Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 14. mai 2022

Konsertanmeldelse – Mitski: Overbevisende emosjonelt teater

Japansk/amerikanske Mitski trollbandt det unge publikummet på et forhåndsutsolgt Sentrum Scene i Oslo torsdag 12. mai med sitt teatralske og tungt koreograferte show. En herlig sammensetting av heftig gitarriffende indie, dansbare ornamenterte synthpoplåter og drømmepop med kalkulert regi og presisjon.

Tekst & foto: Jan-Olav Glette

Faktisk var stemningen elektrisk allerede under åpneren Sasamis’ sett i lokalet, som også hadde åpnet opp for de under 18 oppe på Galleriet denne kvelden. Lang tid i forveien slanget køen utenfor seg flere kvartaler av gårde. Forventningene var skyhøye. Diskusjonene gikk ivrig om settlisten vi hadde i vente for indiesuperstjernens tredje norgesbesøk. Tidligere hadde hun opptrådt på Café Mono 12. juni i 2017 og Øyafestivalen 8. august 2019. (Les anmeldelse, red.anm.).

Det var skrik og skrål og lutter allsang hvor enn man snudde seg i lokalet; også fra de få gamlingene som hadde sneket seg inn i lokalet blant all russen.

Mitsuk Laycock, som hun er døpt, går rett inn i rollen idet hun entrer lokalet fra siden til åpningslåten «Love Me More» – dansende, som hun er «Alice i Eventyrland» (eller Kate Bush) – fra det aktuelle albumet «Laurel Hell», som ble sluppet 4. februar i år.

Låten har et bankende 1980-talls beat med discofiserte synther, som bygger og bygger seg opp. Den kan minne om 1970-tallets grandiose Mike Oldfield-låter, som «Tubular Bells», med sine repeterende, rytmiske mønstre. Og kanskje filmusikken til «Top Gun» eller Hall & Oates, med sin lette, catchy og anthemiske karakter.

31-åringen, for anledningen ikledd en blå bølgende kjole, bukker. Hun ønskes velkommen med høylytte skrik. Slik skal det fortsette utover kvelden. Det er tydelig at publikum kjenner og verdsetter sin Mitski. Om det er indie, drømmepop eller arrangert synthpop. Det lar de henne også få merke. Det er regelrett Mitski-hysteri i lokalet.

Bandet står i en slags halvmåne formasjon bak og rundt henne. Fem stykker alt i alt som legger på synth, gitar, bass, trommer eller hva nå de enkelte låtene måtte kreve.

Mitski på Sentrum Scene.

Mitski selv løper og danser rundt i front, beføler seg selv; klør på armer, legger eller mage eller kaster papirfly. Den japansk-amerikanske singer/songwriteren, som har lagt til side instrumentene for å konsentrere seg om rollen som frontfigur – tross at hun ihvertfall behersker både gitar, bass og piano –  mimer og agerer ut tekstene. Heftige «Townie» får henne til å danse en slags go-go dans.

Det er et overbevisende og møysommelig gjennomtenkt, koreografert og iscenesatt show, tungt stilisert, som møter oss. Oppmerksomheten dras mer mot forestillingen og det tekstlige innholdet enn utøveren selv. Mellom låtene er det en liten pause og lyset skrus av.

I samarbeid med performance artist og koreograf Monica Mirabile har hun virkelig gjort seg flid med å gjøre noe flott og overbevisende samtidig som har hun studert teaterteoretikere og -regissører som Antonin Artaud, Jerzy Grotowski og Peter Brook med god effekt.

Du føler at hun med sin dramaturgiske, utstuderte mimikk får frem innholdet i låtene.

Mitski har klart å sette ord på følelsen av å være utbrent, lengsel og mangel på kjærlighet på en måte som trenger dypt inn i sjelen vår. I Mitskis lyriske univers trekkes man fra topp til bunn, hele spekteret av følelser, bare ikke de i midten; de lunkne.

Hun får usikkerhet til å føles ok. Budskapet får hun frem på kløktig vis. Om hun formidler utenforskap ved å benytte mannlige indierock-troper, som i «Brand New Girlfriend», avstand fra 1980-talls hits og låtskriver-kanonen i Laurel Canyon – fra 1960- og 1970-tallet – som hun gjør på «Laurel Hell»-albumet.

