Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 18. januar 2022

Dang!!!: Mørk garasjerock innspilt på iPhone

– Jeg tror at måten skiva er spilt inn på er det som gjør den unik. Det låter definitivt ulikt andre skiver, sier Arne Thelin i Dang!!!, som er aktuelle med albumet «Sociopathfinder» på Apollon Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder

«Sociopathfinder» av Dang!!! er et overflødighetshorn av fengende rock laget av den norske kultfiguren og rockelegenden Arne Thelin og makkeren Stig Amundsen, sistnevnte også kjent som Stu Manx fra band som Gluecifer, The Yum Yums og Order.

Bandet stjeler som ravner fra rockehistorien og knytter sammen elementer av så vel  punk, psykedelisk rock, hardrock, black metal og powerpop til et deilig eliksir som låter friskt og vitalt.

Albumet viderefører den stolte rockearven fra Moss der vi kan kjenne igjen elementer fra de to hovedpersonene Stig Amundsen og Arne Thelin sine egne band Cosmic Dropouts, The Lust-O-Rama, Kwyet Kings og Gluecifer.

I dette intervjuet med Deichman musikk forteller de om et originalt og inspirert samarbeid med produsenten Håkon Gebhardt, hvordan pandemien satte sitt avtrykk på det musikalske samarbeidet og albumet «Sociopathfinder», om inspirasjon fra black metal, hvordan Stig hentet inn ressurser fra nabolaget på Jeløya og hvordan de fikk hjelp fra  internasjonale rockestørrelser med bakgrunn i band  som The Cynics og Nashville Pussy

Hvem og hva er Dang!!!

STIG: DANG!!! er i utgangspunktet Arne og meg selv. Det er vi som lager alt av musikk og har «visjonen» bak orkesteret. Men… det er åpent for de andre å komme med låtbidrag om de har noe de brenner inne med som de mener passer.

ARNE: DANG!!! er et syvhodet monster på oppdrag for å skape en ny post-pandemisk rock’n’roll orden.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet og hvordan er forholdet til ekstremt sterke uttrykk, sinne, frustrasjon, forbannelse eller spredning?

STIG: Jeg har opp gjennom årene skrevet ned div. navn som kunne være passende for div typer band. Det samme har jeg gjort med låttitler. DANG er jo en amerikansk slang for norske POKKER.

Når det kommer til tekstene tenker jeg at Arne svarer på det, men i DANG!!! er vi opptatt av at ting skal komme naturlig, og denne gangen ble det ei litt mørk skive og neste kommer bli enda darkere.

Hvordan kom Dang!!! til?

STIG: Arne kontaktet meg for han var i mangel av noen riff han kunne leke seg med, og Arne er utrolig kreativ og ikke minst en handlingens mann. Jeg hadde faktisk så å si en hel låt liggende («Lockdown Blues»), som jeg egentlig skrev med tanke på Gluecifer og skiva etter «Automatic Thrill» som ble vår siste. Jeg sendte denne til Arne og han arrangerte litt om på noe og plutselig var vi på et sted hvor… «pokker vi skal ikke lage en sjutommer a Arne og gi den ut på That’s Entertainment» (Arnes label). Så bare ballet det på seg og plutselig satt vi med ett vell av låter – 28 i alt hvorav 11 endte opp på «Sociopathfinder». Så var det å finne musikere til å hjelpe oss. Vi endte opp med å spørre en hel haug av musikere vi likte og de aller fleste sa ja til bidra.

Arne og Stig, når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

STIG: Jeg husker jeg fikk en sånn bærbar kassettspiller når jeg var 5, og med den fulgte det to kassetter. En sånn VG-best off samler med bare skrot på og en Elvis kassett. Den ble spilt i hjel frem til en klassekompis i førsteklasse spilte første skiva til KISS. SOLGT!!! Fra da og helt frem til ungdomsskolen var jeg helt hekta. Kjøpte alt jeg kom over. Så ble det en ganske lang Iron Maiden-periode på meg, jeg begynte å høre på mange andre band også. Anthrax,Testament, Slayer, men også Ramones! Det var Ramones som fikk meg til å få lyst å spille gitar.

