, Shirley Bassey style lead vocal, operatic backing vocals and turning them all into a garage song. 
  3. I Feel Like Giving In
    I just love this song, especially the version sung in French. It’s written and has been recorded by Billy in other bands but this version by Hilary and Sarah is just very poignant and beautiful.
  4. Black Ludella
    What a trashy stomper this one is! Again, it’s the delivery of the song which oozes confidence and attitude; very grrrls in the garage … “Here she comes ….!” 
  5. I Feel Alrite
    Released on the album, ‘The Delmonas’, this song is another statement of intent. We’re here, we’re female, and we are loud and confident and can rock just as much as Iggy. Thank you Delmonas!

And Thee Headcoatees (again, not in any order of preference):

  1. Wild Man
    The first track on the first album (Girlsville) and therefore the first Headcoatees’ song I ever heard … and it’s still great! From the Twilight Zone intro, to Kyra’s confident lead vocals with their slight accent, to the ‘ooom pa pa pa pa’ ending – it’s an exotic oddity that never fails to bring a smile to my face. 
  2. The First Plane Home
    And OK, this is from the same first album, but it is a completely different beast. It’s a rhythmical beauty with lead vocals from Holly and a call and response with Sarah (now Ludella). Yes, it’s a Ray Davies song but not as we know it.
  3. Davey Crockett
    Ludella totally owns this song, released as a single in 1992, and the rest of the band provide a magical party atmosphere in the background to celebrate the fact that they know this is a pure garage celebration. Gabba Gabba Hey!
  4. You’ll Be Sorry now & When You Stop Loving Me
    From ‘Ballad of The Insolent Pup’ – OK, it’s two songs but I love them both! Angry garage tales of women scorned, delivered with searing attitude by Holly (You’ll be Sorry Now) and Kyra (When You Stop Loving Me) with the other Headcoatees echoing their sentiments in the background and The Headcoats trashing out backing. These songs have an atmosphere that I never tire of.  
  5. Teenage Kicks
    Like The Delmonas before them releasing a cover of a Stooges’ song, this is a statement of intent! A song that really should not be covered by anyone, but hey, Thee Headcoatees do it on ‘Punk Girls’ and Debbie sings it with style, confidence and attitude! Thank you Headcoatees!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.