Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 19. mai 2022

deLillos: Finurlig og enkel pop som treffer en nerve

– Hva som treffer kan være så mangt. Det typiske er at melodien er veldig fengende, men det er ofte ikke nok i seg selv. Jeg tenker at for eksempel «Tøff i pyjamas» og «Hjernen er alene» er sanger som har nådd brett ut uten å egentlig ha særlig fengende melodier. Mer at tekst og musikk skaper noe helt spesielt og originalt som man gjerne vil høre om igjen, reflekterer vokalist og gitarist Lars Lillo-Stenberg i deLillos som er aktuelle med albumet «Evige dager» på Drabant Music.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Veronica van Groningen

deLillos’ album «Evige dager» har gitt intervjuer og mange med meg fornyet interesse for bandets musikk. Vi har kanskje tatt de litt for gitt eller glemt hvor bra de kan være. Hvor treffende og inspirerende de finurlige tekstene til Lars Lillo-Stenberg kan være og den fine balansen medLars Fredrik Beckstrøms litt mer uortodokse låter. Denne gangen har «nykommeren» Lars Lundevall skrevet en av de aller beste låtene; om tiden da han ble med i bandet for snart 30 år siden.

Her kan du lese om hvordan de fremdeles lykkes med å inspirere og utfordre hverandre musikalsk, gleden ved å leve av det man liker aller mest, hvordan den rike anerkjente låtkatalogen både gir en slags frihet og også på noen måter kanskje begrensninger, men mest av alt er en velsignelse. Du kan også lese om deres vei inn i musikken og hvor de henter inspirasjon.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva var det som gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

Lars Fredrik: Mine kusiner og fettere i Sverige sendte oss Hep Stars-singler i posten og broren min gav meg en singel med Davy Jones i julegave da jeg var seks. Da var det gjort. Jeg ble lidenskapelig opptatt av popmusikk og var stor fan av The Monkees.

Lars Lillo: Jeg gråt som baby, hvis de ikke spilte «Living Doll» med Cliff Richard hele tiden. Så jeg oppdaget musikk som kjempeliten gutt, var helt fiksert på platespilleren og hørte på alt, jazz, klassisk og pop. Fikk singler fra far i posten når han var på turné (Riksteatret), bl.a. Zorba, temaet fra filmen. Så ble det Beatles.

Lars Lundevall: Jeg oppdaget ikke musikk på ordentlig før jeg var 11-12, og jeg husker ennå at det var følelsen av en slags frihet å forsvinne inn i en låt som var helt umulig å motstå…

Øystein: Til jul, som 5-åring, fikk jeg melodica, og den brukte jeg så mye jeg kunne helt til den ble utslitt. Jeg startet som trompetist i Ruseløkka skolekorps, men som 12-åring fikk jeg konvertert til trommer, og der ble jeg. Jeg vokste opp med barneplater, TV og radio som hovedkilde til musikkinspirasjon. Jeg hadde en hyttenabo som var veldig musikkinteressert og som introduserte meg for «Led Zeppelin IV», og etter det var det ingen vei tilbake.

Hvilken musikk var dere omgitt av under oppveksten?

Lars Lillo: Beatles, Beatles og Beatles. Men så var det alt mulig fra og med 8-årsalderen. La meg plukke ca. 20: Neil Young, Crosby, Stills, Nash & Young, Pink Floyd, Jethro Tull, Simon & Garfunkel, soloskivene til Beatles-medlemmene, Harry Nilsson, Emerson, Lake & Palmer, James Taylor, Grateful Dead, Allman Brothers Band, Frank Zappa.

Fra 10 til 12, hørte jeg litt på Uriah Heep, Queen og Slade, så kom Elton John og Supertramp. Bob Marley, fra 15 år, Leonard Cohen, Joni Mitchell, John Martyn, Ry Cooder, Loudon Wainwright osv. osv.…

Av mer gitarband som grenset mot engelsk tyngre rock, var det faktisk mest Wishbone Ash, var ikke så opptatt av Led Zeppelin og Deep Purple. Glemte å si at jeg også selvsagt hørte på Stones, Doors og The Kinks. Snakker vi fra 1978, kommer jo alt det nye med Police, også Bowie kom da, litt treig der, Talking Heads, The Blue Nile, og etter hvert norske De Press og litt depressive greier som Joy Division. Kunne godt også sette pris på 80-talls pop som Eurythmics, var på en fin konsert på Chateu Neuf.

Lars Fredrik: The Monkees, Hep Stars, The Beatles, The Kinks, The Animals, Pussycats. Senere, da jeg fikk mitt eget stereoanlegg og da jeg ble tenåring ble det Deep Purple, The Who, Led Zeppelin, Wishbone Ash, Jimi Hendrix. I 15-årsalderen ble det mer avansert musikk; Genesis, King Crimson, Emerson, Lake & Palmer og Frank Zappa. Noe senere kom jazzen inn i bildet. Gary Burton, Return to Forever. Hadde også en folkrock-periode og lærte å like god countrymusikk. Etter at punken kom var det The Clash, XTC, Echo & the Bunnymen og U2 som gjaldt.

Lars Lundevall: Da jeg var barn var det stort sett bare klassisk og jazz hjemme hos oss, så jeg ble ikke egentlig utsatt for noe bra pop/rock før i 11-12 årsalderen! Husker at jeg fant den første The Doors-plata i hylla hjemme og ble veldig fascinert av orgel-psykedeliaen deres, det hørtes ut som noe fra en annen planet… Men da jeg selv begynte å få et bevisst forhold til musikk ble det mye fra den tiden, nemlig tidlig 80-tall. Band som The Cure, U2, Echo & the Bunnymen fra England, og amerikanske band som R.E.M., The Dream Syndicate, Green On Red osv.

Øystein: Led Zeppelin, Deep Purple, Queen, Beatles, Elton John, Supertramp, 10 CC, The Who, Suzi Quatro, Black Sabbath, Tom Jones, Slade, Sweet, Focus, Popol Vuh / (Ace), Genesis, ELP, senere ble det: The Police, Simon & Garfunkel, Fleetwood Mac, Stevie Wonder, Steely Dan, The Tubes, Johnny Winter, AC/DC, Joni Mitchell, Talking Heads, og enda senere ble det en periode med Jazz Rock, Lee Ritenour, Larry Carlton, Weather Report, Al Di Meola, Santana, Dave Grusin. Samtidig med dette begynte jeg å lytte mye på klassisk musikk.

Hva var det som fikk dere til å selv begynne å spille og synge og hva fascinerte med denne måten å uttrykke seg på?

Lars Lillo: Broren min Halvor spilte gitar og underholdt på fester, det var også mest hans platesamling jeg «utdannet» meg i. Det lå liksom i kortene at jeg også måtte lære meg å spille gitar, i begynnelsen kom jeg ikke ordentlig i gang, var mye ute og spilte fotball og sånn, men da jeg kom til Oslo fra Bergen, ble jeg etter skoletid en periode overlatt til meg selv i ’75 som trettenåring, da spilte jeg gitar hele døgnet og ble litt flink bare på en to-tre måneder. Ble med på fester og fremførte Neil Young, med stemmeskifte-stemme. Låt nok ganske fælt, men folk ba meg spille.

Lars Fredrik: Min far spilte piano, gitar og sang gjerne noen morsomme viser i godt lag . Min fire år eldre bror spilte gitar og det ble fristende å forsøke selv. Han lærte meg akkorder og så var jeg i gang.

Lars Lundevall: Jeg husker ikke annet enn at jeg ble sykt opptatt av gitarer når jeg så liveopptak på TV, og tenkte at dette er det jeg skal drive med! Jeg tenkte ikke så mye på hva jeg skulle spille, bare at elgitaren var verdens kuleste instrument.

Øystein: Det var nesten umulig å la være å spille. Fasinasjonen over hvor tøft og uttrykksfull musikken var gjorde at jeg brukte enhver anledning til å spille.

Har dere hatt noen forbilder eller mentorer opp igjennom som har vært viktige for egen musikalsk utvikling? I så fall hvem og hva har dere lært av dem?

Lars Lillo: Det blir da selvsagt min bror Halvor, han lærte meg kanskje de 10-15 første sangene, mest Young og C, S, N & Y. Senere var Jørn Christensen den som ble min elgitar-mentor, han førte meg inn i den elektriske Neil, og etter hvert fikk han jo sitt eget varemerke i spillinga som jeg beundret veldig og prøvde å få til og etterligne. Utenom de raske riffene i De Press, kunne også Jørn spille ganske arpeggio-drevne gitarkomp, når jeg øvde inn disse la jeg merke til at det appellerte til min spillestil.

Lars Fredrik: Jeg kjøpte Lillebjørns gitarbok og litt senere en av Øystein Sunde. Mange fine låter som var gøy å spille og synge. I tenårene oppdaget jeg Ole Paus. Jeg hadde en gitarlærer, Rolf Recknagel (kjent fra Matchstick Sun og Yeahlove Swans, red.anm), som også inspirerte meg. Foruten disse, har broren min vært viktig for min musikalske utvikling. Som bassist har Colin Moulding (XTC) vært en musiker jeg beundrer, men naturligvis flere andre, som f.eks. Paul McCartney og Jack Bruce.

Lars Lundevall: Tror kanskje den største mentoren jeg har hatt er Lars (Lillo). Jeg har lært utrolig mye om å være åpen for forskjellige sjangere, og uventede arrangementer. Og ikke minst det å skrive låter – vet ikke om jeg hadde turt å stå og synge egne ting om ikke han hadde vært så oppmuntrende…

Øystein: Den første var John Bonham fra Led Zeppelin. Tøffere, råere og kulere trommeslager finnes ikke, men jeg har brukt mange timer på å lytte og studere: Steve Gadd, Stewart Copeland, Ringo Starr, Jim Keltner, Hal Blaine, Stevie Wonder, Steve Jordan, Levon Helm, Steve Ferrone og mange flere.

Hvordan har dere funnet deres eget vokaluttrykk eller måte å synge på? 

Lars Lillo: Jeg sang jo mye Beatles og Neil Young, og var vant til å tenke at melodiene la seg litt opp i leie. Når jeg lagde mine egne låter ble det ofte slik, etter hvert ble det norske tekster, og mye av det som noen opplever som sært når jeg synger, er kanskje at jeg sang norsk med samme attitude som når jeg sang engelsk, mulig jeg burde visst bedre, men det var da den litt lyse rare sangstemmen oppstod.

Lars Fredrik: Jeg synger med den stemmen jeg har. En uskolert røver. Noen ganger blir det fint. Andre ganger bare nesten.

Lars Lundevall: Tja, det har nok bare blitt til underveis for min del, jeg hadde jo aldri tenkt til å bli noen vokalist.

Har dere noe favoritt gitar, bass, trommesett, forsterker, cymbal eller mikrofon? I så fall hvilken og hvorfor?

Lars Lillo: Mine favorittinstrumenter er ofte de jeg blir mest vant til, hvis jeg synes det fungerer bra, så slutter jeg litt å forske. Men, det er likevel ikke helt riktig, jeg spilte noen år på en Gibson ES-135 som var veldig tilfredsstillende på mange låter der jeg trengte det draget, men på det litt clean’e arpeggio-spillet mitt, ble den gitaren som å ha pølse i maki’n, så da var jeg ikke helt tilfreds. Da jeg fikk låne en White Falcon Gretsch, skjønte jeg hva jeg skulle ha. Ellers elsker jeg min gamle Martin D-28 fra 1960, den har en direkte personlighet som inspirerer meg hver gang, selv om den ikke alltid låter knall live.

Lars Fredrik: Fender Jazz Bass. Den har motstand, er fleksibel og myk nok til å bevege seg lett. Ampeg forsterker. Fordi det låter fett.

Lars Lundevall: Jeg har en gammel, rød halvakustisk Gibson som er nesten som en forlengelse av kroppen min, hvis jeg har den kan jeg gjøre alt jeg har lyst til, og det låter alltid bra!

Øystein: Jeg er svak for gamle trommer og cymbaler. Skarptrommer fra Ludwig.

Hvor viktig er det tekniske utstyret for å få det til å låte som deLillos?

Lars Lillo: Hvis vi ble plassert i øvingslokale til et hvilket som helst gitarbasert band i Norge og utland, skulle vi nok fått til et eller annet som minnet om deLillos, men når verktøyet er ubehagelig å bruke, så gjør man en dårligere jobb. Vi ville sikkert i mange tilfeller ikke satt pris på hva vi hørte og derfor ikke spilt veldig bra, selv om en lytter utenfra sikkert opplevde at det lignet på deLillos.

Lars Fredrik: Viktig nok. Og man må ha utstyr man er fornøyd med og som man kan stole på.

Lars Lundevall: Det er ikke så godt å si, for det er sjelden vi har stått der med ukjent eller lånt utstyr… men da alt utstyret vårt brant opp i 2002 og yndlingsgitaren min ble borte trodde jeg aldri at det skulle bli det samme, men det tok ikke lang tid før alt var helt supert igjen! Så svaret er vel kanskje at det ikke er så viktig egentlig?

Øystein: Jeg tror ikke det er veldig viktig. Vi har spilt på mye lånt utstyr opp igjennom årene, og i tidligere tider kunne det være så som så med det utstyret, men vi fikk alltid gjennomført. Når det er sagt, er det alltid best med sitt eget utstyr. Jeg kan bruke ett oppsett en periode, men så kan jeg få lyst til å bytte uttrykk og da skifter jeg oppsett.

Hva er det spesielle med den musikalske tilnærmingen og bandkjemien i deLillos sammenlignet med andre band dere er og har vært aktive i som The Thank Yous, Dog Age, The Humble Servants, Beckstrøms Kvartett, The Last James, Young Neils, Blister, Suspenders og Badegjestene?

Lars Lillo: The Last James var et helt studiobasert prosjekt, vi fungerte aldri som et band, selv om vi faktisk spilte noen jobber. (Aparte greier).

Men Young Neils derimot er et band jeg har 30 års erfaring med. Først og fremst er det låtene. Det er som å skifte språk også i selve spillingen, ikke bare i det vokale. Melodifrasene treffer akkordskiftene på andre steder enn deLillos-låtene, det er en annen måte og puste på. Gitarsoundet tåler både mer at ting støyer og klinger, kombinert med den ikoniske Youngske dempeteknikken. Det er på mange måter oftest lettere å få en Neil Young-låt opp og stå, enn en deLillos-låt. Færre akkorder, enklere gang i låtene. Her er også fasit eksisterende på forhånd i og med at vi er et coverband, vi vet hva vi skal strekke oss mot. Jeg antar at det kan det også være for band som lener seg tungt mot en countryrock-sjanger også, selv om låtene er originalvare. F eks. Hellbillies, de følger opp en genre alle i bandet vet hva handler om. deLillos har ofte en utfordring i at det er litt uklart hvor låta skal hen. «Kokken Tor» var sånn sett veldig enkel fordi vi visste den skulle litt i retning Crazy Horse.

Lars Fredrik: deLillos er nok mer disiplinerte og strukturerte enn andre prosjekter jeg jobber med. Vi jobber intenst i perioder og er produktive.

Lars Lundevall: Jeg kan bare svare for meg selv, men det er ikke noen tvil om at det ikke er mulig å sammenligne deLillos med noe annet jeg har gjort, rett og slett fordi den lange reisen vi har hatt sammen er noe som kun kan skje en gang i løpet av livet. Og vår bandkjemi har vært igjennom så mange forskjellige faser, vi er jo mere som et slags gammelt ektepar som vet hvordan man skal ta vare på hverandre for å ha det bra sammen! Men selvfølgelig er det både likheter og ulikheter mellom alle bandsettinger, når det gjelder måter å jobbe på f.eks. En stor forskjell for min del er jo at f.eks. Suspenders var mitt band, som jeg startet opp, og der var jeg jo en av de som skrev mesteparten av musikken og var sjefsideolog, og det er jo noe helt annet enn å bli med i et stort etablert band hvor det ikke er plass til noe sånt! Men en likhet er jo det flotte med å følge en idé fra man hører den første gang, og så i fellesskap på øvinga klare å ende opp med en låt man virkelig er fornøyd med, det tror jeg de aller fleste band har ganske like opplevelser fra.

Øystein: Alle variantene har forskjellige stemninger avhengig av hvordan de ble produsert, hvilket studio de ble spilt inn i, konsepter som var tenkt på forhånd, hvor vi var i livet på gitt tidspunkt, osv.

Hva er den viktigste forskjellen på deLillos i 2022 i forhold til bandet som albumdebuterte i 1986 med «Suser avgårde», og ga ut «Før var det morsomt med sne» (1987), «Hjernen er alene» (1989), «Neste sommer» (1993), «Sent og tidlig» (1995), «Stakkars» (1997), «Kast alle papirene» (1999), Midt i begynnelsen» (2002), «Huskeglemme» (2009). Hvordan har bandet utviklet seg opp igjennom årene?

Lars Lillo: Dette spørsmålet stopper ved «Huskeglemme» i 2009, vår plate nr. 12, siden da har det kommet 7 album til. Jeg vil påstå at det er like store kontraster å hente i disse syv som innbyrdes i de første 12. Den viktigste forskjellen er at da vi var ferske så var alle sangene våre også nye. Om noen år er disse sangene 40 år gamle, de har vart i snart to generasjoner. I dag kan vi aldri utfordre statusen til sanger som har fått lov til å leve i mange folks bevissthet i en så lang del av deres liv. Samme hvor sensasjonelt bra et nytt album med deLillos blir fra nå av, kan de hvert fall ikke i vår levetid måle seg med statusen til f.eks. «Tøff i pyjamas». Dette er naturligvis noe vi ikke ble konfrontert med de første årene.

Lars Fredrik: Da Lars Lundevall ble med i bandet og vi ble en kvartett, skjedde det mye. Vi ble enda bedre. Og kjemien i bandet også.

Lars Lundevall: Jeg føler at alderen har gjort oss mere avslappet og kule i forhold til hva vi er og skal gjøre, og at det føltes viktigere å leve opp til en eller annen slags «image» før i tida. Vi spiller rett og slett bedre sammen.

Øystein: Alle variantene har forskjellige stemninger avhengig av hvordan de ble produsert, hvilket studio de ble spilt inn i, konsepter som var tenkt på forhånd, hvor vi var i livet på gitt tidspunkt, osv.

Hva er det som har gitt inspirasjon og drivkraft til å fortsette og stadig vekk fornye dere?

Lars Lillo: Ved å være så privilegert med så mange kjente låter fra gammelt av, så er vi så å si i en situasjon der vi ikke trenger å produsere mer for å dra på turné. På en festival, der vi skal spille kun en time, så er det få som gråter om vi ikke spiller en eneste låt skrevet etter tusenårsskiftet. Det er for eksempel slik Lillebjørn Nilsen har praktisert det, hans siste plate kom ut i 1993. Jeg ser på det som den store maskinen til deLillos, sangkatalogen vår som later til å bane vei for oss inn i festival-Norge i mange år fremover. Men dette er jo ingen voldsom utfordring for oss, derimot gir det oss frihet til å holde på med den lille maskinen. Den lille maskinen er viktig, det er egentlig den som holder oss gående, i og med at det er der vi gir oss selv utfordringer og kan gjøre ting vi ikke har gjort før. Det er utrolig tilfredsstillende å strekke seg mot steder man kunstnerisk ikke har vært før. Hadde vi ikke gjort det, ville også den store maskinen begynt å fuske i maskineriet.

Lars Fredrik: Å spille musikk og å lage musikk føles nesten like naturlig som å puste. Nysgjerrighet. Kjærlighet til musikken. Som låtskriver prøver du alltid å strekke deg mot noe nytt. Forsøker å skrive en enda bedre låt. Blir aldri utlært eller lei av det.

Lars Lundevall: Frykten for å bli kjedelige og forutsigbare «golden oldies» som kun lever på gamle bragder, og et evig håp om å kunne være relevante fortsatt så lenge man har noe å komme med!

Øystein: Det å få som får lov til å ha drømmejobben sin i så mange år. For meg er det drivkraft nok til å utvikle meg og å stadig jobbe mot å bli bedre. Det fortsatt gøy å utfordre seg selv og å finne nye mål å jobbe mot.

Dere har valgt å uttrykke dere på norsk. Hvorfor det valget og hva det har det hatt å si for kommunikasjonen med lytterne?

Lars Lillo: Det med å synge på norsk lå i tiden, band som Kjøtt og The Aller Værste!, selvsagt, men også De Press, som tidvis også sang på polsk, gjorde at andre språk enn engelsk var legitimt. Singlene til Beranek – «Dra til hælvete», og Lars Kilevold– «Livet er for kjipt», hadde også en veldig inspirerende effekt på meg fordi dette tekstlandskapet virket ganske nærme meg selv.

Allsangkulturen oppstod jo med oss og Jokke. På klubbscener før oss stod aldri publikum og sang med på refreng og sånn, dette vet jeg fordi jeg gikk mye på konserter før vi debuterte. For å sette det litt på spissen, så stod ofte et kresent publikum og lurte på hvilken musikalsk bås de skulle plassere et band i tidlig på åttitallet. Når vi plutselig fikk et større publikum preget av mindre musikkpoliti, så var det helt klart en åpenbaring at tekstene skapte så stor kontakt med publikum. Jeg husker godt jeg syntes synd på band som fortsatte å synge på engelsk, jeg tenkte at de ikke forstod hva de gikk glipp av. På den andre siden har likevel musikken vært mer drivkraft for meg i det å lage låter, og noen ganger har jeg kjent på at musikken nesten har blitt litt oppslukt av tekstinteressen i responsen vi møter.

Lars Fredrik: Norsk kommuniserer direkte med (den norske) lytteren. Det er viktig, og mange vil nok oppleve det som en mer personlig måte å uttrykke seg på.

Kan dere si noe om hverandres musikalske styrke og rolle i deLillos?

Lars Lillo-Stenberg

Lars Fredrik: Sjefsdrømmeren, som han ble kalt av en lydtekniker. Ingen er vel i tvil om at han er sjefen. Som tekstforfatter er han nesten alltid god, med originale tanker og refleksjoner eller fortellinger. Humor og alvor. Sterke, fengende melodier, en låtsnekker av format. Og meget god multiinstrumentalist og ikke minst arrangør.

Lars Lundevall: Kreativ og oppfinnsom gitarist som aldri spiller på gamle klisjeer. Og selvfølgelig en av tidenes vokalister!

Øystein: Lars Lillo-Stenberg er sjefen. Han er smartere og klokere enn veldig mange andre. Han var tidlig en meget begavet gitarist som hadde en stor tilhengerskare allerede i skolegården. Hans nesten unike kassegitarspill ‘a la John Martyn og rytmiske swing gjør at man lett får lyst å trampe takten. Han har et elegant arpeggio-spill, og ofte et offensivt akkordkomp som driver kompet av gårde. Som låtskriver slutter han aldri å overraske med stadig nye fine melodilinjer i alle mulige stilarter. Mange av tekstene har jo blitt folkeeie, og gått inn i pensum i skolen. Jeg liker den vrien han ofte har i teksten med å se historien, eller situasjonen, fra flere sider. For øvrig er han en av de morsomste personer jeg kjenner, med en genial surrealistisk humor.

Lars Fredrik Beckstrøm

Lars Lillo: Lars Fredrik er utrolig åpen for musikk. Da jeg traff ham kunne han spille mange jazz-standardlåter på mandolinen. Der han også trakterte imponerende trudelutter både innenfor norsk og irsk folkemusikk. Han liker kreative bassganger og har også stor innsikt i både kule pop- og rockeband. Han og broren Harald bodde sammen og hadde en imponerende vinylsamling som vi nøt etter øving i samme hus. Begge disse brødrene gjorde meg glade med denne musikalske åpenheten, for på 80-tallet var det mange som fornektet musikk fra 70-tallet. Jeg gjorde ikke det, og hos Beckstrøms ble dette overhodet ikke flaut å innrømme. Han er en veldig talentfull låtskriver, og selv om han lager mye forskjellig og rart så er det Beckstrømske bakteppet alltid lett å gjenkjenne. En ukjent side ved Lars Fredrik er at han er god til å sitte ved et ustemt piano og synge som Tom Waits. Og jeg tror også han ser på seg selv like mye som gitarist som bassist.

Lars Lundevall: Spiller bass på sin helt egen måte og er en stor del av vår merkelige sving og sound. Og så er han en kløpper på å lage låter med fullstendig hårreisende akkordvendinger som setter oss på prøve igjen og igjen!

Øystein: En solid grunnmur å ha i kompet. Han overrasker fortsatt med sitt spill på gitar, mandolin, piano og munnspill. Han har en veldig bred sjangeroversikt over musikk. Alt fra slåtter, irsk folkemusikk, progrock, viser, gammel pop, jazz osv. Tekstene hans er ofte som komprimerte noveller og billedlig godt fortalt. Musikken han skriver overrasker ofte den også med intrikate vendinger og fengende linjer.

Lars Lundevall

Lars Lillo: Lars (Ludde) er en solid håndverker på gitaren. Han får alltid en fet tone ut av anslagene sine, og spiller veldig rent og treffsikkert sine imponerende soloer. Treffer nerven i musikken med sine rockete sololinjer. Han er stødig og tight i det rytmiske. For meg som gitarist må jeg alltid strekke meg litt mot Ludde. Han kan noe jeg ikke mestrer, og det er å spille slide like nydelig som George Harrison. Krevende linjer får han til der på «Smak av honning», mens han korer på noe helt annet. Det er skikkelig vanskelig. Låtene han lager er fengende og blir bare bedre og bedre.

Lars Fredrik: Uovertruffen gitarist. En av de bedre jeg vet om – og god smak. Har etter hvert også vist seg frem som en god låtskriver.

Øystein: En gitarist av de sjeldne. Han har et trøkk og driv det groover veldig av. God teknisk og alltid kule og tøffe soloer. Han er veldig god på å finne riktig lyd til stemningen i låtene. Slidespillet er noe av det aller beste jeg kan høre på. Som låtskriver blir han bedre og bedre.

Øystein Paasche

Lars Lillo: Jeg nevnte at Ludde var en god håndverker, det samme gjelder for Øystein. Når jeg traff ham på Foss videregående musikklinje, spilte vi sammen så vidt i et band. (Spoiled Brats), da husker jeg det gikk litt over stokk og stein, men på Foss utviklet han masse disiplin og gikk til lærer og ble det motsatte av rotete. En veldig ryddig og stødig trommeslager.

