Irie Darlings: Ekte roots reggae fra Bodø

– Irie Darlings er monumentalt for meg, på linje med A-Team/B.O.L.T. Warhead, og Bjørn var ekstremt viktig for meg som person. Det var like mye terapi for meg, som det var jobb, sier Jørgen Nordeng, som sammen med faren Kjell Nordeng har skrevet om Bodø-bandet Irie Darlings’ album «Xaymaca » i Norske albumklassikere–bokserien.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Signhild Mentzoni (Inkludert frontbilde av Kjell Nordeng og Jørgen Nordeng), Øyvind Holen, Morten Andersen

Vi får et svært så grundig innsiktsfullt innblikk i den spennende og svært unike historien om gruppen Irie Darlings, som spilte inn debutplaten sin på Jamaica med en rekke kjente velrespekterte lokale musikere der, som er, og var, verdensstjerner på reggaescenen. I tillegg forklares hele kulturen bak og den spirituelle utviklingen til bandets karismatiske frontfigur Bjørn Jervås; her drepes noen myter, gamle løgner blir avslørt og det gis innsikt fra innsiden av turnébussen. Earl Chinna Smith, Sly Dunbar, Congo Ashanti Roy, Gaylard Bravo og Dean Fraser kommer også med sine tanker om det hele.

Norske bidrag fra navn som Øyvind Holen, Arne Berg, Sigbjørn Nedland, og de gjenlevende bandmedlemmene, gjør sammen med den enorme faktakunnskapen til rapper, DJ produsent og forfatter Jørgen Nordeng, og den samtidige nærheten til de omtalte av den tidligere musikkjournalisten fra Nordlands Framtid  Kjell Nordeng, boken omtrent så bra som den kan tenkes å bli.

Kjell, kan du fortelle hvem og hva du er i norsk musikkliv for de som ikke kjenner deg fra før?

Kjell: Jeg skrev om (pop, rock og beslektet) musikk for Nordlands Framtid fra 1985 og til de to Bodøavisene ble slått sammen i 2002. Jeg skrev alt fra plate/konsertanmeldelser til intervjuer, lengre artistpresentasjoner etc. I en lang periode var jeg nærmest ansvarlig for ei ukentlig musikk-dobbeltside. Senere har jeg skrevet en del om jazz, bl.a for nett/avisene til festivalen Bodø Jazz Open. Det betyr at jeg har god kunnskap om både den lokale og (inter)nasjonale musikkscenen både før og under Irie Darlings sin eksistensperiode.

Din sønn Jørgen burde være kjent for de fleste leserne allerede, ihvertfall hva gjelder hiphop, men kanskje ikke alle har fått med seg ditt lange engasjement i, og for, reggae, Jørgen, hva har du gjort her som artist, klubbarrangør og DJ?

Jørgen: Jeg og Jan Steigen startet soundsystemet/DJ-crewet Raggabalder i 2001, etter å ha vært på reggaefestivalen Summerjam i Køln. Det fantes et par andre sounds i Oslo da, men ingen som brant for dancehall som vi gjorde, så vi var på mange måter nybrottsmenn. De andre fokuserte på roots. Vi har hatt utallige klubber sammen fra 2001 til ca. 2017, da jeg trakk meg ut. Raggabalder turnerte rundt i hele Europa, vi arrangerte konserter med alt fra Mr. Vegas og Luciano til Morgan Heritage, Mad Cobra og Gud veit hvem. Vi har invitert sound systems fra Sverige, Japan, Finland, Jamaica, Polen og halve resten av verden og misjonert alt vi kunne. Vi «slo igjennom» på Living Room i Oslo, en klubb vi vant Osloprisen til Natt&Dag for i 2003. Det var rundt mens Sean Paul var den store hypen, og dancehall var hot. Vi hadde fast klubb på Blå mange år, og på Rå, og i andre byer, blant annet på Blæst i Trondheim.

Vi turnerte også Norge rundt i 10-15 år. Den siste store klubben vi hadde var Jøger på Jæger, hver tirsdag i fire år. Der gjorde vi mye legendarisk, med gjester fra hele verden. Vi har vært på turné i India, spilt på Cuba og sånt, men det viktigste er vel det vi har gjort for å både spre kulturen her til lands, samt fornorske dancehall-kultur. Poenget var aldri å blåkopiere og etterape, men å lage vår egen variant. Som andre dancehall crews samlet vi på dubplates, det vil si spesialinnspillinger som var gjort til oss, om oss. Men der andre kun gjorde de samme reggae-artistene om og om igjen, spilte vi inn rappere og ga også ut to CD-er der norske artister gjorde det samme for oss, kalt «Raggabalder i rødt, hvitt og blått»  – i et forsøk på å spre både kulturen, og utdanne litt. Hva skjer om du putter Ravi og Pelle Parafin i den konteksten, liksom? Du finner både de og 25 andre mixer vi har gjort her: https://www.mixcloud.com/Raggabalder/.

Jeg har også jobbet som journalist og intervjuet alt fra Beenie Man til Shaggy og hatt reggaespalter i Kingsize, Natt&Dag og mange andre steder. Jeg hadde sågar jamaicansk musikkhistorie som fag for Go Study, som hadde «Karibisk musikk og kultur» som kurs i samarbeid med Høyskolen på Nesna. For norske ungdommer i Havanna. Hahaha, ja, det var nå det meste. Jeg ga også ut noe av den første dancehallen i Norge med Busta Ofte i 2001, slapp de første låtene til både Nico D og Admiral P, og var med i Norges første soundclashes (tror jeg). Tapte begge, da, mot Troubletone fra Stavanger, som hadde levd hele kulturen i 20 år lengre enn oss. De må alltid nevnes.

Fortell om valget å skrive en bok sammen.

Kjell: Valg og valg, fru Blom. Christer (Christer Falck, red.anm.) snakka først med Jørgen, han foreslo vel at jeg kunne gjøre jobben. Jørgen kontakta meg og vi ble enige at vi kunne dele på jobben. For meg var dette et jobbtilbud jeg bare ikke kunne si nei til. Dette gjorde jeg fordi temaet interesserte meg.

Jørgen: Er litt usikker hvordan det skjedde, jeg mener pappa ble foreslått først på Facebooksiden til Christer. Uansett fant vi ut at det beste var å gjøre det sammen, siden han hadde kunnskapen om epoken i Bodø, og var tett på Irie, mens jeg har reggae-kunnskapene og kontaktene i den verdenen.

Dere bor og oppholder dere for det meste på forskjellige steder. Hvordan har samarbeidet pågått?

Kjell: Med 2020-årenes digitale teknologi er dette ikke så vanskelig som man skulle tro. Vi har hatt tilgang til det samme dokumentet hele tida og lagt inn nye informasjoner/endret teksten og lagt inn spørsmål fortløpende. Uten denne «digitale muligheten» ville jobben ha blitt betydelig mer tungvint.

Jørgen: Vi har samarbeidet i Google Docs. Men vi har også hatt flere timer lange telefonsamtaler hvor vi har lest oss gjennom kapitler og sånt, og så har vi møttes et par-tre ganger IRL og jobbet. Hadde dette blitt gjort på 90-tallet hadde vi hatt ei helvetes telefonregning.

Hva er det som gjør dere to spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Kjell: Begge hadde god forhåndskjennskap til plata og bandhistorien, utgangspunktet var derfor ikke så vanskelig. Det er for eksempel nødvendig å vite noe om bakgrunnen til musikerne og spesielt noe om den spirituelle utviklingen til Bjørn Jervås, uten det blir innholdet i plata hengende i lufta. Rasta-biten er viktig for at plata ble som den ble, og den er avgjørende for at «Xaymaca» kan kalles unik i norsk plateproduksjon. DESSUTEN: Jørgens kunnskap om reggae muliggjorde den profilen vi ønsket: ei blanding av historiefortelling og fag. Bortsett fra det trenger den som skal intervjue jamaicanere brukbare engelskkunnskaper.

Jørgen: Når du snakker med Earl «Chinna» Smith på ei hakkete linje fra Kingston, hjelper ikke vanlige engelskkunnskaper. Heldigvis skjønner jeg jamaicansk patois litt bedre enn de fleste på Ørnes. Jeg var kid da Irie slo igjennom, men pappa rapporterte live fra skyttergraven. Det var Bjørn Jervås som ga meg min første kassett med dancehall og reggae. Den ordna pappa til meg da jeg var 14. Den skriver jeg om i boka. Jeg var også manisk fan av bandet, og begynte å jobbe med frontfigur Bjørn Jervås og andre medlemmer på Busta Ofte-prosjektet mitt i 2001. De fleste medlemmene gikk jo videre til Manna, og de har jo vært nære samarbeidspartnere med meg hele veien. Som faren min nevner har jeg jo også et nettverk som gjorde det mulig å spore opp mange av de jamaicanske musikerne som medvirker, og jeg evner å sette reggae-biten i kontekst, både historisk og på andre måter.

Når og hvordan oppdaget dere musikklitteratur, fanziner og magaziner, og hva gjorde dere så lidenskapelig opptatt av det?

Kjell: Fanziner er jeg en anelse for gammel til å ha et nært forhold til, men jeg har kjøpt og lest musikkmagasiner i store deler av mitt 72-årige liv. Allerede fra midten av 1960-tallet kjøpte jeg New Musical Express, Melody Maker, Rave og andre britiske blekker på Narvesen ved drosjesentralen i Bodø sentrum, og har i senere år lest mye i magasiner som Q, Jazzwise, Uncut og Mojo . Jeg leste Puls, Nye Takter og Beat regelmessig helt fra begynnelsen av. Dette handler om å få info om nye band, nye spennende trender og tips til plater. Kombinasjonen av Spotify og platetips fra folk/magasiner som har peiling er en fest.

Jørgen: Jeg oppdaga det hjemme i stua og på loftet. Blant annet bokserien «Historien om rock», og gamle årganger Puls, Beat, Nye takter etc. som jeg pløyde meg gjennom mens de andre ungene spilte fotball. Så lenge jeg kan huske har jeg hørt på og lest om musikk, og husker godt når NME og MM kom med bussen fra Bodø til Ørnes hver tirsdag. Da sykla pappa ned på kiosken klokka 17.30 for å få sitt eksemplar. Det var jo eneste måten å følge med på den gang.

Når begynte dere selv å skrive om musikk og hva får dere ut av det?

Kjell: I 1985. Mer innsikt. Den som skal skrive om/anmelde plater må lytte nøye, eller på en forpliktende måte. Det spiller en rolle for måten man oppfatter plata på.

Jørgen: Jeg og en kompis lagde fanzinen Break Aid om hiphop da vi var 8-9 år som vi solgte dør til dør på Ørnes. Jeg skulle alltid bli journalist. Husk at rockejournalisten på 80-tallet og tidlig 90-tall var omtrent det kuleste man kunne være, uten å stå på en scene. En skikkelig bad ass, med siggen i munnvika og tighte, svarte jeans.

Hva slags forhold har dere til reggae og rastafarianisme?

Kjell: Har ikke noe dyptgående forhold til reggae, men kunnskaper som man forventer av en person som over tid har både lest, skrevet og lytta til musikk.

Jørgen: Reggae har jeg et veldig nært forhold til, som egentlig er både elsk og hat. Reggae revolusjonerte hvordan jeg tenkte på musikk, samtidig så irriterer jeg meg grenseløs over den hodeløse måten kulturen bare blir adoptert og kopiert på til det ender opp i det svært parodiske. Rasta lærte jeg først og fremst om gjennom mitt vennskap med Bjørn Jervås. Bjørn var hundre prosent dedikert, og var ikke redd for å prate om det, for å si det sånn. Selv har jeg ikke noe tilknytning til det, og har alltid kun vært opptatt av musikken og energien.

