Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 20. juni 2022

Piknik i Parken 2022: Herlig nostalgi og musikalsk samvær i parken

Nok en gang var det fine, varierte musikkdager og gemyttlig stemning i Sofienbergparken i Oslo sentrum når Peer Osmundsvaag & Co inviterte til Piknik i Parken. Fredagen bød ikke bare på sol, heller på regn, søle, men også musikknostalgi med gamle helter som The Specials og Supergrass på Petrus-scenen. Noen var nok litt skuffet over at «Ghost Town» ikke ble spilt av Coventrys fineste ska-ambassadører, men det var også mange smil og dans i pøsende regnvær, og Oxfordbandet viste at låtene også kan appellere til nye generasjoner med sine sterke melodier, mens «nykomlingene» Sports Team fremdeles har en del å jobbe med før de virkelig kan trenge inn i sjelen. På hovedscenen sørget Jungle for lun funky stemning og Jamie xx fikk folk til å danse seg inn i natta.

Tekst: Jan-Olav glette / Foto: PiP ved Stian Schløsser Møller, Jan-Olav Glette (inkludert frontbilde)

I en artikkel fra begynnelsen av året kalt «Is Old Music Killing New Music?» stilte den amerikanske journalisten Ted Gioia spørsmålet om den etablerte musikken, såkalt «legacy music», var i ferd med å forskyve ny musikk ut av bildet fullt og helt. «Gamle sanger representerer nå 70% av det amerikanske musikkmarkedet, ifølge de siste tallene fra MRC Data, et musikkanalysefirma», skriver Ted Gioia. «De som lever av ny musikk – spesielt den truede arten kjent som den arbeidende musikeren – bør se på disse tallene med frykt og skjelving. Men nyhetene blir verre: Markedet for ny musikk krymper faktisk. All vekst i markedet kommer fra gamle sanger.

I skrivende øyeblikk er det også klart at Kate Bushs «Running Up That Hill» er nummer 1 på de britiske singellistene, 37 år etter at den ble utgitt første gang. Den nådde 3. plass i august 1985. Det er 44 år og tre måneder siden Kate Bush sist toppet lista, da som 19–åring med «Wuthering Heights». Aldri før har en låt brukt så lang tid på å nå nr. 1, og aldri før har det gått så lang tid mellom en artists første og andre listetopper. Med 63 år og 11 måneder er Kate Bush den eldste kvinne til å nå nr. 1.

Line-upen eller artistutbudet på den svært så hyggelige festivalen Piknik i Parken, som foregikk i Sofienbergparken i Oslo 16.- 18. juni dette året, er også et eksempel på hvor viktig rolle allerede kanoniserte artister har for dagens festivaler med navn som Röyksopp, Grace Jones, The Specials, Cat Power, José González (som markerer Paul McCartneys 80 års dag med en versjon av «Blackbirds») som sentrale ingredienser, og vi liker dette.

Å høre igjen eller se ens gamle helter for første gang henter frem minner fra barn- og ungdommen og tidlig voksen alder – som fikk oss til å glemme regn og søle og kose oss i solen i særdeles gemyttlig atmosfære med gamle og nye kjente i ulike aldre. Vi hadde nok ønsket oss at Black Pumas og Rolling Blackouts Coastal Fever, som spilte klubbkonserter i Oslo torsdag og fredag, også hadde funnet plass på festivalprogrammet, men var ellers tilfreds og spent på det vi hadde i vente disse sommerdagene, og like fanget i fortiden som de andre. Men muligheten til å oppdage og forelske seg i ny musikk var begrenset, som på de fleste andre av sommerens norske festivaler.

Sports Team på Piknik i Parken. Foto: Jan-Olav Glette

Og den første artisten ut på fredagen, som var den dagen vi valgte å anmelde dette året, det relativt ferske og singelaktuelle Cambridgebandet (i dag London-baserte) Sports Team, klarte vel heller aldri virkelig å engasjere Deichmans utsendte skribent tross at debutalbumet «Deep Down Happy» fra 2020 fikk mange runder på platespilleren hjemme. Til det var det tidvis for vindskeivt og uferdig. Det feedet og var ganske rufsete. Vi blir rastløse og vandrer litt hvileløst rundt i området mens vi filosoferer om at de norske promobyråene som hevdet at norske artister var så mye mer samspilte og tighte enn de britiske på 2000-tallet kanskje fremdeles har ett poeng (tross at mange av de britiske da som nå kanskje hadde bedre melodisinne, kreative ideer og et mer spenstig lydbilde).

Sports Team på Piknik i Parken. PiP ved Stian Schløsser Møller

Men så tar det seg opp litt. Vi dras gradvis inn av de drivende rytmiske slagene til Al Greenwood, de skakke gitarene til gitaristene Rob Knaggs og Henry Young og den elektriske frontfiguren Alex Rice tar grep selv om han vel foreløpig har en del igjen før han kan sies å være direkte karismatisk.

Sports Team på Piknik i Parken. Foto: Jan-Olav Glette

Det er likevel langt ifra helt perfekt ennå – til tider kan settet føles for monotont. De skarpe, up-tempo-låtene blir noe repeterende. Og den nevnte frontfiguren har en del igjen før han riktig kan etablere seg som neste leddet i en lang tradisjon med tekstlig britisk vidd med navn som Blur, Art Brut og Madness. Noen ganger føles det Rice bedriver som tilfeldig oppramsing av  forsteds-idiosynkrasier, og bandets utstråling føles litt usikker. Likevel har de noe ved seg som gjør at vi vil fortsette å sjekke utgivelsene deres i tiden fremover. Så får vi se da, om en tyve års tid, om de vil bringe samme følelse av nostalgi og svunne tider som neste band på Petrus-scenen Supergrass gjorde for min generasjon fredag.

Tidens tann og vår menneskelige forgjengelighet er også et tema for samtalen i forkant av deres opptreden. Vi konstanterer at hovednavnene i våre øyne – de vi er vant med å tenke på som en slags headlinere – spiller på den minste scenen mens James Vincent McMorrow, Jungle og Jamie xx, sistnevnte med DJ-set tar plassene på hovedscenen.

James Vincent McMorrow på Piknik i Parken: Foto: Jan-Olav Glette

I og for seg et positivt tegn og en bekreftelse på at fortiden ikke helt har slukt nåtiden ennå.

Supergrass på Piknik i Parken. Foto: PiP ved Stian Schløsser Møller

Min sidemann kommenterer også at det i dag er like lenge siden han så Supergrass som 18-åring i 1995 som det da var siden The Beatles slapp «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» (1967). Ett poeng bandet selv også vet å gjøre oss oppmerksomme på. Like etterpå klinger «Lucy in the Sky With Diamonds» over anlegget som en del av introen før Oxfordbandet går på.

Supergrass er kanskje ikke like sprudlende hyperenergiske som de første gangene vi så bandet i 1995, men de engasjerer både den eldre garde og 18-19-åringene på første rad som synger med til deres gamle slagere. Vokalist og gitarist Gaz Coombes’ stemme klinger klart og fint utover parkområdet uten tegn på forfall. Og han er sitt gamle sjarmerende selv på scenen. I ettertid av konserten tar han seg også tid til å hilse på ivrige fans ved scenen.

Supergrass på Piknik i Parken. Foto: Jan-Olav Glette

Setlisten er virkelig et kirsebærplukk av bandets beste låter i tråd med det doble samlealbumet «The Strange Ones: 1994-2008» fra 2020. Aller best representert er debutalbumet «I Should Coco», men trioen, som etter hvert ble til en kvartett, er innom alle studioalbumene sine. Låtene bruser og bobler av energi, og har noe tidløst over seg.

Ikke så hardt og punkete som på første skiva og ved de første livemøtene da de plasserte seg som en forlenger av den småpunkete new waven til Buzzcocks, The Jam og The Stranglers, og med Elastica som samtidige. Og det kan i dag virke ganske uforståelig at de ble sett som en del av britpopbølgen sammen med band som Blur, Pulp, Menswear, Thurman, Marion, The Bluetones og så videre.

Supergrass på Piknik i Parken. Foto: Jan-Olav Glette

Coombes egne ord fra scenen om at de spiller «psykedelisk rock» virker mer passende, melodisk og svimlende så dann. Small Faces, The Beatles, The La’s, The Kinks, T. Rex, The Action, The Coral, Dodgy, The Stone Roses, Longpigs, Shack osv. Låtene er mange ganger mer komplekse og lagdelte enn hva som møter enn ved første ørekast.

De henter også inn elementer fra Elton John, Electric Light Orchestra, David Bowie, og er alt i alt ganske mye mer varierte enn Sports Team, som de deler elementer og trekk med i form av skapopen til Madness og The Specials.

Supergrass på Piknik i Parken. Foto: Jan-Olav Glette

Bassisten Mick Quinn, trommis Danny Goffey og keyboardisten Rob Coombes (Gaz’ storebror, som trakterer moog orgel med mer) er meget samspilte. Samtidig virker de også å ha det gøy sammen der oppe på scenen og nyte det å spille sammen igjen. Publikum danser, skriker og synger med på tekstene i pur glede over å høre de gamle låtvennene, og bryr seg ikke all verden om at det regner.

Basstunge «Lenny» får i gang både band og publikum og under låter som «Pumping on Your Stereo» klappes det ivrig blant publikum.

Jungle på Piknik i Parken. Foto: Jan-Olav Glette

Fornøyd tusler vi videre til joviale og fremdeles i stor grad meget overbevisende Jungle på hovedscenen Sophie – ikke så sikker på hva jeg synes om hologram-gjestesangere på storskjerm – før vi tar turen tilbake til vårt første livemøte med legendene i The Specials.

The Specials på Piknik i Parken: PiP ved Stian Schløsser Møller

«Jeg søkte på YouTube for å lære meg å si «hello» på norsk, jeg tenkte at det kunne være sjarmerende. Så fant jeg ut at det var ganske enkelt «hai». Veldig enkelt!», erklærer røslige Terry Hall i starten. Vi flirer, og er klarer for en dose revival-skahistorie fra Coventry i Midlands i Storbritannia.

Engelskmennenes opptreden var det tyngste argumentet for å dra Deichman til Sofienbergparken denne kvelden selv om dagens utgave av bandet kun teller tre av de gamle medlemmene med vokalisten Terry Hall, bassisten Horace Panter og rytmegitaristen Lynval Golding.

Trommisen John Bradbury og trombonisten Rico Rodriguez døde begge i 2015, Jerry Dammers har konsentrert seg om politisk aktivisme de siste årene, Neville Staple om sitt eget Neville Staple Band sammen med kona Sugary Staple og original-The Specials Roddy Radiation. Hva Dick Cuthrell gjør nå for tiden aner jeg ikke.

Det var like fullt en bunnsolid og imponerende gruppe musikere som var med til Oslo denne kvelden (og Bergenfest dagen før).

Ocean Colour Scenes Steve Craddock (også kjent for å ha spilt mye med Paul Weller) rocker lead gitaren, Hannah Hu – tidligere også med Primal Scream og Adamski – danser og står for finfin backing vokal. Kenrick Rowe sitter bak trommene, jazztrombonisten Pablo Mendelssohn er med, Sid Gauld spiller trompet, Stan Samuel rytmegitar, Jake Fletcher gitar, Nikolaj Torp Larsen keyboards og Tim Smart trombone i det nåværende bandet, om vi skal stole på Wikipedia og bandets hjemmeside. (Vi skal ikke være påståelige om det var akkurat denne gjengen som var med til Oslo, men solide musikere var det definitivt).

The Specials på Piknik i Parken. Foto: Jan-Olav Glette

Regnet øser ned, kompisene har fått for mye i glasset i ren forventning og forhåndsekstase og må hente seg litt kaffe, men ganske snart får vi konsentrert oss om det vesentlige; det vi har kommet for.

Iblant oss er forfatter Alexia Bohwin, Gamlebyen pønk- og skafans, ikledd  2-tone T-skjorter- og skaut og Fred Perry-klær, ivrig dansende når de ikke filmer eller tar bilder av gjengen på scenen. Mange med tynt hårfeste, men også noen nysgjerrige ungdommer finner veien etter hvert. Musikken er kanskje aller mest relevant for de av oss som kjenner den sosiale konteksten og settingen den har utspring i, men bandets tilstedeværelse og oppriktighet virker også å nå rimelig greit ut generelt.

Når det brygges opp med «Friday Night, Saturday Morning», Fun Boy Three (et annet suksessfullt Terry Hall-band fra 1980-tallet) låten «The Lunatics (Have Taken Over the Asylum)», «Nite Klub», Dandy Livingstone-coveren «A Message to You Rudy» og  «Too Much Too Young» storkoser vi oss, og er på ingen måte alene om det selv om mange også har forsøkt å søke ly under trærne nært scenen.

The Specials på Piknik i Parken. Foto: Jan-Olav Glette

Motstandskultur, sosial aktivisme, herlig engasjement, kløktige tekster, nytt og gammelt, dansbare rytmer. Hva er det man ikke skal like?

Den spøkelsesaktige «Ghost Town» får vi dessverre aldri høre, men her var likevel mer enn nok glede og hyggelig gjenhør til å dra hjem med et bredt smil til barn og familie etter å ha sett Jamie xx kjøre i gang festen på Sophie med et passe eklektisk DJ-set.

Vi kommer gjerne igjen neste år også, både med tanke om å gjenoppsøke egne gamle musikkminner og for å sjekke ut nye spennende artister som besøker Piknik i Parken. Forventningene er at det blir like forbanna trivelig da også.

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 24 andre abonnenter