Konsertanmeldelse: Fontaines D.C.: Brennende poetisk post-punk på Vulkan Scene

Post-punkens nye fanebærere Fontaines D.C. overbeviste da vi endelig fikk oppleve dem live på Vulkan Arena fredag 1. april med en brennende energifylt opptreden. Solide, fokuserte melodier og drivende rytmer ga gjenklang av både noe høytidelig og en form for råskap. Dublin-kvintetten og deres karismatiske sanger Grian Chatten er både kule og cocky der de kobler sammen oppriktig poetisk rockelyrikk fra virkeligheten med storslagen, drivende rock.

Tekst & foto: Jan-Olav Glette

Etter å ha tatt seg noen halvlitere og shottet de lokalt komponerte  shottene – av Ole Øvstedal -«Sunburned Hand of the Man» under Mokris kakefest for å feire albumet «Heart Change» på Revolver tusler kvintetten ned og bort på Vulkan på skrå over gata fra Mathallen, hvor vi da allerede befinner oss i et utsolgt lokale.

Revolver var, som opplyste lesere vil vite, stedet hvor karene, som møttes på musikk college i Dublin, hadde sin bejublede norske konsertdebut 31. januar 2019. Så fulgte den etter sigende noe skuffende fremtredenen deres på Øyafestivalen 8. august samme år. Til sommeren er de tilbake torsdag 11. august i Tøyenparken under Øyafestivalen samme dag som heltene Nick Cave & the Bad Seeds og blant andre Parquet Courts, Jarv Is…, Porridge Radio, og forhåpentligvis revansje- og spillesugne overfor festivalpublikummet til Øya. Det var ihvertfall et selvsikkert og innkjørt band som viste seg på klubbscenen Vulkan Scene fredag kveld, drivende gode og med lysende kraft, selv om konserten neppe går inn i historiebøkene blant det aller ypperste vi har sett på den scenen. Men det var fint og inspirerende nok til å forgylle en kald tidlig vårnatt.

Den stikkende og dynamiske post-punkeren «A Lucid Dream» drar i gang ballet på småpsykedelisk vis, etter at de spennende shoegaze post-punkerne Just Mustard har varmt oss godt opp. Dublin-kvintetten entrer scenen i løpet av sekunder, så fort introlåten med Nick Cave & the Bad Seeds er ferdig.

Den hardtslående «Televised Mind» fra debuten «Dogrel», som ble kåret til årets album både av Rough Trade og BBC Radio 6, kåret til Best Breakthrough Act of the Year i Q magazine og nominert til Mercury Prize med mer, er neste ut, før tittelsporet fra andrealbumet.

Endelig er de her for første gang etter at det Grammy-nominerte andrealbumet «A Hero’s Death» var ute, og 22. april kommer det tredje i rekken; «Skinty Fia». Salen er i stor grad fylt opp med fans, men noen nysgjerrige har også lykkes med å skaffe seg billett og adgang til denne seansen, og lar seg villig overbevise underveis.

Så er de i gang. Vi får smake på alle sidene av bandets musikalske karakter. Den gallopperende og The Clash eller The Libertines inspirerte «Sha Sha Sha» er fjerdelåt ut, før vi får årets beste låt «Jackie Down the Line», og den depressive favoritten «I Don’t Belong» følger. Men etter det flater det ut noen hakk, før det igjen løfter seg mot slutten av grunnsettet med «Big» og «Hurricane Laughter».

Svetten sitrer og stemningen løfter seg i taket når Chatten loser oss inn i sin verden med nevnte «Big», til en trang barndom i et Irland som sliter med å kvitte seg med fortiden og preges av trangsyn og rusmisbruk, men som han, det lyriske jeg-et, jobber med å finne sin plass i, og er i ferd med å skrive om og gjøre til sitt eget domene.

Dublin in the rain is mine
A pregnant city with a catholic mind
Starch those sheets for the birdhouse jail
All mescalined when the past is stale, pale
Dublin in the rain is mine
A pregnant city with a catholic mind
Slick little boy with a mind of Ritz
Pulling that thread for the next big fix, this

Ekstranumrene blir litt antiklimaks etter avslutningen med den strålende ølsvingende begerlåten «Boys in the Better Land», men det er artig og modig å ende det hele med en helt fersk låt, vi ikke har hørt før, i form av «Nabokov», etter albumkuttet «The Lotts», som med sin syrete, seige The Cure-aktige karakter fra førsteplata åpnet ekstranumrene.

Kvintetten oppviser sprudlende, ukontrollert, skarp, bisk, rullende, anthemisk, heslig rock. Det er en herlig blanding av det oppkjeftig frenetiske, arbeiderklasse vemod og galskap vi får være med på. Frontfigur og vokalist Grian Chatten, som i utgangspunktet var en mer sjenert og introvert personlighet, er i ferd med å finne og fylle rollen som rockestjerne og midtpunkt. Han inntar og eier lokalet, og etterlater de andre bandmedlemmene som ganske anonyme støttespillere tross at de også egentlig er ganske bevegelig tilstedeværende. Det er veivende, virvlende armer og løping hit og dit på scenen. Det er også henging over, og hytting med, mikrofonstativ. Engasjement og tilstedeværelse selv om han også kan se noe mutt og tverr ut i blant.

Det er dybde og en nerve, som beveger og gjør at vi både identifiserer oss med og blir glade i denne kvintetten. Dublins stoltheter er også i stadig musikalsk bevegelse, og det er vel egentlig en fin ting. Nå er de på vei mot et mer dempet trist landskap noen steg til siden av post-punk notabilitetene The Cure og landsmenn som Virgin Prunes, men det kan tidvis også grense opp i mot U2 på deres mest oppblåste stadionaktige, som vi liker mindre.

Bandet lykkes med å skape en følelse av felleskap gjennom de bibelske, smått euforiske tekstene og sin likefremme utstråling. Den verkende følelsen av lengsel etter hjembyen Dublin, som Chatten uttrykker, og den irske sjelen i det hele er også del i dette halvt katolske svulmende religiøse, halvt sosialistiske samkvemmet eller det å møtes over noen pints på den lokale puben.

Historier om irsk oppvekst, nasjonal identitetskrise, strevsomme tenår treffer, og rent musikalsk fungerer det også tålig greit selv om de aldri egentlig briljerer eller utfordrer. Det er mer snakk om catchy fint driv og frenetisk eufori, som er energigivende og funksjonell.

Mange av låtene karakteriseres av et voldsomt tempo og føles som om de går kjappere enn studioversjonene.

Det er noe tidløst ved bandets musikk. Låtene er slitesterke (uten unødvendig ornamentikk) og tåler godt å høres tre år etter at «Dogrel» gikk på konstant repeat. Det de gjør, er en slags historiefortelling fra samtiden over et dobbeltløpet gitarangrep med romlige trommer.

Det føles som de snakker til og for oss.

Måten bass og gitar spiller opp i mot hverandre er herlig. De viderefører arven etter tidlige post-punk band som The Chameleons, men lykkes også med å bringe inn noe nytt. Noe av det rytmiske trøkket med bass og trommer på enkelte låter skal være direkte inspirert fra breakbeatsa til The Prodigy. Attityden til frontfiguren Grian Chatten er mer hentet fra Madchester-æraen med figurer som Ian Brown eller Liam Gallagher, eventuelt kan vi gå helt tilbake til post-punk pioneren Ian McCulloch i Echo & the Bunnymen, men iren er ikke spesielt pratsom mellom låtene. Han lar rockepoesien tale for seg selv, og oppildner heller publikum med virvlende, veivende armer, som tidligere nevnt, og hurtige bevegelser på scenen med hodet litt på skakke når han synger. Det han formidler virker ekte og autentisk, og korresponderer godt med oss i salen enten det er The Clash rock eller mer anthemiske låter.

Det lyriske landskapet de tegner opp er gjenkjennelige (og noe av hemmeligheten), ikke minst for oss som har bodd i Dublin og kjenner til bydelen The Liberties, også skildret av den norske omstreiferen Kristin Vollset ‘a la The Music Slave. Murrende gategutter, grasiøs poesi smeltet sammen i noe større i en slags arv etter William Butler Yeats, Girl Band/Gilla Band, The Pogues, Virgin Prunes, U2 og James Joyce. Det er noe monolittisk, monotont ved den ofte høyrøstede stemmen til Chatten, men det fungerer og kler musikkens uvørne stil. De strittende, intenst brennende gitarene taler språket om levd liv. Stolt klagesang og storslagen melankoli. Svulmende atmosfærisk og kraftfullt.

Settlisten er kanskje noe overraskende konsentrert rundt debutalbumet «Dogrel», hvor av halvparten av låtene er hentet fra, men det er jo kanskje også greit at publikum kjenner låtene vi blir servert for den kollektive atmosfæren og stemningen.

Andrealbumet «A Hero’s Death» og det kommende albumet «Skinty Fia» tilegnes fire hver.

Alt i alt var det altså en passelig fin og energisk aften, om enn vi aldri helt var der at vi glemte oss selv, hyttet med never eller kastet oss ut i dans foran scenen, men noen av de andre tilhørerne lot seg virkelig rive med. Vi ble stående mer avmålt klappende litt lengre bak i lokalet med et fornøyd smil.

Deichman musikk kommer gjerne tilbake og ser de på Øyafestivalen i sommer eller en større klubbscene etter det. Da har vi også fått tid til å bli kjent med hele «Skinty Fia», som altså gis ut 22. april på Partisan Records.

Sjekk også:

Fontaines D.C. – Jackie Down the Line (Ferske spor uke 4/2022)

Fontaines D.C. – You Said (Ferske spor uke 32/2020)

Fontaines D.C. – I Don’t Belong (Ferske spor uke 24/2020)

Fontaines D.C – A Hero’s Death (Ferske spor uke 18/2020)

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog