Konsertanmeldelse: Deerhoof: Vimsete ablegøyer og inderlig tilstedeværelse, Blå

San Francisco-kvartetten Deerhoof ga nok et bevis på at vågal og eksperimentell musikk kan ha stor appell da de besøkte konsertscenen Blå ved Akerselva i Oslo den første høstferiedagen mandag 3. oktober med sprudlende, avantgardistisk, punka indierock. Deerhoofs barnlige, vimsete energi og slagkraftige riff vant publikum over en etter en.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Det eksperimentelle og intense kaoset, Deerhoofs essens, kommer ekstra godt frem live på en konsertscene, og setter til side eventuell all likegyldighet i forhold til opphopningen av nye skiver. Platebutikken Tiger i Oslo slet med å kvitte seg med sine eksemplarer av en av de nyeste skivene, selv da de satte den ned til halv pris, og jeg har knapt investert verken tid eller penger på bandets utgivelser siden «The Magic» fra 2016, jeg holder imidlertid fortsatt fast ved genialiteten ved de tidligere skivene «Reveille», «Apple O'» og Milk Man» fra gullårene 2002-2004.

Gitaristene John Dieterich og Ed Rodriguez i Deerhof.

Invitasjonen til en ny konsert var det i alle tilfelle vanskelig å slå fra seg, og Deerhof leverte absolutt hva de fremmøtte var kommet for. Greg Sauniers elleville, barnlige og uortodokse tromming, og minst like snodige elliptiske og morsomme anekdoter innimellom låtene. Satomi Matsuzakis fryktløse, instinktive barnehagedans. I like stor grad ablegøyer og moro som inderlig, genuin tilstedeværelse og engasjement. Ja, og en merkelig indiepopmusikk tilsatt progressive og avantgardistiske tendenser.

Deerhoof ser nesten like usannsynlige ut som de høres ut også, og sjarmerende på et vis. Gitaristen John Dieterich – han var så preget av å ha fortært en hissig habaneros til middag at konserten kom i gang ca. 2o minutter forsinket – og batterist Greg Saunier ligner på amerikanske D.I.Y.- indie-rockere, og bittelille japanske Matsuzaki, kledd i en gjennomsiktig skjelettbluse, er både søt, introvert og rar der hun bryter ut i disse ukontrollerte bevegelsene etter å ha gjemt seg bort på siden mesteparten av konserten, den svære, ruvende gitaristen Ed Rodriguez fremstår som en slags hardrockens hippie-Jesus skikkelse i en slags brodert dress som kunne passet en av David Lee Roths bandkamerater.

Sanger og bassist Satomi Matsuzaki i Deerhof.

Indiebandet startet allerede i 1994, albumdebuterte i 1996 og har vært i Norge flere ganger før. Like fullt forstod de først nå at Blå faktisk var en farge og ikke en versjon av «bla bla bla», utbasunerer Saunier i en av sine spinnville rapsodier mellom låtene. En annen gang ber han oss om å sette oss ned, før det går opp for ham at på et stappfullt Blå er ikke det så lett å få til –  bortsett fra hun ene jenta iført King Gizzard & the Lizard Wizard-genser i fremste rekke. Hun setter seg da like greit  på selve scenen – og melder tydelig at «I like You to Sit Down» faktisk er en ny låt de har spilt inn til et kommende album.

Denne gangen ble det tid til hele tre konserter i Norge. Fri resonans-festivalen på Dokkhuset Scene i Trondheim lørdag 1. oktober, Landmark i Bergen søndag 2. oktober i regi av Perfect Sounds Forever og altså på Blå i Oslo 3. oktober. De hadde også konsert på Café Mono med I Was A King 3.juli 2007, Blå 7. september 2009, 23. november 2012 og 14. september 2016, Landmark 22. mars 2014. I, og etter, pandemien har de vært mer produktive enn noensinne, og ga ut ikke mindre enn tre studioalbum, to liveplater og et samlealbum i løpet av 2020 og 2021. Mer skal være på vei! Låtene deres viser frem mange små detaljer mot en ganske forutsigbar bakgrunn, og de fremfører et ordentlig utsnitt fra katalogen deres – låter plukket fra de aller fleste skivene. Allikevel er vanskelig å sette Deerhoof i en bås eller kategori. Til det veksler lydbildet altfor mye. De er kanskje  progressive og avantgardistiske i sin tilnærming, og spesielt på plate har de heller ikke noe imot det catchy og iørefallende. Må det ramses opp referanser passer bl.a. følgende ulike navn; Boredoms,  Enon, Primus, The Who, Erase Errata og Buke and Gase. Flyktig, dissonant, gøyalt, uskyldsrent, konfronterende, bittersøtt, intenst, spastisk, frigjort, eksentrisk og vimsete.

Batterist Greg Saunier i Deerhof.

Låtene utgjør nesten en slags labyrint av lunefull vokal, grove, hakkete gitarriff og kompleks perkusjon. De intrikate melodiene høres omtrent ut som melodiske tumulter der det bølger skurrende og hardt, høyt og raskt, og også mykt og kjærlig eller dystert, av gårde. Kunstferdig og sært, samt mange ulike sinnelag. På underlig vis også ganske tight, selv på det mest vanvittig  improviserte og påtrengende intense. Så godt som all vokal besørges av bassist Satomi Matsuzaki – hun ble medlem i gruppen så fort hun kom til San Francisco fra Japan i 1995. Saunier synger en smule sart i starten på  en av de aller siste låtene før han setter seg bak trommesettet igjen. Veksling av instrumenter er en slags stollek de planlagt bedriver mot slutten av konserten – sådan frigjør de Matsuzaki til å utføre hennes ville rytmiske spasmer, og åpner opp musikken enda mer ved at de to gitaristene bytter instrument og pedaler. Matsuzaki finner også en perkussiv kubjelle å hamre løs på.

Batterist Greg Saunier i Deerhof.

Deerhoof er sitt sedvanlige uregulerte og uregjerlige selv. Røttene er på en måte punka eksperimentalisme, de har etter hvert nærmet seg nærmere kraftpopen og indie med sine ferdige kjøttfulle riff og søtladne toner. Det er en tydelig plan bak all den uortodokse miksturen. Under fremføringen av låten «Come See the Duck» får Matsuzaki publikum til å delta i en typ forenklet norsk chanting av denne frasen: «Kom se and». For så vidt ganske  oppsummerende i henhold til den impulsive lekenheten og spontaniteten i det hele. Upretensiøst og medrivende på odd vis. Samtidig er de helt ulikt nesten alt annet jeg har hørt, inkludert norske Pom Poko, den norske gruppa hadde fått i oppgave å varme publikum opp for kvelden; et ukonvensjonelt DJ-sett inkorporert både tropicália og norsk folkemusikk.

Sanger og bassist Satomi Matsuzaki i Deerhof.

Likheter med andre musikere og genre er mer eller mindre tilfeldige. Og her ligger en del av det forfriskende ved denne skrapende, oppstykkede funkrocken. Det er mest moro, dog tidvis også  frustrerende på plate, det kan bli for mye av det gode. Ingen skurring eller skraping varer så lenge at det egentlig blir plagsomt eller enerverende, samtidig holdes ikke noe lenge nok til å bli suggererende. Får deg til å måpe eller kaste deg ut i en vill spastisk spontan dans kan de derimot. Eventuelt kan du intellektuelt nyte teften for gode melodier og musikalsk lekenhet med distansert møye og nøye.

Sjekk også relaterte saker under.

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog