Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 26. oktober 2022

Insomniac Bears: Topp 10 gitarriff gjennom tidene

Insomniac Bears er aktuelle med det riffsterke debutalbumet «Newfound Sprawl» på Fysisk Format, som følger opp de tidligere EP-ene » Hypercolor» (2018) og «Daydream Hibernation» (2019). Etter albumslippet har én av gjesteartistene fra platen, Gunhild Ramsay Kovacs (fra Bow to Each Other) blitt føyd til rekkene. Lørdag 26. november holder de slippfest for albumet på Blå, og du kan sjekke hva hun har tilført liveuttrykket deres, men først; her er Insomniac Bears riffinspirasjoner.

Av: Jan-Olav Glette / Foto: Anne Valeur

Det er nærmest en umulig oppgave å velge ut 10 riff fra hele musikkhistorien, så vi endte opp med å velge låter som har hatt stor innflytelse på oss både personlig og musikalsk. Velkommen til et dypdykk i gutterommets hellige gral. En tidsreise tilbake til da riffet stod i sentrum, og hele identiteten knyttet til favorittbandet ditt var noe du bar stolt på brystet og var villig til å ta opp en slåsskamp for i kantina. Tilbake til tiden da livsfarlige langhårete gitarister med knallhardt image var de store heltene, og ikke minst riffa og låtene som fikk deg til å endre synet på musikk for resten av livet. Dette var inngangsvinkelen vår da vi startet opp prosessen med å skrive låter til debutalbumet. Ingen skam, alt som var bra gikk i gryta! Dette er nok en naturlig forklaring på at debutalbumet er mer riffbasert enn de tidligere utgivelsene, men også jakten på frihetsfølelsen i musikken og euforien som gjør den uangripelig og tidløs.

 

Black Sabbath – Sabbath Bloody Sabbath

Toni Iommi mistet kanskje to fingertupper i industrisaksa, men fikk minst 10 tilbake i handicap. På denne ubestridte riff-klassikeren er han på sitt aller beste, og det sier litt om denne låta med tanke på hans enorme bidrag til metal-sjangeren, som er totalt ukrenkelig. Jeg vil til og med gå så langt som å si at det ikke ville vært noen metal-sjanger, eller at den i alle fall hadde hørtes veldig annerledes ut, uten Tonis visjonære innflytelse. (Thomas Bratlie Haugland)

ZZ Top – Doubleback

Denne bluesrock-klassikeren er hentet fra «Recycler»-albumet til ZZ Top, og var med på soundtracket til Back to the Future part III. Dette var den første singel-kassetten jeg kjøpte i livet, for første gang i platesjappe på familieferie i USA 1991, og fungerer fortsatt som en lykkepille for meg uansett hvordan humør jeg er i. Shout out til tremenningen min Tor Dybdahl (Clockwork Orange/French Connection++) som kjeftet på meg fordi jeg egentlig hadde tenkt til å kjøpe MC Hammers «U Can’t Touch This», og fikk meg til å kjøpe denne istedenfor. Etterpå tok han oss med på kino for å se Terminator 2 (månedsvis før den kom til Norge), så det var en viktig dag i livet til 10 år gamle Thomas. (Thomas Bratlie Haugland)

Slayer – Raining Blood

Det går unna på Slayers thrash metal-klassiker «Raining Blood» med gitarist Jeff Hanneman (RIP) i spissen. Aggressiv, konsis og brutal riffing som gav liv til den nye stilen Spider Crawl. Her står vi overfor et av de mest monumentale riffa i metal-historien, og er ansett som den aller helligste gral innen sjangeren. «Raining Blood» er høyst sannsynlig den eneste metallåta av så brutalt kaliber som blir jevnlig spilt på hockey-arenaer, og er til og med covret av Tori Amos. (Thomas Bratlie Haugland)

Metallica – The Frayed Ends of Sanity (4:04 galloppriffet før soloen)

Metallica er kongene på riffhaugen i metal – dét er vel temmelig opplest og vedtatt. Men det som etter min mening gjør at de alltid ligger et hestehode foran røkla er at ikke bare hovedriffene og refrengene er catchy og beinharde, men at de gjemmer bort noen av sine beste riff langt uti låtene. Mange av de beste ligger også som variasjoner eller helt egne riff under gitarsoloene. Dette riffet kommer mellom bridgen og gitarsoloen i låta «The Frayed Ends of Sanity» fra bandets progressive og kaotiske mesterverk «…And Justice for All». Høres litt ut som det er beslekta med hovedriffet i «Battery» fra «Master of Puppets», men etter min mening er dette et enda bedre riff. Det desidert feteste galopp-riffet i thrash, og helt kokko vanskelig å spille i riktig tempo. (Marius Ergo)

Extreme – He-Man Woman Hater

Denne låta er vel mest kjent for sin pyrotekniske «Humlens flukt»-aktige gitarintro, men for de tålmodige som hører på Extremes «Pornograffitti» for andre grunner enn barkrakk-smøreren «More Than Words», kan Extreme her by på et av selve livets riff. Det har den unike egenskapen å inkorporere både lynrask shred og avhengighetsskapende catchyness. Denne fingerkrampende funky puddel-ostinatoen er et av legenden Nuno Bettencourt sine fineste øyeblikk. Fantastisk tekst også, skrevet fra perspektivet til en usympatisk all-American misogynist. Her må man nesten sette seg inn i albumets overordnede konsept for å ikke ta Extreme for å være hardrockens frustrerte proto-incels. (Marius Ergo)

Pantera – Cemetery Gates

Vi kan ikke lage en liste over de beste gitarriffene uten å ha med Dimebag (RIP). Min favorittlåt er powerballaden «Cemetery Gates» som har fått det til å gå varmt i tablaturheftene på gutterommene verden over. Kall den gjerne Panteras «November Rain» om du vil. Dette er den lengste sangen i sørstatmetallgruppas diskografi, og er pakket med banebrytende riffing og soloer hele veien. (Thomas Bratlie Haugland)

Rumble in Rhodos – Cut Out to Fit In

Jeg kjøpte denne på sjutommer (splitt med Follobandet Infidels) på Platebutikken Tiger i 2003, og husker jeg ble slått i bakken av det glimrende hooky åpningsriffet til David Bratlie. Ut i fra dette riffet er det vanskelig å høre at bare noen få år i forveien gikk det i Ibanez RG, wallet chain og rapmetal der i gården. Her var den staffasjen bytta ut med Jazzmaster, tighta jeans og myggjagere. Magnus Moriarty™️ og jeg utviklet en fascinasjon for dette bandet før vi ble kjent med Thomas, David og co, og kicket var stort da vi etter hvert delte scene med dem på Betong og fikk se dem i levende live. Med Kiwi-påsan full av killer post-HC-/indie-riff som dette var det ingen overraskelse at disse gutta gikk rett til topps som Zoom-vinnere året etter(for dem som husker dén prestisjetunge musikkprisen). (Marius Ergo)

Alice Cooper – Poison

Som låtskriver–nerd er det lett å bli blendet av den konstant modulerende vi-IV-I-V-progresjonen i refrenget på denne låta, utvilsomt kokt i hop av Cooper i samråd med produsent og låtskriver-geni Desmond Child. Men det minst like minneverdige åpningsriffet er nok kokt i hop av gitarist John McCurry. Det slanger seg elegant inn i snørede skinnebukser og trer på mystisk vis fram fra tørris-tåka i introen før låta kicker i gang. Riffet kommer også på genialt vis tilbake i en annen harmonisk kontekst i siste del av refrengene. En av 80-tallets aller sterkeste låter, dette. Sikkert som riffbanken. (Marius Ergo)

Sick of It All – Goatless

For min del kan vi ikke snakke om gitarshredding uten å være innom New York Hardcore. Der er det mye å velge i, men jeg endte på låta «Goatless» fra Sick of it Alls klassiske album «Scratch the Surface», utgitt i 1994. Det er simpelthen helt umulig å sitte stille når man hører dette riffet, hvor gitarist Pete Koller shredder i vei med så intens energi at blodet bruser i hele kroppen. Særegen stil som har inspirert mange, og et ikonisk band som mange mener er selve bærebjelken i NYCH. (Thomas Bratlie Haugland)

The Smashing Pumpkins – Cherub Rock

Det skal innrømmes at det var litt skuffende å sjekke ut The Smashing Pumpkins’ nye singel tidligere denne måneden. Det er lett å være like naiv hver gang og tenke at NÅ, nå skal vi tilbake til fordums storhet med uforglemmelige låter og riff. Som Insomniac Bears sine største Pumpkins-disipler hadde jeg og Hagen en obligatorisk meldingsutveksling samme kveld. Dette holdt ikke mål. Det høres ut som om Corgan virkelig har prøvd å skrive et minneverdig riff, men det ender bare opp med å høres halvtygd og uinspirert ut. «Cherub Rock» derimot, DER har du riff. Enkelt, oppløftende, fengende, og så til de grader Big Muff-fuzza at da de dro ut på turné måtte de etter hvert retenke hele gitarriggen, da det var så mye fuzz i gitarene at det var vrient å skille tonene fra hverandre i en live-setting. (Marius Ergo)

 

Sjekk også:

Insomniac Bears – Break up the shapes (Ferske spor uke 51/2020)

Insomniac Bears – Passing Train (Ferske spor uke 17/2019)

 

Hva er tidenes feteste  rockeriff?
Sjekk intervjuet med White Trash Blues Band

Hva er det kuleste gitarriffet i musikkhistorien?
Det må jo bli en Black Sabbath-låt. «Hole in the Sky» har et forbannet kult riff!, sier Eirik Kvam Goksøyr  i Bismarck i dette intervjuet vi gjorde med bandet.

 

ZZ Top – La Grange (Ferske spor uke 33/2021)

Slayer – Disciple (Ferske spor uke 25/2019)

Alice Cooper – «Santa Claus is Coming to Town» (Musikalske julespor 2021)

Sick of It All – To the Wolf (Ferske spor uke 38/2019)

The Smashing Pumpkins – «Christmastime» (Musikalske julespor 2021)

The Smashing Pumpkins – «By Starlight» (Kjælighetssanger til Valentinsdagen)

 

Det naturlig nok mange utøvere som er blitt inspirert av flere av bandene Thomas Bratlie Haugland og Marius Ergo har med på lista, bare søk i Deichman musikk.

 

Sjekk relaterte saker under, du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 67 andre abonnenter