Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 3. april 2022

Konsertanmeldelse – The Weather Station: Suveren klimarapport fra Blå

Det var en overveldende sterk opplevelse å se The Weather Station live på Blå i Oslo torsdag 31. mars. Musikalsk kraftfull og detaljrike ornamenterte låter i spekteret folk, softrock og jazz. Fremført foran et fullt konsertlokale med musikalsk brillians, sikkerhet og mangfoldig stemmekraft, samt spilleglede og patos, tross at de måtte eksperimentere litt med besetningen da keyboardisten hadde blitt sittende fast i Tyskland noen dager tidligere på turneen i covid-karantene.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Ådne Evjen

Gleden over igjen å få besøk av kremen av internasjonale artister sammen med flere utsettelser av konserten gjorde at forventningene er spent himmelhøyt i forkant, og det kanadiske bandet innfrir sånn til de grader og gjør meg til en enda større fan enn det jeg var tidligere. Det er lenge siden sist jeg kunne oppleve noe så fint. Der og da kunne jeg ganske enkelt ikke få nok av musikken til Tamara Lindeman og hennes medsammensvorne.

Tamara Lindemans låter spenner over et vidt spekter og besitter en slags nerve av nødvendighet, inderlighet eller tilstedeværelse som er sjelden. Man kan også så vidt skimte eller ane i hennes karismatiske, men relativt lavmælte og tilbakeholdne fremtreden, med unntak av noen danseøyeblikk her og der – hun har bakgrunn som skuespillerinne i ungdommen.

Det tilknappede håret i en bob og den frakkaktige kåpen gir ihvertfall undertegnede assosiasjoner til teateret og dramaet, men det er den oppfinnsomme og lekne musikaliteten og det sterke formidlingsbehovet som virkelig griper og fanger. Stemmen hennes er en juvel der hun veksler mellom en tørr dyp bariton og en svimlende lys sopranstemme, og hun har funnet musikere verdig de møysommelig arrangerte og komponerte låtene. Det klinger organisk finstemt, aldri tilgjort, samtidig kan det være både storslagent og mer lavmælt. På samme tid finnes det plass til en rekke frekke detaljer og mer eksperimentelle momenter fra det utsøkte bandet hun har med seg på denne turneen, som gjør det vibrerende spenstig.

Låtene spenner fra pianoballader, folk, softrock, krautrock, new wave/no wave, jazza sekvenser til ganske så utagerende rock, lekende eller funky shuffle disco (!) – eklektisk sammenflettet til et oppfinnsomt og levende uttrykk. Musikalsk kan det tidvis ha likheter med både Fleetwood Mac i deres glansperiode og Joni Mitchell, Joanna Newsom, U.S. Girls, Roxy Music, Future Island eller Kate Bush når The Weather Station nærmer seg kunstpopen, men tekstlig er det en helt annen verden med hennes oppriktige dyptfølte engasjement for kloden vår og den pågående klimakrisen.

Det er stor variasjon og dynamikk i musikken, som kan veksle i sinnsstemning, tempo og energi både innenfor en enkel låt og mellom de ulike melodiene. Hun liker å piske opp stemningen for så å bryte det hele ned til et mer lavmælt stemningsfullt leie.

Hun snakker ikke veldig mye, men når anekdotene kommer, er de meningsfylte og underholdende og bryter distansen eller isen som er mellom sal og scene (om den noen gang var der), som når hun forklarer at de utvandrede engelskmennene i Australia savnet skjæren så mye at de like greit ga samme navnet til en annen fugl, som ikke en gang er beslektet med denne europeiske fuglearten.

Eller når den kanadiske sangerinnen drar en analogi mellom røykleggingen på scenen i murbygget, som utgjør spillestedet ved Akerselva i Oslo til tåke eller morgendis, og forklarer sin sorg, redsel og engasjement for den flotte naturen vi fremdeles har, men som blir stadig mer truet.

Hovedfokuset på settlisten ligger naturlig nok på fjorårets magiske karrierehøydepunkt, femtealbumet «Ignorance»,  og ikke så mye på den ferske tvillingplaten «How Is It That I Should Look at the Stars», men mot slutten får vi også en inspirert versjon av gjennombruddslåten «Thirty» fra det selvtitulerte albumet .

Trommisen Evan J Cartwright – slipper snart sitt solo-debutalbum på Idée Fixe Records – som for anledningen har stått for oppvarmingen med en slags singer/songwriter-musikk inspirert av Paul Simon, fremført med vokal og gitar, akkompagnert av et særdeles eksperimentelt blåserakkompagnement fra Lindemans saksofonist og klarinettist Karen Ng på den siste låten, da den egentlige oppvarmeren Aoife Nessa Frances måtte kaste inn håndkleet grunnet sykdom i siste liten, er ankeret, og drivende god som sådan, enten han benytter pauker, eller stikker.

Nevnte Karen Ng, multiinstrumentalist, men mest kjent som saksofonist, som har spilt mye improvisert og funkmusikk ved siden av å ha vært med artister som Andy Shauf og Do Make Say Think, er en kilde til smittende glede med sine voldsomme klarinett- og saksofon-utblåpsninger, og når hun leende godlynt tar oppgaven med å fylle ut med keyboard der det trengs når Lindemann ikke selv kan ta på seg den oppgaven.

Lindemann selv har en følsom, introvert, jordnær, menneskelig tilstedeværelse og et brennende engasjement uten å være pådyttende eller belærende. Historiene ligger skrevet mellom linjene. Gitaristen Will Kidman, som en del  vil kjenne fra finfine Constantines, bidrar med mye spenstig, energisk gitarspill, og henter også frem noe Sonic Youthske klang-eksperimentering med en pauke dradd gjennom strengene på en låt.

Det føles som om låtene løftes et hakk i denne liveutgaven, som om de blir enda mer euforiske og tiltalende.

Da vi ankom lokalet var det en oppfordring om å ta på oss ansiktsmasker fra en liten bunke vi kunne forsyne oss fra. Det viser seg også at pandemien har spilt inn på denne konserten da den vanlige keyboardisten noen dager i forveien var strandet i Tyskland i covid-karantene .

Høydepunktene er mange, «Separated», «Parking Lot» og «Robber» er alle fine inspirerte øyeblikk, det samme kan sies om låten «Ignorance». Under «Robber» står stemningen i taket og vi gisper med øynene. Hvilken utrolig flott låt det er! Den svever, bølger og når et vanvittig klimaks av storslagenhet og rytmer, etter en forsiktig start med lette cymbalslag, før det dras ned igjen i en slags sorg over hvordan man har latt seg lure til å være med på å ødelegge den flotte naturen. Duetten «To Talk About» fra «How Is It That I Should Look at the Stars», som hun gjør med gitaristen Will Kidman, er også en fornøyelig stund som bidrar til utvide spekteret enda litt til.

Musikk blir levert med en presisjon, detaljrikdom som begeistrer og får meg allerede neste dag til å glede meg til neste mulighet til å oppleve bandet live, da gjerne med den originale keyboardisten på plass. Kort sagt, en konserttriumf vi var meget glade for å få med oss.

 

Sjekk også:

The Weather Station – Ignorance (Deichman: Årets album 2021, David og Jan-Olav)

The Weather Station – Better Now (Ferske spor uke 39/2021)

The Weather Station – Heart (Ferske spor uke 6/2021),

The Weather Station – Robber (Ferske spor uke 43/2020)

The Weather Station – Album: The Weather Station (Musikalske sidespor – uke 42/2017)

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 25 andre abonnenter