Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 6. juni 2022

Konsertanmeldelse – Teksti-TV 666: Hypnotisk, motorisk krautpunkmølje

Septetten/oktetten Teksti-TV 666 skapte dansefurore og euforisk stemning på Blå i Oslo foran en salig blanding av hipsterpunkere og metallfolk torsdag 2. juni med sin hypnotiske psych-punk.

Tekst & foto: Jan-Olav Glette

Finnene Teksti-TV 666 har vært i landet flere ganger tidligere. Blant annet spilte de på Revolver 2. mars og Café Mono 5. mars 2016 under by:Larm og på Makalaus i Øystese sommeren 2016 under Bygdalarm. Forrige besøk var 25. april 2019 på Revolver i Oslo, om vi ikke tar feil.

Teksti-TV 666, som har hentet navnet fra TV-leken hardrockere gjerne utforsker; hva skjer når man trykker 666 på tekst-TV. Svaret er vanligvis: ingenting spesielt eller ikke noe ekstraordinært ihvertfall.

Nå var det klart for en ny nordisk turné med visitt til hovedstaden og  festspillene Bergen hvor de opptrådte på Kulturhuset fredag 3. juni.

Forventningene var spent høyt i forkant med utgangspunkt i både de tre EP-ene, samlet som «1,2,3» av Svart Records i 2016, og debutalbumet «Aidattu Tulevaisuus» fra 2018 på samme label og ekstatiske konsertberetninger fra Evig Lyttar med flere.

Introen til bandets sceneankomst er britiske Faithless’ elektrohouse/elektrodance-anthem «Insomnia». Dansende kommer gjengen inn på scenen; en broket samling finske freakere som av en eller annen grunn kles- og stilmessig også gir meg assosiasjoner til bergensbandet Ungdomskulen; litt hippie, litt hipster og litt hardrocker.

På overflaten kan det synes noe sjablongaktig med et band som aldri kan få nok gitarer. Til og med lydmannen lirte av seg rytmisk, huggende gitarriff  samtidig  som han styrte lyden bak miksebordet bak i salen denne kvelden.

Og gitarene fyller også en funksjon eller rolle i lydbildet til finnene. Det er ikke bare en gimmick. Man kan høre hvordan hver og en av de tilfører noen nyanser til det lagdelte vanskelig definerbare lydbildet deres. Likevel må det sies at Teksti-TV 666 ikke er overdrevent komplekst. De er først og fremst svingende gøyale.

Fra første stund er det en smittende blanding av spilleglede og lekne ablegøyer. Selv om musikken deres henter mye fra den såkalte shoegazen, er det vanskelig å finne et band som image- og utstrålingsmessig har mindre til felles med disse introverte bandene fra 1980- og 1990-tallet som ga opphav til den betegnelsen. Her er det showing og glede ved å være på en scene, og det kommuniseres i et klart og tydelig språk til oss  publikummere. De spretter rundt og shower med gitarene, farer frem og tilbake på scenen og skaper et rytmisk gitarøs av en annen verden, og får raskt publikum med på headbanging og rytmisk vagging, som mer og mer går over til dans.

Gjestene denne kvelden er usedvanlig delaktige, dansende og ivrige på en konsert som ikke befinner seg innenfor klubbsegmentet.

Også Deichmans utskremte falt for den herlige motoriske møljen til bandet.

På menyen står låter fra utgivelsene på Svart Records, mest fra albumet og noe fra EP-ene, noen av de eldste var sanger med opprinnelse i sanger- og gitartist Tero Huotaris andre band, Dead Mongoloids, de hadde blitt omarrangert og oversatt til finsk for Tekst-TV 666.

Vi blir også servert nye låter, som gir håp om at vi snart kan få et andre studioalbum.

Det er et egensindig musikalsk oppkok de har laget; en form for psykedelisk kraut rock med spor av mye annet utover den nevnte shoegazen. I særdeleshet blir innflytelsen fra protopunk, støyrock, indie, punk og surf tydelig. Neu!, Sonic Youth, Dinosaur Jr., Hüsker Dü er alle sporbare kilder i det organiske soundet bandet maler ut. Vi kunne like gjerne sagt Can, Loop, Godflesh, The Jesus and Mary Chain eller MC5. Det er oppstykkede rytmer, men også stakkato groove. På noen låter får en ølflaske agere som plekter eller bue på gitaren. Det er heftig bruk av pedaler og ekko.

Det er et deilig motorisk øs som strømmer ut. De mange gitarene jobber for hverandre og skaper noe catchy hypnotiserende dansbart. I stedet for kaos blir det en organisk greie mer med det koreografiske på plass enn den tilsynelatende uorganiserte løpingen og svansingen samtidig med at de spiller. Oftest i ganske raske, pulserende og harde låter, som gjør det vanskelig å stå stille. Vi får også en mer dempet frijazz-aktig låt, bandets eneste kvinnelige medlem, Hilla Kohtamäki, bytter her gitaren ut med en saksofon.

Underveis  veksler bandmedlemmene på hovedvokalen. Ingen av de er utpregede hovedvokalister, men det fungerer greit i sammenhengen.

«Turbo-Mondeo» med sine harde rå riff og innslag av blast beats er et høydepunkt underveis. Likens «Aidattu Tulevaisuus», som drar opp tempoet en smule med sitt morsomme punka driv.

En utskiftning i lineupen har kommet som følge av punkstookampanjen. Teemu Tanner ble tvunget til å forlate ensemblet etter å ha begått handlinger som ikke var forenlige med bandets filosofi.

De som er med på Blå er Tero Huotari gitar, vokal, Johannes Leppänen gitar, vokal, Joonas Sundström gitar, Tuomas Asanti gitar, Hilla Kohtamäki gitar, saksofon, Jani Karikoivu bass, gitar, Timo Huotari trommer og Sakari Kumpula lydtekniker og gitar. Derav uklarheten om vi skal si at det er en septett eller en oktett. Vi tenderer vel mot det siste i og med lydmannens aktive riffing konserten igjennom.

Uansett. Vi anbefaler de iallfall på det hjerteligste til de som vil ha en drøy time med høyenergisk konsertmoro som en kan danse og headbange til. Shoegaze, garasjepunk, krautpunk eller rå hypnotiserende psykedelisk rock for nye og gamle generasjoner, slik også aldersspennet på denne konsertens publikum understreket. Her var både gamle kulinger og den neste generasjonens punkhipstere og andre musikkinteresserte med nok nysgjerrighet til å ha oppdaget shoegaze-krautpunkerne fra Suomi.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 20 andre abonnenter