Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 7. november 2022

Inderlig fortelling om St. Thomas

– Hadde hørt St. Thomas allerede da “Mysterious Walks” kom ut, så kjente til musikken, men det var noe som fanget med Thomas, som på denne tiden var en litt lubben frontfigur som brukte like lang tid på å fortelle historier mellom sangene som å spille, forteller Reidar A. Eik, som har skrevet bok om St. Thomas’ «Hey Harmon» i Norske albumklassikere- bokserien.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Ilse Lazaroms (frontbilde, Thomas Hansen og Reidar A. Eik gjør intervju på en kafé i Berlin dagen før avreise til Nashville for å spille inn "Hey Harmony"), Anette Kjærstad Eik, Reidar A. Eik, Dick Swanson

Når man leser fortellingen om St. Thomas skjønner man fort at historien har blitt skrevet av en som var veldig glad i mennesket Thomas Hansen og ønsker at flere skal få ta del i hans unike melodisinne. Boken går også grundig til verks med å avdekke, ved hjelp av samtaler med de involverte musikerne, alt som skjedde under og rundt innspillingen av musikerens mest kjente album i Nashville i USA hos Mark Nevers fra Lambchop. Som bonus får man også mer om den avdøde artistens tidlige historie og tragiske endelikt.

Her kan du også bli litt mer kjent med Reidar A. Eik,  mannen som har skrevet den.

Kan du først fortelle hvem og hva du er og var i norsk musikkliv?

Jeg var musikkinteressert i ungdommen, og heldig nok til at dette sammenfalt med et interessant alternativt norsk musikkliv på slutten av 90-tallet og tidlig 2000-tall. NRK P3 var på den tiden en viktig faktor i at band som Madrugada, St. Thomas og mange flere fikk et relativt stort nedslagsfelt. Madrugada ble min første store norske musikkforelskelse, og et av bandene det føltes naturlig for meg å lage nettside om. De fleste band hadde ikke skikkelig tilstedeværelse på internett på denne tiden, Wikipedia fantes ikke, Youtube var ikke en greie, og sosiale medier kom litt senere med Myspace. Så det gikk i nettsider laget av fansen, og sidene jeg lagde og oppdaterte nærmest daglig om Madrugada og St. Thomas tror jeg var ganske gode ressurser for folk både i Norge og i utlandet, på en tid der det var mye internasjonal interesse for norsk musikk. I tillegg hadde jeg speilreflekskamera og videokamera, så min bittelille rolle innen norsk musikkliv var å dokumentere litt av det som foregikk i de få årene før både Robert Burås og Thomas Hansen døde i løpet av kort tid.

Reidar A. Eik med den flotte lille byperlen Egersund i bakgrunnen. Foto: Anette Kjærstad Eik

Har du selv spilt eller sunget i band noen gang?

Nei, heldigvis ikke, vil nok blant annet barna mine som har hørt meg forsøke å synge godnattsanger si. En av de få tingene jeg angrer voldsomt på fra disse årene jeg fikk leve tett på utrolig flinke musikere er at jeg trodde jeg ikke hadde rytmesans, og at instrumenter var noe fabelaktig kun de med medfødt talent kunne traktere. Kjøpte meg gitar i voksen alder, og syns det er utrolig gøy å fikle med og lære seg. Men at jeg har reist Europa rundt flere ganger i selskap med folk som Petter Pogo fra Jokke & Valentinerne og ikke en eneste gang tenkte tanken på å spørre “hvordan gjør du det?” er til å bli litt flau av.

Hvordan kom du i kontakt med Thomas Hansen?

St. Thomas varmet opp for Madrugada på Europaturné høsten 2001 der jeg så dem noen ganger, i Hamburg og Berlin iallefall. Hadde hørt St. Thomas allerede da “Mysterious Walks” kom ut, så kjente til musikken, men det var noe som fanget med Thomas, som på denne tiden var en litt lubben frontfigur som brukte like lang tid på å fortelle historier mellom sangene som å spille. Og det at noe kunne se så sløvt ut – bandet hans på denne tiden var en gjeng med relativt spesielle folk, om man kan si det sånn – og allikevel høres så fantastisk ut var fascinerende. St. Thomas dro rundt i en sliten kassebil og måtte dra tidlig, så jeg fikk ikke truffet Thomas noen av de gangene, men tok kontakt med ham i etterkant, og det som var så spesielt og fint med Thomas var hvor stor pris han satte på å få skryt. Det at jeg var en person som likte musikken hans var nok til at han var interessert i meg, så det neste som skjedde var at jeg besøkte ham i Berlin, hadde med norsk melkesjokolade og Gilde-pølser på hans forespørsel, og vi spilte fotballspill på Playstation og pratet om musikk. Så lett var det med Thomas, han var en god menneskekjenner og likte sympatiske mennesker.

