The Lust-O-Rama: Fuzz og skranglete beats
– Det var ikke noe garasjerockmiljø i det hele tatt på den tiden. Det var vel egentlig bare Willy B., oss, pluss mitt tidligere band The Cosmic Dropouts og Peau De Peche. Mye innavl med andre ord. Bulle var tidligere i Popcorn Explosion, men det var mer et slags hardrockband enn et garasjerockband. Etter hvert kom det flere band til, The Cutbacks, Cavebones, Kåre & The Cavemen pluss mye fint fra Bergen, forteller Arne Thelin, som sammen med resten av gamlebandet The Lust-O-Rama er aktuell med reutgivelse av debutalbumet «Twenty-Six Screams» på Apollon Records og hans eget That’s Entertainment Records. Samtidig har har de også sluppet hans soloalbum «Minimum Style , Maximum Effort» på LP under navnet Bithammer!.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Pressebilder
På «Twenty-Six Screams» fører The Lust-O-Rama sammen britisk R&B og amerikansk garasjerock. Med innbydende orgel, fuzz, skranglete beat, herlig driv og høy energi skilte de seg ut i likhet med sine egne tidligere band The Cosmic Dropouts og Peau De Peche fra det meste annet på den norske musikkscenen på den tiden, og henvendte seg vel så mye til et publikum i utlandet som her hjemme. I dette intervjuet får du frontfiguren Arne Thelins perspektiver på bandet og albumet.
Du kan også lese om inspirasjonen fra artister som The Cynics, The Seeds, Lyres, The Kinks, The Pretty Things og The Who.
Hvordan ble supergruppen The Lust-O-Rama til?
Supergruppen? Det eneste vi var supre til var å undervurdere hvor gode vi egentlig var. Bandets spede fødsel ble nok gjort i platesjappa Rock Shop på Aker Brygge hvor Bulle jobbet og jeg hadde en liten stand-in våren/sommeren 1989. Jeg sang i The Cosmic Dropouts og han slo trommer i Matchstick Sun på den tiden, og vi var begge litt utålmodige angående retningene bandene våre tok. Vi var begge veldig fan av britisk R’n’B og amerikansk garasjerock, og mente det var noe som hadde vært kult å gjøre. Både Cosmic Dropouts og Matchstick Sun spilte sammen på New Music Seminar i New York sommeren 1989, og på denne turen hang vi mye sammen og utformet ideen om hva det perfekte bandet burde være. Jeg foreslo at vi burde gjøre noe sammen og Bulle kom opp med bandnavnet. Jeg hadde et bandnavn klart allerede (The Kwyet Kings), men det er alltid viktig at folk du spiller med føler at de har tilhørighet til det du driver med slik at de ikke bare stikker når tingene ikke går som planlagt, så jeg gikk all in for The Lust-O-Rama. Dessuten var navnet bra. Jeg hadde spilt en gig med Cosmic Dropouts sammen med et band som het The Jason Kings tidlig 1988. I dette bandet spilte Erik Hovde og Sjur Fladager. Dette bandet var en slags Oslo-avlegger av Peau De Peche på den tiden tror jeg. I tillegg hadde jeg fått en demo av Peau De Peche som var dritbra, så jeg foreslo for Bulle at vi kunne spørre Erik og Sjur om de var interesserte. De sa ja umiddelbart og da manglet vi bare bassist.
Tidligere bassist i Cosmic Dropouts, Carsten Johansen, ville i mine ører være en dugelig kar til hva vi planla med The Lust-O Rama, så jeg foreslo å spørre han. Carsten ble med og vi hadde første øving med Lust-O-Rama i september 1989.
Kan du si litt om orgelet som ble benyttet, et Vox Continental? Hvor viktig var dette og andre vintage instrumenter for å få det spesielle lydbildet til The Lust-O-Rama?
På de første innspillingene er Vox’en en ekstremt viktig del av lydbildet, men dessverre et vrak av et klenodium. Sjur brukte mye superlim, skrutrekker, godsnakking og banning for å få faenskapet til å virke. Det var litt sånn halleluja-stemning innad i bandet hver gang Sjur hadde bestemt seg for å bruke Vox’en live, noe han vegret seg for pga. upåliteligheten. Nå var ikke dette det eneste orgelet Sjur brukte, det er mye Hammond B3 og Farfisa Compact på de senere innspillingene.
