Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 28. mai 2022

Bærre På Jævel: Et nytt kapittel i nordnorsk pønkhistorie

– Er ikke sikker på hvorfor det ble slik, men det er jo hele tiden en rivalisering mellom Tromsø og Bodø i å være best i ting. Så å gjøre en samler av de tidligste punkbandene fra disse to byene hørtes morsomt ut. I Bodø har man hatt mye kontakt med Fauske og Saltdal så da var det naturlig at det ble med Salten, for å få ett mer representativt bilde av hva som rørte seg på den tiden, forklarer Tore Stemland, som sammen med Robert Dyrnes har hentet frem tidlige skatter fra punkescenene i Tromsø og Salten til den femte samleskiva i serien «Bærre på jævel».

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto:  Kari Westergaard, Rune Blix Hagen, Linn Stemland, Jan Martin Jensen

«Bærre på jævel Vol. 5» er for de mest innbitte entusiastene eller de nysgjerrigste blant oss. Bandene som har funnet veien til disse vinylsporene er ekte rariteter og heller ikke nødvendigvis de beste lydopptakene. Likevel er det et viktig dokument som kan si noe om en tidsepoke og noen bestemte musikkmiljøer til ettertidens musikklyttere og – (ut)forskere. Og noen av utøverne vi kan høre her har skaffet seg større navn i ettertid. Musikkarkivarene og de evige entusiastene Tore Stemland og Robert Dyrnes forklarer her ideer og visjoner bak denne interessante samlingen. På kjøpet får du også litt av historien om Stemlands eget liv med pønk og eksperimentell musikk fra barndom og frem til i dag.

Hvordan kom denne albumserien til?

Tore Stemland. Foto: Linn Stemland

T: Jeg og Robert er vel langt over gjennomsnittet opptatt av pønken i Norge. Med pønkens varianter så er det vel alt fra garasjerock til grindcore. Utrolig mye kvalitetsutgivelser innimellom der. Det førte jo til at vi fikk med oss Kjell Arne Sandvik og laget diskografiboken om norsk pønk i 2014. Men oppmerksomheten til nordnorsk pønk syntes vi var stemoderlig behandlet i forhold til resten av landet. Var vel ikke mange sørpå som hadde hørt om flere band enn Hjertesvikt A/S, Norgez Bank og Søt Hævn. Vi hadde før gitt ut en splitt EP med Norgez bank (Tromsø) og Hjertesvikt A/S (Bodø) i 1999 og en 7″ samler kalt «Fuckin’ North Pole Punk Rock Collection Vol. 1» med nordnorske band + ett fra Nord-Tøndelag, i 2000.

Vi følte vel at det var naturlig å ta opp tråden igjen fra disse samarbeidsprosjektene og dokumentere pønken i Nord-Norge og gikk da tilbake til starten med «Bærre på jævel Vol.1» i 2014. Deretter kom det tre volum til som dekte utviklingen fram til 2017. Vol 5. ble litt mer begrenset geografisk, men forhåpentligvis ikke mindre interessant.

Robert Dyrnes: Foto: Kari Westergaard

R: Her må jeg innrømme at jeg faktisk ikke husker alle detaljer… Det har blitt så mange skiver og utgivelser de siste 10 årene at jeg går litt i surr. Første skiva kom i 2014 og den da femte skiva som ble gitt ut av Buktafestivalen sin label. Dette var vel den første skiva på Bukta Records som ikke direkte var linket til et band som spilte på festivalen. Mener å huske at ideen om å lage en historisk samleskive med nordnorsk pønk hadde ligget der en stund. Tore ble i hvert fall linka mot prosjektet ganske umiddelbart, da han er en som har både interesse, kunnskap og synes slike ting er morsomt. Mener å huske at vi ganske snart ble enige om at nordnorsk pønkhistorie ikke kunne presenteres på BARE et album! Så allerede fra starten hadde vi ideer til videreføring av serien og hvilke band/låter som burde være med.

Hvorfor valget av navnet «Bærre på jævel» og hva ønsker dere  å uttrykke med det?

T: Er jo selve urpønklåten i mitt hode. Bandet Svartedauen i Saltdal (innerst i Saltenfjorden) ble startet for å backe Svarte-Per (Solvang) for å framføre denne og andre låter. En lokalavis fikk med seg deler av teksten og gjorde låten legendarisk. Lenge før Mayhem og andre mørkmetal-band sang Svartedauen om å «brenn alle kirkan/å dræp alle prestan/Bærre på jævel». At noen kunne synge slikt i 1980 var helt klart for mye for borgerskapet. Låta ble selvsagt legendarisk og var vel den første nordnorske pønkelåta på en samlekassett sørfra. Er så mye historie rundt den låta at det kunne vært skrevet bok om den alene 🙂

R: «Bærre på jævel» er jo tittelen på en ganske så legendarisk/ikonisk låt med bandet Svartedauen fra Saltdal i Nordland. Det var en låt, og ikke minst en tekst, som vakte oppmerksomhet i lokalmiljøet i sin samtid og skapte en del debatt! Den gang klarte jo pønken å provosere, og i tillegg er det jo en ganske så fengende tittel, som vi rett og slett rappa til hele prosjektet!

Bærre på Jævel

Ned på kjerkegården
Ligg alle dauingan
Med blomster og stein
For tusenvis av krona
Mens pengboka mi e rein

Velt alle steinan, bærre på jævel
Røsk opp alle blomstern, bærre på jævel
Fyr på alle kjerken, bærre på jævel
Drep alle prestan, bærre på jævel

Tore, når og hvordan oppdaget du musikk og hva var det som gjorde deg så lidenskapelig opptatt av den?

T: Det startet med mine foreldres platesamling. Gikk mye i Beatles, Creedence og Johnny Cash. Men det var de mest opprørske låtene som fenget mest, som ga meg mest helt fra barnsbena av. Etter hvert oppdaget jeg mye på ungdomsklubben. Alt fra Sex Pistols til Black Sabbath. Men sistnevnte gjorde sterkest inntrykk, så første platen jeg kjøpte for egne penger var Sabbath sin «Master of Reality». Pistols var greit nok, men nattrock-sendingen på NRK i april 1979 med Patti Smith Group var min vei inn i pønken. Dagen etter var jeg på platebutikken og kjøpte de albumene de hadde inne med PSG, og med det var pønkespira i meg født for alvor. Tidlig innpå 1980-tallet var jeg på bruktbutikken Låven og i billigbunken lå det en plate med The Mesmerizing Eye, som het «Psychedelia ~ A Musical Light Show». Alltid syntes Sgt. Pepper-albumet til Beatles er deres beste, men her var det noen som tok det enda lengre. Det at man kunne bruke rasling med mynter og lyden av skrivemaskin i en låt åpnet nye muligheter, som gjorde at jeg begynte å eksperimentere selv. Først brukte jeg hakk i Beatlesplater, sånn at det ble loops og la på støy oppå dette. Etter kort stund var hakkene borte og jeg startet mitt støy/industriprosjekt NXP, som jeg ennå driver på med. Musikken er min lidenskap for det var min flukt fra dagliglivet, som var preget av mye mobbing, kombinert med å bo på landet uten mye sosial kontakt med andre. Da var det mye mer inspirerende å skrive til artister, sende tapes rundt i verden og bli en liten brikke i kassettbølgen.

Hvilken musikk var du omgitt av i oppveksten?

T: Mine foreldres platesamling var mye rock- og litt country-orientert. De fikk en samling jazzplater etter hvert, men da mer trad som Louis Armstrong etc. som ikke var opprørsk nok til å fenge meg. Når jeg etter hvert begynte å kjøpe plater selv gikk det først i Black Sabbath, The Runaways, Patti Smith Group etc. Første norske platen jeg kjøpte var Flax sin «Monster Tapes». Så de på TV, og da var veien kort til platebutikken. NRK TVs små drypp av opprørsk musikk var det som reddet meg, i tillegg til musikkavisene Sounds og Nye takter. Eyvind Solås sitt «Musikknytt» slapp jo til bl.a. De Press midt i mellom symfonier og samtidsverk. Selv om jeg ventet på pønka musikk oppdaget jeg også Arne Nordheim, og ble fan av han også den veien.

Når begynte du selv å synge og spille og hva var det som fenget med denne måten å uttrykke seg på?

T: Jeg begynte tidlig på 1980-tallet med å spille i et lokalt pønkband. Øvde inn «Anarchy in the U.K.» og noen egne låter, men jeg var den eneste som var interessert nok i pønk til at bandet kunne vare. Etter det ble det mest eksperimentering og støy før jeg og noen andre pønkere startet Muggen Granitt, som det er ei låt med på Vol. 5. Kort, men representativ. Det å balansere mellom støy og pønk følte jeg på mange måter utfylte mine musikalske behov. Det å gjøre musikk blant likesinnede var svært inspirerende og gjorde at jeg fikk ett mer sosialt liv. Har alltid likt både disco, streit rock og blues, men kunne aldri spilt noe sånt, da jeg ikke føler nok for det. Må bare høre på Boney M., Neil Young og John Lee Hooker innimellom når trangen blir stor og sterk.

Hvilken funksjon har musikk i livet ditt i dag?

T: Utenom nærmeste familie betyr den alt. Jeg skriver om musikk, komponerer og utgir musikk. Tenker på musikk stort sett alle minutter jeg er våken 🙂 For tiden skriver jeg bok om Lasse Marhaugs album «Alive» og om støymusikkens utvikling fra steinalderen til dags dato. Musikkhistorie er noe jeg brenner for, fordi det er så forsvinnende lite som er dokumentert.

Hva får du selv ut av å spille og lage musikk?

T: Spesielt det å lage musikk betyr mye for min mentale helse. Er min katarsis. Da får jeg ut mye av frustrasjon og mørke tanker, som setter sitt umisskjennelige preg på min musikk. Når jeg var med i pønkeband gikk det mye i politikk, mens med støy/industriprosjektet NXP går det mest på å skape stemninger. Ofte mørke stemninger.

Hvorfor punk og beslektede former?

T: Er i blodet. En ren nødvendighet. Et liv uten pønk og støy er ikke noe liv for meg.

Hva er punk for deg?

T: Alt fra den amerikanske urpønken med Suicide, Patti Smith Group til hardcore. Ramla litt av sånn ca. 1994. Men punk er for meg rå musikk med opprørske tekster. Elsker politisk pønk, sånn som Crass, Dead Kennedys, Discharge og mere anarkistiske band. Punk er politikk, men ikke partipolitikk. Punk er å sparke borgerskapet der sola aldri skinner og få dem til å forstå at makt skal ikke misbrukes, men tjene hele folket. Evig opprør mot urettferdighet og undertrykking.

