Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 25. oktober 2022

Plateanmeldelse: Soccer Mommy: «Sometimes, Forever» & Konsertanmeldelse, John Dee

 

 

Plateanmeldelse: Soccer Mommy – «Sometimes Forever»

 

Artist: Soccer Mommy

Album: «Sometimes, Forever» (2022)

Plateselskap: Loma Vista

Karakter: 4

 

Tekst: Alexander Lunder Føyn

#1 «Bones». Ikke en pangstart, heller til dels slapp indiepop i retning generisk, hvis man sammenligner med sporet som kommer etterpå. #2 «With U» lyder «dreamy», og det forventes nærmest at dette kunne blitt rullet ut på slutten av LP-en. Enkelte kaller til og med sangen «subterranean homesick alien vibes».

Spor nummer tre – #3: «Unholy Affliction» – er en av mine favorittlåter på albumet, og minner nesten om Chelsea Wolfe. En låt som kan spilles under en Shoegaze & Chill-atmosfære, på samme tid virker det nesten som hun har lånt et par sider fra «hvordan lage industri-rock 1-2-3»-manualen. #4 «Shotgun». En av singlene fra LP-en som ikke er helt kvalifisert i min bok, men refrenget er såpass fengende at det ikke er noe problem å nynne melodien i det minste. En god miks av rock og synth, der hun nok en gang treffer med få uregelmessigheter i melodien. Hun er blitt bedre på å holde seg tett til oppskriften for å, ja, nettopp skape fengende partier.

#5 «newdemo» er den tredje sangen jeg tenker er litt «meh», og det blir noe slapt «folkepsykedelisk» før det fader ut. #6 «Darkness Forever». En ond intro med en skummel bass samtidig som hun peiser på med sine «Massive Attack»-beats. En sang jeg aldri forventet å høre fra en såkalt indiepop-artist, og det er artig å høre at hun tør å trekke noen kule og dystre strenger fulgt av en synth her og der som geleider en veldig markant «midway-halfwaythere» på LP-en. Denne sangen har alt jeg elsker, og det er deilig å høre noe som man i utgangspunktet ikke ville gjette var Soccer Mommy.

#7 «Don´t Ask Me». Fuzzrock blandet med nittitallets lengsler mot soniske ekkoer. Mange ville kalt sangen for enkel, jeg nyter hvert sekund! Gåsehud etter å følt hvordan hun fremkaller den eteriske egenarten hun kommer opp med i lydbildet, bortimot «indusitrial noise», særlig rundt 3:45 og utover. Indiesfæren hvisker 90-talls råhet i den intime «#8 Fire in the Driveway«. «I’ll bleed until you lose me» er tungsindige ord, og er albumets hjerteskjærende beskjed til en eller annen elsker?

#9 «Following Eyes». Tonen i lyrikken motsetter seg godt i forhold til den lystige melodien, dette er en av de mest fengende og ironiske låtene på plata med tanka på at det er sterke kontraster her. Vi tenker kanskje at vi går lei av hennes monotone stemme, men her får hun med publikumet fordi  det fenger. #10 «Feel It all the Time». Den siste sangen jeg har kvalifisert fra dette albumet. Muligens det beste refrenget på hele plata.

#11 «Still». Her «sider» jeg kanskje med kritikerne, det mangler rett og slett piff i denne låta, og jeg pleier også å elske en god avslutning. Jeg siterer John Amen fra Popmatters-artikkelen, albumet mangler «infectious melody», det blir for monotont – og mot slutten savnes mer dybde i hennes «klang og rekkevidde». Det kan jeg i det minste stille meg bak når jeg i tillegg mener at alt ikke er perfekt – men langt bedre enn hennes første to LP-er.

Soccer Mommy har med albumet «»Sometimes, Forever» bekreftet at hun har forlatt sin status som indieartist. Hun blir nå sidestilt blant gigantene, og albumet er forlokkende ferskt, særlig når hun bestemmer seg for å justere mye av sjarmen til mørke partier jeg ikke har hørt så mye fra henne før. En kombinasjon jeg – som metalhead – kan sette pris på. Man kan trygt si at hun appellerer til flere nå enn før.

Beslektede frie emneord:
dream pop
industrial rock
art rock
fuzz rock
90s fuzz rock
bedroom pop
jangle pop SE-OGSÅ college rock

 

Sometimes, Forever by soccer mommy

 

Soccer Mommy på John Dee 9. september 2022

Under Soccer Mommys opptreden på John Dee gløder en tilbaketrukken sjarm som ikke skriker: «Her er jeg», hun er heller opptatt av å fremføre og sjarmere med sitt talent enn selve sceneshowet.

Tekst: Alexander Lunder Føyn

Med få ord og snev av ironi smeller de i gang med første spor fra albumet «Sometimes, Forever» – #1: «Bones».

Det er litt for mye diskant i miksen, tempoet er kanskje noe annerledes og ikke like bra sammenlignet med hvordan låta høres ut i studioversjonen, men den neste låta #2: «With U» er like god på konserten som på albumversjonen.

 

I tredje nummer dukker #3: «circle the drain» fra albumet «Color Theory» (2020) opp, en koselig låt å endelig få høre live etter to år med den på øret under pandemien, det eneste som mangler er trøkk i vokalen til Soccer Mommy.

Deretter følger #4: «Shotgun», en låt jeg, som nevnt i plateanmeldelsen, synes lite om, dessuten høres stemmen littegrann falsk ut i et par passasjer, og jeg har over påpekt hennes manglende stemmekraft. Hun er ellers ganske vokalsterk, men det er lite variasjon i bredden hun oppnår i tonevariasjon. Og mye av synthen har forsvunnet fra miksen. Det er jo den som er rå!

 

Låt #5: «crawling in my skin»fra albumet «Color Theory; en av kveldens beste fremføringer av Soccer Mommy, elsker denne låta! Særlig synthesizeren, som gir en klang av nostalgisk ekko gjennom hele venuen. Eneste pirk: Hva skjer med breakdowns i høyere tempo?

Hun deiser videre med #6: «Unholy Affliction», en etterlengtet låt jeg har ventet på å oppleve live, jeg har lyst til å høre flere av hennes mørke slagere.

 

#7 «Darkness forever», en annen favoritt skytes inn, husker godt at jeg måtte vise frem gåsehuden til min konsert-kompanjong. En fabelaktig sexy bass, og en «nod» til den mørkere Mommy, hun låner mange trekk fra Chelsea Wolfe her også. Nådeløs estetikk.

Med spor #8 «Lucy» fra albumet «Color Theory» sikrer hun enda en godlåt til. publikum, og det gjør meg glad at hun til nå har spilt kun fra de to siste platene. Alle tiders.

 

Under #9 «Feel It All the Time» er jeg fortsatt litt i fornøyd-modus siden hun spilte to av favorittlåtene fra det siste albumet, derfor ble denne sangen en liten tenkepause, men hun leverer bra her også.

Hennes trupp går av scenen mens hun spiller og synger avslutningssangen (til albumet) #10 «Still» , konsert-kompanjongen min mener det passer godt fordi den leveres best «akustisk». Jeg for min del kjente at jeg ble noe trøtt fordi sangen burde vært erstattet med en mørkere sang, det er nå min smakpreferanse som metall-entusiast.

 

Hun bygger seg opp igjen, og bringer inn resten av bandet med #11 «newdemo» – hvert eneste riff og melodi som kryper frem i form av synthesizere er lett gjenkjennelig. Det er i slike passasjer hun lett kan fremstå som en blek indiepop-artist også.

#12 «Yellow is the color of her eyes. Som nevnt, jeg er en sucker for oppbyggingen hun har i enkelte av låtene sine. Denne var selveste konsert-høydepunktet. Det er sånne sanger der man virkelig kan diskvalifisere Soccer Mommy som en indieartist. Soccer Tommy bikker over til en post-indieartist fordi hun har en såpass enorm gjennomslagskraft med sluttpartiet på låta. Tør jeg å innrømme at jeg hadde en klump i halsen under fremførelsen? Jovisst. For de som ikke har henne før, anbefales det på det største å sjekke ut denne sangen fra albumet «Color Theory».

Partiet mot slutten, i studioversjonen, «4:34», er en drømmescenisk slager for undertegnede, og for oss alle. Det behaget både ører og sjel. Sjekk ut denne sangen, for det det er verdt – albumet ble altså gitt ut i 2020. Det tar mindre enn to minutter før Sophie og hennes trupp returnerer fra deres alt for korte avstikker, en nesten altfor flau prematur encore, kanskje et wink om at indiesjangeren gjør mer av seg enn å bare «late som at vi venter på at vi må komme tilbake». De slipper hvertfal å lure folk om det skal bli pause eller ikke.

 

ENCORES
#13 «Don’t Ask Me». En utmerket langstrakt sonisk lyd bæres gjennom hele lokalet, det er så givende å høre enda en av disse nittitalls-tributtene jeg dessverre ikke har begrepsapparatet til å sette ord på. Har stor sans bakgrunnsgitarene, og versene er enda bedre enn refrenget.

Siste låt: #14″Your Dog». Dessverre besøker vi oltiden (fra albumet «Clean», 2018) før vi runder av konserten, en skuffende avslutning da jeg liker veldig lite hennes første to album, ville foretrukket å høre en mer eksplosiv avslutning, men Soccer Mommy  har tross alt røtter der fanbasen fortsatt har utspring fra. Ventet i håp om å få høre «Fire In the Doorway», som var en av  låtene hennes jeg har hatt på hjernen de siste ukene før jeg skulle se henne live. Denne fremførte hun ikke, men det er like greit da jeg kanskje hadde blitt veldig teary-eyed.

 

Sjekk også:

Soccer Mommy – I’m on Fire (Ferske spor uke 34/2018)

Soccer Mommy – Your Dog (Ferske spor uke 10/2018)

Soccer Mommy – Still Clean (Ferske spor uke 8/2018)

Sjekk også relaterte saker under.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 31 andre abonnenter