Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 1. november 2022

Konsertanmeldelse: Pavement: Langt mer enn nostalgi, Sentrum Scene

Pavement på Sentrum Scene i Oslo søndag 30. oktober innehadde så mye vitalitet og nerve at de langt overgikk forventninger om en trivelig kveld i nostalgien tegn. Bandet med utspring fra Stockton, California angrep gamle låter med fornyet interesse og sjelden verdighet.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Ådne Evjen

Det vi fikk av Pavement denne kvelden  å Sentrum Scene i Oslo søndag 30. oktober var både en nitidig påminnelse om hva indierock er, og et sterkt argument for behovet og berettigelsen til denne typen musikk i en tid preget av en popindustri med stadig flere striglede, sterile såkalte indieartister og gjennomkoreograferte settlister.

Sekstetten er alt annet enn forutsigbare, de holder det levende både for seg selv og tilbakevendende publikum ved å endre settlisten og låtrekkefølgen fra dag til dag. Bandet graver dypt i katalogen, her var det ikke så enkelt å vite hva vi skulle få. Og jeg tviler på at det var veldig mange til stede som kunne navngi samtlige låter på stående fot.

Det var nemlig ikke bare albumkutt, men også sanger plukket fra lite solgte og tilgjengelige EP-er, som «Slay Tracks: 1933 – 1969» –  hvor vi finner en av bandets aller beste låter de spilte, «Box Elder» – og «Perfect Sound Forever» fra 1990, som kan skilte med både «Heckler Spray» og » Home». Selv har jeg disse tidlige låtene på samlealbum «Westing (By Musket and Sextant)» fra 1993. Og den andre låten søndag kveld, «Frontwards, » finner vi bare på «Watery, Domestic » og samlealbumet » Quarantine the Past».

Pavement på Sentrum Scene i Oslo søndag 30. oktober. Foto: Ådne Evjen

Masse trøkk var det dog fra første stund, og når det ikke var der på overflaten kokte det under og ventet på å bryte gjennom. For eksempel når nedtonede, nedstrippede countrypartier går over i voldsomme kaskader av støy.

Selv om det skled litt ut midtveis, var denne søndagskvelden en reell opptur for godt voksne rockere som i utgangspunktet nok mest kom for å minnes egen ungdom i godt selskap. Ble man skuffet, var det fordi en ikke fikk en slagerparade og feiring av de mest melodiske og catchy låtene. Ville man derimot oppleve sjelen og nerven i bandet med utspring fra Stockton, California fikk man i overflod.

Sommerens opptreden på Primavera Sound i Barcelona skal ha vært helt ellevilt bra. Vi var ikke helt der oppe i går kveld, men fikk levert en veldig fet konsert.

Nå karakteriseres Pavement vel først og fremst av spilleglede og musikere som har det moro sammen. Restriksjonene Malkmus må ha følt – utover den oppgitte turnéutmattelsen og livsleden – da han oppløste bandet for første gang i 1999 i forhold til musikalsk virtuositet – er lagt langt til side. Ihvertfall for nå, tross at han murrer  noe over punklåtene med Nastanovich på vokal med en slengbemerkning om at nå er det tilbake til ordentlige låter (med hans egen småsure vokal, journ.anm.). Så får vi se om det noen gang også kan bli snakk om nye låter med denne konstellasjonen eller om han bare vil søke tilbake til the Jicks og soloting.

På sett og vis har min kamerat, som kommenterer at det slo ham at Pavement ikke er enkel musikk, rett. Det er mange små detaljer lydbildet deres. De trenger ikke å være gode eller avanserte musikere.

Pavement på Sentrum Scene i Oslo søndag 30. oktober. Foto: Ådne Evjen

I dag er de likevel langt tightere, og der de skal være, enn det vindskeive bandet som først slo seg frem på tidlig 1990-tall med eventyrlystne, lekne tagninger av den tradisjonelle rocken. Nå har de selv blitt en musikalske kanon andre etterstreber, og lever opp til det. Men altså ikke på en måte der villskap eller lekenhet har gått tapt.

Enkelte ting er også helt uforandret, som om vi var i en slags tidsmaskin. Klesstilen og rollene musikerne i mellom. Malkmus; sporty sprek og elegant som en Ivy League-student, de andre langt mer bondsk og outsideraktige.

En skrikende Bob Nastanovich – også eks- Silver Jews– er overalt på scenen, ivrig løpende og hoppende rundt som en tenåring, som har spist altfor mye godterier. En ekte hypemann ‘a la Bez i Happy Mondays, men med sentrale musikalske oppgaver ved siden av. En rolle som tilfører en positiv energi til liveopptredenene til bandet, og som vokste frem da den mer stødige trommisen Steve West kom inn for å erstatte ustabile Gary Young.