Ditt eget band Muggen Granitt er, som du nevner, også med på samlingen. Hvem og hva var dere i norsk musikkliv

T: Var ett kortlivet prosjekt midt på 1980-tallet som gjorde noen få konserter, så vi er nok ikke en parentes i norsk musikkliv en gang 🙂 Vi var nyfrelst på hardcore og la lista der og prøvde å spille så fort som mulig. Gjorde noen få konserter og ett øvingsopptak. Det var morro så lenge det varte. Ett annet pønkeband (Politisk avfall) fikk overta vårt repertoar når vi ga opp. De ga ut ei av våre låter på en samle-LP fra Bodø som het «Can A Butterfly Smash A Wheel». Senere ble jeg med i Terror for Jesus, som også hadde ei Muggen Granitt-låt på menyen, men da var det slutt.

Fortell mer om interessen din for dette med musikkhistore og arkivering av musikk. Hva var det som gjorde deg så interessert i fortidens musikk og bevaringen av denne?

T: Godt spørsmål. Har bestandig irritert meg når jeg ikke finner nok info om en artist eller band. Jeg er jo så gammel at jeg vokste opp før internettet så man var avhengig (bokstavelig talt) av norske og utenlandske musikkaviser og ikke minst fanziner, og i en viss grad av NRK TV (var bare en kanal å velge i). Harald Are Lund åpnet mange nye bekjentskaper med sine radiosendinger, spesielt programserien «Grå minutter». Men det var ofte flere spørsmål enn svar for en nerd som meg. Så postverket ble sponset i rikt monn med brev hit og dit med spørsmål. Noen svar ble det da, men ofte en øredøvende stillhet. Men spørsmål som ikke besvares og usannheter og unøyaktigheter som får leve videre uten å bli motsagt, er som å vifte med en rød kappe framfor en illsint okse. DE må rettes opp. Hvis ikke sannheten vinner hva har vi da igjen av sivilisasjonen?

Denne interessen ballet bare på seg. Jo mer man får vite, jo flere ubesvarte spørsmål dukker opp. En uendelig strøm av opplysninger som jeg måtte sette inn i en sammenheng som gir mening. Så jeg begynte å gi ut fanziner i 1983 og gjør det ennå. Det å kunne lage ett produkt fra a til å og bestemme 100% hva innholdet skal være er fantastisk. I den jeg holder på med nå (Musikk fra Norge) har jeg temanummer. #2 var f.eks. om punken i Norge FØR 1980. Et område av musikkhistorien som er sørgelig behandlet, og mange myter presenteres som sannheter (ingen har bevist at Børres Kork kom ut i 1979 osv.). I #4 var det fokus på støy/industrimusikk i Norge før 1990. Nok en gang fordi det var ikke gjort og folk må ha ett referanseverk å forholde seg til slik at man slipper at myter blir gjentatt nok mange ganger så de blir «sannheter». Innimellom har jeg laget bok om Bodøs pop og rock. Senere gjort diskografibok om pønken i Norge (i lag med Robert Dyrnes og Kjell Arne Sandvik), en billedbok om graffiti i Bodø i lag med min yngste datter, Nora, og holder nå på med en bok om Lasse Marhaugs album «Alive» i serien Norske albumklassikere. Etter min mening det beste livealbumet utgitt av en norsk artist.

Alt koker egentlig ned til at jeg føler dette er for viktig til at informasjonen om disse fenomenene skal få forsvinne og bli borte for kommende generasjoner. For å forstå framtiden må man kunne huske fortiden.

Hva kan vi lære av tidligere tiders musikk?

T: Alt og ingenting. Man kan bryte med alle tradisjoner, noe som virker umulig akkurat nå, men historien har jo vist at ingenting er umulig. På samme tid skal man lykkes i en eksisterende sjanger som musiker, komponist, journalist, historiker osv. Må man kunne sin historie. I mitt hode er historien det som er fundamentet. Hvis man tror Malcom McLaren oppfant punken, tro om igjen. Første bandet som omtalte musikken sin som punk, var Suicide så tidlig som november 1970. Lenge før McLaren kom til USA og ble manager for New York Dolls og fikk ett glimt av en gryende punkbevegelse i statene. Jeg mener at dette må være pensum for enhver pønker, noe jeg har forlengst forstått at svært mange er uenig i. Dem om det.

Hvorfor nettopp Tromsø og Salten?

T: Robert fikk tak i masse Tromsøopptak som aldri hadde blitt gitt ut og spurte om ikke vi kunne gjøre en Tromsø vs. Bodø (Salten) samler. Var selvsagt positiv til det. Dermed kom det nå nettopp en Vol. 5 også. Denne gang litt mer begrenset geografisk enn de fire foradgående, men like fullt. Er ikke sikker på hvorfor det ble slik, men det er jo hele tiden en rivalisering mellom Tromsø og Bodø i å være best i ting. Så å gjøre en samler av de tidligste punkbandene fra disse to byene hørtes morsomt ut. I Bodø har man hatt mye kontakt med Fauske og Saltdal så da var det naturlig at det ble med Salten, for å få ett mer representativt bilde av hva som rørte seg på den tiden.

Robert: Vi var jo egentlig «ferdig» med denne serien etter de fire første utgivelsene. Da hadde vi arbeidet oss fra den gang pønken kom til Nord-Norge og frem til ca. 2017 og moderne hardcore. Det er mange grunner til at vi blåste liv i serien igjen og valgte akkurat Tromsø og Bodø/Salten. For det første var det jo disse stedene pønken kom først og ble størst. Rockeklubbene i Tromsø og Bodø ble i overgangen fra 70- til 80-tallet veldig viktige. Etter kort tid dukket det på disse stedene opp en flora av band som var inspirert av pønken og som fikk en plass å spille. Miljøet rundt rockeklubbene sørget også for å hente inn band utenfra, band som The Aller Værste, DePress, Lumbago og Wannskrækk kom nordover. I tillegg har jo musikken festet seg både i Tromsø og Bodø og området rundt byen. På den aller første «Bærre på jævel»-skiva var det mye «kjent stoff» med band og låter som hadde vært ute før. På Volume 5 har vi valgt å fokusere på de litt mer ukjente og har gravd dypere og funnet en del tidligere uutgitte perler!

Hvordan har dere kommet frem til hvilke spor og band som skulle være med på denne samlingen?

T: Vi fant fram låter, opptak og artister hver for oss. Vi var enig om at vi skulle konsentrere oss om den første bølgen og jobbet ut fra det. I Bodø varte den til 1986. Da ble det autonome tilholdsstedet til pønkerne bestemt revet og miljøet rydde fra hverandre. Flere flyttet til Oslo og noen andre steder, atter andre streita seg opp og fikk jobb. Det er dessverre lite materiale å velge i fra denne perioden, men vi fikk da skrapet sammen noe som jeg vil påstå er representativt for Salten.

R: Grovt regnet så har Tore valgt ut sporen til Bodø/Salten-siden og jeg valgt ut de til Tromsø-siden. Og om jeg skal gå litt mer i dybden på det, så sklir jeg sakte over i neste spørsmål:

Sveinung Eilertsen på Rattus-øving Prestvannet skole januar 1980. Foto: Privat

Hva var Sveinung Eilertsen rolle i forhold til denne og tidligere samlinger i serien?

Sveinung har hatt en stor rolle i denne samlingen! Denne utgivelsen er på mange måter et resultat av et prosjekt Sveinung og jeg hadde holdt på med noen år. Det startet egentlig da jeg var med å gi ut den titommeren med Sveinung sitt band Bols tilbake i 2015. Sveinung var ofte innom oss på Platesjappa Backbeat i Tromsø og vi snakket mye om band han hadde spilt i og miljøet i Tromsø tidlig på 80-tallet. Han kjente jo de fleste fra den gang, og som en forlengelse av det Søt Hævn-bokprosjektet jeg var godt i gang med, så begynte Sveinung og jeg å samle inn og digitalisere bilder og lydopptak fra perioden 1979-83. Vi kom over utrolig mye morsomt, nesten ingen visste eksisterte. Vi fant opptak av hele rockemønstringer, fra øvinger og konserter. Timesvis med opptak! Det meste selvfølgelig med ganske shitty opptak, men med låter folk helt hadde glemt. Ting som aldri ble gitt ut den tiden. Jeg samlet inn og Sveinung digitaliserte bilder/negativer og gamle kassettopptak. Sveinung likte slikt, å finne ut hvem som hadde spilt på opptakene og når de var fra. Alle opptakene med The Invalids/ Søt Hævn/ Den 11. Finger ble jo trykka på CD i forbindelse med Søt Hævn-boka, og sammen plukket Sveinung og jeg ut låter til Tromsø-siden av denne skiva.

Sveinung døde jo ganske så plutselig i juli i fjor, sånn omtrent da plata skulle i trykken. Det hele kom som et sjokk! Jeg skulle opp til Buktafestivalen og ringte han før vi skulle opp, slik at vi kunne avtale et møte. Han tok ikke telefonen, men senere på dagen fikk jeg en melding fra han om at han var lagt inn på UNN etter et hjerteinnfarkt. Han mente at han kom til å bli sluppet ut om få dager. Så vi avtalte at jeg skulle ringe han når jeg kom opp, og at han antagelig var sendt hjem til fredagen den helga vi skulle være der. Vi hadde rett før vi dro opp fått Søt Hævn-boka fra trykkeriet, og vi tok med et eks. opp som vi tenkte Sveinung skulle få. Da vi satt på flyet opp tirsdagen, sa Kari til meg at hun syntes jeg burde dra innom UNN med boka til Sveinung, ikke vente til fredagen. Vi kjørte derfor rett fra flyplassen og innom UNN. Dette var jo midt i verste Covid-tiden og jeg forventet egentlig ikke å komme inn på sykehuset. Men til min overraskelse fikk jeg spasere rett inn til hjerteavdelingen og hun i resepsjonen fulgte meg inn på rommet til Sveinung! Han ble ganske overraska og veldig glad da han fikk se boka. Han hadde jo bidratt masse med både tekst, bilder og lydopptak til den utgivelsen. Senere på kvelden fikk jeg tekstmelding fra han, der han virket veldig fornøyd med endelig resultat! Dagen etter ringte mora til Sveinung meg og fortalte at han hadde fått et nytt infarkt den natten og ikke overlevd. Så for meg er denne platen en siste hilsen til Sveinung!

Fortell om bandet hans Rattus som åpner albumet.