Under «Working for the Knife» bruker hun mikrofonen som kniv. Men alt er ikke rett frem heller. Under mørke «Happy» bryter hun med teksten og smiler overdrevent mens hun beveger armene opp og ned som om hun er en opptrekkbar dukke.

«Drunk Walk Home» hensetter henne i et forestilt tantrum der hun liggende på gulvet sparker og skriker.

Under «Your Best American Girl» headbanger hun.

Musikalsk befinner vi oss i et landskap ikke så langt fra Angel Olsen, Sharon Van Etten, Snail Mail eller Phoebe Bridgers, men Mitski er mer pop/rock enn de.

Verdensborgerens låter – hun har bodd i 13 ulike land før hun slo seg til ro i New York, takket være farens jobbengasjement i USA – om utenforskap, usikkerhet og om å ikke finne seg til rette gir gjenklang og vekker stort engasjement og store følelser hos publikum.

Låtutvalget vi får denne aftenen er en slags gjennomgang av karrieren så langt med de mest kjente låtene fra hver av de fire siste albumene, seks fra den ordentlige debuten «Bury Me at Makeout Creek» fra 2014, som kom etter de to selvutgitte albumene hun ga ut som student ved SUNY, Purchase College Conservatory of Music, der hun studerte komposisjon etter først å ha prøvd seg på filmstudier. Fire låter fra «Puberty 2» (2016), seks fra «Be the Cowboy» (2018) og «Laurel Hell» og «Goodbye, My Danish Sweetheart» fra det andre selvutgitte albumet «Retired From Sad, New Career In Business» fra 2013.

Mitski på Sentrum Scene.

Det er vanskelig å plukke frem høydepunkt fra en meget sterk, følelsesladet låtkatalog, men Tik Tok-slageren «Nobody» – opprinnelig fra den store gjennombruddsskiva «Be the Cowboy», som gjorde henne til superstjerne – er definitivt et av høydepunktene. En vanskelig tekst om fremmedgjøring, isolasjon og manglende tilhørighet, med rytmer som likevel gir deg lyst til å danse. Kokende og melankolsk på en og samme tid. En ensomhet som er konstruert i det lyriske jeg-ets eget hode?

Fjerdelåten, balladen «First Love/Late Spring» om rastløsheten og uroen etter den initiale forelskelsen og sårbarheten i det å kjenne seg mellom barnlig uskyld og å bli betraktet som voksen må også nevnes.

Generelt kan jeg nok si at jeg verdsetter låtene med røtter i indierock mer enn de ornamenterte synthpoplåtene, og opplever vel også at de  beveger publikum mest denne kvelden, om man skal gjøre noen form for generalisering, men spennvidden og variasjonen bidro til å gjøre de 80 minuttene vi får i artistens selskap så underholdende som de tross alt ble.

Stemningen er hele tiden elektrisk. Hun har publikum i sin hule hånd. Jeg kan knapt minnes sist jeg var på en konsert med så mye publikumsrespons og så god atmosfære. Faktisk var også responsen oppvarmer Sasami fikk  av en annen verden!

Samsami på Sentrum Scene.

«A Pearl» avslutter ballet før de klappes inn igjen til «Two Slow Dancers». De er raskt tilbake på scenen. Den vakre og såre balladen om et eldre par som reflekter tilbake til egen fortid får sette punktum. Her gjør hun mindre vesen av seg. Bare synger rett til oss. Det beveger og rører opp emosjoner. Så er det ubønnhørlig slutt selv om publikum gjerne vil ha mer. Så skrus det på musikk og settes på lys i lokalet så vi skal forstå at det er på tide å bevege seg hjem.

Vi har vært vitne til fabelaktig musikalsk håndverk og en virkelig gjennomtenkt forestilling. Ingenting føles overflødig eller overfladisk med det hun serverer oss. Mitski har fått anmelder oppriktig interessert i å utforske platene hennes nærmere. Det store flertallet av publikum kan synes terapeutisk helbredet og veldig tilfredse med det vi har fått være med på. Samtidig er det noe ved selve iscenesettingen, og at hun går inn i en karakter, som også bryter noe av intimiteten og skaper noe distansert ved det hele, som gjør at jeg ikke blir totalt euforisk. Det er kanskje også meningen.. for å beskytte henne selv litt også?

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 20 andre abonnenter