Hvordan vil dere si at Lust-O-Rama skiller seg med tanke på bandkjemi og musikalsk tilnærming i forhold til andre band dere er eller har vært med i som Peau De Peche, Dang!!!, Cosmic Dropouts, Astroburger, Gluecifer, Betong Hysteria, Kaare Og Partiet, Løver og Tigre, Matchstick Sun, Siste Dagers Hellige, The Moods, The Highrollers, The Popcorn Explosion, Men Of Earth, Stone-O-Saurus, The Incubators og Turbonegro?
Bandkjemi? Lust-O-Rama var mer en dyd av nødvendighet, noe vi måtte gjøre for å gå videre. Den musikalske tilnærmingen var enkel, britisk R’n.B og amerikansk garasjerock. Det var basisen for alt vi gjorde.
Hvorfor garasjerock og musikk inspirert fra 1960-tallet?
Rett og slett fordi det er veldig enkelt å spille og låter kult.
Hvordan var det norske miljøet for garasjerock på denne tiden og hva kjennetegnet det? I hvor stor grad følte dere dere som del av en bevegelse og på siden av det meste annet i norsk musikkliv på denne tiden?
Det var ikke noe garasjerockmiljø i det hele tatt på den tiden. Det var vel egentlig bare Willy B., oss, pluss mitt tidligere band The Cosmic Dropouts og Peau De Peche. Mye innavl med andre ord. Bulle var tidligere i Popcorn Explosion, men det var mer et slags hardrockband enn et garasjerockband. Etter hvert kom det flere band til, The Cutbacks, Cavebones, Kåre & The Cavemen pluss mye fint fra Bergen.
Fortell om de andres musikalske styrke og rolle i The Lust-O-Rama.
Erik Hovde, gitar, munnspill og backing vokal
En klassisk rockegitarist med et fantastisk attack når det gjaldt som mest.
Sjur Fladager, orgel
Den vakreste og mest ydmyke personen jeg har kjent, og det gjenspeiles i orgelspillingen hans også, som er nydelig.
Rolf Ynge Uggen, bass og backing vokal
Musikeren i bandet og dritgod på bass.
Geir Bulle Underdal, trommer
En dugelig trommis som til tider gikk helt Keith Moon live.
Kan du også si noe om den tidligere bassisten Carsten Johansen som her spiller på «Night of the Sadist» og «Run From Her»?
Begge låtene er fra den første sessionen vi gjorde med bandet i Athletic Sound i Halden, og de er blant de jeg liker best når jeg hører gjennom albumet i dag. De har noe vi ikke gjorde eller greide å gjøre senere… laidback, slepende garasje. I tillegg til produksjonen er dette mye Carstens fortjeneste. Jeg likte ikke første mix av vår første session, så jeg var tilbake i studio med Kai Andersen og remixet hele sessionen. Foruten disse to låtene, bestod den av den første skiva vår, en fire spors EP jeg ga ut på That’s Entertainment og i tillegg til disse to gjorde vi også «Gloria» og «Soapy», som ble utgitt i Frankrike på et album med tittelen «Loose Ends».
Carsten bodde i Moss mens alle vi andre var Oslo-baserte, og med økt frekvens av øvinger førte det til at vi så at det var ingen annen utvei enn at en ny bassist måtte inn. Jeg var blank, Bulle foreslo Rolf Yngve og slik ble det. Husker ikke helt, men tror han joina i desember 1990.
Hva skiller spillestilen til de to bassistene?
Carsten førte en slepende laidback og enkel bass. Rolf Yngve derimot var på hugget og meget dyktig teknisk. Han var den eneste musikeren som noen gang var i Lust-O Rama. Han var veldig ung da han ble med i bandet, men hadde rikelig erfaring fra blant annet Total Pop og Turboneger. Han hadde en satans god energi og løftet bandet fra å være en gjeng sedate halvgamliser til et fremadstormende ungt band.
Hvorfor albumtittelen «Twenty-Six Screams»?
Det ble mye skriking i studio så jeg foreslo «Twenty-Six Screams», uten at det reflekterer antallet skrik på albumet, men tittelen klinger bra.
CD-utgaven av albumet inneholdt to ekstra spor «She Just left» og en liveutgave av «1-2-5» tatt opp på Oslos velrenommerte rockeklubb Last Train. Fortell om de to låtene, forholdet til dette spillestedet og om valget å gi litt ekstra til CD-en.
«She Just Left» husker jeg ikke helt hvorfor ikke ble med på vinylen, noe som er synd for den er bra, men jeg tror det var fordi den var innspilt i siste sessionen vi gjorde og at jeg var litt stressa med å få albumet ferdig. Hadde satt sammen albumet på papiret allerede og den fysiske biten med å lappe sammen teipene til albumet var allerede gjort.
Opprinnelig var planen å gjøre de to låtene på en 7” som skulle følge med LPen (fem testpresser ble gjort), men pga. lang tid på presseriet så valgte jeg å kun bruke de på CDen, som på den opprinnelige utgaven på Skyclad Records. På reutgivelsen av LPen hadde det blitt for lang spilletid.
Her er noen stikkord som jeg vil at du skal si noe om forholdet til og om hva de kan si om The Lust-O-Rama eller «Twenty-Six Screams».
«Rock’n’Roll»-albumet sier alt, et fantastisk album. Vi var samtidige med det albumet, men det var helt sikkert med på å forme vår videre utvikling. Vi gjorde support for dem på Betong, noe som var en god opplevelse og som også gjorde at jeg fikk distribusjonsavtale med That’s Entertainment gjennom Get Hip Distribution i USA. Og som også sikkert gjorde at Gregg Kostelich sa ja til å gjøre lead gitar på en låt på DANG!!!-skiva. En særdeles hyggelig mann. The Cynics er forresten ute på tur igjen denne våren i Europa. Vet ikke om noe er booket i Norge enda, men hvis så er, gå og se dem!
Kongene av psychedelisk garasje. Med utgivelsen av «Twenty-Six Screams» på Skyclad var vi på samme label som sjefen sjøl, Sky Saxon. Stort.
Britisk R’n’B slik den skal være. Vi rappa mye fra dem og andre britiske band som The Who, The Sorrows og Them m.fl.
Jeg og resten av bandet var storfans. Her lånte vi definitivt mye, i tillegg til at vi tok hele deres arrangement i innspillingen av «Soapy». Jeg gjorde en singel med Lyres på That’s Entertainment senere og med mitt neste band The Kwyet Kings gjorde vi support for dem i Oslo og Bergen. Av alle destruktive personer jeg har møtt, tar Jeff Conolly kaka. Resten av bandet var en vanvittig bra super positiv gjeng. Du kan si hva du vil om Jeff Conolly, men mannen skrev dritgode låter og var genial til å finne de riktige coverlåtene. Skivene til Lyres er like sterke i dag som de var den gang. Definitivt en av grunnene til at Lust-O-Rama ble som vi ble i starten.
Jeg har et todelt forhold til bandet. Den orginale line-upen var genial. De så bra ut og gjorde kanonskiver, men de ble etter hvert ganske sedate. Så dem på Sardines i ’88 tror jeg, og det var dritbra. Vi gjorde support for dem i ’91, og da var de begynt å bli et jubileumsband.
Ray og bror Dave Davis var garasjeriff-sjefene… «I Need You», «You Really Got Me», «All Day And All of the Night» når-som-helst. All garasjerock som kom fra Moss på denne tiden var basert på The Kinks.
Neogarasjerock
Her var det mye drit rett og slett. Nevnte Lyres over som en viktig inspirasjonskilde for Lust-O-Rama og det var en håndfull andre amerikanske band som også var viktige; The Miracle Workers, Chesterfield Kings og som nevnt tidligere, The Cynics. I tillegg var svenskene viktige med The Nomads, The Creeps og Wylde Mammoths, sistnevnte som vi covret på albumet med låten «Run From Her».
Garasjerock
Den enkleste formen for rock, men samtidig også den vanskeligste å få til å funke 100%, og startpunktet for alle rockeband som lærer seg å spille.
R’n’B
En viktig ingrediens i musikken til Lust-O-Rama.
Mod
Når vi spilte i Tyskland var det alltid mange mods på konsertene våre av en eller annen grunn. Muligens pga. scenebekledningen vår med hvite skjorter, svarte bukser og beatle boots. Vi var ikke et modband, men det er definitivt mange mod-elementer i musikken.
