Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 11. januar 2022

Petter Wettre: Stilfull plateavskjed

– På denne innspillingen var det veldig viktig for meg å konsentrere meg om komposisjonene. Den stående ordren i studio var å fokusere på låta og å holde improvisasjonene til et absolutt minimum. Det synes jeg i stor grad vi greide. På en ballade handler alt om formidling av melodien. Forholdet mellom melodi og harmoni viet jeg også mye oppmerksomhet, sier Petter Wettre, som i 2021 slapp albumet «The Last Album» på Odin Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Magdalena Martin

«Med «The Last Album» avslutter Petter Wettre sin platekarriere med melodisk bravur og bittersøte klanger. Disse klassiske jazzballadene og den pene fremføringen er forførende. Kvartetten hans demonstrerer musikalsk beherskelse av ypperste klasse og står for en herlig balanse mellom inspirert driv og bakoverlent harmonisk velklang. Improvisasjonen er lagt litt i bakgrunnen og melodiene selv får lov til å skinne. Å lytte til «The Last Album» fyller oss med mildt velbehag.

Her kan du lese om hans oppvekst i en særdeles musikalsk familie, om veien fra å digge hardrock i tenårene til å gi seg hen til storbandmusikk og jazzutdannelse på verdens mest anerkjente musikkuniversitet i Boston. Du får også vite hvorfor Wettre nå ønsker å gi seg som plateartist under eget navn og om hvordan inspirert samspill, god timing og tilfeldigheter bidro til å forme bandet på platen.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Mitt lidenskapelige forhold til musikk utviklet seg nok på ungdomsskolen da jeg oppdaget KISS for første gang. Dette hadde nok ikke utelukkende med musikken deres å gjøre, men enkel rockemusikk kombinert med sminke, blod og pyroeffekter gjorde utslaget. Forut for dette hadde min ambisiøse mor fått meg inn i både pianoundervisning og skolekorps. Hennes far var hobbymusiker med saksofon som instrument. Han var med på å etablere Sandefjord Storband i sin tid. I tillegg hadde hun en bror som spilte trommer. De var begge lidenskapelig opptatt av musikk. Far i jazzens verden, og bror som langhåret trommeslager i Vestfolds største rockeband på den tiden. Det var m.a.o. mye musikk i hennes oppvekst, noe som helt sikkert medvirket til at jeg fikk musikkundervisning. Det var først på videregående når jeg begynte å spille i band og opptrådte på russefestene til de eldre kullene at jeg innså hvor gøy det var, og at det faktisk var interessant å sammen skape noe som i sum ble større enn innsatsen til den enkelte musiker.

Hvilken musikk var du omgitt og opptatt av under oppveksten?

Som sagt, KISS og heavy metal som sjangeren het den gang. Band som Iron Maiden, Judas Priest, Manowar, AC/DC, Saxon og DIO hadde enorm innflytelse på meg under tidlig oppvekst. Det var først i 1984 da jeg ble med i Larvik Storband, og senere – Sandefjord Storband, at jeg «oppdaget» jazz og beslektet musikk. Jeg spilte samtidig også i et band/danseband med bl.a. Hans Mathisen hvor vi spilte litt fusion og annet jazzinspirert materiale. Der ble de første frø sådd for en gryende interesse for musikk utenfor heavysjangeren..

Når begynte du selv å spille og hva fascinerte med den måten å uttrykke seg på?

Pianoundervisning fra 1974. Notekurs og senere skolekorps fra 1976. Ble først tildelt klarinett, men etter noen ytterst utfordrende måneder på instrumentet som konkluderte med at jeg kastet det i veggen, ble jeg overtalt til å prøve saksofon i stedet. Dette var et særs mye enklere instrument å få styr på enn en klarinett. Jeg er overbevist om at spillegleden jeg følte ved å beherske et instrument såpass mye bedre ga seg utslag i at jeg begynte å spille «utenfor» notebildet. Lage mine egne versjoner. Dette la helt klart grunnlaget for min senere fascinasjon for å improvisere.

Hvorfor saksofon og tenorsaksofon?

Som nevnt – klarinett var for vanskelig for meg. Jeg ville slutte i korpset, men min mor overtalte meg til å prøve litt til. At det ble saksofon var nok ikke helt tilfeldig siden min morfar (hennes far) hadde spilt saksofon og vi hadde alle hans instrumenter liggende hjemme.

Har du noe forhold til ulike typer saksofoner?

Har egentlig ikke noe forhold til ulike type saksofoner. Det i seg selv er et «sunt» forhold, tror jeg. Jeg spiller en Mark VI selv, som jo er den modellen alle de kjente saksofonistene opp gjennom jazzhistorien har spilt på. Historikken til instrumentet er sagnomsust og rekken av tidligere og nåværende utøvere er uendelig. Så derfor ble det sånn.

Du er utdannet ved Berklee College of Music i Boston. Hvilket utbytte har du hatt av studiene der?

Jeg kan med 100% sikkerhet slå fast at Berklee har hatt alt å si for min nåværende situasjon. Det pedagogiske opplegget, elevmassen (3200 elever når jeg gikk der), beliggenheten, historikken til tidligere elever, lærerne… Alt var skreddersydd for en som meg som hadde null innsikt i faget, men som var veldig motivert for å øve og å lære.

Har du hatt noen musikalske inspirasjoner eller mentorer som har vært viktige for deg? I så fall hvem og hva har du lært av dem?

Fra Berklee-tiden så må jeg nevne George Garzone og Joe Viola. To fantastiske utøvere innen hvert sitt felt. Grunnlaget for min teknikk ble formidlet av Joe Viola som i tillegg til å være en klassisk utøver også var en fantastisk pedagog. Jazzen og det improvisatoriske fikk jeg av George. Ikke like pedagogisk, men like fullt en fantastisk utøver og personlighet og som jeg har hatt gleden av å kjenne og holde kontakten med til den dag i dag. Ganske umiddelbart etter endt skolegang – 1994, ble jeg kjent med Dave Liebman da jeg deltok på en masterclass med han som foregikk i hans hjemby; East Stroudsburg rett utenfor New York. Dette ble starten på et vennskap som fortsatt varer. Med Liebman gjorde jeg to innspillinger, et radioopptak for NRK, og to turneer i Norge på begynnelsen av 2000 tallet. Dette vil for alltid stå for meg som meget betydningsfulle opplevelser i min karriere. Senere har jeg lært å kjenne Eric Aleksander og Jerry Bergonzi. Begge saksofonister som også har inspirert og lært meg mye. Adam Nussbaum (trommis som har spilt med «alle») har også vært av uvurderlig betydning. Må også nevne Manu Katché som jeg spilte ganske ofte med i tidsrommet 2008-2012. Har riktignok ukke så mye med jazz å gjøre, men mer med den profesjonelle utøverbiten å gjøre. Ellers er det jo alle jeg ikke «kjenner» som har vært inspirerende på forskjellige måter og til forskjellige tider… Coltrane, Rollins, Brecker, Branford, Lovano etc. etc. etc.

Har du noen favorittsaksofon, munnstykke eller mikrofon? I så fall hvilken og hvorfor?

Har som nevnt kun spilt en MARK VI, så jeg kjenner ingen andre. Nåværende munnstykke er et JodyJazz Hard Rubber #10. Det funker flott for meg. Har også en custom made KB håndhamret kobberhals. Den er jeg veldig fornøyd med. Har alltid sverget til en RE 20 mikrofon for saksofonen. Mye på grunn av at Michael Brecker er avbildet spillende i en slik mikrofon på baksiden av coveret til Chick Coreas «Three Quartets». Et av mine mange favorittalbum.

Hvordan utviklet/utvikler du din instrumentale stil?

Oppsøkende virksomhet. Mye lytting og transkribering og som et resultat av dette – gjøre egne erfaringer. Noterer notorisk mine egne ideer og utvikler disse. Komponerer egen musikk og har som resultat utviklet en særegen stil som kombinerer min beundring for den amerikanske jazztradisjonen med min norske arv og utforskertrang. Etter 30+ år som utøver og komponist har jeg skapt meg et rammeverk som jeg trives godt i og som jeg stadig vekk prøver å forbedre og utfordre.

Hvordan vil du si at dette prosjektet som Petter Wettre skiller seg fra andre band og prosjekter du er og har vært aktiv i, som Element, Helge Sunde Norske Store Orkester, Øystein Sevåg Global House Band, Petter Wettre Quartet, Petter Wettre Quintet, Petter Wettre Trio, Staffan William-Olsson Sextet med flere, og hva har du tatt med deg fra disse prosjektene til denne platen?

For det første så er dette prosjektet preget av mitt nåværende opphold i Paris. Med andre musikere enn de jeg er «vant til» å omgi meg med. Andre innfallsvinkler og holdninger fra de andre bandmedlemmene var i stor grad med på å gjøre denne innspillingen unik i tillegg til at repertoaret består utelukkende av ballader. På den annen side har alle mine tidligere samarbeid ledet meg frem til dette prosjektet, og jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten erfaringer fra samtlige av de nevnte prosjektene.

Kan du fortelle om musikerne du har med deg? Hva er deres musikalske styrke og hva har de bidratt med på dette albumet?

Alle nevnt, ingen glemt, jeg vil påstå at de er alle like uvurderlige i dette prosjektet. Dette var jo opprinnelig ikke det bandet jeg hadde i tankene for innspillingen. Pga. av Covid, inn og utreise restriksjoner og karantener så ble det originale bandet byttet ut til fordel for disse musikerne da Europa var hermetisk lukket vinteren 2021. Under mine forberedelser til innspillingen ba jeg Viktor (bass) om å hjelpe meg med å sette sammen et «øvingsband» slik at jeg kunne innøve repertoaret og foreta de siste justeringer før innspilling. Etter et par låter ut i øvelsen var det åpenbart at disse musikerne passet prosjektet perfekt. Det var god kjemi bandmedlemmene i mellom, og musikken låt fantastisk. Derfor spurte jeg de der og da om de kunne tenke seg å ta over for det originale bandet og spille inn musikken med meg. Selv om det var smertefullt å løse de opprinnelige musikerne fra oppgaven, har jeg aldri angret et sekund på at det ble som det ble.

Hvor viktig har det vært å spille med nye musikere for egen musikalsk utvikling og ny inspirasjon?

Det er alltid viktig å forandre strukturer og bandmedlemmer slik at man ikke kjører seg fast og stivner i stilen. Nye musikere og nytt repertoar tvinger meg ut av komfortsonen og inspirerer og utfordrer meg til å spille og tenke nytt. Jo vanskeligere og jo mer ukomfortable slike skifter oppleves, så er min erfaring at det alltid er til det bedre.

Hvorfor valget av albumtittelen «The Last Album»?

Albumtittelen spiller på det faktum at det faktisk er det siste albumet jeg kommer til å spille inn. Dette av tre årsaker: 1. Jeg vil gi meg på «topp». (Eller ihvertfall prøve). 2. Det er ikke økonomisk forsvarlig å lage album da inntekter av salg fra musikken uteblir som et resultat av betalingsmodellen til strømmetjenestene. 3. Det føles nedverdigende og utrolig utmattende å legge så mye tid og krefter inn i et prosjekt som «ingen» er interessert i. En utgivelse i dag generer null oppmerksomhet basert på musikken alene. Jeg har full forståelse for at det er mange i dag som kriger om oppmerksomheten og at man i dagens situasjon er nødt til knytte en story e.l. til prosjektet. Dette har jeg allerede gjort 20 ganger forut for denne innspillingen. Jeg er ikke så motivert lenger, så derfor har jeg bestemt meg for å ikke bruke energi på noe som ikke gir meg tilsvarende eller mer energi tilbake.

Er det virkelig det siste albumet vi får høre med Petter Wettre?

Jeg kommer selvsagt til å bidra på andres album. Det kommer ut en innspilling til våren med «Oslos egne»; Anders Aarum, Jens Fossum, Hermund Nygård og meg. Både video og lyd. Fra våre fire foregående konserter vi hadde under navnet «Kruttrøyk-sessions» i 2020s lockdown periode. Derimot tviler jeg sterkt på at det blir noe nytt «Petter Wettre et-eller annet-ensemble»-innspilling.

Du har vært åpen om at det var vanskelig å finne økonomi til å gi ut og spille inn denne platen. Har konjunkturene for å drive som aktiv jazzmusiker endret seg for mye til at det gjør det verdt å holde på som aktiv innspillende musiker?

Det kommer an på hva du mener og hvem du spør. Siden du spør meg så vil jeg si at svaret er – JA. Det har vært utfordrende nok å tjene penger på å gi ut jazzmusikk da man ga den ut på CD/vinyl. I mitt tilfelle fra midten av 90-tallet. Det er komplett umulig å tjene penger på strømmetjenestenes betalingsmodell. Dette beskrev jeg i et av mine tidligere svar. Når det er sagt, så har det samtidig de siste årene vokst frem en generasjon musikere som aldri har tenkt økonomisk vinning på å spille inn og gi ut musikk. For disse musikerne vil det ikke nødvendigvis ha så mye å si. Samtidig kan man aldri avfeie muligheten av å bli oppdaget nå som hele verden ligger tilgjengelig via internett, men dette er et fenomen som jeg erfarer tilhører yngre musikere.

Er formatene LP og CD døde eller er det slik at du føler at du har gjort ditt som musiker? I så fall hvorfor og hva gjør at du føler det slik?

Oppsvinget i salg av vinylformat er udiskutabelt. Men det er klart at når vinylsalget nærmest var null inntil for noen år siden, så skulle det jo ikke mye til for at salget steg med 100%. CD-salg i dag er hva vinylsalget var da CD’n kom – dødt! CD’n vil sikkert få sin revival og bli retro igjen om noen år, men vil aldri nærme seg de salgstallene den hadde på nittitallet og tidlig 2000-tall. Det samme gjelder salg av vinyl. Når det gjelder meg selv så har jeg masse ugjort som musiker. Jeg vil fortsatt utøve og spille konserter. Jeg er bare ferdig med prosessen det er ved å tilrettelegge for kommersielt salg av musikk. At jeg går i studio igjen utelukker jeg ikke, men det er ikke for å spille inn en «plate» og tilgjengeliggjøre den via kommersielle kanaler i tillegg til CD/vinyl.

Hvorfor ballader? Hvilket forhold har du til denne genren fra før og sentrale verk som Bill Evans’ «Moon Beams», John Coltranes «Ballads», Pharoah Sanders‘ «Welcome to Love» eller Keith Jarretts «The Melody at Night, with You».

Jeg er ganske konseptuell av meg. Jeg hadde strengt tatt gjort alt før – solo, trio, kvartett, kvintett, kun impro, kun arrangert etc. etc. Balladen var en sjanger jeg ikke hadde viet mye oppmerksomhet, om noe i det hele tatt. Da jeg også bestemte meg for å gi ut min siste utgivelse, så tenkte kynikeren i meg at da kunne jeg like gjerne lage noe som var litt mer tilgjengelig enn mine tidligere utgivelser. Igjen så handler det om oppmerksomhet og det å lage en story rundt en utgivelse. Jeg vil si at det slo til i fullt mon denne gangen; Frankrike, Covid, ballader, siste utgivelse! Av de utgivelsene du nevner er det vel bare «Ballads» av Coltrane jeg aktivt har lyttet til.

Hva er dine favoritter og hvordan har du valgt å forholde deg til tradisjonen på ditt eget balladealbum?

Av låtene på albumet så er det vel «Everyday and twice on sundays» som har blitt en slags personlig favoritt. Dette skyldes nok at det er den låta jeg har spilt oftest. Ellers så er «Gravity» og «And then you came along» låter som betyr mye for meg. Når det er sagt, så står jeg inne for alle sammen og synes de sammen utgjør en helhet helt i tråd med intensjonene jeg hadde da jeg spilte inn musikken. På denne innspillingen var det veldig viktig for meg å konsentrere meg om komposisjonene. Den stående ordren i studio var å fokusere på låta og å holde improvisasjonene til et absolutt minimum. Det synes jeg i stor grad vi greide. På en ballade handler alt om formidling av melodien. Forholdet mellom melodi og harmoni viet jeg også mye oppmerksomhet. Ellers var det utfordrende å spille inn 9 låter i omtrent samme tempo. Disse faktorene var klart viktigere enn å spille en» hip» solo.

Du har som du nevnte valgt å bosette deg i Paris. Fortell om det valget og hvordan du opplever den franske hovedstaden. Hvilke påvirkninger har Frankrike og Paris gitt til «The Last Album» og deg som musiker?

