Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 17. april 2022

Ola Kvernberg: Glødende progressiv jazzelektronika

– Spellemann er jo fremdeles noe som de fleste i Norge ennå vet hva er, og all den tid man vil øke bevisstheten rundt prosjektet sitt så er en anerkjennelse herfra gull verdt mot både publikum og arrangører. Og så er det jo rent faktisk mangfoldige fagkyndige som har sittet og vurdert et utall plater, veid og funnet akkurat vår plate god nok til en nominasjon, sier Ola Kvernberg, som med albumet «Steamdome II:The Hypogean» på Grappa Musikkforlag AS er nominert som årets beste utgivelse i Alternativ pop/rock sammen med Frøkedal & Familien: «Flora» (Fysisk Format), Orions Belte: «Villa Amorini» (Jansen Records) og girl in red: «if I could make it go quiet» (world in red / AWAL Recordings Ltd). Albumet er også en av fire kandidater til å bli Årets utgivelse sammen med Gabrielle: «Klipp Meg I Ti Og Lim Meg Sammen» (Snill Pike / Universal Music As), Stig Brenner: «Hvite Duer,Sort Magi» (Nora Streams / Sony Music) og  girl in red: «if I could make it go quiet» (world in red / AWAL Recordings Ltd).

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Marthe Amanda Vannebo

Ola Kvernbergs album «Steamdome II: The Hypogean» er en skive vel verdt all viraken og oppmerksomheten. Å lytte til instrumentalverket er en berikelse i all sitt mangfold av lyder og klanger. Filmatisk, stemningsfull, rytmisk drivende, behersket og kontrollert, glødende eller heseblesende, folkemusikk, elektronika eller progressiv jazz, og også afro beat og klassiske musikkstrekk.  Musikken er suggererende intensiv og lavmælt kontemplativ om hverandre uten at variasjonen eller spennet noen gang føles unaturlig eller satt. I stedet så skinner det igjennom en inderlig formidlingsglede og musikalsk spontanitet, som er gripende for oss som lytter.

Her forteller bandleder og multiinstrumentalist Ola Kvernberg om det musikalsk ekspansive prosjektets stadig viktigere posisjon i hans liv og om musikalsk tilstedeværelse og inderlighet, hvordan Steamdome vokste frem og om den sterke inspirasjonen fra Todd Terje.

Hva er tanken bak Steamdome og hvordan kom Steamdome og Steamdome II i gang?

Steamdome var opprinnelig et bestillingsverk til Jazzfest og Molde Jazzfestival i 2016. På dette tidspunktet hadde jeg lagt ned mitt faste band, Ola Kvernberg Trio, som hadde vært mitt «working band» (jazzspråk for fast prosjekt) i forskjellige varianter siden 2002. Etter jeg begynte med filmmusikk i 2009 så fikk jeg veldig feeling på større prosjekter, og mer detaljert komposisjon, noe som etter hvert leda til Liarbird (2010) og The Mechanical Fair (2014). Begge disse to prosjektene leda på mange måter direkte til tilblivelsen av Steamdome – jeg eksperimenterte med symbiosen mellom klassisk, jazz, folkemusikk og rock. En av tingene som grunnleggende skiller Steamdome fra forgjengerne er musikerne – jeg ville prøve å bli kjent med nye folk, og ikke bare folk fra «mitt» jazzmiljø. I 2015 oppdaga jeg Todd Terjess magnum opus «It’s Album Time» og tilfeldigheter og en litt ubeskjeden Askeladd-mail til Terje la grunnen for at jeg kort tid etter fikk være vikar på noen konserter med «The Olsens». Jeg ble uutgrunnelig fascinert av hans evne til historiefortelling gjennom musikken, og den voldsomme responsen fra publikum. Det ble en sjokkarta påminnelse om en av de viktigste drivkreftene jeg har hatt til å drive med musikk – at det skal være gøy, med alt det innebærer. Så Steamdome er et ønske om det, å få et helt klubbgulv til å smelte sammen med oss på scena i et stort fosskok.