De tre typiske, hi hat, skarp og stortromme, er veldig tydelige hos Øystein, jeg tror det er lett for lydfolk å få informasjonen fra trommesettet veldig adskilt og fint ut av PA. Øystein har en veldig kul hi-hat-teknikk med noen raske «triller» som varemerke. Øystein er også veldig generøs med å prøve ut ting hvis jeg spør om det. Noen ganger er det dårlige forslag fra min side, men han lar meg spørre neste gang likevel. Vi har et veldig godt samarbeid.

Lars Fredrik: Blir bare bedre og bedre bak trommene.

Lars Lundevall: Spiller også trommer på sin helt egen måte, og sammen med Beckis er det en rytmeseksjon som ikke ligner på noe annet! Er kanskje ikke den som snakker høyest, men når han først kommer med meninger er det ofte lurt å lytte!

Hvorfor valget av albumtittelen «Evige dager»?

Lars Lillo: Jeg syntes lenge at arbeidstittelen «Covidia» var utmerket, men så ble vi jo så lei av hele pandemien. Da tok vi og hentet ut masse forslag fra tekstene. «Evige dager», som var fra Lundevalls «1993», var en av ca. 30. Til slutt var den en av tre, og så gikk den til topps. Bildet av meg som ligger i sengen i tolvårs alderen og leser Donald og momser påskegodter var nok litt utslagsgivende for det valget. Jeg vet at året var 1974 for dette fotoet, og jeg vet jo at de platene jeg hørte på den gang har vært til inspirasjon for denne plata, og jeg vet også at den gang så var livet «Evige dager» som lå foran meg. Det som også gjorde dette fristende som tittel, var noe som også ikke var nostalgisk, men tvert imot fremtidsrettet. Disse årene vi er i nå, med eventuelle nye pandemier, hungersnød og miljøsammenbrudd i naturen, i tillegg til frykt for atomkrig, er ideen om «Evige dager» fremdeles en visjon vi må kjempe for å tro på. Spesielt for den oppvoksende generasjon.

Lars Lundevall: Vi hadde laget en liste med ord og linjer fra alle tekstene for å se om det var noe som peilte seg ut. «Evige dager» er fra min sang «1993», og det var et eller annet med ordene og bildet av Lars på coveret som passet sammen! Og evige dager får i hvert fall meg til å tenke på den tiden man var ung og hadde uendelig med tid til å høre på plater, og det er jo også noe som inspirerte musikken og innspillingen av plata.

Her er noen stikkord som jeg vil at dere skal si noe om forholdet til og hva de kan fortelle om deLillos eller «Evige dager».

Pink Floyd

Lars Lillo: Pink Floyd var et av mine viktigste band innenfor dem som drev med konseptalbum. Pink Floyd var det feteste som kunne komme ut av våre stereoanlegg den gangen med hensyn til lydkvalitet. Jeg vil også fremheve David Gilmour som en utrolig inspirerende gitarist, hvis du hører på soloene på «Money» eller «Comfortably Numb», så er det teknisk nesten mulig å lære seg, han spiller ikke så mange raske løp, men det han spiller er så utrolig velvalgt og originalt selv om det faktisk ofte er rein blues han spiller. Nettopp det er veldig fascinerende. Disse kollegaene han hadde i Yes, King Crimson og Genesis, var kanskje mer eksperimentelt innstilt, men likevel synes jeg Gilmour er kongen.

Lars Lundevall: «One of These Days» har vi jo rett og slett lånt litt av på den overgangen som heter «En av dagene». Selv pleide jeg og bestevennen min i ungdommen å sitte i kjelleren hans og høre på «Meddle» og annet tidlig PF og røyke rullings, det var en skikkelig fin tid!

The Beatles

Lars Lillo: I mitt liv kan du fjerne alle i Norge som noensinne har blitt kjent via NRK, det er en ganske trist tanke, hvis du tenker på alt fra Fleksnes til Lille Lørdag, men ikke så trist som hvis du fjerner Beatles. Uten Beatles, ikke noe deLillos i hvert fall, men muligens Fleksnes ville eksistert (ha ha).

Wilco

Lars Lillo: Wilco er et av de aller viktigste bandene siden 90-tallet, de binder liksom hele rockpophistorien sammen for oss. De er så gode på å kombinere det vakre med det kule, og det er vel noe vi alle prøver på. Er det bare det ene blir det sentimentalt, er det bare det andre blir det kynisk.

Lars Lundevall: Jeg har elsket Wilco helt siden «A.M.»-skiva i 1996, og de er definitivt en bra inspirasjon når det gjelder samspill, improvisasjon og musikalitet! Tenker selv at det er noe Wilco-tendenser her og der på «Evige dager», kanskje ikke minst i gitarlyder og arrangementer

The Allmann Brothers

Lars Lillo: Tror faktisk også gitaristene her har hatt påvirkning på meg, jeg har en tendens til å legge ut på løp som får meg av og til å tenke på Dickey Betts. I hvert fall hørte jeg mye på «Jessica». Doble gitarsoloer har vi gjort noen ganger, hør f.eks» mot slutten av «Om og om og om og om igjen».

Lars Lundevall: Har aldri egentlig hatt noe sterkt forhold til dem, men jeg ble veldig interessert i slidegitar første gangen jeg hørte «At Fillmore East»-plata hos en kompis. Slidegitarspillingen min kan nok absolutt ha blitt inspirert av dem!

The Byrds

Lars Lillo: The Byrds er et viktig band som har en sound som deLillos har strukket seg mot, men jeg har egentlig aldri hørt masse på dem. Det er kanskje heller slik at jeg har hørt på dem som har blitt inspirert av The Byrds. Arpeggio gitarspill, slik vi har på mange låter, som f.eks. «Min beibi dro av sted», «Racerbåt», «Hva har du tenkt», er kanskje innenfor en tradisjon som ofte kan følges tilbake til The Byrds. Så er det jo trestemt koring, men for min del var det mye mer Byrds-medlem Crosbys samarbeid med Stills og Nash som gjorde utslaget. Og Beatles selvsagt.

Lars Lundevall: Et av mine absolutte favorittband gjennom tidene! Tror faktisk jeg har hørt mer på dem enn på The Beatles hvis jeg skal være helt ærlig! Skulle ønske vi hadde mye mer 12-strenger på låtene våre, men sånn er livet. Koringene deres derimot slutter vel aldri å være en viktig inspirasjon for oss…

Progrock

Lars Lillo: Tja, jeg hørte ikke så mye på det som kanskje kalles ekte progrock, det ble de kommersielle, som nevnte band. (Pink Floyd, Jethro Tull osv.…).

De første skivene til Mike Oldfield hadde vel også noe progrock-preg, de hørte jeg masse på. Zappa hadde jo sine obskure plater også. Aldri egentlig hatt noen idé før i fjor at vi skulle lage noe som minnet om en slik plate, men når vi først gjorde det så merket jeg at det ga utrolig mersmak. Ikke rart, siden vi stort sett har fulgt den vanlige oppskriften på sangene våre. Likevel vet jeg at jeg har likt godt de gangene vi har styrt litt vekk fra malen, slik som i sangene «Hjernen er alene» og «Klokken er mye nå».

Lars Lundevall: Har aldri hatt helt sansen jeg, men det er jo ikke for sent å prøve å like det? Får spørre Beckstrøm om noen gode lyttetips kanskje?

Instrumental låter

Lars Lillo: Nettopp, det blir antagelig det neste, en hel plate med kun instrumental låter. Vel, vel, tror ikke det.

Jo, utenom nevnte «Jessica», husker jeg godt nærmest i barndommen «Frankenstein» med Edgar Winter Group, som en stor favoritt. Etter jeg ble voksen har jeg hørt mye på Brian Eno, særlig plata han gjorde med Daniel Lanois, «Apollo». Også jazz selvsagt, Keith Jarret «Kölnkonserten» er ikke til å komme forbi. Første gang jeg hørte en instrumental låt var «Flying» med Beatles, men de «laller» jo litt der.

Finurlige arrangementer

Lars Lillo: Ja, det har jeg ikke noe imot, jeg vil heller si at det av og til har vært et problem at jeg søker nettopp det. Mye tid som har blitt brukt opp, på at jeg er redd for å gjøre noe typisk og havner ut i noe finurlige greier som ingen produsenter synes er en god idé, mang en gang har jeg måttet innse at det enkle er det beste.

Lars Lundevall: Det er jo noe vi har drevet mye med for å si det mildt! Jeg har vel litt sånn hat/elsk forhold, elsker låter som har enkle og tydelige arrangementer, men det er jo gøy å jobbe med sånne ting når man er et band som oss. Og gleden over å få til noe som nesten virker umulig er jo alltid skikkelig god!

Naivisme

Lars Lillo: Ja, det er pussig at jeg, som strekker meg mot det finurlige ofte har blitt et talerør for det naive. Men det er jo forskjell på naivt og naivisme, det første er vel mer ubevisst, mens det siste er en slags selvbevisst retning. Jeg har ofte reflektert over dette, Kari Bremnes har en sang om en dame som går bortover en gate i Oslo etter å ha kjøpt en lysestake. Ingen ville kritisert Bremnes for å drive med naivisme av den grunn, men hadde jeg sunget en sang som het «Lysestake i Sannergata», så ville folk ganske fort tenkt at dette er temmelig naivt. Bremnes synger nemlig: «Har ho nån å tenne lys førr, har ho nån å slå ihjel, ka skal ho med den staken, e det nåkka ho skal sell». Absolutt noe å tenke over, men ofte er det avsenders utrykk som skaper hva man tenker om budskapets opphav. Med Bremnes er det liksom noe intellektuelt, med meg er det oftere naivt. Litt sånn som det fantastiske innslaget med Bård Tufte der han synger det han ser. (Må sees).

Men, jeg har ofte ønsket å få frem det pussige, og i en sang går det fort unna, skal du få frem noe rart kan du ikke bruke et intellektuelt språk, du må si det enkelt. Og det har jeg ofte gjort med enstavelsesord som dum, snill, tøff og slem.

Lars Lundevall: Jeg har i grunn aldri tenkt så mye på den derre naivistiske tolkningen av oss, eller spesielt Lars sine tekster, rett og slett fordi jeg ikke oppfatter dem som naive i det hele tatt – tvert imot fulle av ganske komplekse tanker selv om de kan framstå som enkle ved første ørekast. Skulle av og til ønske at jeg hadde vært litt mere naiv selv, tror livet kan være ganske deilig da..

Catchy

Lars Lillo: Hva som treffer kan være så mangt. Det typiske er at melodien er veldig fengende, men det er ofte ikke nok i seg selv. Jeg tenker at for eksempel «Tøff i pyjamas» og «Hjernen er alene» er sanger som har nådd brett ut uten å egentlig ha særlig fengende melodier. Mer at tekst og musikk skaper noe helt spesielt og originalt som man gjerne vil høre om igjen. Gode eksempler på sanger vi har produsert i håp om en radiohit, er «God morgen» og «Vakre dager», jeg vil si at de begge har veldig gode melodier, men ytterst få vil huske dem i dag. Jeg er glad i de låtene, men innrømmer det ble noe ordinært ved dem, og altså derfor mangler det som skal til for å kalles catchy. Det er ikke lett å skjønne seg på, fordi vi har også eksempler på låter som er litt i samme kategori, men som likevel har nådd bra ut. Bl.a. ganske nye låter som «Halvveis rundt jorden» og «Se på et tre».

Ofte er det produksjonen det står og faller på, stemningen som oppstår kan styres av mange ting, for eksempel hvordan skarptrommen er mixet. Jeg husker at nevnte «Tøff i pyjamas» ikke gjorde noe inntrykk på det første møtet med Sonet, så kom vi tilbake neste gang og hadde skiftet ut basstromma med noe vi hadde sampla, slik at groovet stod mere klart ut, da jublet alle og sa at dette var singelen. Det kunne virke som det var med den basstromma at de la merke til den sprø teksten.

Lars Lundevall: Vi er jo tross alt et popband, så det er ingen hemmelighet at vi er glade i catchy låtideer! Selv om vi også liker å være litt vanskelige innimellom.

Sømløse overganger

Lars Lillo: Dette var en trend som mange drev med den gangen jeg var 10 år og eldre, dette var tiden jeg hadde intenst forhold til alle platene jeg kjøpte (det var det eneste jeg var interessert i å få til jul og bursdag, og av og til utenom). Det var ikke bare via progrocken de gikk for dette, men for eksempel også ganske ofte i soloskivene (+ Wings) til Paul McCartney. Så for meg er det en ganske naturlig løsning, selv om deLillos inntil nå ikke har gjort det. (Jo, kanskje så vidt på «Peiling på seiling»,-skiva).

Lars Lundevall: Det er jo noe vi har drevet endel med live opp igjennom for å holde oss på tå hev og gi oss noen små utfordringer, og så har vi jo sett at det funker bra for publikum også, det skaper gjerne litt ekstra liv og glede! Frister veldig å drive litt mer med det etter denne plata må jeg si.

Fra akustisk til elektrisk

Lars Lillo: Jeg var lenge en akustisk gitarist, og sånn sett var jeg også veldig opptatt av akustisk gitarspill. Gjennom alle disse årene har jeg også jevnlig hatt en slags visesanger-virksomhet med deLillos-sangene og mine soloplater. Alle mine soloplater har med noen unntak coverlåter og nesten alle disse har blitt arrangert av min akustiske gitar eller piano.

deLillos var likevel i starten et band jeg nesten bare spilte elektrisk, men da Lundevall ble med så kunne jeg spille mer akustisk. For noen år siden, bestemte vi oss for å lage en akustisk plate, mye fordi det ble kombinert med en annen gammel idé, nemlig å spille inn alt på en mikrofon. Dette resulterte i en ganske lang turné, der vi kun spilte akustisk, noe jeg likte veldig godt, ikke minst fordi vi tok oss ganske store friheter med låtutvalget med mange rariteter vi nesten aldri hadde spilt. På samme vis som det var en teknisk årsak dette startet med, var det også med «Evige dager», der vi forstod at å spille hele komposisjonen med de sømløse overgangene ikke ville funke med masse gitarbytter. Vi valgte derfor å spille elektrisk tvers igjennom, senere bestemte vi oss for å droppe alle typiske kassegitarpålegg, noe som var befriende. Og heldig for uttrykket.

Lars Lundevall: Jeg elsker elektriske gitarer over alt på jord, og synes det var skikkelig gøy å lage et helt album uten en eneste akustisk gitar! Det er jo ikke bare lyden av gitarene som er forskjellig på akk/el, men hele måten man spiller på er annerledes, og det hører man tydelig synes jeg. En låt som «1993» ville heller aldri blitt skrevet på akustisk gitar, hele ideen oppsto pga. lyden og spillemåten og det er ofte noe jeg ser med låtene jeg skriver at de har veldig forskjellig swing eller sound eller hva man skal kalle det. Jeg tenker i hvert fall nå at jeg skal bli flinkere til å dra ned på øvinga og spille elgitar når jeg prøver å skrive noe ny musikk!

Grubling / Refleksjon

Lars Lillo: Grubling og refleksjon tror jeg kan sies å være hovedbestanddel i brorparten av tekstene våre, men mange av de tidlige tekstene var kanskje mere beskrivende, og det ble mere opp til lytteren og gruble videre. Tekster på «Evige dager» er for eksempel mye mer tydelige på at det foregår en refleksjon i selve teksten, for eksempel «Skummelt og fint» og «Hele verden». Det finnes tekster som sier noe stort ved å snakke om noe lite, og tekster som sier noe lite ved å snakke om noe stort. Mulig den første varianten er å foretrekke, men det andre kan også funke.

Lars Lundevall: Haha, det er vel ingen tvil om at vi bruker endel tid på å gruble over ting! I tillegg til at vi alltid har vært tenkende menn blir det jo ikke mindre refleksjon når man blir eldre, i hvert fall for min del.

Evighetsfølelse

Lars Lillo: Evighetsfølelsen var ikke så enkel før i barndommen, da man hadde hastverk og lett for å kjede seg, i dag er dette absolutt et deilig ord. Det kan til og med virke som det er i evighetsfølelsen at man klarer best å kjenne lykke.

Lars Lundevall: Det er vel mest av alt noe jeg forbinder med barndom og ungdom, den følelsen av at jeg hadde uendelig med tid som kunne brukes til ingenting. Den er ikke helt til stede på den samme måten i dag må jeg si, selv om jeg fortsatt er ganske god på å gjøre ingenting!

Beskjedenhet / Ikke selvhevdende menn

Lars Lillo: «Beskjeden mann» er en ny tekst som er mer beskrivende, til og med jeg blir fristet til å gruble på hva den forteller. Jeg har selv fått assosiasjoner til naturen. Menneskene som tror de er så imponerende som kan og forstår så mye, og føler at de på mange vis står over naturen. Så, i likhet med denne beskjedne vennen, overrasker naturen oss plutselig med å ta et kveletak på oss, for eksempel med en pandemi.

Lars Lundevall: Beskjedenhet er en dyd, heter det ikke det? Synes det er lite sjarmerende med skryt av seg selv, og det er jo ikke akkurat det vi driver mest med. Men jeg kan godt være ubeskjeden nok til å tenke at jeg er den beste gitaristen fra Norge gjennom tidene, helt uten å skamme meg over det, jeg bare sier det ikke høyt.

Skumle ideologier / Stormakter

Lars Lillo: Det har i lang tid vært krefter i verden som mener det må opprettes en global overstyrende makt som står over de nasjonale regjeringene. På mange måter finnes jo dette allerede, og de fleste av oss tenker også at det må til for å forplikte alle nasjonene til å gjøre det vi kan i samarbeid for å imøtegå de store utfordringene i denne såkalte antropocene geologiske perioden vi er i nå. Men, så er det alle disse konspirasjonsideene, ikke nødvendigvis de ekstreme og hårreisende, QAnon osv., men mere plausible engstelser for at det hele styres av noe som kan sier å være det gamle mantra; følg pengene. Jeg har prøvd å sette meg inn i ting, men blir fort slått ut av at det er altfor komplekst. Har endt opp med å tenke at jeg ikke kan få meg til å tro at noen, samme hvor mektige de er, har den fulle oversikt. Hverken over historien som har vært, eller hva som skal skje videre.