Det hadde over tid blitt mer og mer tydelig for meg at jeg trengte en omveltning i miljø. Jeg trengte nye utfordringer. Jeg ville føle på fornemmelsen av å starte på nytt med blanke ark. Ikke kjenne noen. Ingen vante omgivelser. Jeg ville møte nye musikere. Spille nye steder. Knytte til meg et nytt nettverk. Dette var og fortsetter å være tidvis veldig krevende samtidig som det er utrolig lærerikt og konstruktivt for meg som musiker og menneske. Jeg har lært ett og annet om meg selv i denne perioden. Det er med andre ord en vinn-vinn-situasjon selv om jeg av og til tar meg i å lure på om det ville vært enklere å vente til pandemien var over. Til syvende og sist vil jeg si at den kanskje viktigste faktoren som spilte inn var mitt ønske om å kartlegge egne ferdigheter og å måle krefter med verdens øvrige musikere. Det er vel «New York, New York» som har sangstrofen; «If you can make it there, you’ll make it anywhere». Jeg mener med hånden på hjertet at du kan føre opp Paris på den lista også. Paris er en mangefasetert musikkby. Det er en skyhøy kompetanse på musikerne her. I tillegg er det et utall av spillesteder og spillestiler. Summen av dette gjør min Paris-opplevelse til en enorm inspirasjonskilde. Å få en slik opplevelse i voksen alder unner jeg alle… Personlig hadde jeg ikke klart å få til tilsvarende ved å bli værende i Oslo.

Hvordan har ellers dine mange reiser med musikken og det at du har bodd ulike steder påvirket ditt musikalske uttrykk?

Min musikk er utelukkende et resultat av min begeistring for den amerikanske jazzen og mitt treårige studieopphold ved Berklee College of Music i Boston som varte fra 1989 – 1992. Utover det så har jeg bare bodd i Oslo, og der har jeg vel selv vært min største inspirator for å være helt ærlig. Jeg hadde en «end-date» på dette Paris-oppholdet. Ett år skulle jeg tilbringe her for å måle krefter med det beste av hva utlandet hadde å by på. Nå har jeg snart bodd her i to år og jeg har ingen «end-date» lenger.

«The Last Album» er spilt inn i mars 2020 i Peninsula Studios i Sarzeau i Frankrike. Hva er det som kjennetegner studioet og hvordan har atmosfæren der og rommene har satt sitt preg på lydbildet som vi kan høre på albumet?

Pga. pandemien ble studioplanene endret flere ganger. Asker, Göteborg og Berlin var alle aktuelle steder å spille inn, men så gikk det som det gikk, og med et band som alle er hjemmehørende i Paris var det praktisk å finne et studio i Frankrike. Trompetisten Alex Tassel sitt studio i Vannes i Bretagne ble varmt anbefalt. Alex og jeg spilte sammen med Manu Katché i 2009, så jeg tok kontakt med han og fortalte han om mine innspillingsplaner. Studioet består av et stort, «varmt» rom, i tillegg til et «påleggsrom». Rosinen i pølsa var at innkvarteringen lå i samme bygg som studioet, så vi kom tett på hverandre under de tre innspillingsdagene. Felles middager og tilgang til studioet 24/7 gjorde hele prosessen til en meget intim opplevelse. Dette bærer helt klart innspillingen preg av. Vi hadde også en super tekniker – Jonathan Marcos, som for øvrig fikk Covid rett før innspillingen. Han bodde i nabobyen og kom kjørende til studioet med ferske baguetter og croissanter hver morgen. Med et slikt opplegg kunne det jo ikke gå galt.

Magdalena Martin har tatt bildene til albumet og Nick Alexander står for designet. Fortell om de to kunstnerne og illustrasjonene som dere har valgt.

Min visjon var tenkt ut på forhånd. Det skulle være et slags romantisk «noir, fransk bistro-tema», men uten de åpenbare Paris-referansene ‘a-la Eiffeltårnet o.l. Magdalena er en dyktig fotograf som jeg ble tipset om av en annen svensk bassist her i Paris. I tillegg til å være fotograf driver hun også med utleie av leiligheter. Det så en stund ut til at jeg skulle leie en av hennes Montmartre leiligheter, men det viste seg at jeg knapt kunne stå oppreist i stua, så det skrinla jeg fort. Jeg så bildene hennes på Facebook, og visste at hun var i stand til å formidle stemningen jeg var ute etter. I tillegg kjente hun til mange «locations» vi besøkte for å finne det rette bildet. Designet er det jeg som står for. Både font, farge, bilde og plassering av tekst, så Nick satte dette bare inn i rette template.

Du fikk i 2007 Spellemannpris i kategorien Jazz for utgivelsen «Fountain of Youth» og i 2001 også i Jazz for «The Only Way to Travel» og var også nominert i 2010, 2004, 1999 og 1997. I 2000 fikk du Klart Svar prisen på Kongsberg jazzfestival og i 1992 mottok du Professional Achievement Award, Performance Division, ved Berklee College of Music. Hva betyr slike priser og utmerkelser for deg som musiker?

