Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 8. september 2022

Konsertanmeldelse – The Zombies: Fornem barokkpop og musikkhistorietime

Med selvsikkerhet, imponerende musikalitet og søtladen melodiøs barokkpop ga St. Albans, Hertfordshire-gruppen The Zombies både en flott historietime og konsertopplevelse på Rockefeller Music Hall i Oslo tirsdag 6. september. Fornem, sofistikert pop med uortodokse temposkifter og tidsendringer, spor av jazz og barokk klassisk kammermusikk og sjelden stemmeprakt sørget for halvannen time med tidlig høst moro for et publikum bestående av for det meste aldrende musikkfans.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

The Zombies var i sin tid et av de mest sofistikerte bandene fra «The British Invasion» på 1960-tallet, og avsluttet karrieren i 1968 med kammerpop-klassikeren «Odessey And Oracle», som i dag selger mer enn noen gang, før de mange år senere kom sammen igjen i 1989. Men de er kanskje fortsatt litt underkjent tross at bevisstheten om deres musikalske storhet synes å øke med tiden. Selv ble jeg kjent med bandet på 1980-tallet via The Purple Helmets tolkning av deres låt «She Not There», inkluderingen av den og «Time of the Season» på samleplater med sekstitallsslagere og radiojournalisten Egil Houelands gjennomgang av gamle hitlister på lokalradioen Radio 102.

Tross at Norge var det første stedet, utenfor deres eget Storbritannia, bandet besøkte i 1964, har det vært langt mellom visittene hit. Forrige- og andre gang de var i Norge var i 2008. Her gjaldt det altså å kjenne sin besøkelsestid for de som ville oppleve å beskue de relativt ny-innlemmede medlemmene av Rock and Roll Hall of Fame på en konsertscene. Der fikk de velfortjent plass i 2019 sammen med andre storheter, som Stevie Nicks, Radiohead, The Cure, Def Leppard, Janet Jackson og Roxy Music.

Den varme fine høstkvelden de besøker Oslo er en flott anledning til et nærstudie av bandet, som fortsatt teller de to mest sentrale original-medlemmene i sin line up. Og de leverte absolutt hva man kunne forvente. Det åpner ganske forsiktig med smått obskure «Moving On» fra 2015-albumet «Still Got That Hunger» etterfulgt av det de selv betegner som et par «B-sider» og tidlige singler gjort mer kjent av andre musikere. Det vil si den gamle singelen «I Want You Back Again», også i ny versjon på «Still Got That Hunger», som ble covret av Tom Petty and the Heartbreakers (se f.eks. «The Live Anthology» eller «Commemorative Edition»), og «I Love You»,  som People fikk en amerikansk nummer 1-slager med. «Er det bra nok for Tom Petty, får det vel være bra nok for oss også», kommenterer Colin Blunstone stolt.

Så følger låter fra det kommende albumet, deriblant «Different Game», som ble skrevet under de to og et halvt årene med pandemi. På albumet har de fått med seg strykekvartetten til ELO kan de fortelle. Denne gangen får vi høre de uten strykere. Argent og Blunstone ber oss om å forestille oss strengeinstrumentene. Det er fint nok, men kanskje ikke den viktigste grunnen til at vi hadde funnet veien til Oslos konsert-storstue etter foreldremøte i grunnskolen. Desto mer sjarmerende og innsmigrende er disse historiske anekdotene som vokalisten kommer med underveis, og som vi tidvis også får fra Rod Argent. Her er det gode muligheter til å lære mer om bandets historie hvis du ikke kjenner den inn og ut fra før av. Dessuten binder det sammen det hele på en fin måte.

Det første store stemningsmessige og musikalske løftet kommer med slageren «Tell Her No» med innlagte partier fra en av deres gamle utgivelser; soul-klassikere med The Miracles (covret av The Beatles, Michael Jackson, The Supremes, The Small Faces, Laura Nyro & LaBelle med flere) og Sam Cooke (opprinnelig en B-side til «Having a Party», som senere også er tolket av blant andre Lou Rawls/The Animals/Wilson Pickett/Van Morrison). «You Really Got a Hold on Me» og «Bring It On Home To Me». Sistnevnte kutt er også å finne på The Zombies’ «Begin Here» som «You Really Got a Hold on Me/Bring It On Home To Me» i 1965. Nå får vi altså låten innskutt som en slags medley med «Tell Her No». Det er inspirert og lekent fremført og får frem plenty av smil ute blant publikum som gledelig synger med.

Når kvintetten, tidvis forsterket av sin egen roadie på tamburin og backing vokal til en sekstett, gir seg hen til en fem låters medley fra klassikeren «Odessey and Oracle» står stemningen i taket. Nå er mobiltelefonene i været og folk gjør opptak til sosiale medier. «Care of Cell 44», «This Will Be Our Year» , «A Rose for Emily», I Want Her She Wants Me» og ikke minst «Time of the Season». Gamle sentimentale menn og unge romantiske kvinner fryder seg. På «I Want Her She Wants Me» overtar Rod Argent hovedvokalen. Også hans strupe har holdt seg godt.

Han og Chris White var de to hovedlåtskriverne i The Zombies og de eneste som tjente noe penger på bandet i den gamle storhetstiden takket være gode forleggere, hevder Argent. Bandet ble ikke splittet på grunn av musikalske uenigheter eller stridigheter. De hadde derimot en dårlig platekontrakt. «Faktisk er vi fremdeles gode venner», forklarer han. De gjenlevende medlemmene opptrer også tidvis sammen i Storbritannia, har vi hørt, men da Paul Atkinson (gitar) og Hugh Grundy (trommer) skaffet seg familie gikk det ikke lengre å fortsette som turnerende band uten særlig økonomisk vinning for andre enn låtskriverne Chris White og Rod Argent.

