Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 16. august 2022

Øyafestivalen 2022: Nubya Garcia, Sons of Kemet, Little Simz: Jazzens dag og R&B-prinsessen

Nubya Garcias inspirerte fremtreden på Hagen var den største musikalske beholdningen på Øyafestivalens avslutning lørdag 13. august i Tøyenparken i Oslo. Også Sons of Kemet og Little Simz regjerte nærområdene til Botanisk hage.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Maja Brenna (inkludert Nubya Garcia øverst), Anna Lerheim Ask, Helge Brekke

Det som den nye jazzdronningen Nubya Garcia og hennes kvartett leverte var simpelthen fenomenalt. Saksofonist og komponist Garcia tok sommerens Glastonbury Festival (i ennå større grad enn i 2020) med glans – med god grunn – har vunnet en rekke priser for debutalbumet «Source» på sagnomsuste Concord Jazz fra 2020 og var også nominert til den høyt hengende Mercury Prize for 2021. Rekken av beundrere er lang, Iggy Pop, Gilles Peterson, Mojo, og hun har også funnet veien til salgslistene både i hjemlandet og i statene.

Nubya Garcia på Øyafestivalen 2022. Foto: Maja Brenna

Backet av Daniel Casemir på kontrabass, Barrell Jones på trommer og keyboardpianoet til vikar trenger tenorsaksofonisten dypt inn i hjerterøttene våre med utfordrende harmonier og abstrakt improvisasjon. Tankefull og melankolsk det ene øyeblikket, frenetisk og oppløftende det neste. Lange bråkete soloer, som gis kraft av flittig tromming og dissonante harmonier eller boblende dobbel bass.

Nubya Garcia står både for old school jazz i tradisjonen til Joe Henderson (som hun har remixet for Blue Note), Dexter Gordon, Sonny Rollins, Stan Getz og Gerry Mulligan og tunge moderne dubrytmer. På forunderlig vis får hun smoothe, laidbacke jazztoner til å smelte sammen med repetitive tunge beats. Polyfone klanger og kompleks musikalitet bobler hele tiden under hennes sensuelle og lydhøre fremføring.

Når den London-baserte kvinnen med røtter i Trinidad og Tobago og Guyana ikke selv spiller hengir hun seg til dansens makt samtidig som hun gir musikantene sine fortjent oppmerksomhet. Dansen er ekspressiv og sensuell. Når hun går bort for å blåse i hornet sitt bemøtes det med jubel og ovasjoner ute blant publikum, tross at noen av soloene hennes vel kanskje kan være vel formell.

Hun er ikke noen Coltrane, som finner nye måter å benytte instrumentet, selv om han i likhet med Miles Davis er en uttalt inspirasjonskilde. I blant overskygges hun av sine medspilleres briljans. Men spennende og original nok likevel. Hennes behandling av tenorsaksofonen er lyrisk, varm, oppløftende, stolt og grasiøs.

Lydbildet er ladet med emosjoner og reflekterer kosmopoliteten til storbyen med sine mange impulser: bluesa hardbop, cumbia, karibisk og afrikansk diaspora. Diaspora fordi det ikke handler så mye om den opprinnelige reggaen eller afrobeaten, men snarere om de nye formene den har funnet i det flerkulturelle Storbritannia. Fremfor alt moderne dub i alle dens inkarnasjoner, men altså også små glimt av latinsk tradisjonsmusikk, som cumbia.

Sensasjonell å beskue og veldig egnet til å danse. Naturlig kanskje siden hun også er DJ når det passer seg. Jeg ble nærmest betatt av den 31-årige kvinnen og hennes karismatiske fremtoning, og kommer definitivt til å gi platene hennes mer tid.

Nubya Garcia på Øyafestivalen 2022. Foto: Maja Brenna

Musikken er åpen og med rom til å gi plass til de virtuose musikerne i bandet. Den har nok omkalfatringer og små vrier til å holde lyttere og musikere interesserte fra start til mål. Hun er, og har vært med, i fremgangsrike band som Theon Cross, Maisha sextet Nérija septet og bandene til Makaya McCraven, Moses Boyd og Congo Natty.

Bakgrunnen er ellers fra Royal Academy of Music. Musikken er spekket med meningsinnhold tross sin ordløse karakter. Hun gir oss noe innblikk med snakket mellom låtene. «Pace» eksemplifiserer hverdagens tjas og mas og hektiske oppjagede tempo.

Makaya McCravens transkontinentale gruppe innbefatter også Shabaka Hutchings, som opptrådte på Vindfruen like før Garcia inntok Hagen med Sons of Kemet. Tidligere i sommer kunngjorde Sons of Kemet at konsertene deres i 2022 blir en slags avskjed med bandet i deres nåværende form før en pause.

Sons of Kemet på Øyafestivalen. Foto: Anna Lerheim Ask

Det var altså virkelig på tide å gripe sjansen til å se og oppleve londonerne, som har frontet bølgen av ny spennende britisk jazz live (og visstnok spilte et kokende, brennhet sett på Victoria Nasjonale Jazzscene under Oslo Jazzfestival 12. august i 2018). Og jammen leverte de tross en og annen surmaget kritiker her og der.

Det starter utadvendt og eksplosivt, energisk og høypotent. Rent ut sagt, ganske euforisk og festlig dansbart. De heftige blåserne og det heseblesende tempoet får meg til å minnes festlige opplevelser med balkanske Fanfare Ciocărlia både live og på plate, men er egentlig ganske annerledes selv om dette også er bryllupsmusikk; karibisk bryllupsmusikk, fylt av nerve og vitalitet. Når det da ikke er mer afrobeat eller mer kosmiske lydlandskap som råder.

Tom Skinner, også travelt opptatt med The Smiles’ sommerfestivalturné, er en av to batterister. Edward Wakili-Hick er den andre, ikledd en prangende hatt som likner en lampe like mye som en slags fez. Samspillet de to i mellom, duellene med komplekse rytmestrukturer går i hop på imponerende vis. Slagkraftig og tungt. Og fascinerende å følge med på.

Sons of Kemet på Øyafestivalen. Foto: Anna Lerheim Ask

Det er også krutt nok i de andre bandmedlemmene i front på scenen. Tubaisten Theon Cross, som tok over fra opprinnelige Oren Marshall, og leder Shabaka Hutchings på saksofon. Også de to jobber i tandem. Med en telepatisk forbindelse veksler de riff og slående melodier på kryss og tvers. Impulsivt og spenstig. Det er tidvis vanskelig å forstå eller skjønne hvordan de får det til så bra.

Sons of Kemet på Øyafestivalen. Foto: Anna Lerheim Ask

Kong Shabaka er likevel det åpenbare senteret og fokuspunktet på scenen der han binder sammen det umiddelbare og catchy med avanserte rytmestrukturer. To melodier kan gjerne pågå samtidig; en over og en annen under. Hele tiden på grensen til anmasende, men de balanserer elementene godt og lander på riktig side.

Sons of Kemet henter inn elementer fra så vel karibisk brassdrevet karnevalsmusikk som afrikansk musikk. Bandleder Shabaka Hutchings var på Øya med sitt andre prosjekt The Comet Is Coming i 2018 (og kommer kanskje tilbake med sitt tredje prosjekt Melt Yourself Down eller Shabaka & the Ancestors, hvem vet?). Det er rikt, kraftfullt og muskulært. Energisk, eggende, munter og lystig fylt av schwung, men også sofistikert. Motiverende og lekent. Hissig og frigjørende.

Sammenligner man med albumutgaven merker man seg at detaljer som gitar og keyboard er erstattet med en overflod av perkussive detaljer.

På Sirkus-scenen sto så nok en brite for enda ett av festivalens høydepunkt. Vi får bli med til Little Simzs Nord-London en drøy times tid.

Little Simz på Øyafestivalen. Foto: Helge Brekke

Rapper Little Simz fra London-forstedet Islington eide Sirkus-teltet fra start til mål med selvsikker letthet og autoritet. Og moderne hiphop-infisert R&B, som hun har arbeidet frem med Inflo.

Simz strener ut på scenen til spoken word-poesien til Emma Corrin, «The Rapper That Came to Tea», og kaster seg rett inn i «Introvert» i all dens storslagne prakt. Publikum jubler. «Two Worlds Apart» og «I Love You, I Hate You» følger. Hun har oss i sin hule hånd nå. Tre av de sterkeste låtene rett i ansiktet, eller ørene, med en gang, men hun har på ingen måte gjort slutt på arsenalet. Her er mer god vare i vente senere i settet med låter som «Woman», » Selfish» og en dundrende «Protect My Energy».

Little Simz på Øyafestivalen. Foto: Helge Brekke

Hennes vidstrakte fantasi og perspektiv og berørende tekster griper oss. Et bankende hjerte skinner gjennom enten det handler om hennes nigerianske bakgrunn, trøblete forhold eller ambivalens til det å være berømt. Stolthet over hudfarge, kulturell bakgrunn og å være feminist er gjengangere. Aller mest tar hun for seg hvordan hun klarte å skjønne og forstå sin innadvendthet, og omdefinere den og snu den til sin fordel. Hun hater det overfladiske.

Den britisk-ghanesiske sangerinnen og rapperen er vekselsvis sint, tankefull, cerebral, angstfull, nervøs, intens og innbitt. Alltid gatesmart. Ærlig, bevisstgjørende rap- og klubb-slagere i flott samspill. Brennhet grime, trap, forhekset R&B og sval funk og soul. Elementer av jazz, svøpende symfonier beriker og nyanserer soundet. Strenger, blåsere og noe av backingvokalen reproduseres dessverre elektronisk, men det fungerer.

28-åringen, som vi også kunne se i en cameo som skuespiller i den prisvinnende TV-serien «Top Boy», og tidligere i blant annet «Spirit Warriors», bringer på banen det britiske gatelivet, hverdagslivet, men også visjoner og frigjørende bevisstgjøring. Lil Simz, som hun kalte seg i starten, er overbevisende. Dette gjør hun kompromissløst og sprudlende personlig med rak kroppsholdning. Sånn er også scenepersonligheten. Hun er nede blant publikum; oppildner og inspirerer.

Little Simz på Øyafestivalen. Foto: Helge Brekke

Simbiatu Ajikawo fikk Brit Awards for beste album med sin ferskeste fullengder. Hun er også en gjenganger hva gjelder Mercury Prize-nominasjoner. «GREY Area» fra 2019 (som fikk The Ivor Novello Awards ) ble i likhet med det femte albumet, «Sometimes I Might Be Introvert» fra 2021, tilkjent denne æren.

Etter å ha opplevd henne live, er det lett å forstå sjarmen som allerede fanget oss fra strømming av musikken (albumene har stort sett vært ute av trykk eller ikke tilgjengelig når vi har sjekket i lokale platebutikker). Evnen til å uanstrengt endre flyt, tempo, genre og stemning er unik. Little Simz gir oss  lyttere subtil renselse og varme. Hun er ustoppelig i sin fremferd. Vi har allerede lyst til å se henne på Rockefeller 18. desember.

Ellers fikk norske Aurora og Kvelertak bære vekten av å toppe plakaten på Øyafestivalens avslutning lørdag 13 .august i Tøyenparken i Oslo. Jenny Hval bød på kurrende materiale for ører og hjerne på det store Amfiet, hvor folk tidlig samlet seg for å ta del i Sondre Lerches verden.

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 24 andre abonnenter