Beat
Legg til fuzz og spill beat skranglete og høyt, så har du garasjerock. Det er mye beat i musikken til Lust-O-Rama.
Grunge
Musikken som ødela rock ‘n roll.
Skranglete
En god beskrivelse av Lust-O-Rama. Jeg pleide alltid å booke ny studiotid tre måneder etter at vi gikk ut av studio etter en session, for da fikk vi litt press på oss selv til å skrive nye låter og øve som faen til å være klare til neste runde. «Twenty-Six Screams»-albumet er i beste fall skranglete.
Fuzz
En viktig ingrediens i garasjerock og Lust-O-Rama var ikke noe unntak.
Korte låter
Det er enklere å spille fort, derfor ble tre og et halvt minutters låtene vi øvde inn to og et halvt minutt i studio. Lust-O-Rama var vel så mye et punkband som et garasjeband live. Da gikk det enda fortere.
Når man studerer coverbildene og albumomslaget ser vi en tydelig stilsikkerhet og en klar identitet. Hvor viktig var dette med image for et band som The Lust-O-Rama og hvilke uttrykk eller form tok det?
Hvordan bandet skulle se ut var viktig. Vi ville at vi skulle se ut som en enhet. Vi stilte på scenen i hvite skjorter, svarte bukser og beatle boots som nevnt, noe som var totalt motsatt av grunge-gjørma som pågikk på den tiden. Grungen dreit vi i, vi gjorde det vi syntes var kult. Noen år senere ble looken vi hadde plutselig kul igjen med The Hives.
Bandet gjorde en spesiell konsert på den legendarisk Osloklubben Rockall i 1993 med kun adgang for kvinner. Fortell om det valget, opplevelsen og om hva Rockall betød for dere som band og personer.
Det var en spesiell affære. Vi tenkte at siden det normalt var mest menn på gigene våre pluss at vi hadde et usedvanlig godt dametekke, så slår vi to fluer i en smekk. Vi var akkurat kommet hjem fra en utenlandsturné, vi var var dritgode den gigen. Dette var ettermiddagsgig, så utgangspunketet var ikke det beste. Det hjalp ikke hvor mye energi og vilje vi la inn, den var dømt til å feile. Butch lesbene som hang i baren som menn kontrollerte hele forestillingen, så det tok ikke helt av kan du si… ha ha.
The Lust-O-Rama var i starten et Rockall-band, vårt andre hjem utenom øvingslokalet. Bulle begynte å jobbe der, og Vidar som drev klubben var fan og gav oss flere muligheter enn vi egentlig fortjente. Vi gjorde en radio jingle for Rockall som ble kjørt på Radio Nova. Husker ikke helt hvor mange giger vi gjorde på Rockall før klubben pakket sammen året etter, men definitivt fem.
Last Train var the holy grail of rock ’n roll i Oslo på 90- og 00-tallet. Slik var det ikke da Lust-O-Rama startet. Last Train var en rævdilter etter Rockall. Det var mye rart der både mht. klientell og de som jobbet der. I starten ble vi mottatt med litt skepsis, men etter hvert som Last Train fikk de rette folkene bak driften og bardisken, ble det definitivt vårt tredje hjem. Kvelden vi gjorde innspillingen av «1-2-5» (19. mai 1991) husker jeg som en vanvittig trivelig kveld med et fullstappet Last Train og et knall publikum. En av de beste gigene vi gjorde i Norge. Audun Strype kjørte lyden den kvelden og det var HØYT som vanlig fra den kanten.
Bandet gjorde også et comeback på Gutterball-festivalen i 2013 og en romjulskonsert på Last Train senere samme år. Fortell om de konsertene for de av oss som ikke hadde muligheten til å være der (jeg bodde for eksempel da i Athen…).
Du var ikke den eneste som ikke var der, heller ikke jeg. The Lust-O-Rama var et band jeg startet (sammen med Bulle), skrev flesteparten av låtene til, organiserte innspillingene for, fikk bandet utgitt på mitt eget og utenlandske plateselskap i Tyskland, Frankrike og USA, og jobbet intenst for å få til utenlandsspillinger med, og da blir det litt rart at de gjør en reunion uten å spørre om det er ok. Å spille Brasil uten Pelé blir feil på alle nivåer. Dette visste jeg ikke før et par år etterpå. Har alltid lurt på hvorfor de ikke bare gjorde en Highrollers-reunion i stedet.
Hva var det som gjorde at The Lust-O-Rama ellers ble såpass kortlivet som det ble?
Interne konflikter. I tillegg til generelt lave ambisjoner som ikke passet meg og at jeg syntes jeg ikke fikk nok igjen for arbeidet jeg la inn, så jeg sparket hele bandet og startet The Kwyet Kings.
Har det blitt vurdert noe gjenforeningskonsert i forbindelse med albumslippet denne gangen?
Nei, fy faen. Å ha reunion bare for å ha en hyggelig kveld er patetisk. Jeg og forhåpentligvis de andre i bandet gjorde det fordi vi hadde en interesse og noe å levere, noe som vi syntes var bra. Jeg holder ikke på med musikk for at det skal være hyggelig. Hvis noen som var der når Lust-O-Rama skjedde og koste seg da, fantastisk. Hvis noen som var det og ikke likte det så var og er det helt ok. Men uansett hvordan man vrir og vender på det så er det historie og det er bedre å la døde sirkushester ligge. Når det er sagt, så har jeg ingenting i mot at band som har ligget nede starter opp igjen og lager ny musikk. Det er helt knall.
Men vi hadde planlagt en kort Norgestur med DANG!!! i april som ikke gikk pga. ressurslogistikk som ikke gikk opp, og planen var å kombinere det med å gjøre support for oss selv som Lust-O-Rama, sånn bare på faen. Hvis de kan gjøre gigs uten Pelé, så kan Pelé gjøre gigs uten Brasil. Mine låter som sagt.
Hva er det som gjør at vi søker oss tilbake i tiden for å finne musikalske kick? Kan man fremdeles finne like vital og spenstig rock? I så fall hvilke band og hvor skal folk lete for å finne den gode musikken i 2022?
Nysgjerrighet. Mennesket er utstyrt med noe så genialt som evnen til å utforske nye ting og for yngre mennesker kan det være like mye i fortid som i nåtid, eller rett og slett ønsket om hva de håper fremtiden vil bringe. For eldre idioter som meg selv tror jeg grunnen er at folk stort sett er mer sedate og søker tilbake i tid er fordi de føler seg tryggere med ting de allerede har opplevd.
Selvfølgelig finnes det vital rock i dag, men hvem gidder høre på Gud og hvermann som gir ut nye låter online. Mengden av musikk som blir produsert og utgitt digitalt i dag er proporsjonalt like stor som mengden av søppel som presenteres på TikTok og andre såkalte sosiale medier. En apekatt som klør seg i ræva vs. den nye singelen til punkebandet XYZ, hvem tror du vinner? Hvis man er middels interessert i rock i dag, er det umulig å komme seg gjennom mer enn en brøkdel av det som blir gitt ut innenfor en sjanger man er interessert i. Som yngre hørte jeg på musikk 24/7 og brukte mye tid på å finne nye band. I dag hører jeg veldig lite på musikk og det skal mye til for at jeg faktisk bruker tid på å lete det opp. Musikk som kun blir utgitt digitalt bruker jeg ikke tid på i det hele tatt. En låt er ikke utgitt før den er ute på fysisk format. Det forteller meg at bandet/artisten faktisk vil noe med musikken sin.
Hva er det som gjør at nettopp The Lust-O-Rama og Peau De Peche har tålt tidens tann?
Ingen av disse bandene har tålt tidens tann særlig godt. Begge band var nisjeband da og i beste fall supersmale nisjeband nå for spesielt interesserte (mest gamle menn). Nå prøver ikke jeg å ta brodden ut av Peau De Peche-albumet som et historisk dokument, men jeg synes albumet er ganske ordinært, med et par-tre veldig hederlige unntak. Hvis det ikke var for Frode Skjolds altfor tidlige og totalt meningsløse død, så hadde ikke plata fått den oppmerksomheten den har fått. Peau De Peche-EP’en jeg gjorde på That’s Entertainment er lysår bedre og står for meg som det definitive høydepunktet i norsk garasjerock.
Magnus Gulbrandsen fra Jeløy Sound har remastret skiva. Fortell om ham, valget å gjøre en ny master av skiva og forskjellen mellom de to ulike versjonene.
Stig Amundsen foreslo å mastre DANG!!!-albumet i Jeløy Sound så jeg sa ja til å prøve det. Magnus gjorde en god jobb med den og pga. det har han allerede mastret tre kommende That’s Entertainment-utgivelser i tillegg til Lust-O-Rama.
De to utgavene av «Twenty-Six Screams» er ganske forskjellige. Husk at Lust-O-Rama-albumet er lappet sammen av innspillinger fra fire forskjellige sessions i Athletic Sound med Kai Andersen som tekniker og medprodusent. Lyden er naturlig nok forskjellig i de forskjellige innspillingene ettersom bandet utviklet seg og ble bedre for hver session. Masteren Kai gjorde er kvart toms tape mixene skjøtet sammen, så nivåene er litt i hytt og pine. Skyclad-utgaven er rett og slett Kai sin master jeg sendte til dem. Ingen remastering ble gjort. Kai gjorde en killer jobb der, men med dagens studiomuligheter er det selvfølgelig annerledes. Det Magnus har gjort er å få nivåene på låtene i balanse seg i mellom og mer helhetlig sammen lydmessig pluss at det er mer punch i galskapen og et friskere lydbilde. Han har gjort en vanvittig bra jobb med denne.
Fortell om plateselskapene deres.
That’s Entertainment Records, Norge
Min label. Siden vi desperat trengte å få noe utgitt på plate brukte vi That’s Entertainment til vår første utgivelse, en fire spors 7’’ EP. Planen var at dette skulle bare være en promoutgivelse, men de 500 ex som jeg presset opp forsvant lynraskt. Jeg gjorde en syv-spors EP senere på med tittelen «Low Budget Live» på That’s Entertainment etter en Tyskland/Belgia/Frankrike/Sveits-turné, alt tatt opp på Walkman. Veldig low budget med kopiert cover i 25 ex. Den var ment som en suvernir til bandet og de som hjalp oss på turneen. Etter at jeg sparket bandet ga jeg ut «Good Morning Little Schoolboy», en 4-spors EP i 500 ex på 7” vinyl i fire forskjellige farger.
Screaming Apple Records, Tyskland
Tysk label som ga ut vår andre EP og som banet vei for både utenlandsturneer og utgivelser på andre internasjonale labler. Denne labelen var i startfasen da, men ga ut noen helt fantastiske plater på den tiden. En mengde norske band har opp gjennom årene blitt utgitt på Screaming Apple; The Kwyet Kings, Basement Brats, The Yum Yums, Tip Toppers mfl.
Skyclad Records, USA
Som Union Carbide Productions sa den gang, vi har ikke sett en jævla krone fra salg av albumet (de var på samme selskap). Vi vet ikke hvor mange ex som har blitt presset opp og hvor mye har blitt solgt. Vi fikk 150 LP’er og 150 CD’er fra Skyclad som betaling, og i ettertid, og likegyldig hvor mye de har solgt, var denne utgivelsen viktig for oss.
Pure Lust Productions, Norge
Jostein Hestøy (tidligere Hansen) var super fan nummer en fra første dag. Hadde det ikke vært for Jostein, hadde historien om Lust-O-Rama sett helt annerledes ut. Han driftet fanklubben Pure Lust Productions og tok opp og solgte livetapes fra hver eneste gig vi gjorde. Han betalte innspilling og utgivelse av EP’en «Smells Like Teenage Psychosis» og labelen hans Pure Lust Productions har i nyere tid levert utgivelser med Cavebones og Peau De Peche i tillegg til andre.
Twist Records, Tyskland
Vår beste singel, «Why!», ble utgitt på Twist. Labelen var en enmannsgreie drevet av en fan. Senere ga han ut en samler hvor jeg fikk inn Cutbacks og Peau De Peche.
Weed Records, Frankrike
Jeg satte sammen en kassettutgivelse med øvingslokale- og live opptak for Jostein og Pure Lust Productions. Jeg skrev inni kassetten at hvis noen er interesserte i å gi ut tapen på vinyl, får de den gratis. Weed Records i Frankrike kontaktet meg og sa de veldig gjerne ville gi den ut. De fikk mastertapen og LP’en kom en god stund senere med et alldeles horribelt cover. Jeg gjorde en singel med Kwyet Kings senere på samme label.
Estrus Records, USA
Semi hip label på den tiden og totalt dedikerte og proffe. Vi gjorde en viktig utgivelse, «The Dark Side EP», på labelen.
Apollon Records, Norge
Robin Mortensen og Apollon Records har vært en fryd å jobbe med fra dag en. Jeg har aldri møtt noen som er så realistisk og positiv som han. Reine ord for pengene, no bullshit. «Vi er hvor vi er, dette er ikke en millionindustri, men vi kjører på for dette er viktig». To nye utgivelser på That’s Entertainment/Apollon er klare denne våren; LP/CD med enmannsbandet mitt BITHAMMER! og et fantastisk vakkert bluesalbum med Richard Gjems. En skive er ikke utgitt før den er ute fysisk.
Velg fem favorittlåter som på en eller annen måte inspirerte dere musikalsk i denne tiden som the Lust-O-Rama holdt på.
The Cynics – Get My Way (singel versjon)
Dette var låten hvor jeg og Bulle ble helt sikre på hva vi ville med Lust-O-Rama. På flyet hjem fra New York etter New Music Seminar i 1989 hadde vi begge hver for oss hørt på en samlekassett (på Walkman, må vite) vi fikk av Skyclad hvor denne låten var med. Vi satt på forskjellige steder i flyet, men møttes midtskips hvor vi begge var i fyr og flamme over låten. Et vakkert øyeblikk.
Lyres – Help You Ann
En total klassiker. Som nevnt, vi lånte mye fra Lyres.
Dirty Wurds – Why
Vi hørte på tonnevis av ukjente amerikanske 60-talls band fra samlinger som Pebbles, Back From The Grave, Nuggets, Highs In The Mid Sixties etc. og «Why» med Dirty Wurds er et godt eksempel på hva vi likte… et skranglete band som peiser på og leverer varene bare på pur faen og ren skjær vilje. Det var ikke så viktig om de var gode til å spille så lenge energien var der og denne låten har energi i tonnevis.
The High Numbers – I’m The Face
The Who før de byttet navn. Det er mange band som har lånt fra The Who opp gjennom årene og Lust-O-Rama er ikke noe unntak. Brilliant britisk R’n’B som vi likte godt.
The Kinks – I Need You
Som nevnt, kongene på garasjeriff haugenen på 60-tallet.
The Lust-O-Rama – Twenty-Six Screams (Album, 1991, reutgitt 2022)
Sjekk også:
The Lust-O-Rama – Night of the Sadist (Ferske spor uke 13/2022)
The Lust-O-Rama – Promo EP (7″, EP, Promo, 1991) (Med i Plateanmeldelse: The Cheaters – «The Cheaters» + The Cosmic Dropouts, The Cutbacks, Peau de Pêche og Crawdaddy Simone)
Shit! – Too Early… : A Compilation Of Contemporary Oslo Guitarfuzz, 1991 (Med The Lust-O-Rama, fra Platecover: Art imitating art)
Labelen That’s Enterainment slapp coole vinylsingler (og tolvtommere) med The Cosmic Dropouts, The Lust-O-Rama, Peau De Peche, The Tempo Poppers og The Cutbacks. Og de like coole samlerne «Rock’n’Roll Stowaways» og «Penguins And Bondage». (Fra Plateanmeldelse: Death By Unga Bunga – «Juvenile Jungle»)
Bithammer! – Why! (Ferske spor uke 17/2022)
Bithammer! – Make You Mine (Turd Floor Blues) (Ferske spor uke 39/2021)
«Freeze!!! Fuzz!!!!!!»-samleren med Bithammer! (Ferske spor uke 35/2021)
Dang!!! – Eight Minutes Till Doomsday & Manic Possessive (Ferske spor uke 4/2022)
Peau De Peche: It’s Been so Long (Deichman: Årets album 2021, Jan-Olav)
Peau De Peche – You Don’t Know Me & It’s Been So Long (Ferske spor uke 45/2021)
På en av disse platejakt-rundene kom jeg over deler av vinylsingelsamlingen til Arne Thelin. (Fra Singelanmeldelse: The Hiveminds – «No Fun No More» / «Run Away (From Myself)»
‘Fyren (Bulle, red.anm.) har introdusert meg til massevis av dritbra musikk og hjulpet bandet på utallige måter’. (Fra intervjuet Hayeminol: Tempo, energi og riff)
Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