Etter den overveldende responsen på Steamdome (I) – et slags kommersielt gjennombrudd kan man kanskje si, så kjente jeg heldigvis at et oppfølgeralbum ikke nødvendigvis var noe fremmed tanke. Den eneste kilen mellom meg og en eventuell oppfølger var at jeg de siste 10 årene har spesialisert meg på å lage tidsavgrensa prosjekter, bestillingsverk eller filmscore, hvor jeg kunne starte på null og skape et timeslangt verk til plate og konsert, med all energi og alt fokus på en, kanskje to konserter. Men etter de mange og lange konsertene vi har gjort de siste årene hadde jeg allerede begynt å betrakte Steamdome som sin egen referanse, en (for meg) ny metode å lage musikk på, så da løsna det fort. Kjernen i Steamdome, og det meste jeg har hatt musikalsk kick av gjennom livet – er rytmen. Dette ble også den eneste dogma jeg tok med meg inn i Steamdome II. Utover dette har jeg lært meg å fjerne «selvet» fra skapelsesprosessen – jeg anser min rolle mer som en arkeolog. Jeg skal ikke finne opp noe, jeg skal bare finne de. Det hjelper selvsagt å ha drevet jævli lenge med innmari mye forskjellig musikk, det gir gehøret gravitasjonskrefter – hvis du i 12. time har kommet opp med noe som nesten er noe, så hjelper det deg å fylle inn resten.

Hvilket forhold har du til dampveivalser?

Jeg har ikke noe forhold til dampveivalser.

Når og hvordan oppdaget du musikk og hva gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

Siden jeg er vokst opp i en musikerfamilie har jeg egentlig ikke noe bevisst minne av å ha oppdaga musikk – jeg var visst 3 år da jeg begynte å spelle fele med mamma som lærer, og fikk bli med å spelle løse strenger med husorkesteret. Lidenskapen derimot har alltid vært tett knytta til mestringsfølelsen. Jeg oppdaga at jo flinkere jeg ble til å spelle, jo lettere var det å spelle med andre. Og selve lidenskapen kan sies å være oppdagelsen av at musikken overskrider alle andre regler vi omgir oss med som mennesker – man kan i prinsippet lage jævli bra musikk selv med sin verste fiende. Og da blir det jo rart å være fiender etterpå! Og musikken kan romme et uendelig antall flere følelser enn vi har ord for. Musikk er kanskje det fredeligste menneskeheten har funnet på.

Hvilken musikk var du omgitt av i oppveksten?

Fattern hadde en betydelig samling Deutsche Grammofon-vinyler, så av innspilt musikk utgjorde dette brorparten av det vi hørte på. Men mora mi kommer fra en stor folkemusikerslekt, og bestefaren min Peter L. Rypdal var komponist med en stor katalog slåtter, hvor særlig bruremarsjene den dag i dag spelles på kappleiker osv. Vi er fire søsken og begge søstrene mine ble profesjonelle musikere – Jorun Marie (f. 1979) ble folkemusiker med fele som hovedinstrument og Kari Johanne (f. 1972) ble klassisk pianist. Både jeg og Jorun Marie gikk i lære hos den fantastiske pedagogen Jasminka Penjin, som flytta fra Serbia på seint 80-tall. Hun endte opp med å skape en ny tidsregning av strykere ute i havgapet Hustadvika (tidl. Fræna) der jeg vokste opp. Så man kan trygt si at folkemusikk og klassisk dominerte oppveksten min. Jazzen var noe jeg oppdaga selv senere i tenåra, og som alle trassige kids måtte jeg selvfølgelig satse på det jeg hadde funnet selv..

Hvorfor fele?

Tradisjon. Mora mi er felespeller, og på morsida hadde det vært felespellere i alle ledd. Selv om jeg også gikk i kulturskolen på piano i noen år så var jeg kommet så mye lengre på fele at det vel egentlig aldri var noe bevisst valg fra min side.

Du er en multiinstrumentalist. Hvilke fordeler gir det deg som kompositør og musiker og hvordan har det vært nyttig med Steamdome?

Det å traktere flere instrumenter er et ekstremt nyttig kompositorisk verktøy i seg selv. Det kommer jo an på hvor man legger lista for å si at man trakterer et instrument, men kombinert med dagens studiomuligheter så kan man jo få til mer eller mindre det man vil, bare med litt tålmod og litt skills på det innspellingstekniske. Ved å se på åssen f.eks. fela har vært brukt, særlig i folkemusikktradisjoner verden rundt, men også i det klassiske repertoaret, har jeg blitt mer bevisst på hvilke «superkrefter» et instrument kan ha. Det handler oftest om idiomatikk: det som ligger naturlig på et gitt instrument vil også ofte låte best – og nesten uten unntak mest. Når jeg har fikla litt med de aktuelle instrumentene kan jeg gjøre flere bevisste valg i stedet for å bare si «spell noe tøft på det her» til musikerne. Det er ikke noe motsetning mellom dette og det faktum at samme musiker rent faktisk kan spelle noe tøft på det der, men det hjelper på motivasjonen for å tilbringe måneder i skrivehula for å prøve å finne ut andre måte å stable ellers kjente elementer oppå hverandre, uten at det høres ut som den ene eller andre sjangeren.

