Konsertanmeldelse: Lebanon Hanover: Ulmende dark wave-flamme

Lebanon Hanover slo gnister da de opptrådte på Blå i Oslo 6. mai, men tok aldri riktig fyr. En viktig grunn til dette var de mange avbruddene pga. tekniske problemer med bassgitaren til vokalist og bassist William Maybelline Morris. Likevel klarte de med sine kontraster av det lyse og mørke, kurrende og bitende og angstfylte og lindrende å dra Deichman musikk tilbake inn i sitt musikalske univers.

Tekst & foto: Jan-Olav Glette

Etter suksessfulle bookinger, som for eksempel Drab Majesty og Molchat Doma de siste årene, har Osloklubben Blå gitt mye plass til mørk, atmosfærisk musikk med appell til goth- og dark wave-publikummet den siste tiden. I løpet av en drøy uke har greske Selofan, islendingene Kælan Mikla og kveldens hovedattraksjon britisk-sveitsiske Lebanon Hanover besøkt dumpa i Brenneriveien. Dette er artister man tidligere i større grad har forbundet med Stockholm-venuen Slaktkyrkan på Johanneshov enn Tigerstadens musikkscener. Denne runden besøkte ikke Lebanon Hanover Sverige i det hele tatt.

Med slagordet «Sadness Is Rebellion» og den flotte tredjeskiva «Tomb for Two» skaffet duoen seg et stort navn på dark wave-scenen med en kjølig, dunkel og melankolsk, men også romantisk og stemningsfull musikk, og har siden fortsatt å levere album som dette publikummet har trykket til sitt hjerte, selv om undertegnende nok ikke er like bergtatt. Likefullt gledet jeg meg til endelig å skue de live på en norsk konsertscene.

Bandets mannlige medlem hadde allerede unnagjort en konsert dagen i forveien med det mer industrielle sideprosjektet Qual på Kafé Hærverk (for øvrig med support fra den nye duoen Mirage – med ex-PRTLVX og Pirate Love og David Dajani og Deathammer og Black Vipers Cato Stormoen), og lokalet fylte seg etter hvert opp mot så godt som fullt.

Gamle og yngre gothere var å skue i alle retninger, både de som kom fra den mer metalliske delen og for eksempel var kledd i Mercyful Fate T-skjorte og mer tradisjonelle gothere med The Cure-, Joy Division– og Bauhaus-effekter. Bandets egen roadie hadde på seg en Clan of Xymox-skjorte. Alt lå med andre ord til rette for en fin kveld i mørkets tegn, men vi fikk vel ikke helt det vi hadde håpet og ventet på tross en velbalansert og assortert settliste med plass for mange eldre favoritter også.

Men det ble aldri helt den sorte messen de mest optimistiske hadde forestilt seg.

Duoens musikk slo gnister, men tok aldri riktig fyr denne kvelden. En viktig grunn til dette var de mange avbruddene, som kom som følge av tekniske problemer med bassgitaren til vokalist og bassist William Maybelline Morris. Basslyden falt ut og kom tilbake. De testet med en annen bass før det gikk seg til, og var nok også av den grunn ikke så skjerpet og inspirerte som de kunne ha vært på en mer heldig dag.

Derfor ble det bare kult nok. En passe trivelig kveld der vi gledet oss like mye over gjensynet med gamle venner og over å se at det også spirer i Oslo undergrunnen i form av oppvarmerne Damokles. Men savnet etter «Tomb for Two»-skiva mi, som fremdeles befinner seg hos en kompis i Athen hvor jeg bodde i 2013 og 2014, henger ved, og et behov for å også tilegne meg en LP av «The World Is getting Colder» vokste frem da jeg fikk høre igjen låter derfra. Så et visst inntrykk gjorde nok også hovedattraksjonen likevel. Det jeg sitter igjen med er nok noe av det lindrende, suggererende, som blir mer tydelig med litt avstand og refleksjon.

William Maybelline er det visuelle midtpunktet for Lebanon Hanover med sin intense fugleskremseldans og armveiving, og også den som oftest har vokalen.

Larrissa Iceglass Georgiou gjør en mer tilbakeholden figur, med unntak av noen utagerende gitarpartier og også når hun har vokalen.

Synthspillingen veksler de litt på, og de legger begge fra seg hovedinstrumentene gitar og bass for kun å ha vokal på enkelte låter. Larissa blir da stående rolig ved mikrofonen, mens William hengir seg til en ekstatisk opphissende dans, om enn ikke like epileptisk som Ian Curtis. Et sted mellom humor og posering. Sjekk bandets egen musikkvideo til «Totally Tot», så får du en idé.

Røttene i 1980-talls band som Joy Division, Siouxsie and the Banshees, Bauhaus og Xmal Deutschland er åpenbare, men samtidig er det noe kjøligere, mer i retning av for eksempel KaS Product, i det iskalde lydbildet til de naturelskende art nouveau-kunstnerne, som har holdt til i både Athen, med den byens sentrale gothklubber Rebound og Death Disco, og Berlin. Nå er det tidligere paret, som tok navnet sitt fra to nabobyer i New Hampshire i statene preget av bølgende landskap og skiresorter, visstnok bosatt i ulike land.

Lyrisk er det også mye nostalgi og melankolske stemninger hos duoen, som møttes i Morris opprinnelige hjemby Sunderland.

En form for morbid romantikk, der vrengte gitarlyder og distortionpedaler får reflektere forfallet og forgjengeligheten i vår samtid. Temaer som isolasjon, fremmedgjøring og angst kommer til uttrykk i en forførende eller beroligende musikalsk drakt som er vanskelig å forholde seg følelsesmessig likegyldig til.

I «My Favorite Black Cat» fra 2018-albumet «Let Them Be Alien» synges det:
The melody of the v8 Will play for us every weekday I know the autobahn I know the autobahn Will be finally completed I’ ll let you ride my jag My passionate favorite black cat The decay of your body Der Verfall deiner Karosserie Wird mich immer noch anziehen

Det er et minimalistisk, mørkt sound som slår mot veggene ved Akerselva. Lebanon Hanover karakteriseres av et lyst synthlydteppe, dunkle, skarpe gitarer og dyp Peter Hook-bass.

Det er vakkert, desperat, og ærlig på et vis, følelsesmessig overveldende og beroligende; drømsk og desperat. Larissa har en introvert sjarm og en inderlighet som på hypnotiserende vis drar deg inn til en reise i en verden av følsomhet, som virker vel så overbevisende enn den mer maniske William. Hennes vokal er mer fløyelsmyk og drømmende, sensuell. Nico er en vokalreferanse. Men Morris er flink til å egge opp stemningen og få med publikum på notene med sin mer kalkulerte eller utstuderte fremtoning.

Kanskje kan man si at de er kontraster som utfyller hverandre?

Det harske, litt aggressive, urbane i et slags samspill med det kjærlige, lyse naturelskende. Bruken av lys og røyk setter også en fin ramme rundt bandets fremtreden på Blå denne kvelden.

Hovedsettet avsluttet med en intens fremføring av «Totally Tot» hvor han synger med lys stemme fra albumet «The World Is Getting Colder»( 2012) og maner publikum nærmest som en gothisk hærfører.

De klappes tilbake til de obligatoriske ekstranumrene. Vi får singelen «The Last Thing» fra 2020-albumet «Sci-fi Sky».

«Come Kali Come» sørget for en suggestiv og fin avslutning og egnet seg kanskje bedre live enn på plate. Den låten fikk jeg lyst til å snurre mer i etterkant av konserten. Deres største slager «Gallowdance» var også et høydepunkt underveis, men «Totally Tot» var nok den, som sammen med avsluttende «Come Cali Come», trengte dypest inn i sjelen denne regntunge vårnatta. Jeg ble litt beveget, men ikke helt hudløs og mør etter behandlingen.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog