Søk Meny Lukk
Lukk
Av: vivianavega Anmeldelser 23. september 2022

Møtepunkt i Sør

Bladene har så vidt begynt å gulne i sommerbyen Kristiansand, strendene er tomme, plastkrus med lunken øl har mistet sin sjarm, og det frister mer å trekke innendørs, og få litt kulturelt påfyll, langt fra brølende partyløver og Palmesus. Jeg er i Kristiansand for første gang siden jeg var på Quartfestivalen i 2001, og denne gang skal jeg på en helt annen type festival, nemlig Punkt. 

Punkt er en festival for eksperimentell musikk, og siden den gikk av stabelen for første gang i 2005 har mange kjente navn toppet plakaten – Brian Eno, Laurie Anderson og David Sylvian, for å nevne noen. I år er det den litt mer lokale legenden Sidsel Endresen som er æresgjest. 

Årets Punkt foregår i de gamle lokalene til Agder Teater. Det brutalistiske bygget var på et tidspunkt truet av planer om riving, men lokal mobilisering fikk satt en stopper for det. 

Konferansier for årets Punkt er en radiovert fra BBC med det passende navnet Fiona Talkington. Det er ikke hennes første gang på Punkt-scenen og hun virker veldig glad over å være tilbake i Kristiansand etter to år med pandemi. Det er tydelig at det er mange gjengangere på festivalen, både blant musikere og publikummere, og dette virker å være en essensiell del av Punkt. Festivalen er ikke bare et møtepunkt for kunstformer og musikksjangere, men fungerer også som et knutepunkt for eksperimentelle musikere fra hele verden. 

Konferansier Fiona Talkington (midten) ønsker velkommen til festival sammen med Punkt-festivalens grunnleggere Erik Honoré (til venstre) og Jan Bang (til høyre).

En trio bestående av Torben Snekkestad, David Toop og Søren Kjærgård åpner festivalen med en ganske neddempet improkonsert med tittelen “Traversing Sonic Territories”. Jeg har sett impromusikere bruke mye rart for å lage lyd opp i gjennom årene, men lyden av brødpose på pianostrenger har jeg ikke hørt før. 

Så er det duket for hyllestkonsert til Sidsel Endresen, som feirer 70-årsjubileum i år. Punkt er ingen jazzfestival, men det er mange kjente jazzmusikere blant gjengangerne. Som en fremmed i jazzens verden og med pinlig lite forkunnskap om Sidsel Endresen blir det derfor litt panikklytting på Spotify i forkant av konserten. Endresen blir ofte beskrevet som en “eklektisk” artist, og ved første inntrykk føles dette beskrivende. I katalogen hennes finner man alt fra Paul Simon-covere til mye mindre tilgjengelige uttrykk, og bredden av katalogen hennes er godt representert under kveldens hyllestkonsert. Den intime og vennskapelig atmosfæren rundt Punkt blir også tydeliggjort – Fiona Talkington holder en rørende tale til Endresen, som sitter på første rad. På scenen er det avslappet stemning, og kvelden er full av morsomme detaljer – trompetist Nils Petter Molvær hoster i mikrofonen og pianist Django Bates bretter ut et komisk innfløkt notehefte, og engasjerer publikum med på allsang. Bugge Wesseltoft jekker ned pianokrakken med en utrolig hastighet og forteller en anekdote om en knirkete pianokrakk under en konsert han gjorde med Sidsel Endresen i Finland, og en fra salen utbryter “I was there!”.

Det musikalske høydepunktet denne kvelden er etter min mening når Stian Westerhus fremfører to sanger fra Endresens album Undertow (2001). En el-gitar spilt med bue, loop-pedal og stemme er alt han trenger for å skape en ganske mektig atmosfære. 

Stian Westerhus synger Sidsel Endresen.

Fredag kveld er det Maja Ratkje som headliner, og jeg merker meg at flere unge har strømmet til Teateret på festivalens andre dag. Prosjektet Avant Joik består av Ratkje og to samiske kunstnere fra henholdsvis Sverige og Finland – Katarina Barruk på vokal/joik og Matti Aikio på visuals. Foran nærbilder av is, vann, vekster og andre mer abstrakte bilder blir Ratkje redusert til en mørk silhuett, mens Barruk står delvis opplyst på siden av scenen. Kun ved å bruke stemme klarer de gradvis å bygge opp til en voldsom kakofoni.   

Maja Ratkje og Katarina Barruk foran visuals av Matti Aikio.

Etter en stemningsfull konsert, går publikum umiddelbart ned til en mindre scene i kjelleren. Her står Sebastian Studnitzky og Bugge Wesseltoft klare for å gjøre en live remix av konserten vi nettopp har hørt. Live remixing er en essensiell del av Punkt, og noe av det som virkelig gjør at de skiller seg ut fra en konvensjonell musikkfestival. Konsertene som foregår på hovedscenen spilles inn og lydsignalet sendes til et remix-rom, slik at de kan bearbeides fortløpende av andre musikere som deltar på Punkt. Her blir enkeltspor gjerne samplet og organisert i siste liten før remix-konsert. Gjennom live remixing får man høre det samme verket på nytt i ny musikalsk drakt. 

Sebastian Studnitzky og Bugge Wesseltoft gjør en live remix Avant Joik.

På festivalens siste kveld får vi en remix-konsert av det mer dansbare slaget. Da har festivalsjefene Jan Bang og Erik Honoré fått med seg to unge musikere som er tilknyttet Universitetet i Agder, for å remixe den sveitsiske gruppen Trio Heinz Herbert. Samarbeidet med studenter ved studiet for elektronisk musikk, som er det eneste av sitt slag i landet, virker også å være en viktig del av Punkt, og sørger for tilstrømming av unge publikummere som til vanlig ikke er å finne på denne typen festivaler.  

Alexandra Hellesnes Revold og Jens Idsø Andersen remixer Trio Heinz Herbert sammen med Jan Bang og Erik Honoré. 

Festivalens aller siste konsert er urfremføringen av bestillingsverket “Superego”, komponert av Martin Horntvetht (kjent fra Jaga Jazzist) under prosjektnavnet Gouldian Finch. Det blir en ellevill sjangerlek som får en fyr bak meg til å utbryte “Oh my fucking god!” på et tidspunkt. Det starter med Vuyo som rapper på noen minimalistiske beats før det sklir inn i noe house-pop. Når Ståle Storløkken (keyboards) og Petter Eldh (bass) entrer scenen er det duket for virtuos spilling, og jeg tror ikke jeg har hørt lignende siden jeg så Dave Weckl under en jazzfestival i Litauen i forbindelse med en folkehøyskoletur. Vi får også litt frijazz, en atonal pianosolo, et strykerorkester dukker opp på skjermen og Stella Mwangi på anlegget på ett eller annet tidspunkt, mens Vuyo kommer og går. Og hører jeg noe drum & bass inni der? Martin Horntveth byr i hvert fall på et musikalsk overflødighetshorn, og det er god stemning i salen.

 

Vuyo og Martin Horntveth under avslutningskonserten.

Gouldian Finch avslutter til stående applaus, og med dette er Punkt 2022 over. Det har vært et fint første møte med en festival jeg har hatt lyst til å gå på i mange år, og det er utrolig imponerende å se hvordan Punkt har lyktes i å skape et så solid miljø, og klarer å fylle storsaler med mennesker som vil høre eksperimentell musikk, i Norges sjette største by. Det føles faktisk nesten som et mirakel. 

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 20 andre abonnenter