Har du noen favorittfiolin, viola, orgel, piano, gitar, cello, forsterker, pedal, effekt eller mikrofon? I så fall hvilken og hvorfor?

For tida har jeg dilla på kirkeorgel. Et innmari upraktisk instrument å ha dilla på, for jeg har bare prøvd et ekte kirkeorgel en gang, og det var Steinmeyerorgelet i Nidarosdomen. Så nå driver jeg og lurer på åssen jeg kan få spelt på det igjen. Kirkeorgelet har jo alt, fra den svakeste, vevreste fløyta til en massiv supernova av lyd. Ellers har jeg de siste 15 åra vært veldig glad i bratsjen og ofte foretrukket den foran fela. Fela er på godt og vondt et utprega solistinstrument, det skjærer gjennom et lydbilde og tar plass på toppen. Bratsjen er mer sympatisk, både for ører og som ensembleinstrument. Men den virkelig store, nye kjærligheten min siden Steamdome II har jo vært synthen. Jeg har gravd meg høvelig langt ned i det de siste 2 åra, men jeg vet at 99,9% gjenstår før jeg kan kalle meg en ekte synthist. Jeg har en Novation Summit, en veldig modulær og omfattende synth, og et perfekt utgangspunkt for nerding.

Har du hatt noen musikalske forbilder eller mentorer som har vært viktige? I så fall hvem og hva har du lært av dem?

Jeg nevnte vel allerede Jasminka Penjin, min felelærer i kulturskolen i Fræna i snart 10 år. Ho er virkelig grunnen til at jeg kan spelle fele i dag. Ho kom fra Beograd og var vant til at ungene øvde timesvis pr. dag. Musikk var jo seriøst opplegg – man dreiv ikke og tulla med det! Og så kom ho til Fræna og møtte den bortskjemte klompen her, som bare ville stå lutrygga og spelle slåtter med gamlekara på kappleik og få applaus. Ho la inn en voldsom innsats for å få opp nivået mitt, dro hjem til oss og øvde med meg på fritida si. Satsa som faen.

På jazzlinja i Trondheim var det John Pål Inderberg som var den viktigste for meg. Han lærte meg at det alltid finnes flere lag å lete i. «Æ sjer at du hørre» pleide han å si, når vi leita etter dur- eller moll-ters i en Keith Jarrett-akkord med det som hørtes ut som begge albuene på pianoet, og jeg etter ørtende gjennomlytt fikk en litt spastisk rykning da jeg faktisk hørte en dur-ters inni der. Han lærte oss at dette er jobben vår – vi kan også bli revet med følelsesmessig, nyte musikk og alt det der, men det er ikke jobben – jobben vår er å forstå det: «Syng det! Spæll det!» Publikum kan nyte det – vi skal forstå det, og mestre det. Musikk er en jobb.

I tillegg vil jeg nevne Stian Carstensen, som sikkert mange kjenner som en humoristisk virtuos, men som i virkeligheten er så uendelig mye mer enn det. Mange har fått øyne og øre opp for det nå som «Musical Sanatorium» kom ut, et verk han brukte 5 år, et samlivsbrudd, en psykisk klikk og et heidundranes comeback på å lage. Han er dessuten det mest levende eksemplet på det John Pål beskriver. Men det som skiller han fra andre musikere er at absolutt alt han noensinne har konsumert legger seg i hurtigminnet – ingen treig spinndisk må startes opp og søkes på der, det spretter ut på et nanosekund. Det gjør han til musikkhistoriens største improvisatør.

Hva er det som skiller Steamdome med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming fra andre band og prosjekter du er og har vært aktiv i, som Amigo Tom, Grand General, Ingebrigt Håker Flaten Chicago Sextet, Ingebrigt Håker Flaten Quintet, Kirsti, Ola & Erik, Ola Kvernberg Trio, Trondheim Jazz Orchestra, Hot Club de Norvège, og hva har du tatt med deg fra de andre prosjektene hit?