R: Rattus var et av Tromsøs aller første pønkband. I stedet for at jeg forteller historien om bandet, så tillater jeg meg å bruke teksten Sveinung selv skrev om Rattus og deres møte med Søt Hævn, til den omtalte boken:

«Vi snakker sein høst 1979. Vi i Rattus (dvs. Bror, Vidar, Kjell-Tore og jeg), hadde fått høre om et nytt og lovende pønkband. Rattus dreiv jo og øvde på Prestvannet skole, og jeg mener denne episoden hendte før noe som helst av betydning, i alle fall før vi, Rattus, spilte på Brennkantina i november og så klart før vi inviterte Søt Hævn på jamming i vårt øvingsrom. Vel.

Vi, eller mer presist noen av oss, mest sannsynlig Bror eller kanskje Vidar, hadde altså fått høre om dette lovende unge pønkbandet, som øvde på Det Gamle Museet. (Med «Det Gamle Museet» mener jeg det som i dag er «Kunstforeninga», ja den i Muségata som på den tiden var under renovering, etter å ha vært Tromsøs opprinnelige museum i forhistorisk tid!).

Vi kjørte fra Prestvannet i enten Kjell-Tores Opel Rekord eller Brors et eller annet (han hadde en jævlig stilig bil med kalæsjtak man kunne ta ned), og ned til dette Gamle Tromsø Museum og parkerte på plassen foran.

Søt Hævn. Foto: Rune Blix Hagen

«Dæven, så det er her de øver!» Var det helt sikkert noen av oss som sa. Ja, fra foran fasaden var det jo et imponerende skue. Vi gikk opp den søndre trappeoppgangen på yttersidas frontfasade, og inn hoveddøra. Deretter på samme vis gikk vi gjennom hallen og opp noen trinn til venstre… vi kunne høre at et band øvde der inne, ja dvs. bak sånne massive plastremser som henger mellom rom i sånne bygninger under renovering (for ikke å si i filmer der massemordere driver med «ting» bakom sånne plastremser. Haha!).

Åkkesom, vi brøyta oss gjennom remsene, og det første jeg så var Geir bak trommene, og deretter de andre; Johnny, Gisle og Ala, i et øvingsrom som så ut som det var bomba under andre verdenskrig. Vel. Hva mer eksakt vi gjorde der annet enn å høre de spille noen låter og snakke og evt.… røyke… vil jeg verken si eller si at jeg husker.

Men: Det neste jeg husker, og husker som om det var i går, er at vi går ut derfra og ned samme trappa på yttersida og at «vi» sier – dvs. en av oss sier – og vi andre er enige: «Fy faan, dem e jo bedre enn oss!»

Vi dro deretter garantert derfra til vårt øvingsrom på Prestvannet skole, og øvde som faen!

På denne tiden, før SoMe og mobiler, møttes man jo på byens kaféer eller hjemme hos hverandre og blei kjent med hverandre. Arne Berg hadde egen leilighet den gang, hvor vi holdt mye til. Noen uker etter hendelsen ble vi gode venner. Gjengen i Søt Hævn var på besøk i øvingsrommet vårt og jammet i lag med oss på Prestvannet. (Sveinung Eilertsen gitarist i Rattus / Flass / Adams Fall / Bols).

Mitti Skritti. Foto: Jan Martin Jensen

For de fleste leserne og lytterne er disse bandene med få unntak relativt ukjente størrelser, men noen av de medvirkende musikerne har senere gjort seg mer bemerket også for et større publikum. Si noe om viktigheten av å dokumentere disse tidlige stegene i musikkarrieren og hva de kan fortelle.

T: For å ta Saltensiden så er Dyret med og trommer både på Mitti Skritti og The Gate sine bidrag + gitar på Rognan Håndballag. Han er mer kjent i dag som trommisen i Life… But How to Live It? Og 2:20 m.m. Mitti Skritti sin låt er også spilt inn av Politisk Hjærnesvikt A/S og finnes på deres LP. Per Solvang synger på bidragene til Rognan Håndballag og Svartedauen. Hjertesvikt blir ledet av Bjørn Jervås (R.I.P.) som skrev de fleste låtene til bandet. De var det eneste pønkebandet fra Nord-Norge som spilte i Oslo fra den første bølgen i polare strøk (for øvrig med ett debuterende Raga Rockers som oppvarming). Jervås har senere blitt legendarisk med reggaebandene Irie Darlings og Manna. Det er bare toppen av isfjellet. Det vi hører på Vol. 5. er røttene til mange suksessfulle artister. Det er nettopp det det er snakk om her. Røtter. Uten historien hvordan skal man da forstå samtiden?

R: For meg har hele denne serien vært et prosjekt for å få dokumentert denne musikksjangeren og dens utvikling i nord. Kun et fåtall av disse bandene har fått gitt ut skikkelige utgivelser og fått disse ut i god distribusjon. Andre har gjort innspillinger, gitt ut demoer, CD-R plater eller hatt med låter på samleskiver. De utgivelsene som har kommet, er nå dyre og vanskelige å få tak i, og finnes ikke digitalt utgitt. Og når vi beveger oss nærmere 2000-tallet, så var jo en del av dette ut på Myspace etc., og er musikk som nå er i ferd med å gå tapt på gamle PCer etc. Så for meg har dette vært et prosjekt for å dokumentere og bevare for ettertiden.

Peder Xem pressefoto fra september 1981. Foto: Rune Blix Hagen

Det finnes jo flere som startet opp med pønken og senere gjorde seg større karriere innenfor musikken eller gjennom andre roller i musikk/kulturlivet. Jeg kan jo gi deg noen eksempler fra Tromsøbandene: Erik Smith-Meyer spilte jo i både Søt Hævn/ Norgez Bank/ Psykopatan/666, før han begynte å jobbe med film og teater og er nå kulturhussjef i Tromsø. Flere av jentene i Fandens Oldemor flyttet etter hvert til Oslo og spilte der i bandet Libido Link, som ga ut flere plater. Gisle Mathisen fra Søt Hævn/ Den 11. Finger spiller enda og er aktuell i disse dager med flunkende nytt album med sitt nåværende band Nikkeby Lufthavn. Også har du jo gutta i Peder Xem. Flere av de fra Nordland har jo også tatt det videre etter pønken tok de.

Svartedauen har også fått et videre liv i form av samplinger av Polardegos. Hva var det som gjorde musikken deres så vital?

T: De var de første til å framføre pønk offentlig i Salten og fikk en flying start med oppslag i borgerpressen med «skandalen» rundt «Bærre på jævel»-låten. De hadde en karisma og utstråling som svært få hadde og vi fansen syntes de var like tøff som Sex Pistols. For å være ærlig holder «Bærre på jævel» seg like bra i dag som den gang da. Låten er jo paradoksalt nok en veiviser til hva som skulle komme med Mayhem & co. Om ikke de drap prester, så ihvertfall andre personer og brente kirker. Låten er rett og slett like aktuell i dag som den gang da. Klassisk europeisk pønk av ypperste klasse.

Peder Xem består av sentrale skikkelser i den elektroniske musikkscenen i Tromsø i form av Per Martinsen, Nils Johansen og Hans Olav Grøttheim, som senere gjorde seg bemerket med Bel Canto, Mental Overdrive, The Gruesome Twosome, Illumination, Bols med flere.

Fortell om koblingen mellom punk, new wave og den elektroniske musikkken i Tromsø.

R: Pønken var ganske kortlivd i Tromsø. Og jeg er egentlig litt usikker på om det egentlig var så mange koblinger mellom pønk og elektronisk musikk i byen. Man kan si at de siste etterdønningene av pønken i Tromsø døde ut i 1983-84. Kanskje var konserten med U.K. Subs på Ungdommenes Hus i mars 1984 slutten på den første æraen? Pønken våknet ikke skikkelig opp igjen i byen før helt på tampen av 80-tallet da Lillebror bokcafe arrangerte et fint knippe konserter. Band som Bols, Vinterhagen videreførte pønken. I mellomperioden på midten av 80-tallet ble pønk gradvis til nyveiv og etter hvert ble det en fraksjon med heavyrock (666, Left Hand, Defender, Torn mfl.) og en med mer synthpop og eksperimentell musikk som også gikk over i elektronisk musikk. Som du nevner, kom det en rekke artistkonstellasjoner ut av folkene i Peder Xem. Der Bel Canto nok ble de meste kjente. For øvrig regjerte Dig the Trig, No Cheese Please, Hey Good Looking og Sadomaoistan byen midt på 80-tallet. Også rockeklubben «Rock Absinthe» må nevnes, folkene der spilte selv i flere av de nevnte bandene og de fikk The Residents til byen i 1986. Noe som i ettertid var definerende.

Norgez Bank var også et band som har satt sterke spor i norsk musikkhistorie og som sogar har blitt gjenutgitt i nyere tid. Hva er deres forhold til dette bandet?

R: Norgez Bank var nok det største og det viktigste bandet i Tromsø i perioden 1979-83. De fikk tidlig Dag Erik Salsten som sin manager, som fikk litt struktur på alt rundt bandet. Han hjalp de med booking, promo, utgivelser og var generelt en kraft i gjengen rundt bandet. Dag Erik har forvaltet arven etter bandet frem til vår tid. I løpet av min tid i Tromsø ble jeg jo kjent med flere av de i bandet og var de siste årene nabo til Alfen, som skrev låtene og var bandets musikalske kraft. Jeg ble også kjapt kjent med Dag Erik (selv om han hadde flyttet fra Tromsø, lenge før jeg kom dit) og har flere ganger fått gjøre utgivelser med gamle Norgez Bank-opptak. Første gang var i 1999, da Tore og jeg ga ut en splittsingel med tidligere uutgitte låter med Norgez Bank og Hjertesvikt A/S (Bodø-band). Senere ga vi jo ut Norgez Bank-samleren «Samfunnets tjenera» på Fucking North Pole Records i 2018. Den samlet alle bandets studioinnspillinger + et par livespor. Holder stadig kontakt med Dag Erik på Hamar. Jeg vet at han tapet veldig mange av Norgez Bank sine konserter, så der er det fortsatt materiale å «dykke» ned i…

Bodøs kultband Mitti Skritti, Rognan Håndballag og Hjertesvikt A/S er også med her. Kan dere si noe om de tre bandene, deres egne opplevelser med de og de involverte musikernes senere band.

T: For deres karrierer se noen spørsmål over her. Mitti Skritti startet som rent jenteband, men klarte ikke å få fast kvinnelig trommis så Dyret hoppet inn. Etter hvert fikk de mannlig gitarist også (Hans Svendsen som spilte keyboard i The Gate og bass i Rognan Håndballag m.m.). Denne line-upen fikk være med på Flimra -Musikk landet rundt sin Bodø-episode, og bang så var de «berømte». Når programmet kom på lufta var de allerede oppløst etter kun to konserter. De var det første hardcorebandet i Bodø, og jeg var manager og tekstforfatter for dem. Rognan Håndballag var Per Solvang sitt band etter han kom til Bodø for å studere. Amerikansk pønkstil, med like provoserende tekster som Svartedauen. Solvang var en ordsmed av rang og en scenepersonlighet som skapt for ett pønkeband. De gjorde en håndfull konserter på ca. ett år. Trommis Lars Myklebust og Solvang flyttet etter oppløsningen til Tromsø der de ble med hhv. Vinterhagen og Den 11. Finger. Hjertesvikt var fra høsten 1979 når de debuterte til de la inn årene på nyåret 1984, Bodøs ubestridte pønkflaggskip. De turnerte Norges land fra Oslo i sør til Tromsø i nord og ga ut den første pønkeplaten i Salten, med sin EP «Diagnose: Hjertesvikt». Som nevnt sto gitarist og tidvis også vokalist Bjørn Jervås fram som bandets frontfigur. En mann som skrev sosialrealistiske tekster om alt fra homofili til politivold. De passet med andre ord inn som hånd i hanske for pønksen. Jervås startet etterpå Snowcats, som fikk opptre i NRK TV og spilte bl.a. på Blitz. Etter det ble det mest mulig reggae der han skrev tekster mot krig og mot storkapitalismen lett skjult som Babylon.

Bror Olsen fra Nitimen ved Draugenfestivalen på Senja 28. juni 1980. Foto: Rune Blix Hagen.

Vi får også tidlige opptak med Tromsøs musikklegender Bror Olsen og Gisle Mathiesen. Kan dere fortelle  for uinnvidde om disse to musikerne, deres eget forhold til bandene deres og de tidlige prosjektene deres?

R: Bror og Gisle spilte jo sammen i legendariske Vinterhagen i en «mannsalder». Der singelen «Isdans» fra 1982 var definerende for det bandet, selv om den nok var gitt ut før de egentlig var et band. Gisle hadde heller ikke begynt i bandet på det tidspunktet. Tidligere nevnte Sveinung Eilertsen spilte for øvrig gitar på den. Fra 83/84 og drøyt ti år frem i tid spilte både Gisle og Bror sammen i Vinterhagen og flere mener at de var byens beste liveband! De ga ut ytterligere to plater, som dessverre ikke får vist de fra deres beste side. Bror ble bitt av pønken og var med å starte opp bandet Rattus i 1979, før han spilte i både Flass og Nitimen (9-10-M). Han var også en viktig brikke i Rockeklubben i Tromsø over flere år på begynnelsen av 80-tallet. Etter Vinterhagen ble han fanget av akademia og er nå førsteamanuensis i sosialantropologi ved Universitetet i Tromsø. Gisle startet på tampen av 90-tallet opp space-pønk-pop orkesteret Nikkeby Lufthavn og har drevet det bandet i rykk og napp siden! Jeg fikk æren av å jobbe sammen med Gisle da vi begge var med da utestedet Kaos åpnet opp i januar 2000. Har siden sett mye til han!

Hvilke er deres egne favoritter på denne samlingen og hvorfor?

T: Hæmma vækst med «Her kommer Jesus» er min favoritt. En låt som viser Thor Idar Pedersens sylskarpe observasjoner på kristenmoralistenes selvmotsigelser. Pedersen og bandet har noe Velvet Undergroundsk over musikken og kombinert er det en av de beste pønkelåtene laget i Norge. Pedersen laget flere tekster som er noe av det beste som er gjort i norsk pønk. Noe som senere skinte igjennom i Data Morgana, 2:20 og andre Oslo-band). Utenom det må jeg bare innrømme at jeg liker alle låtene på Vol. 5., selv de fra Tromsø he he.

R: Jeg må innrømme at jeg naturlig nok har best kjennskap til og hørt mest på de låtene på Tromsø-siden av albumet. Den låten jeg har hørt mest på etter at skiva ble klar på vinyl er nok Peder Xem-låten «Protected», en låt litt utypisk for denne samleren, en låt med et herlig driv. Digger også Rattus sin låt, som viser energien i den første pønken som kom til Tromsø. Ellers er jo Fandens Oldemor-låten knallbra, kanskje litt urettferdig å trekke frem den, da den er en av de få som er spilt inn i skikkelig studio… Ellers kan jeg jo si at jeg brukte kanskje 10-15 år på å finne den «legendariske» tapen med konsertopptakene av Slektas Håp. Hørte om den i mange år, før jeg endelig fikk hørt den. Samme med Den 11. Finger, det dukket opp et opptak med 10-12 låter spilt inn i bandets øvingslokale, som viser at det bandet burde fått spilt inn noe skikkelig! Når man kommer sånn inn i et prosjekt som dette, så begynner man etter hvert å digge mesteparten av låten som er med…

Den 11. Finger ved Draugenfestivalen på Senja 26. juni 1982. Foto. Rune Blix Hagen

Utover selve låtene så inneholder albumet også ei fanzine som fortell mer om de deltakende bandene. Fortell om den og valget å ha med et slik dokument.

T: Heftet er noe som har blitt lagt ved alle utgavene (i hvertfall så lenge man hadde noen å legge i covret) til «Bærre på jævel»-serien. Her får hvert band/artist profilert seg slik de ønsker, men må passe inn på ei A5 side. Noe de fleste klarer med god margin, sånn at de blir plass til en logo og/eller ett bilde. Viktig å få dokumentert hvem som gjør hva på bidragene til albumene.

R: Vi har jo gjort det til en vane å lage slike fanziner til skivene i både «Bærre på jævel»- og «Pønk i Norge«-seriene. Vi pleier gjerne legge de ved de første 100 eksemplarene av skiva som også kommer i begrenset opplag på en eller annen obskur farge («Bærre på jævel» sin kom på gul vinyl). På disse samlerne er det jo ganske mange band og ganske mange musikere med, og skal alle krediteres på cover, så blir det mye skrift pr. kvadratcentimeter… I tillegg så er det jo på mange av disse samlerne mange band som kanskje få har noe nært forhold til og da kan det jo være greit med litt ekstra info. Tore er vanligvis ansvarlig for disse blekkene, denne gangen fordelte vi vel naturlig innholdet mellom oss.

Marte Amalie Jenssen Dyrnes står for coverdesignet. 

Robert: Marte er min datter. Hun har jobbet litt med grafisk design og hjalp oss med å få laget coveret denne gang. Hun har tidligere laget et par cover for oss og har også designet den boken om The Wizards jeg ga ut for et par år siden. For de som har sett de tidligere «Bærre på jævel»-coverne, så vet de jo at Norgeskartet står sentralt i fokus på coverne. Da med kartet snudd på hodet, slik at Nord-Norge kommer nærmest og Sør-Norge blir litt mer perifer og på avstand. Som tydelig viser det geografiske utgangspunktet for samlerne. Må innrømme at det var jeg som hadde ideen om at vi denne gang skulle ha en parodi/tribute til et av verdenshistoriens mest ikoniske albumcover fra 1967  («The Velvet Underground & Nico», red.anm.). Marte løste oppgaven på en strålende måte!

Kan dere til slutt velge 10 norske punkfavorittlåter og si litt hva dere liker ved disse låtene?

T: Denne uken er det følgende 10 (skifter ofte)

1. Hærverk – Produkt av 70-åra

Er i mine ører selve soundtracket av den første pønkebølgen i Norge. Gene Dalbys tekst og Hærverks musikk er brilliant sammenkoblet i en uhye virkningsfull kombinasjon.

2. Fader War – Levende Begravd

Første norske hardcore som ble manifistert på vinyl. Høres like friskt og snerrende ut i dag som den gang da.

3. Life… But How To Live It? – On Tial

Var bare å ta ei låt, for de har så mange som kunne vært med. Denne er en av mine favoritter, fra det beste HC bandet i Norge.

4. Datakluss – Mine problemer

De var på TV i serien Flimra – Musikk landet rundt og jeg var fan før de var ferdig med første låta. Det var så knallbra. Skikkelig pønk med stor Ø.

5. Sekunda Mannsverk – Kem vann krigen

Egentlig en Hæmma Vækst-låt, men som låtskriver i begge bandene var det naturlig å gjøre en ny versjon av denne klassikeren av en antikrigslåt.

6. Wannskrækk – Aldri for seint

Wannskrækk på sitt beste. Legendarisk.

7. Honningbarna – God jul, Jesus

Blir ikke julefred i heimen før denne er spilt (helst veldig høyt).

8. Angor Wat – Bomba eller mat

Norges svar på Crass i sitt fineste øyeblikk.

9. Wægg – Silda I Hopen

En tyvfiskers bekjennelser. Utrolig sjarmerende.

10. TRBNGR – Route Zero

A siden på debutsingelen. Knallbra låt. Deres beste.

 

Robert:
Ble som vanlig vanskelig å velge, så jeg kjører heller en frekk en og velger mine 10 favoritter fra hele «Bærre på Jævel»-serien!

Søt Hævn (Tromsø)– Det bor ei heks på Skaugum (Vol. 1.)

Nacent Liw (Harstad) – Frihet (Vol. 1)

Norzink (Hammerfest) – Æ hate turistan (Vol. 2.)

Peder Xem (Tromsø) – Protected (Vol. 5.)

Hjertesvikt A/S (Bodø) – Så grei (Vol. 5.)

Humdinger (Bodø) – Lights On & Nobody Home (Vol. 3.)

Htlr Sntzl (Tromsø) – Slut Machine (Vol. 3.)

Vanskapt (Svolvær) – Mørketid (Vol. 4.)

Rognan Håndballag (Bodø) – Rognan Håndballag (Vol. 1.)

Alternative Norge (Vardø) – Alternative Norge (Vol. 1)

 

Bærre På Jævel (Nordnorsk Pønk 1980-83) (Utgitt 2014)

(«Bærre på jævel Vol 1.» er ikke på Spotify, så vi har lagt linker til noen av låtene som er med, den siste linken er fra NRKs program Tritonus fra 1982 som handler om jenter og rock. Her fremfører Fandens Oldemor «Ka Skal Du Bli» m.m., red.anm.)











 

https://tv.nrk.no/serie/tritonus/1982/FMUS00002182/avspiller

 

 

Bærre På Jævel (Nordnorsk Pønk 1981-1997 Vol. 2) (Utgitt 2017)

 

Bærre På Jævel (Nordnorsk Pønk 1996-2013 Vol. 3) (Utgitt 2017)

 

Bærre På Jævel (Nordnorsk Pønk 2002-2017 Vol.4) (Utgitt 2017)

 

Bærre På Jævel  Vol. 5. (Tromsø vs. Bodø/Salten)

 

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

Sjekk også:

Karlsøy Prestegaard – Sivil Ulydighet (Ferske spor uke 35/2020)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 24 andre abonnenter