Når og hvordan kom dere i kontakt med denne musikken og hva var det som fascinerte?

Jørgen: Akkurat dette kan man faktisk lese om i forordet til boka! Det som gjorde at jeg begynte å jobbe med reggae var for det første at dancehall-artistene på 90-tallet var ekstremt kreative i flow og melodi i forhold til dagens rappere, og mitt møte med sound systems i Tyskland. Måten man spiller plater, agerer med publikum, bygger stemning, og lager sine egne dubplate-spesialer på var helt mindblowing. Og sånne ting som at et komp, eller riddim som vi sier, kan brukes om og om igjen, og lages 100 låter av. Og om du vil covre Celine Dion er det ingen som sier noe. Det var en fascinerende, annerledes måte å tenke musikk på.

Hvorfor har dere valgt å skrive om akkurat Irie Darlings og «Xaymaca»?

Kjell: Fordi jeg/vi visste noe om plata, og fordi jeg visste at plata og historia om den er forskjellig fra stort sett hvilket som helst annet norsk album. Historien om Irie Darlings sitt Jamaica-eventyr er en av de mest spektakulære hendelsene i Bodøs musikkhistorie. I dag – snart 30 senere – tror jeg mange bare et fåtall bodøværinger (og enda færre folk utenfor byen) vet om den. Om man liker reggae eller plata er underordnet det faktumet at denne historia fortjener å fortelles. Ikke minst i ei tid der det skrives lite om kultur i norske aviser.

Jørgen: Irie Darlings er monumentalt for meg, på linje med A-Team/B.O.L.T. Warhead, og Bjørn var ekstremt viktig for meg som person. Det var like mye terapi for meg, som det var jobb.

Hva var det som gjorde «Xaymaca» så spesiell og hvordan synes dere at den har tålt tidens tann?

Kjell: Spesiell fordi den, sammenlignet med alle tidligere reggae-forsøk i Norge, er mer «ekte» reinspilla reggae . Andre band (The Aller Værste!, Nøkken og andre) tok elementer, gjerne rytmiske elementer, og paret dem med låttyper med legning mot europeisk (ev. norsk) pop/rock. Irie prøver seg på flere låter med mer reinspikka roots reggae. Sjekk hva en mann som Earl «Chinna» Smith sier om bandet.

Jørgen: Den er unik den dag i dag. I norsk/skandinavisk sammenheng var den spesiell for hvor langt den gikk i å fordype seg i rasta. Og måten de blandet sjangre på. Og ikke minst hvordan den ble skapt, sammen med legender i bransjen i Kingston. Om deler av crossover-materialet kanskje høres litt datert ut nå, er det likevel et ekstremt viktig album.

Hvordan påvirket Irie Darlings norsk musikk og musikkmiljøet i Bodø og Hålogaland i særdeleshet?

Jørgen: Det var vel på mange måter Bjørn Jervås sin misjonering, like mye som Irie, men reggaen har alltid stått sterkt der oppe. Vi sneier innom det i boka.

Hvilken posisjon har bandet og denne platen i dag?

Jørgen: Ikke mange som ikke var der husker bandet, men de lever videre som Manna, og det er Norges beste reggae-band. Det er vel alle enige om!

Dere har valgt å skrive med en felles stemme. Hvorfor det redaksjonelle valget?

Jørgen: I utgangspunktet skreiv vi forskjellige deler, men det ble for oppstykket, så vi valgte å «merge» disse rundt halvveis i prosessen. Pappa og jeg har jo helt forskjellige ekspertiseområder, så det sier seg litt selv hvem som hadde hovedansvar hvor, men vi opplevde at det ble en bedre historie når vi blandet det, og man fikk servert turnéhistorier, Bodø-rocktrivia og reggae-nerderi om hverandre i stedet for konsentrert i bolker.