Lars Lundevall: Uff, i disse dager er det vel verre enn på lenge med disse tingene her! Men det er jo litt betryggende å tenke på at de alle har blitt beseiret av vanlige mennesker som nekter å gi slipp på sin rett til å være gode mennesker, med omsorg og kjærlighet for andre. Det er bare synd at det har kostet så mange uskyldige mennesker livet opp igjennom historien, og at vi ikke lærer mer av den!

Nostalgi

Lars Lillo: Nostalgi er litt artig, fordi den er basert på behov og følelser som skjer i nuet. Det som Jan Vardøen har fått til med Frogner Kino kan kanskje kalles et utslag av nostalgi, han har så godt det har latt seg gjøre kopiert kinorommet til å ligne helt på originalutgaven. Altså ikke den versjonen jeg husker da jeg så mine første Tarzan-filmer der på 60-tallet, men lenge før det. Men han har også funnet biter av gammel tapet som fremdeles fantes under andre lag, og kopiert denne etter kunstens regler. På sett og vis kan det også kalles en restaurering av det originale. Hadde han funnet en annen sal som var i en ny bygning og gjort det samme, så er det vel uten tvil et nostalgisk prosjekt. Det samme hvis jeg plutselig begynner å ta i bruk talemåter som var vanlige på mine oldeforeldres tid, si hinanden og eder, istedenfor hverandre og dere. Kunne vel ikke da sluppet unna med å si at jeg bare har drevet og restaurert frem min families originale talemåte. Når jeg likevel har brukt former som har gått av moten i norske populærteksters språkbruk, så er det fordi at jeg faktisk er litt gammelmodig, jeg har en tendens mot å tenke at ting bør vare og ikke gå i glemmeboka, og at jeg også synes det er gøy. Kall meg gjerne nostalgisk, men det føles som det har skjedd av naturlige årsaker som ligger inkorporert i min personlighet.

Lars Lundevall: Jeg synes nostalgi i betydningen «romantisering av det forgangne» er litt uinteressant, rett og slett fordi fortiden mest sannsynlig var akkurat like bedriten som den tiden man lever i på de fleste måter! Men å f.eks. ha et litt nostalgisk forhold til sin egen barndom er helt fint, bare man er obs på at det sikkert ikke er alt man husker som stemmer overens med virkeligheten!

Refleksjon over svunne tider

Lars Lillo: Jeg tenker ofte på at fremskrittet er en diktator vi bare må bøye oss for, det går ikke å kjempe imot. Men med hensyn til forrige spørsmål om nostalgi, så er det ganske rart å tenke på hvor utrolig gamle omgivelser veldig mange mennesker lever med i Europa for eksempel. Vi var en tur I Napoli i høst, og det er veldig gammelt overalt, og så mange gamle møbler som fremdeles er i bruk. Egentlig lever store deler av verdens befolkning midt oppi svunne tider hver dag, parallelt med denne digitale tidsalderen der vi er nesten mer til stede for duppedittene våre enn menneskene fysisk rundt oss. Så det er ikke egentlig så mange ting som har blitt borte, det er heller vår væremåte. Men drar du til Syd-Europa så virker folk ganske like seg selv fremdeles.

Gamle sjeler

Lars Lillo: Merkelig idé det der. Hvis det finnes gamle sjeler, så må det vel altså også finnes unge sjeler. Ja, hele den matematikken rundt hvordan reinkarnasjon skal kunne logisk forklares er jo artig. En gang var det bare en million mennesker, det betyr at det aldri har vært så mange unge sjeler som i dag. Det blir jo bare enorm øking av unge sjeler for hver generasjon, de gamle sjelene kan jo bare gi opp.

Bærekraft

Lars Lillo: Bærekraft er et ord som man kan bli lei av, kanskje fordi det er så mange som bruker det, samtidig som det rommer noe litt komplekst som ikke alltid har vært lett å tolke. For å bruke et gammelmodig ord, så tror jeg standhaftighet kan fungere som et slags synonym. På engelsk heter det sustainability, min sustain pedal gjør at tonene varer mye lenger etter gitaranslagene. Tålbarhet er vel også et greit ord. Altså at ved et forbruk av noe menneskene produserer, så skal det innrettes slik at råvarer ikke opphører å eksistere, det må være et kretsløp der ting fortsetter å reprodusere seg selv i takt med forbruket. Slik norske politikere har vært veldig flinke til å tenke når det dreier seg om oljefondet.

Man kan si at når det gjelder penger, så er mennesker veldig flinke til å tenke at de skal ha bærekraft, men når det gjelder tingene de tjener pengene på, har det ofte vært dårlig gjennomtenkt. Bærekraft er et ord som er skapt i kjærlighet til våre barnebarn. Men dessverre, jeg blir ofte lei av det, det kan noen ganger virke som det er skapt for politisk korrekte folk i en debatt på P2, og det er jo dumt av meg. Og så er det også dessverre noe håpløst naivt over å virkelig tro at alle disse 17 bærekraftsmålene skal innfris innen 2030.

Globalt versus lokalt

Lars Lillo: Har allerede vært inne på dette med et verdensstyre, og jeg frykter det er et prosjekt menneskeheten fremdeles er for umodne til å være med på. For eksempel nå med Ukraina, tenk deg hvis Zelenskyj hadde sagt til Putin helt i oppstarten av konflikten: Vi i Ukraina synes det er utrolig dårlig gjort at dere skal annektere oss, men vi skjønner jo at dette blir bare enormt mye død og lidelse, sinnsykt masse ødeleggelse som kommer til å koste enorme summer å bygge opp igjen og som vi heller burde bruke på å nå bærekraftsmålene. Det kommer til å være et evig hat mellom våre befolkninger og verden kommer til å gå inn i en økonomisk krise der fattige land vil oppleve stor hungersnød, som kanskje fører til enda flere pandemier. Så derfor Putin, det er greit, vi slår et slag for det globale, du får grabbe til deg Donetsk og Luhansk, sammen med Krim, og så bytte ut meg med en av dine nikkedukker, så får jeg gå tilbake til TV-seriene mine, og så er alle glade. Etter hvert.

Det hadde vært ekte globaltenkning, men menneskene er seg selv lik, slik vi alltid har vært. Våre følelser er veldig lokale, en ukrainer vil mye heller dø, enn å være bedervet under Putins autokratiske klamme hånd. Koste verden hva det koste vil. (Dessuten er det Putin sin skyld selvsagt).

Så kan man ha utopiske ideer om at det snille, kloke verdensstyre, som alle dobbelt W-ene og FNs sikkerhetsråd og all verdens velmenende NGOer jobber for å bli, kunne sørge for at en slik krig vi nå ser aldri oppstår. Tja, kanskje i et par generasjoner, men det virker som menneskeheten opptrer som vulkaner, plutselig oppstår det utbrudd ingen kan kontrollere. Er det bare Hitler? Er det bare Putin? Det lurer jeg ofte på. Er høna og egget problematikken også inne i dette?

Jeg tror at det er nok å bare se på fylkessammenslåingen i Norge for å svare på hvor vanskelig det er å be folk bryte med sine lokale bånd. Det lokale, kan være så mangt også, jeg tenker ofte på bussjåføren som bodde i blokken der jeg delvis vokste opp i Bergen. Han klippet alltid hull i luften når vi barna kom til ham med klippekortene, han lot oss alltid kjøre gratis. Det var en skikkelig lokal herlig manøver for oss. Med det globale overstyre, hva er det vi kan forvente oss da? Jo, nemlig det som ikke var på busslinje 3 den gangen fra SlettebakkenoI 1973, – kontrollører.

Verden, i det store globale samarbeidet, kommer til å ha millioner av mennesker som opptrer som kontrollører, men også ikke minst i form av datamaskiner som sier fra at du har brukt oppvaskmaskinen en gang for mye denne uken. Noen mener at 5G er et step inn i dette. Jeg har fryktet dette scenariet, men så dro jeg til Liverpool med min sønn for noen år siden, først og fremst for å være Beatles-turist, men vi kom også på en fotballkamp (Ikke Liverpool dessverre), og da vi var på puben før og etter, så tenkte jeg at 5G og lignende kommer aldri til å danke ut engelsk lokal fotballinteresse og pubkulturen. Men så kom pandemien.

Hav og kjærlighet

Lars Lillo: Da jeg var midt utpå Atlanterhavet, kjente jeg på dette som folk til sjøs sikkert alltid har følt på. En slags kjærlighet til kloden, og da snakker vi det globale. Der ute på det store havet, virker menneske litt ynkelig i sin tro på at vi er så viktige her på jorden. Det er derfor sangen heter «Det er havet som er størst», den kunne også hete «Det er jorden som er størst», men havet er det største elementet på jordens overflate, ikke menneskene. Jeg tror dette har vært grunnen til at sjøfolk gjennom alle tider har ønsket seg ut til havet igjen, for da har pussig nok det å gå i land vært en belastning, ja, nettopp det å bli konfrontert med landkrabbers lokale konflikter, og derfor har sjøfolk bare latt være å gå opp i byen, bare blitt sittende ved disse ikoniske havnekneipene, der de liksom ikke helt har forlatt havet. Men, nå snakker jeg om det store havet. Det lille havet, for eksempel ytre Oslofjord som jeg har et veldig nært forhold til, bl.a. masse seilturer med mine brødre, og opphold ute idet lille havgapet, på Rauer for eksempel, som fotoet på «Neste sommer» er hentet fra, i det lille havet der er kjærligheten og gleden stor for det som havet gir av skjønnhet og harmoni med lys og varme langs den norske sommerkysten. Det er også en deilig flukt, «Neste sommer»-teksten handler om det. En flukt inn i ideen om den evigvarende uforanderlige sommeren. Ved havet.

Å bli med i deLillos med bandets største suksess

Lars Lundevall: Det var en utrolig spesiell ting for meg har jeg skjønt nå etter hvert, den gangen var det jo mest av alt bare en utrolig morsom, intens, krevende og til tider slitsom jobb! Men det var en skikkelig kul opplevelse etter å ha vært med som gitarist på turné i to år, i en periode hvor vi slet litt med populariteten her og der, og så bare oppleve at folk kom i tusenvis overalt, for å høre de nye sangene og ikke bare «Suser avgårde» osv.! Tenker i ettertid at jeg skulle ønske jeg hadde hatt litt mere selvtillit og klart å digge det ennå litt mer, var mer usikker den gangen og brukte en del energi på å prøve å finne min plass oppe i alt sammen – men selvsagt var det også veldig morsomme tider!

Lars Lillo-Stenberg fikk oppgaven med å produsere platen. Hvorfor ble det slik? Hva er fordelen med å ta kontrollen selv på den måten kontra det å ha en ekstern produsent som kan gi kreativ motstand og oppmuntring?

Lars Fredrik: Lars Lillo-Stenberg hadde utgangspunktet til ideene til de fleste overgangene på platen og fortalte oss om konseptet han hadde i tankene. Dette gjorde det naturlig at han produserte.

Lars Lundevall: Det ble vel bare sånn underveis så vidt jeg husker, vi hadde vel ikke noen stor debatt om produsenter og sånn. Vi ble jo på en måte dyttet inn i studio av plateselskapet, og så kom Lars opp med denne ideen om å lage et sammenhengende verk av låter. Og da var det naturlig at han tok styringa på det, og hele produsentrollen – tror ikke det hadde vært spesielt fruktbart i akkurat denne situasjonen å ha en utenforstående person til å skulle styre oss i en eller annen retning! Vi jobbet jo godt sammen vi fire, og sto tett sammen uten hodetelefoner og det gjorde det enkelt for oss å finpusse arrangementer og overganger osv.

Albumet ble spilt inn i Athletic Sound i Halden av Dag Erik Johansen. Hvor mye har byen Halden og rommene i det legendariske studioet satt sitt preg på lyduttrykket på «Evige dager»?

Lars Lillo: Alt spiller inn selvsagt. Athletic Sound er faktisk stedet der denne utgaven av deLillos oppstod. Den gangen i 1991, fikk vi med oss Lars Lundevall til å spille gitar noen dager på fem låter, så han lå over sammen med oss i køyesenger vi disponerte den gangen i studio sitt soverom for artister, det er vel der det nye kontrollrommet er nå. Jeg tror at den effekten av å kjenne at det fantes et opphav for oss i den bygningen ga oss en omsorgsfullhet nå tredve år senere. Dette er et studio som egner seg maksimalt for en slik innspilling, der vi lar bandet klinge i samme rom, og i tillegg var Dag Erik Johansen en brilliant lydmann i dette, med veldig god teft for mikrofonplasseringer og alt som skal til.

Halden er en by som ligger for seg selv, litt hemmelig. Inspirerende på den måten, at den er sin egen, men likevel imøtekommende og oppriktig. Det er også noe med byen og musikk. Utrolig dyktige musikere som byen har oppfostret, i tillegg til profilerte meningsbærere i journalistikken. Kul inspirerende musikkby rett og slett.

Lars Fredrik: Det store innspillingsrommet har satt tydelig preg på platen og gjorde det mulig for oss å rigge opp alt utstyret og spille samtidig uten hodetelefoner. Det var befriende.

Lars Lundevall: Halden by bidro med sin karakteristiske litt slitne og kule atmosfære, og rommene i Athletic bidrar helt klart med sin akustikk til hele lyden av albumet! Tror ikke vi kunne ha gjort akkurat dette så mange andre steder i Norge i hvert fall, det er ikke mange sånne rom igjen. Stort pluss for min del også at dette var de samme rommene hvor jeg spilte sammen med deLillos for første gang, på innspillingen av «Varme mennesker» nøyaktig 30 år tidligere.

deLillos er et av de store norske bandene med en viktig plass i norsk musikkhistorie og et stort publikum. Føler dere forpliktelser overfor publikum og ettermælet når dere jobber med nytt materiale? Hvordan arter det seg i så fall?

Lars Lillo: I spørsmålet om inspirasjon og drivkraft svarte jeg litt på dette. Den store maskinen, og den lille maskinen. Det å lage nye plater er i den lille maskinen, men for å rydde litt opp i en eventuell misforståelse, betyr ikke det at vi ikke bruker masse innsats og tid på det. Tvert imot. Det er bare at vi vet at det andre klarer seg selv, og der finnes det store publikummet. De platene vi kommer med nå kan kanskje ødelegge litt hvis de får slakt av samtlige anmeldere, ikke minst kan det gjøre oss litt triste, og litt umotiverte til å gå tilbake å spille de gamle låtene. Men bare litt. Først og fremst har vi funnet ut at vi kan ta oss ganske store friheter, det finnes allerede bortimot 300 deLillos-låter, i praksis trenger ikke verden fler, og det betyr at vi kan gjøre nesten hva vi vil så lenge vi liker det selv.

Lars Fredrik: Jeg prøver i hvert fall å ikke tenke på de forpliktelsene.

Lars Lundevall: Hehe, føler nok ikke at vi skylder noen noe som helst! Bortsett fra oss selv da, det viktigste er at vi fortsatt trives med å gjøre dette her…

Albumomslaget prydes av et ungdomsbilde av Lars Lillo Stenberg tatt av Halvor Lillo-Stenberg. Hva kan de huske av konteksten for dette bildet og om valget å bruke det til «Evige dager» coveret?

Lars Lillo: Dette er et foto jeg alltid har tatt vare på, det ble tatt av Halvor som hadde fått seg speilreflekskamera da han var ca. 20. Jeg var vel bare 12 år, og var på påskebesøk i Oslo, siden jeg på den tiden bodde i Bergen med faren min. Jeg ble forkjøla og fikk lov å ligge i Halvors seng, der mor hadde vært og kjøpt inn Donaldblader og masse påskegodter. Så der lå jeg sikkert og råkoste meg, og hørte på alle de nye platene i Halvors platesamling, og slapp å gå på skitur, selv om jeg egentlig ikke har vokst opp i en veldig aktiv skifamilie, så muligens ikke noen problemstilling i alle tilfelle. Det er veldig lett for meg å tenke at det var en herlig tid, musikken var preget av masse band som hadde latt kreativiteten ta utrykket til nye ukjente steder. Det var evige dager med uendelige muligheter. Hvis vi velger å tenke slik, er det fremdeles sånn i 2022.

Utgivelsen er støttet av Fond for utøvende kunstnere. Hvor viktig er og har slike fond og støtteordninger vært for deLillos og norsk musikkliv opp igjennom årene?

Lars Lillo: Det er egentlig veldig viktig, fordi det letter økonomiske bekymringer som plateselskapene har slitt med etter at det fysiske platesalget stupte i det digitale. Med andre ord, er slike støtteordninger med på å trygge at bransjer makter å gi ut musikk. For oss har det ofte vært en indirekte glede som vi kanskje ikke har tatt nok del i, i og med at dette har blitt manøvrert via plateselskapet.

Lars Fredrik: Veldig viktig for alle oss som lager kunst.

Lars Lundevall: Jeg tror disse støtteordningene alltid har vært viktige i et lite land som Norge, hvor det er vanskelig å skulle operere på linje med resten av verden! Men de er kanskje viktigere nå enn noen gang, etter at Spotify-verdenen har tatt over for alt fysisk salg og redusert inntektene til både plateselskaper og artister helt radikalt…

 

Fortell om plateselskapene deres.

Some People Are Ratz

Dette var en aktivitet som Tom Skjeklesæther og Kai Jarre holdt på med. Det ble vel en veldig liten katalog. Hvis jeg ikke tar feil var det kun en singel med Crawdaddy Simone og oss som utgjorde den. Men det var en viktig brekkstang, og sensasjons følelsen sto sterkt i hjertet mitt første gang jeg satte stiften på «Johnny Fredrik» og «Fugl i Bur». Kai og Tom visste at dette skulle bare være en teaser til verden om vår eksistens, og da spesielt rettet mot de store plateselskapene, mest sannsynlig Sonet. Kai Jarre ble vår første manager og skal ha mye av æren for at vi fikk et møte.

Sonet

Ja, og Sonet ble det. Terje Engen var en av de få som dro ut i feltet og så band spille, hans platedirektør-kollegaer i de andre store utviste en utrolig sedat holdning.

Det var en staselig tid, Terje og Harald Tømte og gjengen for øvrig, blant annet Chris Kirkemyr (tidligere Deichman-kollega, red.anm.), som Lundevall er gift med, var et veldig bra støtteapparat, opplevde Terje som en stor fan av det vi drev med, og spandabel med bassplekteret, tror det var et Drammens lyduttrykk vi annekterte, altså kredittkortet på bar og restaurant. Var også spandabel med historier som var på kanten, men det er en annen sak. Det var gøy og spennende å være deLillos og ha platekontrakt.

Universal

Det varte lenge at vi hadde et godt samarbeid, men Universal ble et veldig stort selskap, først var det jo Polygram som kjøpte Sonet (vi holdt for øvrig på Sonet-labelen hele tiden). Vi ble en av veldig mange artister, og langt fra noe flaggskip, slik det føltes hos Sonet og Terje. Til sist syntes jeg ikke de virket ekte interessert i hva vi holdt på med. Selv om han vi hadde mest med å gjøre, Frank Johansen alltid var positiv og blid.

Lillomania

Lillomania var et lite resultat at vi mistet innsatsviljen fra Universal, dette skjedde allerede året før da vi lagde filmdokumentar (Blue-ray) og liveplate av «Hjernen er alene« i Operaen. Universal ga fra seg dette til Warner, og nå året etterpå var vi i ingenmannsland. Vi bestemte oss for å markere 25-årsjubileet vårt med å spille inn en plate live på Rockefeller som vi ga ut selv. Alle som kjøpte billett, fikk med seg CD med forskjellige cover tre dager på rad. Det var egentlig et vanvittig stunt, det ble satt opp et studio backstage der gode hjelpere mixa plata direkte, som da gikk sporenstreks inn på en CD-fabrikk som var satt i gang på et annet kontor. Folk fikk utdelt coveret på forhånd og fersk CD på vei ut. Det var Lillomania. Syntes vi. (Det finnes bra dokumentert på YouTube, denne produksjonsprosessen).

Warner Music

Vi fikk jo hjerte for Warner og da spesielt Terje Pedersen, som sjanset på å ta over for Universal med hensyn til «Hjernen er alene» i Operaen. Da vi sendte både Universal og Warner en mail med musikken på livealbumet fra Rockefeller, («Trist å være glad»), så fikk vi ikke en gang svar fra Petter Singsaas i Universal, det var utrolig skuffende, så når Terje Pedersen gjerne ville sende oss til Abbey Road for også å spille inn en studioversjon av plata, så var det ikke vanskelig å velge Warner som vårt nye plateselskap. I Warner var det hyggelig å være, Mona Olsen og Elisabeth Riksen som drev promo og markedsføring var kule damer. Hadde det ikke vært for at bransjen begynte å bevege seg vekk fra albumkonseptet, og Terje Pedersens misnøye med dette, hadde dette vart enda lenger. Jeg har forstått det slik at han og sjefen Guttorm Raa hadde forskjellige følelser rundt denne utviklingen. Terje fikk lyst til å starte for seg selv.

Drabant Music

Drabant er et sympatisk prosjekt, drevet av en sympatisk entusiast, nemlig Terje Pedersen. Han er glad i band som oss og CC Cowboys, og mener det er stas at vi fremdeles holder det gående. Han er sikkert også veldig interessert i debutanter også. Vi kunne gjort det som mange gjør, å gi ut musikk på egen hånd, i det siste har for eksempel Lundevall blitt vår mest brukte designer. Og stort sett vet vi selv hvor vi vil at skapet skal stå. Men det er hyggelig å være tilknyttet noe som ligner på det vi hadde i begynnelsen. Et entusiastisk plateselskap. Og det er deilig å slippe alle formaliteter rundt det praktiske ved utgivelser, i tillegg til å slippe å ringe til journalistene selv.

Kan dere til slutt velge fem låter hver som dere har lyttet til i perioden da dere lagde denne platen og si litt om hva dere har fått ut av eller likt ved disse låtene?

Lars Lillo:

For meg kunne det blitt ganske lett ved å bare si «Thick as a Brick» med Jethro Tull. Det er et album med sømløse overganger, masse temaer som kan kalles låter. Min lyttekultur har dessverre blitt preget av voksenlivet som familiefar, i sin tid datt jeg litt ut av de gamle mønstrene med å avsette tid rundt et stereoanlegg. Som mange andre ble jeg grepet av TV-serier og mye tid der jeg heller sitter og ser intervjuer og liveinnslag med mine gamle helter, enn det å høre på musikk. Men på kjøkkenet står Sonor-anlegget og der sjekker jeg ut en del, noen ganger får jeg et innfall med å høre på en gammel skive jeg ikke husker nøyaktig hvordan er. En kveld mens jeg lager middag, setter jeg på «Thick as a Brick» og den gamle fascinasjonen kommer tilbake til meg nok en gang; hvordan i huleste klarte de å spille inn dette? De må jo ha øvd som faen og bare spilt det tvers igjennom, kanskje noen ting ble planlagt i et klipp. (Barberblad og lim den gangen). Hovedtanken ble i hvert fall at dette må vi prøve på å få til, antagelig ikke like brilliant som Jethro Tull, men et lite stykke på vei. Det ble veldig inspirerende. Først lagde jeg en demo med samples som noenlunde ga retningen komposisjonen skulle gå mot, og i øvingslokalet med de andre fikk vi liksom en oppgave som stod over enkeltsangene, det var veldig kult, for fokuset ble veldig musikalsk.

Skal jeg nevne andre låter, så dukket inspirasjon opp senere i prosessen, en av titlene på en instrumental, har allerede røpet det, «En av dagene», «One of These Days» med Pink Floyd. Ikke til å ta feil av hvor vi har stjålet den fra, men ingen av oss har hørt på den sangen i denne forbindelsen, vi tok det bare som noe fra hukommelsen.

På en biltur til hytta hørte jeg på en Zappa-låt med min sønn som digger ham, «Yo’Mama». Der kommer en deilig Zappa-solo, hvor det bare gnistrer elektrisk energi og menneskelig vilje. Jeg spilte den for Ludde og sa, kan ikke du gjøre noe slikt, vi må jo ha noe sånt med. Han kom tilbake og serverte en fantastisk solo på «Forstår du». Kanskje vel så mye Gilmour som Zappa, men ideen kom fra «Yo’Mama».

Så er det låta «Skummelt og fint», på vers akkordene A og D/A gikk det å synge Beatles sin «I’ve Got a Feeling» selv om vår sang går en del saktere. Det gjorde at jeg fikk lyst til å analysere kompet på Beatles-låta grundigere og la merke til at på det ene instrumentalpartiet går kompet over til en ren 6/8 underdeling. Det samme prøvde vi under teksten «Alt som har skjedd og skal skje», og det ble ganske originalt og kult.

Ellers tror jeg det er riktig å si at «Evige dager» stort sett har blitt inspirert av ett band, nemlig deLillos.

Lars Fredrik:

Big Thief: «UFOF»

They Might Be Giants: «Birdhouse in Your Soul»

This Is the Kit: «Bashed Out»

Robert Wyatt: «Sea Song»

The Kinks: «Days»

Richard & Linda Thompson: «I Want to See the Bright Lights Tonight»

Lars Lundevall:

Dette er vanskelig, jeg kan ikke egentlig si at jeg hørte spesielt mye på annen musikk mens vi holdt på med plata! Det er mer enn nok å bare skulle høre på de sangene vi jobber med, og også øve på småting i overganger og sånn! Hjernen blir såpass intenst kokt at det ikke er så fristende å høre på musikk…

 

deLillos – «Evige dager» (Album, 2022)

 

Sjekk også:

deLillos – Skummelt og fint (Ferske spor uke 4/2022)

Classic Album Sundays på Deichman – deLillos «Hjernen er alene»

Bokanmeldelse: deLillos – «Komplett»

Øya 2015 – deLillos

Lars Lillo-Stenberg om nostalgi, melankoli, naivisme og Munchs kunsterskap

 Beckstrøm Kvartett – Jubileum (Ferske spor uke 7/2018)

Svette smil og varme mennesker i gul sone

Trøsten i det triste

 Hva skal vi putte på plateomslaget da? deLillos – Hjernen er alene

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 20 andre abonnenter