Opprinnelig var 55-åringen mer beskjeftiget med å sørge for et stødig rytmisk fundament. Nå henter han like gjerne frem all verdens rare rytmeinstrumenter eller tilføyer hyl og skrik til låtene. Entusiasmen og gleden hans smitter over på publikum og medmusikanter og bidrar til å lage fest. Hans skråling og skriking er med på å gjøre det hele mer subversivt. I tillegg sørger han for at Stephen Malkmus slipper å ødelegge stemmen sin på de mest utglidende låtene.

Pavement er et mangesidig band. Can, The Fall, Wire, R.E.M., Swell Maps, Yo La Tengo, Sonic Youth og mye mer smeltet sammen til noe nytt og særegent. Lo-fi, alternativ country støypop, alternativ rock eller indie.

Kaotisk , men også nøyaktig eller presis. De er like løse i formen som de er tighte og på plass. Det er melodisk og det er vrengt og skakt. Uforutsigbart, men også uortodoks. Måten de angriper låtene og arrangementene har endret seg noe. Ikke minst er det med mer selvsikkerhet de nå tar for seg låtmaterialet. De vet veldig godt hvilken respons de kommer til å få, og kan derfor også tillate seg mer.

Pavement på Sentrum Scene i Oslo søndag 30. oktober. Foto: Ådne Evjen

Dessuten har den nåværende liveutgaven et ekstra medlem i form av Rebecca Cole fra Wild Flag, bandet med Carrie Brownstein, Mary Timony og Janet Weiss (minnes ennå deres gode konsert på Lido i Berlin 8. februar 2012 med stor glede), og tidligere The Minders på keyboard, backing vokal og diverse perkusjon.

56 år gamle Scott Kannberg eller Spiral Stairs holder seg stort sett i høyrekant med sine gitarpålegg.
I midten gjør bassist og bursdagsbarnet nå 60 år gamle Mark Ibold (også Sonic Youth en periode) lite vesen av seg, og i bakgrunnen holder snart tidligere nevnte 56 år gamle Steve West rytmisk kontroll slik han tidligere har gjort for Silver Jews og sene utgaver av Paul Revere & the Raiders. Eksperimentelle og lekne tekster er kjennetegnet til den 56-årige vokalisten og gitaristen Stephen Joseph Malkmus. Med humor, snert og gjennomborrende dybde hevet han bandet over mange andre lovende artister fra samme tidsepoke.

På lerretet bak scenen har vi en kombinasjon av noe enkle visuelle bilder eller filmer, og en samling slogans og anakronismer, som hentet fra The Falls’ univers.

De åpner med «Grounded» («Wowee Zowee, 1995)» før «Frontwards» («Watery Domestic»-EP-en, 1992), så kommer den første allment kjente låten «Gold Soundz»  («Crooked Rain, Crooked Rain», 1994). En pit av lykkelig slamdansende publikummere sprer seg i lokalet.

Pavement på Sentrum Scene i Oslo søndag 30. oktober. Foto: Ådne Evjen

Pavement berømmer konsertlokalet og undrer om de har vært der før, men kommer etter hvert frem til at det var naboscenen Rockefeller som Malkmus påpeker de spilte med Pavement. Kanskje med Sonic Youth spekulerer de. Konserten de tenker på fant sted på Alaska, i dag kjent som Betong, 10. november 1992 for nesten nøyaktig 30 år siden. Alaska var på den tiden den viktigste konsertscenen i Oslo, og kunne skilte med mye av den beste internasjonale lyden under Kai Jarres kyndige ledelse. Jeg minnes gjøgleren Nastovich dele ut garntråder i forkant i korridoren på vei ned i lokalnettet den legendariske aftenen.

Malkmus forteller at han ble frastjålet den ene pedalen sin når han spilte på Parkteatret med Stephen Malkmus & the Jicks, den kom tilbake etter organisering blant byens undergrunnsrockere, men det var fortsatt ikke kult. «Kanskje er han som tok den er blant oss i kveld, danser og synger med ved din side», spekulerer han syrlig. «Bare pass på». Generelt sett er han fremdeles overkul, sarkastisk og ironisk eventuelt postironisk når han sier noe. Malkmus bekjenner seg dessuten som fan av Terje Rypdal og dedikerer låta «In the Mouth a Desert» til Casper Ruud.

Sekstetten et mer enn bare dynamiske utbrudd av strømlinjeformet støy. Langt utenfor det gjengse, vanlige rammeverket for rock og i forhold til mange av sine egne etterfølgere. Det gis også plass til mer tandre, jamaktige ting.

På de mest punka og freaka låtene inntar Nastanovich hovedrollen og spytter ut teksten, mens han raser rundt på scenen som en villstyring.

En radiant versjon av «Trigger Cut» står frem som et høydepunkt denne kvelden. Jøss! Hvor deilig det var å høre det innbitte drivet igjen på en livescene. Så følger hakkende, stakkato «Two States» også fra «Slanted & Enchanted » (1992).

