Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 17. september 2022

Konsertanmeldelse – Deafheaven: Ekstravagant følsomhet og intense skrik

San Francisco-kvintetten Deafheaven vartet opp med vakker, innbitt drømmepop og postmetall, med elementer fra både ekstrem metall og indie, i deres overbevisende åttifem minutters sett på Rockefeller i Oslo tirsdag 13. september.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Den småfuktige høstkvelden starter med markeringen av Oslo-klubben Revolvers 15 år med mossebandet Death By Unga Bunga i kjelleren, like ivrige med å dra The Hives‘ Pelle Almqwist-pastisjer som å drikke Fernet og Revolvers jubileumsbrygg. Rocken deres sprer glede, oppmuntrer til dans og øldrikking, og passer dermed utmerket til en slik anledning. I etasjen over sitter noen av medlemmene fra denne artikkelens hovednavn, Deafheaven, og spiser jubileumskake.

Death By Unga Bunga feirer Revolvers 15-årsjubilum.

Vi runder hjørnet og passerer platebutikken Tigers nye lokale (fra 4. oktober) i Mariboes gate 1 , går over gaten og inntar konsert-storstuen Rockefeller. Opptredenen til Death By Unga Bunga og salutten til Revolver gjør at vi går glipp av Whistler (det får vi ta igjen ved en annen anledning). Lokalet er passe godt fylt opp allerede med et blandet, i overveiende grad mannlig, klientell, fans av hardere musikk. De aller fleste svartkledde. Kledd i sort er også kveldens hovedattraksjon.

Høyreiste, slanke George Clark starter med å stille spørsmålstegn ved vår oppfattelse av emosjonelle øyeblikk eller opplevelser med «Shellstar», fra bandets nyeste album «Infinite Granite» fra 2021.

Salvage the illusion of once mint gardens
Before a violet peeling showed teeth glowing, horizons fleeing, lilacs swaying
When it takes you, you’ll be remembered
Young and kind for all time
I question the reason for the freedom in unfeeling
I question the reason in this furnace of revealing
All my reasons gone

Og slik fortsetter det. Først med «In Blur» og «Great Mass of Color» fra samme album. Halvparten av de ti låtene vi får høre er plukket fra nettopp denne stemningsfulle platen. Det betyr; mer innadvendt refleksjon, drømmer og fantasi, lengsel og bittersøt melankoli, men også også vakker kraftfull, intens, forestillingsevne. Eterisk ambience, flyt og musikalsk dynamikk.

Deafheaven på Rockefeller i Oslo tirsdag 13. september.

Deafheaven preges fortsatt av dualitet. Måten de plukker elementer fra ulike musikkgenre er relativt unik. Man kan sikkert si at de opererer på siden av etablerte standarder med tydelige pek hit og dit, enten det er til My Bloody Valentine, Johnny Marr, Mogwai, Radiohead eller Immortal. Aller mest har de kanskje likevel til felles med Wolves in the Throne Room? Musikken har fått betegnelsen blackgaze, som en slags sammenføyning mellom black metal og shoegaze indie, men i dag er de kanskje i vel så stor grad drømmepop og postmetall?

De er vel gjerne flere ting på en og samme gang. Frådende knurrende vokal, suggererende repetisjon og høystemte melodier. Lange låter, som bygger seg opp fra det rolige til det mer frådende eller storslagent ekstatiske. Dog, det må sies at elementene av den ekstreme metallen, og da kanskje spesielt svartmetallen, nå bare kan skimtes om man studerer veldig nøye. San Francisco-bandet har vært gjennom en radikal musikalsk omkalfatrering, som gjør at de i dag nok ikke lenger riktig kler betegnelsen blackgaze. Ikke titter de spesielt mye på skotuppene sine heller tross at lyrikken og en del av stemningene kan være introverte. Det er heller som nevnt storslagent, behersket og selvsikkert fremført.

Deafheaven på Rockefeller i Oslo tirsdag 13. september. Her George Clark.