Jeg synes det er veldig hyggelig med anerkjennelse. Utover det er ikke de prisene av noen nevneverdig betydning for min posisjon i markedet, men noe jeg selvfølgelig benytter meg av i PR-sammenheng. Jeg er stolt av hver og en av utmerkelsene, og mener selv at jeg har fortjent dem. Alle som en.

«The Last album» har mottatt støtte fra Fond for lyd og bilde. Hva tenker du om disse institusjonene vi har i Norge og deres funksjon og rolle i det norske musikklivet?

Jeg har ment masse om støtteordninger tidligere i min karriere. Dette kan man lese mere om rundt om kring på nettet. Jeg ønsker ikke å utdype dette ytterligere nå annet enn at jeg kan si at jeg nå for tiden ikke er så opptatt av å mene noe om noe som helst egentlig. Yngre krefter kan få ta over den stafettpinnen.

Hvordan har du opplevd og overlevd denne tiden med pandemi?

Underlig, men interessant. Heldigvis flyttet jeg til Paris 14 dager før den brøt ut for fullt. Det å finne seg en leilighet i et nytt land, uten å kunne språket og uten å kjenne noen var såpass utfordrende at jeg rakk aldri å kjede meg et sekund i 2020. I 2021 har jeg produsert og gitt ut «The Last Album», spilt noen jobber her og der og hovedsakelig jobbet med å etablere meg i Paris. Det har vært utfordrende, men aldri kjedelig.

Hvilke planer har du fremover?

Jeg tar en dag av gangen. Skal spille i København i slutten av Januar. Turné i Norge med Jens Wendelbo i mars, et par festivaloppdrag i april og mai, og hovedsakelig fortsette med å etablere meg i Paris. Jeg satser på å bli værende her.

Hvordan opplever du de norske og franske støtteordningene for musikere?

I Frankrike eksisterer det ikke særlig med støtteordninger så vidt meg bekjent. Like fullt er det drøssevis med musikere, talent, spilleglede og klubb og festivaljobbing her. Ikke hører jeg noen klager heller, så de har det vel fint her da. Når det gjelder i Norge så har jeg som tidligere nevnt hatt masse meninger om disse. De samme meningene presser seg ikke så voldsomt på lenger, så jeg ønsker ikke å si så mye om det annet enn at noen av mine tidligere uttalelser har jeg skiftet syn på. Andre står fortsatt ved lag. Det får være opp til leseren selv og finne ut av hva som er hva.

Fortell om forholdet til plateselskapet ditt jazzmerket Odin Records og om deres rolle for den norske jazzen.

Vet egentlig ikke så mye om Odin annet enn at det er en underlabel av Grappa. Siden dette er min siste utgivelse betød det mye for meg å ha et seriøst selskap med god distribusjon i ryggen slik at folk fikk informasjon og tilgang til musikken. Der har Grappa virkelig levert varene. Super kommunikasjon hele veien i tillegg til at de har et eget fransk team som jobber for sine (og min) utgivelse her i Frankrike. Jeg har fått mye fransk presse, og blitt innlemmet på flere franske radiokanalers spillelister, i tillegg til at vi har opptrådt på TSF Jazz – tilsvarende Jazzklubben på P2. Er m.a.o. strålende fornøyd med dem. Vet ikke hva de gjør for øvrige norske artister, men hvis de er like oppfølgende som de er med meg her i Frankrike, så er det i så fall meget imponerende.

Kan du til slutt velge fem låter som har inspirert deg som musiker og fem som har inspirert deg som komponist og si litt om hva du har fått ut av dem. Og gi oss dine ti favoritt jazzballader og si litt om hvilke kvaliteter du ser i disse.

Som saksofonist:

Ikke nødvendigvis i prioritert rekkefølge:

Coltrane – A Love Supreme (regner dette som en)
Coltrane – Venus
Liebman/Grossman – Taurus People
Brecker – Syzygy
G. Garzone – Softly as in a Morning Sunrise (bootleg)

Med unntak av Breckers «Syzygy» så har jeg transkribert samtlige melodier og soloer og øvd dem inn og spilt dem i timesvis. Dette er uvurderlig informasjon hvis man ønsker å spille saksofon i denne tradisjonen. Mestringsfølelsen av å først høre det, så notere det og til slutt spille det har vært, og fortsetter å være, min #1 kilde til inspirasjon og videre selvstudium.

Som komponist:

Ikke nødvendigvis i prioritert rekkefølge:

Coltrane – A Love Supreme (regner dette som en)
Coltrane – Venus
C. Corea – Three Quartets
Olivier Messiaen: Quatuor pour la fin du temps
B. Marsalis – Citizen Tain

«A Love Supreme» og «Three Quartets» har inspirert meg til å skrive langforms komposisjoner, eller suite om du vil. «Fountain of Youth» (Household Records 2007) trekker klare paralleller til disse to verkene. Formen til «A Love Supreme» – 4 satser, og det harmoniske konseptet/voicingene fra «Three Quartets».

«Venus»er et studium i hvordan en enkelt melodistemme både er i stand til å understreke en melodi samtidig som den hinter til harmoniske forløp. Min «The Only Way to Travel 1 og 2» hadde vært umulig uten at jeg hadde lyttet intenst til «Venus».

Messiaen sitt harmoniske, melodiske og rytmiske univers er umåtelig interessant samtidig som det er utfordrende og komplekst. Likevel låter det uanstrengt og naturlig. Helt siden jeg hørte dette stykket for første gang på et eller annet klassisk program på P2, så har jeg (u)bevisst båret det med meg. Jeg forsøker stadig å innlemme deler av dette stykket, være seg rytmisk, harmonisk eller melodisk i mine komposisjoner.

Samtidig som jeg startet «The Trio» med Jarle Vespestad og Ingebrigt Flaten på midten av 90-tallet, så var Branford Marsalis og hans trio det tøffeste bandet jeg kunne tenke meg. Kun med saksofon, bass og trommer låt det bandet så utrolig målrettet og glassklart. Jeg savnet aldri et akkordinstrument. En enorm inspirasjon for meg med mitt arbeid med The Trio. Ikke minst holdningen, sway’et og swingen til den trioen var uten sidestykke. Å spille på formen, eller ikke, men likevel låte organisk og naturlig er utrolig utfordrende. Jeg stjal mye fra dette bandet. Sjekk ut «Roused About» fra «The beautiful ones are not yet born» og min «Yeah, that’s right» fra The Trio – «In Color». Say no more

Favorittballader:

My One and Only Love M. Brecker – Michael Brecker. Saxintroen er legendarisk.

Say it Over and Over Again; Coltrane – Ballads. Ultimat balladespill.

It Was a Very Good Year; Ervin Drake – Frank Sinatrass versjon. Det dramatiske arret kombinert med det melankolske budskapet i teksten over betraktninger av et levd liv. Like rørt hver gang jeg hører denne.

Alle ballader spilt av Brad Mehldau.

Monks Mood – Thelonius Monk. Intrikate melodier over komplekse harmonier, men likevel så organisk og lekende lett. Mesterlig.

Andre fine ballader uten noe nevneverdig følelsesmessig tilknyttning:
Baby Mine
I Fall in Love Too Easily
You’ve Changed
When Sunny Gets Blue
Where or When
All too Soon………

 

Petter Wettre – The Last Album (2021)

 

 

Petter Wettre – Playing up to My Standards (2014)

 

Petter Wettre – Reinvesting Music (2013)

 

Petter Wettre – The Only Way Totravel 2 (2010)

 

Petter Wettre – Appetite for Structure (2008)

 

Petter Wettre – Fountain Of Youth (2007)

 

Petter Wettre – State of Art (2005)

 

Petter Wettre – Paramount (2005)

 

Petter Wettre – Hallmark Moments (2004)

 

Petter Wettre – Tour De Force (2000)

 

 

Petter Wettre & Norwegian Radio Orchestra, The* – Fountain Of Youth – Live! (2009)

 

 

Petter Wettre Quartet – Pig Virus 2.0 (2016)

 

Petter Wettre Quartet – Pig Virus (1996)

 

 

Petter Wettre Next Generation – The Social Media Tapes (2012)

 

 

Petter Wettre Quintet – Household Names (2002)

 

 

Petter Wettre Trio – Live at Copenhagen Jazzhouse (2002)

 

Petter Wettre Trio – The Mystery Unfolds (2001)

 

Petter Wettre Trio – In Color (2000)

 

Petter Wettre Trio – Meet the Locals (1999)

 

 

Wettre/Johansen – The Only Way to Travel (2000)

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.