Etter hvert så flyter det noe ut og interessen vår dabber en smule av. Bandet er ikke like skjerpet, og spiller noen av de svakere låtene fra «Wowee Zowee» (1995) og » Brighten the Corners» (1997). Greit med en liten pissepause.

Pavement på Sentrum Scene i Oslo søndag 30. oktober. Foto: Ådne Evjen

Heldigvis finner de tilbake til formen. Og dette at de våger å risikere, tør å kaste seg utpå og feile er også hvor magien ligger. Da tåler vi ett og annet feilskjær også.

De avsluttet hovedsettet med «Range Life» og kom raskt på igjen for «Major Leagues» og introduksjon av bandet. Så kom de store «slagere» på rekke og rad. «Cut Your Hair» , «Conduit for Sale»» fra «Slanted and Enchanted» (1992), «Stereo» fra «Brighten the Corners» (1995)og så til slutt » Stop Breathin» fra «Crooked Rain, Crooked Rain » (1994).

Mange personlige favoritter ble utelatt, deriblant «Summer Babe ( Winter Version)», «Here», «Shady Lane» og «Rattled by the Rush», men det gjorde liksom ikke noe, med et så friskt, engasjerende og levende show. Slående gode låter jevnt over skiller de fra mange av deres samtidige og etterkommere. Arven etter bandet lever fortsatt i Parquet Courts. Rolling Blackouts Coastal Fever og dess like.

Denne høstkvelder fikk vi oppleve den ekte varen, originalen, 30 år etter første møte. Det var fremdeles påtagelig egenartet, genuint og inspirerende. Var det ikke litt befriende med en konsert der publikum ikke satt med en ferdig preprogrammert settliste de hadde funnet online? I stedet fikk forholde seg til det de fikk der og da  uten å kunne vite på forhånd  om akkurat hvilke låter og rekkefølgen dem i mellom? Takk og lov for at denne typen band eksisterer og takk for en fet kveld!

Uslepne, men sjarmerende var oppvarmerne High Water Marks, som hadde tatt turen fra Kentucky, Grøa og Trondheim for å spille før sine helter og venner (The Apples in Stereo-Hilarie og The Minders-Rebecca er  gode venner). Noen nye tilhengere virket de  å skaffe seg for sin joviale Elephant 6-indie.

 

Sjekk også:

Stephen Malkmus – Shadowbanned (Ferske spor uke 12/2020)

Stephen Malkmus – Viktor Borgia (Ferske spor uke 7/2019)

Stephen Malkmus & the Jicks – Shiggy (Ferske spor uke 21/2018)

Stephen Malkmus & The Jicks – Middle America (Ferske spor uke 6/2018)

 

Beabadoobee – I Wish I Was Stephen Malkmus (Ferske spor uke 38/2019)

 

«Pavement som viste veien ut av grungen for min del». (Per Steinar Lie i Action & Tension & Space)

Pop var alltid viktig for oss, kanskje særlig for Fredrik og meg. Jeg heller nok mot 60-tallet og den litt garasjeaktige tyggeggummi-delen av popen – linjen fra «Please Please Me» via Kinks via Byrds via Pixies og Pavement. (Pedro Carmona-Alvarez i Sister Sonny)

Pavement – Gold Soundz (en av låtene som har gjort spesielt inntrykk på Jørgen Myhr Stokke som er utgiver av den fine samleplaten «Oslosphere Vol 1.» på  Gazze Records)

«Lo-fi efinitivt det jeg hørte mest av på 90-tallet: SebadohGuided by Voices, PavementRoyal Trux osv….» (Per Ole Bratset, gitarist og vokalist samt halve den kreative kjernen i albumaktuelle The High Water Marks, som varmet opp for Pavement på Sentrum Scene i Oslo søndag 30. oktober)

«Mye musikk jeg liker. Formativt. Klassiske rockelåter. Pavement. Aha-opplevelser som Guided by Voices». (Andreas W.H. Lindvåg  i The Slow Painters)

 

Broken Social Scene – Can’t Find My Way & Ibi Dreams of Pavement (A Better Day) (Ferske spor uke 21/2019)

 

The High Water Marks: Leken kraft-indie

Deichman: Årets album 2021, Victor og Jan-Olav)

The High Water Marks – Fantastic Machine og Fingers and Trees are Only Temporary (Ferske spor uke 17/2022)

The High Water Marks – I Told You Before (Ferske spor uke 6/2022)

The High Water Marks – Proclaimer Of Things & Jenny (Ferske spor uke 45/2021)

Singelanmeldelse: The High Water Marks – «Proclaimer Of Things» & «Jenny»

The High Water Marks –  Award Show (Ferske spor uke 46/2020)

The High Water Marks – Can You (Ferske spor uke 40/2020).

 

Sjekk også relaterte saker under, du må muligens klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 62 andre abonnenter