ARNE: Foreldrene mine var ikke interesserte i musikk i det hele tatt så jeg fikk ingenting derfra. Jeg hadde en syv år eldre bror som hadde masse skiver som jeg mer eller mindre arvet da han flyttet hjemmefra sent på 60-tallet. Masse Beatles, Stones og Kinks. Jeg var 9-10 år gammel og slukte det rått. Det gjør noe med en når man hører «Number 9» med Beatles i den alderen. Jeg spilte den om og om igjen totalt fasinert.

Jeg begynte å kjøpe plater fra jeg var 12. Familien hadde akkurat flyttet til Moss fra Harstad i 1971. Første plate jeg kjøpte var en Jimi Hendrix LP etterfulgt av Black Sabbath «Vol. 4».

Min ett år eldre bror var et råskinn og kjøpte og lånte skiver galore av kamerater når jeg var i 13-14-årsalderen. Han fikk meg gira på Deep Purple og Stooges. Dette var jo i glamrockens heyday så jeg kjøpte masse singler med Slade, Sweet, Gary Glitter og T. Rex.

Hvilken musikk var dere omgitt av i oppveksten?

STIG: Kan ikke huske at faren min hørte så mye på musikk, men muttern hørte mye på Dolly Parton, Dr. Hook og ABBA. Jeg hadde derimot ei nabojente som var 10 år eldre enn meg og hun hadde blitt dumpa av kjæresten sin og han hadde vært så dum å la platesamlingen sin stå hos henne. Så ut av pur sinne kom hun over hekken med en kasse med alt fra Black Sabbath, ELO, Queen og Rainbow.

ARNE: Se forrige spørsmål.

Når begynte dere selv å spille og synge og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

 STIG: Jeg begynte å spille litt gitar når jeg var 18 og tok en eneste time før jeg skjønte at det gadd jeg ikke. Så denne karen satte på «It’s Alive» med Ramones, stemte gitaren etter summetonen på hustelefonen og heiv meg med på «Blitzkrieg Bop».

ARNE: Helt tilfeldig for min del. Jeg tok en del bilder for flere av Mossebanda rundt midten av 80-tallet (jeg var 25) og når vokalisten i et band (husker ikke hvilket) ikke kom på øving som avtalt for fotosession, så spurte resten av bandet om jeg ikke kunne synge litt. Dette ble til The Joyful Tears og som igjen ble til The Cosmic Dropouts.

Hvorfor henholdsvis sang, orgel, bass og gitar?

STIG: Ganske enkelt for at det var det man fikk til.

ARNE: Og fordi kun det beste er godt nok.

Har dere hatt noen musikalske mentorer eller forbilder. I så fall hvem og hva har dere lært av de?

 STIG: Som bassist må jeg jo si at Dee Dee Ramone og Lemmy har vært store forbilder. Måten de angriper instrumentet. Men jeg har også et nesten religiøst forhold til Tom Petty.

ARNE: Som nevnt, jeg er ikke musiker så jeg har aldri hatt noe musikalsk forbilde som sådan, det var mer hele pakka rundt et band som fasinerte meg, selve presentasjonen i tillegg til musikken. I tenårene (70-tallet) var det viktig at ting så tøffe ut, og Sweet, T. Rex, Slade og Alice Cooper gjorde akkurat det. Husker veldig godt første gangen jeg så coveret på «Raw Power» med Stooges, jeg var 13 år gammel. Det så bare så hinsides bra ut, og når broderen satte på skiva på full guffe var jeg solgt. Ramones, Motörhead og Monster Magnet er gode senere eksempler på perfekte pakker hvor man får servert alt på et brett… et band som ser dritbra ut sammen, tøff attitude og killer musikk. Men the best looking band i rockehistorien tror jeg må være japanske Thee Michelle Gun Elephant. Superfett og totalt undervurdert band.

Har dere noen favorittgitar, bass, orgel, forsterker, pedal eller mikrofon. I så fall hvilken og hvorfor?

 STIG: Har en skikkelig herpa Fender Jazzbass fra 1976 som låter forferdelig bra, men som jeg aldri bruker pga. alderen. Ellers har jeg en bass gitarmaker Bjørn Jensen lagde til meg som det bare finnes en av. På gitarfronten er jeg sponset av Kononykheen gitarer som jeg digger.

ARNE: I mine tidligere band var utstyret viktig. I Lust-O-Rama for eksempel skulle det være Vox orgel, bass og amper, og Ludwig trommer. Det skulle se autentisk og bra ut. I dag betyr det null for meg så lenge det låter bra. Alt går, bare ikke en laptop på scenen. Der går grensa. Det ser helt jævli ut.

Hvor opptatt er dere av det tekniske utstyret? 

STIG: Jeg kan lett bli litt fjollete på bassutstyret hvor jeg absolutt aldri spiller uten Ampeg riggen min. Det har blitt en del ryggplager av det, men sånn er det. Er av den oppfatning av at less is more når det kommer til gitarstæsj, men en Marshall og en ratpedal…… perfekt!!!

ARNE: For meg er det viktigste at utstyret virker.

Hva er de viktigste kildene til inspirasjon i skapelsesprosessen?

 STIG: Personlig har jeg det sånn at jeg merker med en gang når jeg tar i en gitar om det kommer en idé. Om så er tilfelle spiller jeg inn ideen på talefunksjonen på mobilen og sender det asap til Arne. Andre ganger kan det være som med «Manic Possessive» hvor jeg satt og hørte på en døll blueslåt med Tom Petty, men som har et ganske catchy refreng. Da dro jeg bare opp tempo litt og stokka ørlite om på rytmikken.

ARNE: Med DANG!!! er det riffa/temaene/låtforslagene Stig sender meg. Jeg jobber ikke med noe uten at det kommer fra Stig. Jeg legger til og trekker fra det jeg synes passer til hva han sender og lager en demo på det. Så ping-ponger vi ideer frem og tilbake som en siste sjekk og justering. Det går veldig fort. Funker det så er det knall, funker det ikke umiddelbart legger vi det på is og går videre til neste låt. Vi er utrolig samkjørte. Null krangling.

Hvorfor garasjerock, metall og punk?

STIG: For min del er det jo det jeg har hørt på opp gjennom oppveksten og som har pirret nysgjerrigheten min.

ARNE: Her kunne du lagt til goth, glam, powerpop, psychedelia. Vi bruker det vi har levd med og smelter det sammen til Dang!!!

Hva har dere fått tilbake fra undergrunnsscenen på et personlig plan?

STIG: Det må være Arnes fortjeneste. Jeg har knapt laget ei hel låt før og at det plutselig renner ut ideer nå krediterer jeg Arne og måten vi arbeider sammen.

ARNE: Målet for meg var alltid å komme meg utenlands med banda mine. Utenlandsturene var høydepunktene. Møtte mange trivelige mennesker og noen av de holder jeg kontakten med ennå.

Hva vil dere si er de viktigste forskjellene med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming i forhold til andre band og prosjekter dere er eller har vært aktive i, som The Lust-O-Rama, Cosmic Droputs, Kwyet Kings, Bithammer!, Gluecifer, Russian Amcar Club, The Yum Yums, Order, og hva har dere tatt med fra de andre prosjektene og hit?

STIG: I DANG!!! er alt lov å prøve det meste, men både Arne og jeg tåler å si og høre om ting er drit, eller om ting kan gjøres på en annen måte. Vi er to-manns-diktatur hvor vi sitter med sluttfasit.

ARNE: Nå er vi ikke akkurat spring chickens noen av oss lenger og vi har vel i tillegg tatt med oss kunnskapen om de tinga vi ikke er hypp på i et samarbeid. Kjipe gitarister og vanskelige trommiser har det vært nok av.

Kan dere fortelle om hverandre som musikere, deres musikalske styrke og rolle i Dang!!!? Og likens om medhjelperne på denne platen?

 STIG: Arne har alltid imponert meg ved å være en gung-ho handlingens mann. Der er det rene ord for penga og han er ALLTID fair. Noe jeg setter stor pris på.

ARNE: Bortsett fra det faktum at Stig faktisk er musiker og jeg kun en hustler, så er det en perfekt kombinasjon. De to tingene er viktig for kreativiteten. Intet Brasil uten Pelé.

Det er en merkelig greie mellom oss. Vi har spilt i band sammen tidligere (Kwyet Kings + 1), men aldri vært nære venner som sådan, men alltid hatt en dyp respekt for hverandre og hva den andre har gjort og gjør. De gangene vi møtes (som nå er 10 år siden sist) eller kommuniserer, er det som om tiden har stått stille. Vi er umiddelbart på samme bølgelengde. Ikke mange mennesker man treffer man kan si det om. DANG!!! er det perfekte ekteskap egentlig. Vi gir alt vi har og krever ingenting. Den dagen vi står på samme scene igjen, blir stor stas for oss begge.

Backing vokal og bass – Karen Cuda/Karen Exley

STIG: Karen har jeg kjent siden hun varmet opp for Gluecifer med Hemi Cuda våren 2000 i Denver. Vi har holdt kontakt siden og har lenge snakket om å spille sammen.

Trommer – Håvard Takle Ohr

Håvard er by far Norges beste rocktrommis og når han da i tillegg flyttet rett borti gata var det helt naturlig å spørre han om han hadde tid. Håvard har frikort til å komme å spille med DANG!!! akkurat når han måtte ønske.

Håkon Gebhardt på «Black Vultures» – og som ellers har bidratt med gitar, piano, synth, perkusjon, effekter og backing vokal

STIG: Håkon har jeg møtt on and off noen ganger, men jeg husker godt at jeg møtte han på flyet til Køln en gang. Han skulle varme opp for Kaizers med HGH og han satte meg på gjestelista. Etter det har jeg fulgt med litt på hva han har drevet med, men jeg husker ikke om det var Arne eller jeg som kom på å spørre han om han ville jobbe med oss.

ARNE: Det husker faktisk ikke jeg heller, men vi landet på Geb ganske raskt etter å ha vurdert flere andre, både norske og utenlandske. Er fan av Motorpsycho (Norges beste band) og synes mange av de beste innspillingene er med Geb på laget (digger bandet uten Geb også!). I tillegg gjorde jeg litt research på nyere ting han har gjort og han passet på papiret som hånd i hanske for oss. Det viste seg også å være helt korrekt. Han gjorde en testmix av «Eight Minutes Till Doomsday» og da var vi overbeviste. Han har løftet DANG!!! med sine ville ideer og supersoniske visjoner. Definitivt en utrolig viktig brikke i puslespillet. Foruten det, og selv om jeg aldri har møtt Håkon face to face, så fant vi tonen umiddelbart. En slags avstandsforelskelse i tro DANG!!!-ånd. En vanvittig bra mann.

Blues Harp – Richard Gjems

STIG: Igjen…… når det bor verdensklasse musikere rett nede i gata og man ikke er redd for å spørre om en tjeneste eller to. Helt super fyr og helt sykt god på tryneorgel. THE WIZARD OF MOSS jeg kaller han.

ARNE: For et fantom på munnspill! Som long gone utflyttet mossing er jeg stolt av mannen. For et talent, et talent som krever oppfølging. Og oppfølging blir det i og med at jeg gir ut hans første soloalbum på That’s Entertainment Records i 2022. Som Håkon så treffende sa det om munnspillsoloen på «Lockdown Blues»: «Den er så bra at den legger vi utenpå tapeten i mixen».

Gitar, bass og backing vokal – Stu Manx/Stig Amundsen

ARNE: Som nevnt, Stig er musikeren av oss to. En vanvittig bra bassist og en veldig dugelig gitarist. Det bor mye musikk i mannen og det har vi greid å få ut i DANG!!!

Rytmegitar – Andre Dahlmann

STIG: Andre har jeg kjent siden barndommen. Han har The Dahlmanns sammen med kona Line og jeg har steppet inn på bass på noen gigger innimellom da jeg har denne sjangeren sånn ålreit inne etter mine år med The Yum Yums.

Lead Guitar (2nd Lead Guitar)- Lorenzo Moretti

STIG: Lorenzo spiller i Giuda og er vel for tiden Italias eneste og største rocke eksport. Et fantastisk good-time-boogie band.

Gitar – Thomas «Mork» Eriksen – på «Manic Possessive»

 STIG: Pappamork’n. som jeg kaller han, ble jeg kjent med når jeg gjorde første gig med ORDER i Halden for en del år siden. Og Thomas er blitt en skikkelig god buddy. Han lager alt og spiller alt på alle Mork-platene. Thomas kommer til å bli med på neste skive.

Gregg Kostelich

ARNE: Gitarist og låtskriver i det amerikanske garasjebandet The Cynics. Gregg driver i tillegg Get Hip Records og våre veier har krysset flere ganger over de siste 30 åra. Først ved at jeg solgte plater fra labelen min That’s Entertainment til Get Hip Distribution sent på 80-tallet og tidlig på 90-tallet, deretter ved at vi spilte support for Cynics med Lust-O-Rama i Oslo i 1991 og til slutt ved at han ga ut en singel med Kwyet Kings på Get Hip i 1995. Vi hadde en låt («Nomad’s Land») vi mente ville passe perfekt med han på gitar så jeg tok kontakt. Han sa ja, men var seig å få i gang. Pandemien hadde gjort han helt musikalsk apatisk ifølge kona. Til slutt endte vi opp med å bruke lydsporet fra et telefonvideoopptak hun gjorde hjemme i stua deres.

Engineer – ØYstein Alsos

STIG: Øystein kjenner jeg fra Senit som var en del av den sene «action rock»-bølgen på andre halvdel av 2000-tallet. Utrolig hyggelig fyr som nå spiller gitar i Lyse Netter.

ARNE: Vi (Stig og jeg) hadde et kortlivet band i 2009 vi kalte Groovy Kings. Her var Øystein med og leverte avsindig god gitar noe som er årsaken til at jeg ville ha han med på noen låter med DANG!!!. Groovy Kings bestod foruten oss tre, Magnus Dahle Knutsen (også fra Senit) og Stian Gulbrandsen (Death By Unga Bunga). Vi gjorde et par spillejobber før vi pakket sammen og jeg dro på langtidsjobb til Nigeria.

Sitar – Dr. Harald Hougaard

STIG: Harald er gitarmaker og lager de merkeligste instrumenter, og kan spille på alt han lager. Multikunstner og Reodor Felgen.

Pedal Moog Synth – Lars Petter Holstad

STIG: Lars Petter spiller i Norges feteste progrock-band Magic Pie. Stødig som et fjell og en skikkelig hyggelig fyr. Vi trimmer sammen på sommerhalvåret…… eller prøver.

Engineer – Gilbert Marshall

STIG: Gilbert kommer også ut fra Magic Pie. Har et utrolig godt øre og styrer spakene i studio. Multikunstner og spiller det meste av instrumenter.

Growling – Wilma Bin Laden

STIG: Wilma er min minibullterrier. Jeg bor rett ved kirkegården på Jeløy i Moss og Wilma blir alltid grinete når folk står å sørger ved gravene. En dag tok jeg opp gneldringa og sendte til Arne. Han tok åtet med en gang og vipps var Wilma med også.

Hvor opptatt er dere av dette med originalitet?

STIG: Personlig er dette ikke noe jeg tenker på. Jeg tenker mer på at det ikke skal bli for pent, og ofte forsøker jeg å ha en blackmetal-vinkling inn i låtene til DANG!!!.

ARNE: Det er noe jeg ikke tenker på. Hva er egentlig originalitet i musikk i 2021 når alt har vært gjort tidligere?

Hva er det kuleste gitar og orgelriffet noensinne og hva er de kuleste riffene til Dang!!! og hvorfor?

STIG: Oi…… vanskelig…… riffet på «Dopes to Infinity» med Monster Magnet er en favoritt. Jeg er rimelig fornøyd med riffet i «Eight Minutes» på «Sociopathfinder». Hele låta begynte med at Arne sampla 8 minutter med trommer. Så alt på den låta er så og si en jam.

ARNE: Geirs orgelriff på «Manic Possessive» er genialt. Ed Stasium – Ramones, Talking Heads, Motörhead etc. – produsent (som også mixet låten for oss) mente det var «Pure genious in its simplicity».

Som gammelt garasjehue så er Stigs gitar riff på «Black Vultures» akkurat slik det skal være. Når Stig sendte det riffet på WhatsApp, mekka jeg låten sammen og gjorde demo på dagen.

Hva er bakgrunnen for valget av albumtittelen «Sociopathfinder» og hva vil dere uttrykke med den?

ARNE: Jeg ville tittelen skulle gjenspeile omstendighetene albumet er spilt inn under. Coronapandemien tror jeg har for mange vært et slags veiskille, hvor de fleste har måttet ta et fundamentalt standpunkt til hva slags type menneske de er. Menneskets natur er å opptre i flokk, men plutselig blir man frarøvet friheten til det med lockdows, maskebæring, avstand og tvang. Jeg vet at mange har slitt gjennom denne perioden, men personlig har pandemien vært en befrielse. Jeg (og kona) har levd et helt normalt liv gjennom hele perioden bortsett fra at jeg har måttet bruke maske i butikker og offentlige kontorer her i Montenegro siden april 2020, men jeg har også kunnet gjort mer og med større frihet enn før pandemien uten å måtte vasse rundt med et hopetall andre mennesker rundt meg jeg ikke er interessert i å hverken se eller ha noe med å gjøre. Det merkelige er at individualismen plutselig har forsvunnet. Nå demonstrerer folk i saueflokker for oppheving av restriksjoner og mot vaksinering. De vil for enhver pris stimle sammen, koste hva det koste vil. Forstå det den som kan. Misforstå meg ikke, jeg liker mennesker, men jeg liker kun individer. Folkemasser har jeg aldri fiksa spesielt godt. Det gjelder å finne sin egen vei.

Albumet er produsert av Bithammer!/Arne Thelin og Håkon Gebhardt i samarbeid. Hvordan har det vært å jobbe med Håkon? Hva kjennetegner hans produksjonstil?

ARNE: Pre-produksjonen ble gjort før Håkon kom inn i bildet. Jeg lappet sammen Stigs riff, temaer og låtforslag (innspilt på telefonen) og arrangerte, gjorde samplede trommer, la en kjapp demovokal (på telefonen) og gjorde demoer. Dette sendte jeg tilbake til Stig og han la deretter bass og vokal (også gjort på telefonen). De eksterne bidragsyterne lappet jeg inn i demoene til slutt. Deretter booket vi studio og fikk Håvard til å legge trommer etter demoene. I studio ble en del av gitarene og bass på albumet gjort, men mesteparten er faktisk opptak Stig gjorde på telefonen hjemme. Min vokal på alle låter er gjort på telefonen i bilen i Suriname.

Etter det gikk filene til Håkon og han begynte mixeprosessen. Håkon er nådeløs og skjøt fra hofta fra dag en. Etter første mix, hvor han la på alle mulige instrumenter, ulyder og effekter var saken klar, han var vår mann. Mellom Stig og meg hadde Håkon frie tøyler, men det fortalte vi han aldri. Vi lot han gjøre sine ting og det har løftet albumet monumentalt. Totalt frie tøyler. For hver låt vi sendte over (han bor i Italia) ble han dristigere og dristigere. Sluttresultatet er vi veldig fornøyde med.

Albumet er tatt opp i diverse studioer. Jeg hadde nær sagt i hele verden, men i hvertfall Marshall Sound Service, kjelleren til Stig Amundsen på Jeløya, i Toyotaen til Arne Thelin i Suriname, i stuen til Geir Birk Nilsen i Oslo, i bilen og øvingslokalet til Karen Exley i Denver, USA, i stuen til Gregg Kostelich i Pittsburg, USA, i stuen til Øystein Alsos i Svolvær, i Likkjelleren Studio, Halden, i Green Mountain Audio i Roma, Italia og i Das Boot Studio i Firenze, Italia.

Hvordan har disse spredte atskilte og enkle innspillingen satt sitt preg på sluttresultatet vi kan høre på «Sociopathfinder»?

STIG: Klart det har bidratt til sånn som skiva låter. Mye av strengeinstrumentene er jo spilt inn på talefunksjon på en gammel iPhone f.eks. Og etter mye frem og tilbake var det faktisk det som låt mest riktig og real!

ARNE: Jeg tror at måten skiva er spilt inn på er det som gjør den unik. Det låter definitivt ulikt andre skiver.

HÅKON: Where there is a will, there is a way!!! Da jeg fikk høre at opptakene var gjort i alt fra normalt studio til mobiltelefoner, folk satt hjemme i stua og mekket filer osv, følte jeg meg straks på hjemmebane. Jeg har alltid likt å bruke «primitive» opptaksmedier. Det skjer ofte noe spennende når man har tekniske begrensninger, det åpner seg nye muligheter som ofte er vanskelig å gjenskape når man skal ta det opp med gode mikrofoner i sterile omgivelser.

Dette var jo midt under lockdown perioden her i Italia, og jeg kunne heller ikke ha musikere i studioet mitt, så å få filer i innboksen som Arne satt sammen i en bil i Surinam, filer han fikk inn fra rundt om i verden, og så sette meg ned å mixe dette, prøve å finne limet som forløste det hele ga mening i den absurde situasjonen verden var og fortsatt er i.

Jeg fant ro til å finne løsninger jeg vanligvis ikke ville kommet opp med dersom jeg hadde hatt musikerne hengende over skuldra mens jeg kludra på gitaren eller rotet rundt med soniske ideer for å finne den linja eller lyden jeg følte manglet. Når jeg var tom for ideer gikk jeg ut i hagen og raket løv mens hodet grublet videre, før jeg gikk inn i studioet og forsvant inn i musikken igjen. Jeg hadde frie tøyler, og lekte meg med alt av ideer som ramlet inn i hodet før jeg sendte skisser tilbake til Arne. Tydelige tilbakemeldinger gjorde arbeidsflyten veldig enkel.

Vi gjorde først en test på samarbeidet med at jeg fikk prøve meg på «Eight Minutes till Doomsday», og da Arne meldte tilbake «Satan… dette var tøft,… men kan du også teste dette der, justere dette her der» osv., skjønte vi at det var liv laga. Så da var jeg plutselig en del av the DANG!!! GANG!

Hva vil dere si er den viktigste forskjellen med disse innspillingen kontra mer tradisjonelle studiosesjoner dere har vært med på? Og hva er fordelene og ulempene ved å gjøre det slik?

STIG: Nå har jeg bare Arne og krangle med…… hehehehe. Synes ofte lange opphold i studio dreper all lyst og inspirasjon. Jeg foretrekker sessions puljevis og når man har riktig antall låter. Jeg er egentlig skikkelig sky for å være i studio. Jeg har aldri likt det, men på denne måten funker det veldig bra for oss.

ARNE: Enig med Stig der. I yngre dager var det stor stas med studio hvor man i løpet av et par dager peiset inn et helt album. Nå får jeg litt prestasjonsangst med tanke på å måtte få alt til å klaffe umiddelbart. Studio koster penger og siden vi betaler selv har vi hverken råd eller tid til å rote rundt i studio i ukesvis for at det skal bli slik vi vil ha det. Med måten vi har spilt inn albumet på er det lett å forandre ting og tilføre nye ideer underveis i prosessen. Bidragsyterne har hatt full frihet med hva de leverer og det har både ført til justeringer underveis og krydret sluttresultatet. Det er også vanvittig mange samples lappet inn i låtene og mange av låtene er faktisk bygget rundt det, og det blir litt vanskelig (og dyrt) å fikle med i studio. «Sociopathfinder» er på alle måter et 100% digitalt produkt som ville blitt totalt annerledes hvis det var spilt inn på den gamle måten.

Coverdesign og illustrasjoner er det Christian Fjeldbu som står for etter en idé fra Stig Amundsen, mens Arne Thelin har tatt bilde av de svarte gribbene. Fortell om Fjeldbu og  samarbeidet.

STIG: Christian bor i nabolaget mitt. Driver å pusler litt på si med design, og når det kom meg for øret var det naturlig å spørre han. Christian er også bassist så man skal ikke se bort ifra at han ender opp på ei låt i fremtiden.

Lindsay Hutton, som blant annet var ansvarlig for The Cramps‘ fanklubb The Legion of the Cramped (sammen med Morrissey) og fanzinen Rockin’ Bones, har skrevet for musikkmagasiner som Mojo, har en fast spalte i Ox Fanzine og står bak fanzinen The Next Big Thing, har skrevet en inspirert innleggstekst. Hvilket forhold har dere til ham og hvordan kom denne teksten til?

STIG: Da jeg ringte Andre for å spørre om han kunne legge noen spor med gitar dukket han opp med Lindsay. Jeg hadde aldri møtt Lindsay og visste ikke at han drev med fanzine. Husker jeg fikk en melding av Arne under session. «WTF…… Er Lindsay i studio???» Trodde nesten Arne var forbanna.

ARNE: Lindsay er en av den gamle skolen som holder på enda og har vært (og er) en av de viktigste personene i universet til å promotere god rock. Dette har han gjort uselvisk siden 70-tallet. Jeg hadde en del kontakt med Lindsay på 80-tallet pga. That’s Entertainment og det var helt naturlig å spørre han om han kunne gjøre presseskriv for, og liner notes til, albumet. Jeg har også brukt Lindsay underveis som en dobbelsjekk på ting vi var usikre på, både når det gjelder låter og art work. Lindsay er velvilligheten selv og stiller alltid opp.

Når kan vi få mulighet til å oppleve dette live?

STIG: Ambisjonen er å få dette på ei scene, men hvor mange gigs og hvem som er live-lineupen er veldig usikkert pga. forskjellige kontinenter og økonomi.

Hva skjer med bandet fremover og deres andre prosjekt?

STIG: For tiden er det nedetid (IGJEN) med ORDER pga. andres prioriteringer så nå jobber jeg med nye DANG!!!-låter. Jeg er også i studio med Dyveke Kuløy hvor jeg spiller bass og gitar på neste skiva hennes, som jeg også co-produserer sammen med Gilbert Marshall.

ARNE: Jeg slipper albumet «Minimum style, maximum effort» med Bithammer! tidlig neste år. Dette er et samples galore lappeteppe av singler og uutgitte låter. Jeg er allerede i gang med et nytt album og regner med å ha det ferdig til utgivelse i løpet av 2022, men stresser ikke med det.

Ryktene forteller at dere allerede er i studio og arbeider med oppfølgeren. Hvor langt har dere kommet med dette?

STIG: Stemmer det. Vi er godt i gang med album nummer to. Vært en runde i studio og kommer til å ta en runde til utpå vinteren en gang. Resten kommer vi ta som sist på tlf. og i respektive studioer rundt omkring på kloden. Det blir en del andre musikere på denne skiva og dermed vil da også sikkert låtene bli litt annerledes.

Kan Arne til slutt velge fem låter som har inspirert ham som sanger, fem som låtskriver og Stig likens plukke fem låter som har vært viktige for ham som musiker og låtskriver og si litt hva dere har likt ved disse låtene. Og så kan de andre velge to låter hver som de forbinder med Dang!!! og si litt om hva det er med disse låtene som får de til å tenke på Dang!!!

ARNE:

Dette er nesten umulig. Spør du i morra så har jeg sikket fem andre.

1: The Ballroom Blitz – The Sweet

2: I Got A Right – Iggy Pop

3: I Need You – The Kinks

4: Shanty Tramp – The Dirty Lovers

5: Fireball – Deep Purple

 

STIG:

1: Blitzkrieg Bop – Ramones

Enkelheten, men samtidig er det svært få om ingens som låter slik som dette. Energien er til å ta og føle på!!!!

2: Surrender – Cheap Trick

Dette må være toppen av CATHCY!!!!

3: The Waiting – Tom Petty and the Heartbreakers

Denne låta blir jeg aldri lei. Stort håndverk.

4: You Still Believe in Me – Beach Boys

Fantastisk låt.

5: Deuce – Kiss

Var første skikkelig rockelåta jeg hørte. Blir aldri lei!!!

 

Dang!!! – Sociopathfinder (Album, 2021)

 

Dang!!! – Black Vultures (Singel, 2021)

 

Dang!!! – Long Gone Misery (Singel, 2021)

 

Dang!!! – Manic Possessive (Singel, 2021)

 

Sjekk også:

Dang!!! – Long Gone Misery & Manic Possessive (Ferske spor uke 37/2021)

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle. Vi kunne tatt med mange flere relaterte saker, men det er bare å søke her på Deichman musikk så finner du resten.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 20 andre abonnenter