De ble enige om å avslutte med bravur, dristet seg til å produsere selv, fikk hjelp av sin tidligere produsent Ken Jones til å få leid Abbey Road Studios, hvor The Beatles akkurat hadde gjort ferdig sine innspillinger av det som skulle bli «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» og etterlatt seg en rekke flotte instrumenter og musikkutstyr The Zombies fikk tilgang til. Resulatet ble et overflødighetshorn av inspirasjon og vågalt pågangsmot, som ga det fiffige, intrikate og majestetiske mesterverket «Odessey and Oracle».

Det er rørende, fine vokalharmonier og smarte, finstemte arrangementer som får det til å gyse lett bak på ryggen. Vekslingene mellom dur- og moll-akkorder fascinerer, og de raffinerte arrangementene generelt. «Odessey and Oracle» er en verdig utfordrer, eller avveksling, til de langt mer kjente albumene The Beatles gjorde noen dager i forveien, og The Beach Boys‘ «Pet Sounds» fra USA omtrent samme tid, men innspilt på langt kortere tid. «Odessey and Oracle» er kanskje ikke like direkte rett frem, en anelse mørkere og mer høstlig i stemningen og derfor mindre radiovennlig i dens samtid. Men kløktigheten gjør den varig.

Uttrykket er elegant, bittersøt, teatralsk, tilbakeholden, kynisk, skarp, poengtert, drømmende, romantisk og opprørt om hverandre. Et annet resultat av innspillingene i Abbey Road Studios var at den tynne hengslede fyren i hjørnet i studioet – Alan Parson – inviterte med Colin Blunstone som gjestevokalist på seks låter til The Alan Parsons Project. Og mer ble det også i årene i etterkant. Vi får høre fine «Old And Wise» fra «Eye in the Sky». Så går vi over til Argent og hvordan en sakte versjon av «Time of the Season» fra soundcheck ble til den helt nye låten » Hold up Your Head».

Bandet består i kveld av originalmedlemmene Colin Blunstone på vokal og Rod Argent på keyboards og vokal, nå sammen med Steve Rodford (trommer) – sønnen til Jim Rodford, som også har en lang historie med både The Zombies og Argent utover å ha vært med i The Kinks, Bombay og Rio – Tom Toomey (gitar) fra Invisible Sex og Søren Koch (bass) fra The Beatophonics, Tim Christensen and The Damn Crystals, FLOW, The Boat Man Love og tributebandet The Meekqualizers.

Det som gjør dette til mer enn blott nok en legacy-konsert er den mesterlige, virtuose musikaliteten til Rod Argent på keyboardet, den godt bevarte stemmeprakten til Clive Blunstone og den robuste rytmen til Rodford på trommer, men også de andre musikerne får sjansen til å briljere og vise frem sin musikalitet. Ikke minst benytter Toomey seg av sjansen til det; ofte i inspirert samspill med Argent. Argent styrer det hele og bestemmer settlisten for kvelden.

Utover i settet slipper de seg virkelig løs og har en ganske så fri tilnærming til de opprinnelige studioversjonene. Vi kan virkelig se at de koser seg der de legger inn vink og partier av andre klassiske låter og lange utdradde soloer. Versjonene av «Hold Your Head Up» og «She’s Not There» er påfallende lange og inneholder avsporinger før de kommer tilbake til låtkjernen. Det grenser mot å bli for mye av det gode, men de balanserer akkurat på riktig side av pendelen til at vi tåler showboatingen.

Lavmælte, grublende «The Way I Feel Inside» avslutter, eksekutivt av herrene Blunstone og Argent alene med vokal og orgel.

The Way I Feel Inside tekst: Should I try to hide / The way I feel inside / My heart, for you? / Would you say that you / Would try to love me too?

En låt jeg kan komme på å ha savnet i settet er «Leave Me Be», som var andre siden av «Tell Her No»- sjutommeren og også en selvstendig singel i 1964 med «Woman» på baksiden. Vi koste oss likevel med et sjeldent stykke musikkhistorie, imponerende musikalitet og utsøkt stemmeprakt. En fin aften i den psykedeliske popens tegn. Nå får vi vel se til å sjekke den kommende skiva også selv om jeg nok uansett tror at vi vil vende oftere tilbake til «Odessey and Oracle» og «Begin Here».

 

Sjekk også:

4) Hva er ditt favorittalbum?

– Nå spør du nesten like vanskelig. Her får jeg rett og slett svare «Odessey and Oracle» med The Zombies. Den plata har bare blitt bedre år for år. Nå fins det ikke en eneste svak låt på den lenger! (Fra Tore Sørensen (The Tables m.m.) – 5 om bøker og musikk).

En av låtene som har inspirert Årabrots «Norwegian Gothic» er The Zombies, «Time of the Season» fra «Odessey and Oracle». (Fra intervjuet Årabrot: Spirituell mørkepop).

«Det er 60 -talls popen som står meg nærmest. Beach Boys, Beatles, Zombies», forteller Frode Fivel i intervjuet Frode Fivel: Inderlig harmonipop.

Er det noen band du har hatt anledning til å se live, men droppet, for så å angre etter at de ble oppløst? Altså hvilke konserter har du gått glipp av som du hadde anledning til å se.

– Hadde vel billett til den Zombies-konserten for noen år sida, og noe annet kom i veien. Eh… dårlig eksempel, for jeg har på ingen måte brukt mye tid på å furte over det. (Fra Min platesamling: Jonas Prangerød).

 

Sjekk også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 20 andre abonnenter