Kjell: Det er dette jeg mener med miksen av historiefortelling og fag.

Dere kjente/kjenner begge bandet godt også på et personlig plan. Hvordan har det hjulpet dere til å komme nærmere studieobjektet?

Kjell: Noen av hovedpersonene, spesielt Bjørn Jervås og Roy Døhring, har jeg kjent siden midten av 80-tallet. 90% av kontakten har vært på «profesjonell basis», musiker og journalist. Jeg var imidlertid til stede på så mange konserter og intervjua/snakka med dem så ofte at vi ble kjenninger om ikke akkurat kamerater. Jeg velger å tro at vårt (Jørgens og mitt) felles «bekjentskap» med karene har vært med på å skape tillit, uten at det har gått på bekostning av den distansen som må være der. NB: Jørgens vennskap med musikerne har en helt annen basis.

Jørgen: Mitt vennskap med Bjørn var jo som kollega og venn. Det er helt klart hjulpet når jeg har kunnet ringe å si at jeg er kompisen hans. Noen møtte jeg jo også sammen med han, og de jamaicanerne jeg snakket med var veldig begeistra for han. Det hjalp også at jeg kunne min reggae-historie, og jeg har jo også hørt Bjørn, og andre medlemmer, prate om dette i 20 år. Flere jobber jeg enda med på fast basis.

Hva har vært utfordringen med å skrive om ens venner og tidvis også musikalske samarbeidspartnere?

Kjell: Null problem.

Jørgen: Nei. Problemet er jo at Bjørn gikk bort for en del år siden. Det var jo han som var lederen, på mange måter, så uten hans veiledning og kommentarer, har vi måttet grave og gjette mye mere. Vi har ikke vært ute etter å skrive ei sladderbok, og har respektert alles ønsker, så vi er venner med de fleste ennå.

Hva lærte dere selv mens dere jobbet med denne dokumentaren?

Kjell: Når man skriver ei bok og ikke en kort avisartikkel er man avhengig av å sjekke alt fra meninger til det som framstår som rene faktaopplysninger med flere kilder. Det krever mer når man skal holde styr på flere kilder, spesielt hvis de er uenige om det du spør om. De delene av boka som er ukjent, både for folk flest og medlemmer av bandet, har kommet opp på denne måten. Hvilke opplysninger? Kjøp og les boka, den er kjempegod

Jørgen: Jeg lærte sykt mye som jeg ikke visste. Ei stund føltes det som vi dreiv en true crime-podcast. Helt sant.

Hva kjennetegner en god musikkbiografi?

Kjell: Grundighet og systematisk jobbing med de basic-e faktaene. Og så skal man la flere stemmer komme til orde, også i historie/«anekdoter».

Jørgen: Det kommer an på. Jeg liker ikke når det blir alt for analytisk, men er enig i grundighet, og dette med flere stemmer. Sånne oral story-bøker er det diggeste jeg vet. Og så er jeg ikke fan av utstyrsgeeking, for det skjønner jeg ikke noe av. Noe av det viktigste er å klare å sette ting i perspektiv og kontekst føler jeg, se de store linjene.

Hva slags forhold har dere til Norske albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt?

Jørgen: Helt klart et uendelig bra tiltak, å få gravd frem alle disse kulturskattene, men jeg skulle ønske man tenkte kvalitet over kvantitet og gjorde færre, litt mer forseggjorte utgivelser. Hvis jeg skal kjøpe reissues, så vil jeg ha lekker innpakning, digg lyd, bonusspor etc. Men om ikke Christer får en form for ærespris snart så skal jeg faen meg lage en selv. Om alt dette kommer over på strømmetjenester etc, så er jo verden blitt en helt annen.

Jeg tenkte litt det samme om bokserien, men der er det jo blitt jævla mye bra – for en gjeng med forfattere som er samlet. Det er også såpass mye smale ting, som vår bok, som aldri ellers ville blitt omtalt. Dette er kulturantropologi på høyt nivå. Jeg har jo lest en del i den originale 33 1/3-serien, og det med at det er så mange forskjellige forfattere funker både positivt og negativt. Innfallsvinkel, form og metode varierer såpass at noen ting bare blir helt feil for meg, mens andre treffer totalt. Det sagt, så hadde det vært kult med større plass til bilder og variasjon i formatet – men det hadde jo ikke latt seg gjør reint praktisk.

Kjell: Vet ikke annet å si enn det er viktigere enn noensinne å få fortalt historia. Hvis «Christer and the Falchs» får gjort dette i billige og lesemessig overkommelige bøker er dette et flott bidrag. Forutsetninga er at kvaliteten holder. Det er viktigere at forfatterne får litt ekstra tid enn at det skal komme et halvferdig produkt. I vårt tilfelle: det er ikke nødvendigvis gjort over natta å få jamaicanske musikere i tale! Men det var jævlig artig at Jørgen klarte det, og det har bidratt til kvaliteten i teksten vår.

Har dere lest noen av de andre bøkene og hva har dere fått ut av det?

Jørgen: Har lest Life, Onward og B.O.L.T.  Warhead. Life-boka har jo en litt annen form, hvor det går mye på Torgnys personlige opplevelser, og har et mindre persongalleri. Jævla bra skrevet dog, og Torgnys historie er jo uansett interessant. Onward og B.O.L.T.  er vel litt mere i nærheten av vår. Onward-boka forklarte mye om en verden jeg finner fascinerende og skjønner lite av, og jeg digger måten Fredrik kombinerer det tungt filosofiske med fanzine-sjargong. B.O.L.T Warhead-boka til Øyvind Holen har jeg bare lest et nest siste utkast av, men den er jævlig grundig og bra!

Hva skjer nå da? Blir det enda en biografi i denne serien?

Jørgen: Ikke for min del. Det er ganske mye jobb altså, selv om innsalget til Christer var at det skulle ta to måneder 🙂 Både jeg og pappa jobber med andre bokprosjekter i dag. Der hjelper vi hverandre med korrektur og konsultering, så det er fortsatt mye word-dokumenter i skyen. Hva disse blir til skal vi vel ikke røpe helt ennå, men om vi skriver noe mer sammen kan godt tenkes.

Kjell: Det er bare spørre, så skal jeg ta stilling. Får jeg litt hjelp av Jørgen kan det fort bli ei kanonbra bok til!!! (her skulle det ha vært en emoji).

Jørgen: Jeg kan hjelpe til!

Boka om Irie Dalings blir heller ikke den siste fra Nordeng-folket. For et par dager siden spurte utgiver Christer Falck om senior kan tenke å ta ansvaret for ei bok basert på 126-albumet «Curtains Falling» (utgitt ved årsskiftet 1967/68).

Kjell: Det sa jeg selvsagt ja til. Med fødselsår 1950 og oppvekst i Bodø var jeg på rett sted da plata kom ut. Håper interessen er stor nok til at finansieringen går i boks. Gleder meg til å ta fatt. (Du kan bidra her. red.anm.).

Kan dere til slutt velge deres ti favoritt reggaesingler hver og si litt om hva dere har likt med de?

Kjell: Hvis jeg skulle fylle på med personlige reggaefavoritter må det bli:

Linton Kwesi Johnson – «Di Eagle An’ Di Bear»

Linton Kwesi Johnson – «Di Great Insohreckshan»

Linton Kwesi Johnson – «New Crass Massahkah»

Linton har edge, samfunnsrealisme og intensitet. Brukte disse låtene i engelskundervisningen mens jeg fortsatt var «gymnaslærer». Tror jeg spilte dette albumet («Making History») regelmessig i stua i Jørgens «tender years».