Alt påvirker alt, og det er med en viss ambivalens jeg «roer ned» frilanstilværelsen for å satse mer på skriving, Steamdome og familien i disse dager. Jeg vet jo at alle disse prosjektene har formet meg og inspirert meg, så jeg prøver å holde frilanstilværelsen i live med å takke ja til et og annet prosjekt hvor jeg føler meg på gyngende grunn, og hvor jeg ikke er premissleverandør. Det er både viktig og gjør godt å få litt musikalsk juling innimellom.

Jeg har vel vært innom de fleste typer band sånn sett, og alle «styresett» har jo sine fordeler og ulemper – alt fra fullt anarki via demokrati til en sjelden gang fullstendig diktatur. Men det som alltid blir en måleenhet på hvor bra resultatet blir, er eierskapsfølelsen til de som er med og speller. Dersom man ikke oppnår det, blir ethvert prosjekt bare noe nok en jobb, og mangelen på kollektiv ambisjon gjør resultatet pregløst, og bandet faser enten ut eller blir prioritert bort av musikere som ikke lenger har noen aksjer i det. Akkurat nå liker jeg å være en ganske detaljert premissleverandør for Steamdome, og jeg er priviligert med rutinerte ringrever – som lar meg få prøve en teit idé først. I bytte mot denne tilliten må jeg være ydmyk nok til å ta innover meg når den ideen ikke funker. Et band må aldri være et ekkokammer.. Samtidig er jeg helt avhengig av eierskapsfølelsen til musikerne, derfor bruker vi mye tid fra min
opprinnelige idé til det endelige resultatet. Alle musikerne er avhengige av å rive seg fra fortøyningene for å kunne løfte blikket og høre/kjenne helheten. Da blir musikken best.

Hva kjennetegner musikerne du har tatt med til dette prosjektet og hva bidrar de med?

Djembe, bongos, tambourine, trommer – Martin Windstad

Martin er den proffeste av oss. Han er systematisk og metodisk, og lærer seg instrumentene akkurat slik de skal læres. Det er utrolig inspirerende å høre åssen han kan grave fram en variant av en perk-figur fra kartoteket sitt, naile det på første take og så låter det liksom bare sånn «m-hm». Sånn måtte det jo være. Han har også en vanvittig fartstid i utallige band, og har en uegoistisk måte å angripe musikken på.

Trommer – Olaf Olsen

Olaf er kunstnern. Han har et vanvittig håndverk, men han har en innmari vilje til å rive alt fra hverandre i søken etter noe anna. Hele touchen og beatet hans holder trommeavdelinga samla.

Trommer, pandeiro, tambourine, percussion – Erik Nylander

Erik er min «våpenbror» og medsammensvorne, også på produsentsida, de siste 10 åra. Vi har vært yin og yang i skapelsen av Steamdome helt fra starten, i likhet med prosjektene før disse. Erik er jo enebarn, og dette er muligens noe av grunnen til at han ikke kunne gitt mer faen i konvensjoner enn det han gjør. Alt han speller låter originalt og annerledes. Og han har den mest fin-tuna anti-konvensjonelle radaren jeg vet
om.

Elektrisk bass, elektrisk gitar – Nikolai Hængsle

Niko er en fantastisk produsent, og speller bass på den måten som om en fantastisk produsent fikk bestemme. Han har en uuttalt musikalsk selvtillit som er så skjært ut i stein at om jeg føler at bandet hangler så kaster jeg et blikk på han. Hvis luggen ligger som den skal og cool-face er på så vet jeg at alt henger sammen. Da er det bare å gønne på. Han har heller aldri mista cool’en før, så etter hva jeg vet har bandet aldri hangla, haha!

Elektrisk gitar, pedal steel gitar – Øyvind Blomstrøm

Øyvind er estetikern. Han tilfører Steamdome en vakkerhet som gjør det mulig for oss å unnslippe den her macho tøff-tøffesen som vi kanskje kunne endt opp med. I likhet med de andre har han også et vanvittig bibliotek av musikk oppi hodet sitt, og kan ta musikalske valg som tjener musikken optimalt samtidig som han styrer unna klisjeer og pastisj. Det hjelper også selvsagt at han er en virtuos på instrumentenesine. Og han var opprinnelig trommis!

Elektrisk orgel [HX3 / Hammond Organ], Synthesizer [Bela Custom Synths], Effects – Daniel Buner Formo

Professor’n! Daniel er en gåte. Han har et vanvittig overskudd, ikke bare som organist / tangentspeller, men med et hav av kunnskap og forskning som bobler under. Det gåtefulle her er at han ikke nødvendigvis trenger å vise det fram. Jeg tror egentlig at Daniel fant Higgs Boson uti garasjen en kveld, lenge før CERN, antagelig med et lavt, selvtilfreds knegg før han gikk inn og smurte kveldsmat til kidsa. I Steamdome har vi likevel fått tilgang til mye av denne galskapen, og utover et og anna solistisk utbrudd så representerer det limet som lydbildet til enhver tid trenger.

Fretless gitar [Akustisk] – Cenk Erdoğan (Han har også komponert bonusporet «Misty Light»)

Cenk er en fantastisk gitarist fra Tyrkia. Jeg har vært fan av han i mange år, og mota meg opp og spurte om han ville gjøre et bonusspor til Steamdome II-vinylen. Han speller fretless, akustisk bariton gitar, og har et tonespråk med mye mikrotonalitet. Det låter magisk.

Vokal  – Kirsti Huke

Kirsti har vært min studiokompis i 10 år og vi har jobba sammen like lenge. På plata har jeg en låt som egentlig like gjerne kunne vært en sang (med tekst), men albumet som helhet ville fått en for krapp venstresving om dette ble introdusert som avslutningssporet. Kirsti er også den av vokalistene jeg kjenner som med stemmen sin på mange vis er en instrumentalist – ho kan gjøre en ordløs sang om til en fortelling. Løsningen ble at ho blir introdusert på andre vers av «Diamondiferous» og sang inn et helt kor-arrangement på siste refreng.

Elektrisk bariton gitar – Stian Carstensen

Stian fortalte jeg jo om litt over her, men han har også vært en veldig viktig sparringspartner på dette albumet. Jeg har sendt han mine edits og fått råd og tips tilbake. Akkurat i dette tilfellet mente Stian at det burde være el-bariton på høydepunktet på tittelsporet «Hypogean» – så han spelte det inn og sendte det på mail til meg. Det var bare å smelle rett inn i mixen.

Fortell om endringene i bandbesetningen og lydbildet mellom Steamdom» og Steamdome II: The Hypogean.

Hele Steamdome ble i stor grad spelt inn live i studio på Ocean Sound Studio, og selv om jeg hadde en lang periode med etterarbeid, klipping og overdubs osv., så er nok hele denne skiva mer jam-prega. Det er også lite utprega elektroniske elementer på denne skiva. På Steamdome II fikk trommemaskina, synthene, sequensere og generelle produksjonstekniske elementer mye større plass. På Steamdome II smelta komposisjon og produksjon sammen.

Hvorfor valget av albumtittelen Steamdome II: The Hypogean?

Steamdome (I) var på mange vis en analogi på selve togreisen, og hele den abstraherte reisen foregikk på land. Mot slutten av albumet kommer «Through the Mantle» (gjennom jordskorpa) og det inspirerte meg til å la reisa fortsette under jorda. «Hypogean» er en betegnelse på organismer som lever under jorda, og hele denne reisen foregår nedi der. Tittelen inspirerte meg også til gjøre meg litt tanker rundt tekstur-lyden av synthbassen sammen med bassen til Niko som har unektelig en «jordlig» karakter. Hør f.eks. «Carbonado».

Her er noen stikkord som jeg vil at du skal si litt om forholdet til og om hva de kan fortelle om Ola Kvernberg og Steamdome II: The Hypogean.

Ennio Morricone

Morricone er, etter min mening, ved siden av John Williams, den største filmkomponisten som har levd. Morricone kunne lage en tidløs melodi, faktisk så tidløs at musikken etter hvert har «overlevd» filmene, og musikken er det man husker. Det er litt av en lakmustest bestått.

Folkemusikk

Folkemusikken er jo på mange måter den opprinnelige popmusikken. Av folket, for folket. Det at den har vært så integrert i folk sine liv gjør at institusjonaliseringen av den ofte kan framstå kunstig – at man skal sitte på lang avstand og høre på det, i pene klær i en konsertsal. Jeg ser på folkemusikken som den opprinnelige icebreaker.

Filmmusikk

Filmmusikk har for meg vært utrolig formativt for alt jeg gjør. Du har på den ene siden en oppdragsgiver, en regissør eller produsent, og hen har ønsker for hvordan en historie skal fortelles. Prosessen med å score består av å se på bildene, skyte fra hofta, og misse blinken, for så å måtte gå tilbake til null. Når man endelig treffer, og alt sitter, så kommer likevel flere runder med revisjoner ettersom filmen endrer seg, og ting kanskje klippes om igjen for ørtende gang – og man må nok en gang revidere scoret. Det gjør at eierskapsfølelsen står i stor fare for å glippe, at man har hala og knadd så lenge i noe at det mista sin opprinnelige kvalitet. Største lærdommen jeg har hatt er derfor å ha staminaen til å stå løpet ut. Når jeg lager egen musikk prøver jeg å være min egen regissør eller produsent, og piske meg sjøl tilbake på arbeidsbenken hvis jeg ser noe er for banalt løst eller for uoriginalt. Det er ganske deterministisk egentlig – og å fjerne det nevnte selvet fra hele prosessen, og kanskje unngå å bli følelsesmessig nedbrutt av det hele. Den beste musikalske løsninga er der, vi må bare finne den.

Albumet ble spilt inn i Athletic Sound i Halden sammen med Dag Erik Johansen og Kai Andersen. Fortell om deres, Halden og studiorommenes påvirkning på det vi kan høre på platen.

I motsetning til den første skiva så var Steamdome II aldri fremført live av bandet før vi møttes i studio, med unntak av en tidligere variant av en låt («Devil Worm»). Litt av greia til Steamdome er jo nettopp at vi er blitt et band, og kan lage en fortelling med en helt annen energi live enn om alt er gjort på tetris-måten med først det ene så det andre laget med instrumenter. Men da vi møttes i Athletic var vel musikken omtrent 60-70% ferdig, dvs. jeg hadde «skjellettene» sånn høvelig klare – akkurat nok til at det gav mening å dure inn mer eller mindre hele versjoner av låtene, selv om mye av materialet var tentativt. Det ble ikke mye tid til å dvele så innmari mye ved hver låt (låtene er som du kanskje vet innmari lange..) så det handla i stor grad om å naile en versjon vi fikk feeling av. Så putta jeg disse tilbake i verktøykassa og tilbrakte noen måneder til i mitt studio etterpå for å knytte sammen det hele sammen til en storform.

Det var mye om og men og corona og utsettelser, så det er egentlig litt tilfeldigheter som gjorde at vi endte opp i Athletic istedet for på Ocean Sound (som var den opprinnelige planen.) Kai Andersen er jo en legende, og jeg vet jo at gutta i bandet har hatt uttallige positive opplevelser i studioet der, derfor var valget enkelt når Ocean ikke lenger ble et alternativ. Kai var litt innom innledningsvis og overså mikkplasseringer og oppsett, men den store teknikerjobben var det Dag Erik Johansen som stod for. Dag Erik er en vanvittig energisk go’kar, med masse skills og en uendelig stamina. Vi gjorde sessions fra tidlig på mårran til langt på natt hver dag. Ingenting booster selvtilliten mer enn å stå klokka 1 på natta og høre gjennom plata natta før siste studio/hjemreise-dagen. Derfra og ut gjenstår bare å ikke føkke det opp.

Rune Mathiesen står for albumillustrasjonene. Fortell om samarbeidet med ham og kunsten dere valgte til denne platen.

Rune har jeg jobba med siden Mechanical Fair. Kunsten hans har noe finurlig og flerdimensjonalt over seg. Vi pleier å ta en orntli sit down før han hoster opp skisser hvor jeg raller i vei om alt jeg tenker og føler om åssen jeg ser det for meg. Jeg prøver å ikke være for konkret, bestillingskunst kan være en drepende øvelse. Den eneste ufravikelige dogma jeg hadde denne gangen var at det måtte være mørkt, og noe som lyser – noe som tiltrekker fra det underjordiske, noe man får lyst til å grave mer fram.

Trond Aslak Øvrum har også bidratt med mer albumkunst. Fortell om det han har kommet med.

Trond designa coveret til den første Steamdome-plata, og S’en som pryder omslaget har etter hvert blitt en logo for oss. Vi har det på div. merch og prøver å ta det med for å ha noe gjenkjennelig for folk som har et forhold til Steamdome fra før. Trond er AD (Artistic Director) og har jobba mye kommersielt, men har en veldig fin strek og teft for ting som slår fra seg.

Platen er nominert til Spellemannpris. Hva betyr den typen anerkjennelse for deg?

Jeg synes det er utrolig kult. Spellemann er jo fremdeles noe som de fleste i Norge ennå vet hva er, og all den tid man vil øke bevisstheten rundt prosjektet sitt så er en anerkjennelse herfra gull verdt mot både publikum og arrangører. Og så er det jo rent faktisk mangfoldige fagkyndige som har sittet og vurdert et utall plater, veid og funnet akkurat vår plate god nok til en nominasjon. Og så synes jeg det er ekstra gøy at jeg har tatt den besynderlige reisen fra jazzsjangeren (Liarbird, Mechanical Fair) via Spellemannpris (Steamdome I) til nå en nominasjon i Alternativ pop/rock! Og så er det jo en surrealistisk bonus med nominasjon i Årets utgivelse, i selskap med det man trygt kan si er artister med laaangt større publikum enn oss.

Fortell om samarbeidet med plateselskapet Grappa. 

Etter ti fantastiske år med 5 utgivelser under eget navn hos Bugge Wesseltoft og Jazzland Recordings kjente jeg at tida var moden for å prøve noe nytt. Da jeg starta hos Grappa hadde jeg Andreas Risanger Meland som A&R, Andreas har etter hvert gått over til jobben som sjef for Sildajazz (!), men han var en veldig viktig brikke for at Steamdome skulle få den rennafarten det fikk. En ryddig, ivrig og ikke minst realistisk mann, og med hjertet i musikken. Det var naturlig for meg å fortsette hos Helge Westbye og Grappa etter dette, og nå har en ny ildsjel ved navn Terje Pedersen tatt over jobben som A&R, og samarbeidet funker superbra.

Hvordan har du blitt påvirket av pandemien?

Jeg har som alle andre fått ørti jobber revet ut av kalenderen, men jeg har samtidig økt fokuset mitt på skrivinga og klart å stable om sjappa nok til at jeg i større grad lever av å lage musikk i studio, og er mindre avhengig av å tilbakelegge 150 spellejobber i året. Jeg har tre unger fra 5 – 11 år og det gir helt ærlig mye mer mening enn å tilbringe så mange døgn på reise akkurat nå. Men jeg gleder meg naturlig nok noe enormt til å endelig kunne spelle uten publikumsbegrensninger, munnbind, den konstante usikkerheten om avlysninger osv. En eneste spellejobb gir jo mer adrenalin og inspirasjon enn noe annet, det er som dop. Og det blir man som kjent lett avhengig av..

Hvilke planer har du fremover?

Jeg er allerede i gang med å skrive nytt materiale for Steamdome, det er lettere nå fordi prosjektet ligger i bevisstheten hele tiden, så om jeg står fast med noe annet så kan jeg ganske enkelt prokrastrinere med å lage groover til Steamdome i stedet. Det er blitt lekegrinda nå! Ellers har jeg en del filmer, serier og podcaster jeg har laga og lager musikk til som kommer i løpet av det neste året. Jeg skriver jeg på et bestillingsverk for Trondheim Sinfonietta til høsten, og skal spelle litt flere konserter med Oslo Jazz Ensemble og bestillingsverket jeg skrev for oss. Ellers er planene å få på mer spelling med Steamdome – hjula må holdes i gang!

Når kommer Steamdome III og hva får vi da?

Jeg har funnet en rytme hvor et vindu på ca. 3 til 4 år mellom hver egen plate funker bra. Det er helt sikkert mye tilfeldigheter, og garantert noe pragmatikk som er årsaken til det – jeg lever jo langt fra utelukkende av Steamdome (ennå!) så jeg må få på litt annet innimellom. Samtidig gir det meg tid til å sjekke ut veldig mye nytt i mellomtida og jeg lager ikke ei ny skive før jeg synes den er nødvendig nok – eller, ny nok. Det siste jeg har lyst til er å lage Bandkonsept 1-10, med ei ny skive hvert år, i hvertfall uten
at oppskrifta endres tilstrekkelig mellom hver skive. Vi må i hvertfall rakrygga kunne påstå at vi prøver å lage et album som kan være sin egen referanse, og ikke bare den neste ideen vi fikk, basert på den forrige.

Kan du til slutt velge fem låter som har inspirert deg som musiker og fem som har inspirert deg som komponist og si hva du har fått ut av disse låtene.

Musiker:

«Get Up john» – Ricky Skaggs and Kentucky Thunder – «Live at the Charleston Music Hall»

Andy Leftwich i full fyr. Jeg laga ringetone av denne felesoloen og hadde denvsom ringetone på Nokiaen min på begynnelsen av 2000-tallet.

«I’ll Be Seeing You» – Julian Lage – «Live in Los Angeles»

Et rørende samspell, og gitarspellet er like deler sympatisk, frika, men alltid fortellende.

“I Want to be Happy” – Stan Getz and the Oscar Peterson Trio

Uptempo swing, med helt vill flyt. Effortless og lekent. Digg!

«Tløn» – Nils Petter Molvær – «Khmer»

Jeg kom over denne skiva egentlig flere år før jeg en gang tenkte at jeg skulle holde på med noe som en gang ligna, men skiva – og spesielt denne låta – har klora seg fast som ekstremt formativ. Nils Petter bruker trompeten omtrent som ei bensinkanne. Han skvetter litt bensin på bandet, så tar det fyr. Så skvetter han litt til, så tar det mer fyr. Fra jeg hørte denne skiva var det fortsatt mange år igjen før jeg fant tålmod, formfølelse og selvtillit nok til å kunne spelle så lite, men få til så mye. Jeg prøver fortsatt å få det til.

«Zigeunerweisen» – Jascha Heifetz – «Showpieces»

Dette er en av de første store kicka jeg fikk som fiolinist. Heifetz er omtrent så overjordisk som det er mulig å bli på fela. Han speller perfekt – eller, han speller bedre enn perfekt.. Det er et fiolinistisk drama som utspeller seg her som nærmest setter alle andre i skyggen. I hvert fall for meg som 14-åring.

Komponist:

Sacre de Printemps (flere innspillinger, men liker f.eks. Chicago Symphony sin godt)

Igor Stravinskys magnum opus. Dette verket inneholder absolutt alt, men mest av alt en mesterlig teft for historiefortelling.

«Jesus’ Blood Never Failed Me» – Gavin Bryars

Bryars sampla en uteligger utafor studioet sitt som sang på denne snutten, dro tilbake og laga etter hvert flere versjoner av en utorkestrert versjon for orkester, med opptaket av vokalen på loop. Frustrerende vakkert!

«Delorean Dynamite» – Todd Terje – «It’s Album Time»

Hørte vel på denne i bilen hver dag til og fra barnehagen i omtrent et år. Et vanvittig skuv. Dansemusikk så perfekt at den virker som den er plukka ned fra himmelen.

«Balance Problems» – yMusic Ensemble

Iørenfallende samtidsmusikk, innmari intelligent komponert. (Stor takk til the brains Lars Horntveth som introduserte meg for yMusic!)

«everything i wanted» – Billie Eilish

Billie Eilish’ stemme er soft, men takket være Finneas sin produksjon helt vanvittig tilstedeværende. Hun er dessuten en vanvittig virtuos oppi all chillnessen sin, men det er aldri noe som understrekes, det bare ligger der. Finneas produserer helt vanvittig elegant.

 

Ola Kvernberg – Steamdome II: The Hypogean (Album, 2021)

 

Ola Kvernberg & Trondheimsolistene – The Mechanical Fair Live (Album, 2019)

 

Ola Kvernberg – Steamdome (Album, 2017)

 

Kirsti Huke & Ola Kvernberg & Erik Nylander – Rags & Silks (Album, 2015)

 

Ola kvernberg & Trondheimsolistene – The Mechanical Fair (Album, 2014)

 

Ola Kvernberg Trio – Northern Passage (Album, 2013)

 

Hot Club De Norvège / Ola Kvernberg / Tromsø Symphony Orchestra – White Night Live ‎(Album, 2005)

 

Motorpsycho/Ståle Storløkken Featuring Ola Kvernberg, Trondheimsolistene and Trondheim Jazz Orchestra – The Death Defying Unicorn (Album, 2012)

 

Ola kvernberg – Liabird (Album, 2011)

 

Ola kvernberg Trio – Folk (Album, 2009)

 

Ola Kvernberg Trio – Night//Driver (Album, 2006)

 

Ola Kvernberg Trio – Cats & Doug (Album, 2002)

 

Ola Kvernberg – Ola Kvernberg (Album, 2001)

 

Hot Club De Norvege Featuring Ola Kvernberg & Jimmy Rosenberg – Hot Club De Norvege Featuring Ola Kvernberg & Jimmy Rosenberg (Album, 2000)

 

Sjekk også:

Motorpsycho – The Same Old Rock (One Must Imagine Sisyphus Happy) (Ferske spor uke 32/2020) (Ola Kvernberg er en av gjestene på albumet «The All Is One»)

Motorpsycho (Øya 2019 – anbefalinger) (Trønderne hadde med seg et par venner på scenen, ringrevene Ola Kvernberg og Lars Horntveth)

Motorpsycho & Ståle Storløkken – The Death Defying Unicorn (Deichman: Årets album 2012) ( Her i samarbeid med bl.a. Ola Kvernberg)

Mer Ola Kvernberg

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 19 andre abonnenter