Vokalisten George Clarke er hyperenergisk og intens fra begynnelse til slutt. Flagrende hår og piplende svette i hele ansiktet, og gjennombløt svart, som en edderkopp eller hardcorepunk-frontmann spretter han rundt på scenen, men han setter seg også ned på kne og stirrer ut i folkehavet eller står i front og dirigerer publikum. Mellom låtene snakkes det lite eller ingenting utover noen høflige takk for at vi er her, måten de mottok supportbandet Whistler og en forsikring etter hovedsettet om at de ikke er et band som forlater oss uten et skikkelig farvel.

Clarks skrik har røtter i den ekstreme metallen, og passer godt til hans og gitaristen Kerry McCoys bakgrunn med grindcore- og Modesto-bandet Rise of Caligula. McCoy dynker relativt enkle melodier med effekter og utnytter dynamisk oppbygging til å skape den spesielle fortettede stemningen som gir konserten preg av å være en slags messe eller spirituell opplevelse for innvidde. Her er også passasjer med reverserte droner og rene melodier uten effektbruken.

Utover de to låtskriverne består Deafheaven av bassist Shiv Mehra (også kjent fra Heaven’s Club), gitarist Chris Johnson (også Doomriders, og Summoner) og trommis Daniel Tracy. Tracy varter noen ganger opp med rasende intense blast beat-aktige rytmer, men oftere romlige slag. Mektige doble basstrommer har det blitt færre av.

Deafheaven på Rockefeller i Oslo tirsdag 13. september. Her Chris Johnson.

Gitarene er oftere luftige og vokalen er også ren og klangfull på mange av de nyere låtene. Melodiene er skimrende og drømske oftere enn frådende eller hissige, men vi får også noen intense kaskader, som løfter stemningen og engasjementet etter de svirvlende, fantasifulle partiene, som får oss til å drømme oss bort i noe som kanskje har like mye felles med progrock som metall.

De møtes i stor grad med ærbødig beundring eller hoderisting til musikken eventuelt nevehytting. Det er mørk desperasjon og gneldrende vokal samt mer tankefulle, atmosfæriske mellomspill. Noen ganger opplever jeg bandet, og da spesielt vokalist Clarke, kanskje vel poserende, og musikalsk kan de nærme seg stadionrocken i sin pompøsitet, det er likevel mest kraftfullt og overbevisende.

Fra det transformative albumet «Ordinary Corrupt Human Love » fra 2018  spilles det to låter i form av «Honeycomb» og «Worthless Animal». Låten «From the Kettle Onto the Coil» fra livealbumet «10 Years Gone» fra 2020 skiller de to, før de går tilbake til albumet «Infinite Granite» igjen med «The Gnashing» og avsluttende «Mombasa» i hovedsettet.

Deafheaven på Rockefeller i Oslo tirsdag 13. september. Her Kerry McCoy i forgrunnen.

Så er det tid for gammel Deafheaven til stor begeistring fra de fremmøtte. Når det lange anthemet «Dream House» («forrige ti-års klart største åpenbaring», synes Erik Lånke Solbu i vårt intervju med Anti-Lam Front, red.anm.) . Optimal sjangerblanding med konstant musikalsk oscillering og følelsesmessig flyktighet, fra gjennombruddsalbumet «Sunbather» (2013), majestetisk toner ut som siste ekstranummer, etter «Brought to the Water» fra albumet «New Bermuda»(2015), i lokalet.

Etter nesten halvannen time går vi fornøyde hjem overbevist om at det kan være verdt å investere mer tid i diskografien til bandet, og at vi nok også bør vurdere å kjenne vår besøkelsestid neste gang de gjester våre strøk.

Hindered by sober restlessness
Submitting to the amber crutch
The theme in my aching prose
Fantasizing the sight of Manhattan
That pour of a bitter red being that escapes a thin frame
The rebirth of mutual love
The slipping on gloves to lay tenderly
I’m dying
Is it blissful?
It’s like a dream
I want to dream

 

Sjekk også relaterte saker under

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 20 andre abonnenter