Bob Marley – «Get Up, Stand Up»

Flott låt med en tekst som er like relevant i dag som da den ble skrevet.

Chaka Demus & Pliers – «Murder She Wrote»

Bare liker den. TROR jeg stopper der, og lar familiens reggae-ekspert ta resten.

Jørgen: Hvis vi sier reggae og ikke dancehall er dette et greit utvalg av mine store.

Garnett Silk – «Nothing Can Divide Us»

Selve kronjuvelen i moderne reggae. Garnett er den største stemmen reggae har produsert i mine øyne, og de få årene han ga ut musikk før han gikk bort så alt for tidlig er stappet av klassikere – denne er ekstra sterk!

Beres Hammond – «Putting Up Resistance»

Siden årtusenskiftet har han vært kongen av reggae, men har holdt på siden 70-tallet. Kan velge hva som helst av Beres. Denne er en oppløftende låt om å ikke gi opp kampen uansett hvor tungt det er.

Tarrus Riley  – «Sorry is a Sorry Word»

Jeg er ikke overvettes glad i 2000-tallets reggae, det blir mye generisk, men Tarrus er en stor stemme. Et unikum. En skikkelig reggae-artist som er like god på politiske kampsanger som silkemyk kjærlighet, og denne er en fin forsmådd elsker-variant.

Yabby You – «Conquering Lion»

Elsker 70-tallets mollstemte, esoteriske reggae. Vivian «Yabby You» Jackson var både som produsent og artist en av de mest fengslende, og dette er signatursangen.

Jacob Miller – «Tired Fi Lick Weed Inna Bush»

Miller og hans backingband Inner Circle var etter sigende større en Marley på Jamaica på et tidspunkt, og denne låta viser hvorfor. Se han live i «Rockers» eller på «One Love»-konserten, «Killer» Miller i aksjon var helt uslåelig. Døde alt for ung.

Sanchez – «Never Dis Di Man»

Slo igjennom med covers av Chris de Burgh og Tracy Chapman, men mestrer alt og er en av de mest særegne stemmene. Fokuset er ofte det vi vil kalle «glætt», det er lovers, covers og mye Gud. Denne går vel under sistnevnte, og er av hans sterkeste. Pluss for herlig cheezy sax.

Gregory Isaacs – «Mind You Dis (Rude Boy»)

Mest kjent som «The Lonely Lover», og sine triste kjærlighetslåter. Mange liker best 70-tallet, men det er 80-tallet han skinte sterkest på. Ikke bare med schmoozebonanzaer som «Red Rose for Gregory», men også sånt her: pass deg rudeboy, ikke disrespekt meg. Når det synges med den skjøre vibratoen hans får jeg frysninger.

The Cables – «What Kind of World»

Rocksteady-perioden fra 66-68 regnes som den mest produktive tiden i Jamaicansk musikkhistorie, og den har i alle fall mye av det aller vakreste. The Cables ga ut et album og noen singler rundt denne perioden, og denne er bare en juvel. Fantastiske harmonier som peker mot reggaens mollstemthet noen år senere. Og det orgelriffet….

Dennis Brown – «Tribulation»

Den største noensinne? Crown Prince of Reggae, du liksom. Ingen tvil om at denne låten inspirerte Irie Darlings’ låt med samme navn.

Garnett Silk, Charlie Chaplin & Cocoa Tea – «Every Knee Shall Bow»

Over den klassiske «Stalag»-rytmen, et perfekt eksempel på at repetisjon er gull. Charlie Chaplin har dessverre nesten ikke gitt ut noe musikk, men er en av de sterkeste deejaysene (sjekk «Two Sides of Charlie Chaplin»-albumet, live i studio), og sammen med silkestemmen Cocoa Tea gjør han dette til et aldri så lite mesterverk.

 

Sjekk også relaterte saker under, du må muligens klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog