Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 29. mai 2022

Konsertanmeldelse – Drive-By Truckers: Solid håndverk fra sørstatsrockere

Drive-by Truckers leverte nesten to timer med rå og velspilt southern rock på Rockefeller fredag 27. mai etter først å ha backet oppvarmeren Jerry Joseph på et par av hans låter. Vi koste oss med et herlig gitarøs i et alternativt coutryrocklandskap, men kunne i blant tenkt oss litt mer variasjon i låtutvalget. Vekslingen mellom den skjøre, sårbare tenorstemmen til frontfiguren Patterson Hood og den mer rene velskårne, men også dypere vokalen til Mike Cooley gledet.

Tekst & foto: Jan-Olav Glette

Sekstetten Drive-by Truckers med opphav i Athens , Georgia – R.E.M. (Mike Mills har backingvokal på det nye albumet), The B-52’s, Pylon, Neutral Milk Hotel, Olivia Tremor Control, of Montreal og Phosphorescent bare er noen av de mange andre amerikanske musikk-notabilitetene som har sitt utspring fra Athens, Georgia – spilte sin tiende Norgeskonsert, som også var deres sjette i hovedstaden, de dukket først opp på nå nedlagte Rock Bottom i Grensen både 28. april, de spilte også to konserter på Ole Blues festivalen i Bergen (29.- og 30. april) og 9. september i 2005 før de beveget seg over til større scener som Rockefeller 30. juli 2008 (de var også var booket til Storåsfestivalen 31. juli), Sentrum Scene 4. desember 2010 og Rockefeller 11. mars 2017.

Der var de nå tilbake for sin tredje konsert på Europaturneen, som har blitt utsatt siden 2020. Kvelden i forveien var de på flotte Berns i Stockholm. Åpningen på Europaturneen var i Helsinki på velrenommerte Tavastia club 24. mai, da uten bassist Bobby Matt Patton, men Ben Hackett i den rollen.

Likevel var det et samspilt og veltrimmet orkester som presenterte seg i Oslos konsertsenter. Ti år på veien med denne besetningen har gjort sitt. Og Patton var sitt sedvanlige blide vuggende jeg der han virkelig virket å leve seg inn i musikken og dens groove. Brad Morgan er en hardtarbeidende, stødig trommis hele veien igjennom og Gontalez koser seg med sine skiftende gitarfyll og keyboardpartier.

Spilleglede og innlevelse virket det generelt sett å være nok av i sekstetten, som også kunne showe for publikum.

Konserten deres begynte egentlig allerede under oppvarmingsartisten Jerry Josephs sett, som ble hjulpet av først Patterson Hood – som produserte 2020-albumet «The Beautiful Madness» – og keyboardist og tredjegitarist Jay Gonzalez før resten av Drive-By Truckers snek seg sakte, men sikkert inn på scenen for backe singer/songwriteren slik de også gjorde på det albumet. Jerry Joseph gjorde et sympatisk inntrykk (sjekk for eksempel låten «Sugar Smacks»  eller «Dead Confederate»), med stort engasjement og mye på hjertet vant han seg sikkert en og annen ny fan denne kvelden med sin heartland rock, uten at vi selv tok turen til merchboden for å kjøpe liveskiva med Drive-By Truckers  han hadde med.

Etter denne seansen hadde vi nesten forventet at alt gled rett inn i Drive-By Truckers egen konsert, men neida, de tok en pause for å rigge litt om på scenen og få seg et lite pust i bakken før vi fikk servert en time og femti minutter med tøff countryrock med tydelig sørstatsarv i tonefølgene.

Bandet starter fint med med balladen «Billy Ringo in the Dark» sunget av sønnen til Muscle Shoals Rhythm Section-bassist David Hood, en låt fra albumet «Welcome 2 Club XIII», som kommer fredag 3. juni.

Så overtar kollegaen Mike Cooley vokalen på finfine «Slow Ride Argument» fra «The Unravelling» (2020), og slik skal de fortsette å veksle om hovedvokalen utover kvelden.

En tydelig beveget Patterson Hood tar senere opp den siste skoleskytingen i Uvade i Texas som introduksjon til låten «Thoughts and Prayers» hvor han også påpeker at tanker og bønner ikke er nok alene. Det må sterkere lut til. Han vender tilbake til temaet mot slutten når han forteller hvor fint det har vært å spille for oss og tenke på noe annet et øyeblikk fjernt fra galskapen hjemme i USA og bekymringene som det medfører for ham som far. 58-åringen forteller også at alt han ønsket seg i livet var å spille rock, og at rocken har blitt et sted av frihet for ham.

Det oppriktige og sarte karakteriserer også vokalen til Patterson Hood, og det kan fort bli litt mye i lengden. Men da er det deilig å ha det andre ankeret, Mike Cooleys dype og rene baritonvokal som en motvekt. Mange av kveldens høydepunkter er nettopp hans låter, som «Slow Ride Argument».

Vi får ellers et bredt utvalg fra hele bandets karriere. Gledelig nok også «Uncle Frank» fra «Pizza Deliverance» fra 1999, til og med «The Living Bubba» fra debuten «Gangstabilly» fra 1998 er inkludert.

Under låten «A World of Hurt» fra 2006 albumet «A Blessing and a Curse» gjentok publikum ivrig «it-s great to be alive». Låtene fra «Southern Rock Opera» (2001); «Women Without Whiskey», «Let there Be Rock» og avsluttende «Angels and Fuselage», med munnspillsolo fra 55 år gamle Cooley der bandmedlemmene forsvinner fra scenen en etter en uten å gi plass til noe ekstranummer, er blant de mest populære.

Ikke minst er det moro med den  svært passende «Let There Be Rock»,  som plasserer bandet i en tyngre variant av southern rock.

One night when I was seventeen, I drank a fifth of vodka,
On an empty stomach, then drove over to a friend’s house.
And I backed my car between his parent’s Cadillac’s without a scratch.
Then crawled to the back door and slithered threw the key hole,
And sneaked up the stares
And puked in the toilet.
I passed out and nearly drowned but his sister, DD, pulled me out.

And I never saw Lynyrd Skynyrd but I sure saw Molly Hatchet
And the band that I was in played «The Boy’s are Back in Town».

Skynyrd was set to play Huntsville,
Alabama, in the spring of 77, I had a ticket but it got canceled.
So, the show, it was rescheduled for the «Street Survivors Tour».
And the rest, as they say, is history.

So I never saw Lynyrd Skynyrd
But I sure saw Ozzy Osbourne with Randy Rhoads in 82
Right before that plane crash.
And I never saw Lynyrd Skynyrd but I sure saw AC/DC
With Bon Scott singing, «Let There Be Rock Tour».

With Bon Scott singing, let there be rock!

Drive-by Truckers er full pinne og tøff rock, men med elementer av country, blues, soul, de sterke musikk tradisjonene fra det sydlige USA, men røffere og råere. Tidvis mer Son Volt enn nevnte Lynyrd Skynyrd kanskje? Derfor blir gjerne også de mer dempede låtene i settet befriende. Singelen «The Driver» fra den kommende skiva er et gyldent øyeblikk. En ekte sumprocker &s wamp rockelåt med snakke-vokal og et herlig, suggererende driv.

«Filthy and Fried» gir også et fint avbrekk med sin bruk av blåserrekke; en saksofonist og en trompetist kommer inn to ganger fra hver sin side og gir låten mer dynamikk.

Alt i alt en fin kveld med velspilt tradisjonsrock.

 

Sjekk også:

Drive-By Truckers – Armageddon’s Back In Town (Ferske spor uke 48/2019)

Jason Isbell and the 400 Unit – What’ve I Done to Help (Ferske spor uke 21/2020)

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 20 andre abonnenter