Konsertanmeldelse: Unsane: Forløsende larmrock, Revolver
Med et herlig stykke høyenergisk og aggressiv støyrock bragte New York-bandet frem den indre ungdommen hos voksne menn og en og annen kvinne på Revolver i Oslo tirsdag 18. oktober.
Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Chris Spencer og hans nye kolleger i krafttrioen tok oss bokstavelig talt tilbake til larmrockens gullalder med rå, intense og inderlige versjoner av Unsanes selvtitulerte debutalbum på Matador fra 1991, som nå også finnes i en ny remastret utgave på vokalisten og gitaristen eget Lamb Unlimited. Det tidlige 1990-tallet var en god tid for larmende rock med artister som Helmet, Cop Shoot Cop, Young Gods, Big Black og Neurosis, som faktisk turnerte Norge på denne tiden blant annet for en sagnomsust konsert i lille Flekkefjord.
Vi visste i grunnen ikke helt hva vi gikk til da vi dro for å se de gamle heltene denne tirsdagskvelden. Visst, garantert skulle det være hyggelig å endelig se bandet, som også besøkte Blå for nesten nøyaktig fem år siden, 10. oktober i 2017. Lyttingen til trioens nyere skiver har vært sporadisk, noe tilfeldig og uten samme glød som da vi opprinnelig oppdaget skiva med det rå albumomslaget med illustrasjonen hentet fra biblioteket til New York Police Departement og blasta den CD-en både til fest og hverdag. Ryktene gikk om at de stort sett skulle spille gamle låter.
Fra første stund ble vi slått i bakken av det vi var vitne til. Arrangøren mente sogar dette var bandet på sitt aller beste, og lot seg ivrig rive med. Og vi var ikke mindre engasjerte. Blytungt, rått og brutalt harvet de over gitarene sine (bass og elgitar). Trioen er hardere og mer støyende enn de aller fleste andre på scenen, da og nå. Og hvilket inderlig, sterkt engasjement og sterk spilleglede de ga til kjenne denne timen vi fikk. Oppvarmerne Maggot Heart hadde allerede sørget for «bra gyng», som fikk oss til å trampe takten og undre om vi kanskje burde investere i mer enn splitten deres med Okkultokrati.
Punchen og slagkraftigheten til dagens utgave av Unsane parkerte raskt all tvil noen måtte ha om at det var de som var hovedretten for ørene våre denne dagen, og hvorvidt disse låtene fremdeles har vitalitet og pondus tredve år senere. Bandet er kompromissløse, vågale og skarpe i kantene, akkurat som vi liker å huske dem. Å høre «Committed», «Slag», «Organ Donor», «Maggot» osv. var en sann fryd. Brede glis, anerkjennende løfting av ølglass, hyttende never og ivrig fotstamping spredte seg kjapt i salen som inkluderte et bredt spekter av norske støybetonte rockere fra orkestre som Black Debbath, Stuntbike, Takomaha, Beaten to Death og de gamle kjenningene fra konserter med bråkeband i Oslo og omegn.
Underveis dultet de to i front borti hverandre, hoppet rundt og opp, dog, voksne nok til å merke seg den lave takhøyden i lokalet før de dro høyenergisk i gang. Unsane byr altså på en totalt kompromissløs blanding av metal og punk, som sammenfører den avantgardistiske artpunken til band som Swans, Foetus, Sonic Youth eller proto-industrirock med hardcoren til Sick of it All og Agnostic Front. Det er tungt og, som nevnt, slagkraftig med punch.
Vokalist og gitarist Chris Spencer sluttet opprinnelig i bandet for å fokusere på Human Impact, men begynte å jamme noen av de gamle låtene sammen med et par venner under pandemien. De andre to, som var med til Oslo og Blå i 2017, Vincent Signorell på trommer og Dave Curran på bass, flyttet henholdsvis til Mexico og Italia, og de fleste trodde da at bandet var over. Nå er de gledelig nok tilbake med knusende fremferd og intensitet, og de er supertight. Vi kan virkelig se at de har det moro. Dette var et sonisk sanseangrep vi knapt var forberedt på.
De hamrende muskulære trommerytmene bygger grunnmuren for brutal larm og illevarslende skrik med massevis av distortion lagt på vokalen. Resten av bandet i dag er heller ikke hvem som helst. Cooper fra Made Out of Babies og Jon Syverson fra Daughters. Og de koser seg der oppe på scenen, mer høyenergiske enn før.
Hvilken fin måte å ære avdøde Charlie Ondras og bandets legacy. Og platen som også Pete Shore var med å spille inn. En nådeløs, brutal kjeftsmell av naken frykt og fortvilelse. Industriell støyende hardt, larmende rock. Rett ut sagt fornøyelig. Jeg kan virkelig ikke fatte eller begripe de få som forlot lokalet underveis i dette tette og høyintense settet.
Flere bilder av oppvarmerne Maggot Hart:
Sjekk relaterte saker under, du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.
Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog
