Søk Meny Lukk
Lukk
Av: David Jønsson Anmeldelser 28. juli 2022

Kåre & The Cavemen: Lang natts ferd mot dag

Kåre & The Cavemens klassiske andrealbum «Long Day's Flight 'Till Tomorrow» kommer i ny vinylutgave. Det har fått oss til å se nærmere på albumets filmatiske trekk og hvorfor det er selve lyden av Oslo-natten. "Come on down to the city now!"
Tekst: David Jønsson/Foto: David Jønsson/Lukasz Solawa

Tidligere i sommer kom nyhetene om at Kåre & The Cavemens «Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow» skal bli trykket opp igjen på vinyl. Reutgivelsen er en del av Big Dipper og Christer Falcks enorme prosjekt «Norske albumklassikere». Albumet skal utgis under Round 2-fanen, som også var ansvarlige for vinylutgaven av hulemennenes debutalbum «Jet Age». Ikke nok med det; snart kommer også Euroboys sin «Soft Focus» for første gang på vinyl, noe jeg har ropt høyt om tidligere. Les mer om det her. Kanskje er det også lov å håpe på et nytt trykk av «Getting Out Of Nowhere», som kom ut i et latterlig lite opplag da den ble utgitt i 2000. Men det får vi komme tilbake til senere, la oss heller dvele litt mer rundt «Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow», en av de virkelig store norske rockeplatene. Et album jeg stadig kommer tilbake til og som fortsetter å fascinere.

Det tok derimot ganske lang tid før jeg forstod albumet da det kom ut i 1999. Det var et stykke fra den friske humoren, ironien og lettheten som preget debutalbumet «Jet Age» (1997), og for den 15 år gamle meg føltes den på mange måter uangripelig og mektig. Harestua-bandet holder seg fortsatt (hovedsaklig) på den instrumentale linjen, men låtene er mer langstrakte og stemningsfulle enn på forgjengeren. Det oste en uanfektet coolness rundt bandet, som nå var blitt en kvintett. Knut Schreiner (gitar), Kåre João Pedersen (trommer), Dag Gravem (bass), Anders Møller (perkusjon og diverse) og Per Øydir (tangenter), var klare til å følge opp «Jet Age», som ble møtt av unison jubel. Her fikk bandet tildelt den allerede da forslitte Tarantino-emneknaggen på grunn av surf- og instrumentallåtene. Anført av hiten «Filadelfia», ble andrealbumet tatt imot med åpne armer av platekjøperne også denne gangen og havnet på en 3. plass i debutuken på VG-lista. Kritikerne var også samstemte i lovsangen, med Aftenposten som unntak. Med overskriften «En lang plates ferd mot slutt fra Kåre & The Cavemen», mente Kjell Henning Thon at «Denne gang preges platen av lange, temabaserte sanger uten at mye skjer. Ett eksempel er åpningskuttet «Deliverance» som høres mer ut som «Ut i naturen» enn «Picnic med døden» som den er kalt opp etter» (Aftenposten, 13. feb. 1999).

Med «Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow» var det tydelig at bandet hadde tatt stilistiske grep og beveget seg bort fra den lekne «Jet Age», til et mer avansert og et noe mørkere lydbilde. Muligens tok Schreiner med seg noe av Turbonegers mørke fra «Apocalypse Dudes» med seg til innspillingen. Eller var det et tegn i tiden med de store milleniumsplatene? Det låter også massivt, og Øydirs inntreden i bandet som tangenttrollmann etter «Jet Age» var uten tvil en viktig del av den soniske utvidelsen til bandets fulle 70mm-format. Og det er nettopp albumets cinematiske kvaliteter som vi skal se nærmere på.

Albumet har en tydelig lineær dramaturgi og det er lett å se for seg albumet som et passende soundtrack til en film som raser igjennom Oslo-natten. En reise til nattens ende med oppturer og nedturer, veiskiller og lite gjennomtenkte valg, komplikasjoner, resolusjoner og et nytt håp som stiger opp sammen med morgenlyset. La meg utdype litt mer om min halvbakte tese. Albumet starter med «Deliverance», som muligens er oppkalt etter filmklassikeren «Picnic med døden», og er selve anslaget i historien. Sergio Leone møter, tja, «Ut i naturen»? Videre byr «Filadelfia» og «Down The Road Of Golden Dust» på forventningsoppbygging, stigende rus og bekymringsløs tilværelse. Bandet lokker deg med til storbyens fristelser med teksten i «Filadelfia»: «Come on down to the city now, so good to be in the city now, are you ready for the city now, tonight’s the night if you wanna get high».

«Transatlantic Phonecall» bryter delvis opp den gode stemningen og med «Gallery Oslo (A Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow«), «Sex Kabin» og den hektiske «Invisible Horse», tar kvelden en mørkere vending. Et vendepunkt i historien og tenning av nytt håp skjer i albumets tredje akt med «Rock ‘N’ Roll Farmacia», «In Farfizum» og «Black Fez», før konflikten(e) på nytt bygges opp på nytt til et mektig klimaks med «Ambulance Cruiser». Oslo-nattens odyssé avrundes med fuglekvitteret og soloppgangen i «Gibraltar», før rulleteksten kommer over skjermen med messeaktige «Electric Dandruff».

«Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow» viser frem sider av Oslo på mange måter som filmene til Joachim Trier, albumet kan ses på som en musikalsk versjon av «Oslo, 31. august». Dog ikke så helmørkt. Kanskje mer som en avart av «En natt i Berlin»? Musikkskribent og The Switch-medlem Filip Roshauw mener at albumet er «Oslo-rockens beste skive» (Natt og Dag, 11. april, 2015), og det er vanskelig å være uenig. Det eneste bandet som er i nærheten av å mane frem bilder av Oslo by night på en like effektfull måte, er King Midas. Albumet havnet på 12. plass i Morgenbladets kåring av de 100 beste norske platene, og også her blir store ord brukt. «Uansett hva du hører mellom tonene på skiva, er ikke plasseringen i norsk musikkhistorie oppe til diskusjon. Platen var deltakende i å sette kunstnerisk punktum for moderne tids kuleste tiår» (Magnus A. Bettum, Morgenbladet, 1. okt. 2011).

Det er liten tvil om at vi i redaksjonen er glade i Kåre & The Cavemen, og spesielt «Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow». Tidligere har eks-kollega Frank skrevet en glitrende sak om hvilken effekt albumet hadde på ham som en 13 år gammel blodfan, som du kan lese her. Saken ble skrevet i sammenheng med at det ble avholdt et Classic Album Sundays-arrangement i musikkavdelingen på det gamle hovedbiblioteket i 2018. Konferansier Kent Horne introduserte albumet, før den ble avspilt i sin nesten 70-minutters herlige helhet. Etterpå ble det en underholdende samtale med Knut Schreiner, Anders Møller, Dag Gravem og Per Øydir. Under ser du noen bilder fra samtalen.

Vi legger også med noen videoer fra albumet, samt den utvidete digitale utgaven av plata, med diverse b-sider. Det er også viktige lydspor som er med å på dokumentere ytterligere denne perioden i bandet. For å holde oss til tematikken rundt bandets filmatiske trekk, sjekk ut den lekre versjonen av introlåten til klassikeren «Get Carter», skrevet av Roy Budd. Denne ble opprinnelig gitt ut som b-side til «Filadelfia» cd-singelen. «Long Day’s Flight ‘Till Tomorrow» gjør seg muligens best på vinyl og et nytt trykk er absolutt på sin plass. La oss ta en runde til.

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 24 andre abonnenter