Det ble veldig fort et tett og godt vennskap, tror han likte å ha meg rundt seg, jeg drakk ikke og var nok en relativt stabil person. Samtidig var jeg en enormt stor fan av musikken hans, og brukte mye tid på å lage nettside for ham, og gjorde lydopptak og filmet store mengder av konsertene han gjorde. Thomas var en person som delte enormt mye, og jeg opplevde heldigvis lite av det negative som fulgte med hans mentale problemer og rusproblematikk, dette var noe han skjulte for meg, og jeg tror ikke jeg var voksen nok til å skjønne så mye av det heller på den tiden. Vi hadde kontakt helt inntil de siste ukene før han døde, og det er jeg ekstremt takknemlig for, selv om livet var vondt for ham og til en viss grad meg også, på en helt annen måte, den siste tiden han levde.

Hva gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Fra jeg traff Thomas til han døde seks år senere var han en enormt stor del av livet mitt, og jeg en del av hans, og jeg ble den som dokumenterte mye av det musikalske han drev på med. Man skal ikke lete veldig lenge for å finne noen som er mye flinkere enn meg til å skrive, men tror at for folk utenfra hadde det nok vært vanskelig å sette seg inn i hvem Thomas egentlig var, og hva som foregikk i hodet hans. Han var en lidenskapelig type som elsket å ha sterke meninger, men han så ingenting i veien med å skifte disse meningene både titt og ofte. Det har vært rart å ta telefonen til mange av de flotte folkene han spilte med, og føle som om vi traff hverandre for en uke siden – når virkeligheten er at det er femten år siden jeg så mange av dem sist. Men det å dele noe så unikt som den virvelvinden St. Thomas var, skapte noen koblinger og bånd som virkelig har holdt seg.

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur, fanziner og magaziner og hva gjorde deg lidenskapelig opptatt av det?

En av de første musikkbøkene jeg leste var “Come As You Are” om Nirvana da jeg var ungdom, kort tid etter Kurt Cobain døde. Det har alltid vært interessant å komme litt nærmere innpå musikken, og jeg kan like gjerne lese om musikk jeg ikke er interessert i å faktisk høre på. “The Dirt” (du kan låne den hos oss, red.anm.) om Mötley Crüe er jo en klassiker, men jeg tror aldri jeg bevisst har hørt på en eneste Mötley Crüe-låt. Selv om jeg kommer fra en liten by, hadde de alltid NME og Melody Maker på Narvesen da jeg vokste opp, disse var jeg ivrig leser av. Fanziner var jeg nok litt for ung til å få med meg, det gikk nok over i fansider på internett. Men jeg husker at det seint på 90-tallet, må det ha vært, var en nordmann som hadde laget noen flotte fanziner om det relativt obskure amerikanske bandet Chokebore, og hvor gøy det var å oppdage at Emil Nikolaisen fra Serena-Maneesh også var stor fan av dette bandet, og å kunne låne ham disse hjemmelagde fanzinene.

Er veldig sjelden jeg leser bøker nå for tiden, med barn og den berømte tidsklemma så blir det nedprioritert. Men jeg hører mye på lydbøker, det får jeg til mens jeg er på jobb, og skulle ønske utvalget for musikkbiografier hadde vært bedre der (med appen Libby kan du enkelt låne, lese og lytte til e-bøker og e-lydbøker. Les også her, red.anm.).

Hva med musikk i seg selv?

Jeg aner ikke hvordan musikk kom inn i livet mitt, men jeg var ganske ung da jeg fikk meg Walkman og kassetter med Metallica, Iron Maiden, Michael Jackson og Jean-Michel Jarre, den franske elektronika-pionéren, så var ganske bipolart utvalg allerede da. Spesielt min mor var musikkinteressert, og det gikk mye i Rolling Stones og Rod Stewart på kjøreturene vi hadde rundt omkring i Europa da jeg var barn. Så var jeg så heldig å ha en musikkentusiast av en onkel som i min tidlige ungdom, da CD-formatet var ganske nytt, var flink til å låne bort musikk og guide meg mot det jeg vil kalle en god musikksmak. Nirvana formet meg mye, Green Day og Weezer oppdaget jeg veldig tidlig og har vært konstanter videre i livet, mens han også sørget for at jeg fikk mine doser av The Doors og The Who.

Hvilken funksjon fyller musikk i livet ditt?

Nå er musikk noe jeg hører på i bilen mens jeg er på jobb. Resten av dagene er det ungene som er i fokus, og da blir det Tix og liknende det går i, om noe, men har heldigvis klart å lure ungene til å like fantastisk gøyale Onkel Tuka. Heldigvis får jeg påfyll mens jeg er på jobb, og jeg går kanskje litt mot strømmen ettersom jeg har fylt førti og oppdager mer ny musikk nå enn noen gang tidligere i livet.

Som ung voksen var musikk det viktigste i livet, om St. Thomas skulle på turné var det ingenting som skulle få stå i veien for å kunne si ja takk til å bli med ham ut og reise en uke eller fire. Men det å bry seg aktivt om musikk og menneskene bak, det å lidenskapelig elske musikk som ble laget av folk jeg kjente og brydde meg om, fikk seg et voldsomt skudd for baugen sommeren 2007 da både Robert Burås og Thomas døde med kort mellomrom. Det tok mange år før jeg klarte å sette pris på å høre på musikk igjen, og nesten 15 år før jeg klarte å høre noe særlig på St. Thomas igjen inntil nå nylig.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Jeg begynte å jobbe i lokalavisen på utplassering i 10. klasse, seint på 90-tallet, og ble værende i lokalavisen i forskjellige stillinger i til sammen 17 år. Jeg har aldri vært særlig flink å skrive føler jeg, men fikk nå øvd meg litt der, og gjennom arbeid med forskjellige fansider om norske band, det meste på engelsk. Det å skrive på norsk har jeg aldri likt noe særlig, og fram til St. Thomas-boken lå ute til crowdfunding var tanken i hodet mitt at boken skulle gjøres på engelsk. Jeg har aldri hatt særlig selvtillit når det kommer til det skriftlige.

Hvorfor dokumentasjon og en biografi om en musiker?

Det ble litt naturlig for meg, jeg dokumenterte St. Thomas sin karriere mens han har aktiv, gjorde intervjuer med ham, fotograferte og filmet. Har alltid likt å dokumentere, veldig sjelden jeg gikk på konsert uten foto eller videokamera, og ei notatblokk for å skrive ned settliste. Jeg fikk lov å skrive en relativt kort liten tekst om St. Thomas til den store CD-boksen vi ga ut året etter at Thomas døde, og det føltes litt som å få gå full sirkel i min personlige historie med Thomas å gjøre en større historie denne gangen.

Hva slags forhold har du til folk og country?

Det tror jeg ikke jeg har, hehe. Jeg kom inn i St. Thomas sin verden med en mer punkete tankegang rundt musikk, og likte St. Thomas mer på tross av enn på grunn av at han drev med musikk som hadde med folk og country å gjøre. Lærte meg å bli glad i folk som Will Oldham og Elliott Smith gjennom Thomas, han var veldig flink når det kom til musikk og å oppdage kule ting som ikke så mange andre hadde så mye peiling på. Det var gøy med hjemmebrente CDer og MiniDiscer med spennende musikk fra Thomas, og han var like åpen i retur, jeg falt pladask for det svensk-franske anti-folk bandet Herman Düne, og det tok ikke mange minutter fra han hadde hørt dem til Thomas var verdens største Herman Düne fan.

Nå var jeg så heldig å bli kjent med Alexander Lindbäck gjennom St. Thomas, en veldig flink musiker som hadde sitt eget band, Seven Doors Hotel. Han har spilt med mange i den spennende norske americana-bølgen, så har holdt et lite øye på hva som foregår der. Signe Marie Rustad, Unnveig Aas, Ingvild Flottorp, Louien – det er mange flinke artister der, og så virker det som om de har et veldig godt forhold til hverandre og fokuserer på å bygge hverandre og hele miljøet opp, i stedet for å tenke ego. Sånt er veldig gøy.

Hva med norske skillingsviser?

Der må jeg melde pass ettersom jeg ikke vet hva det er engang.

Hva har du selv fått tilbake fra musikk og musikkmiljøet?

Det viktigste tror jeg må være kunnskapen om at musikere er vanlige mennesker de også. Like utrygge som resten av oss, like glade for gode tilbakemeldinger for det de gjør som alle oss andre. Noen skjuler det nok bak en maske, men jeg har vært heldig nok til å bli kjent med flotte mennesker som fortjener all suksess de måtte oppnå, som jeg er glad for å kunne stå på sidelinjen og heie på. Ingenting er gøyere enn at Madrugada, så mange år etter at det egentlig var slutt for dem, selger ut stadion nede i Hellas. Å høre “Lo Pressure” av I Was A King på NRK P13 gir gåsehud, fordi det er så forbasket fortjent at de får oppmerksomhet.

Jeg var så heldig at jeg fikk sjansen til å gjøre akkurat det jeg ville som ung voksen, bodde i Berlin og dedikerte store deler av livet til musikk. Så nå når livet er ganske annerledes med kone, jobb og barn i fokus, så gjør det ikke så mye med alt det man går glipp av – jeg har fått min dose med unike opplevelser. Og fått lov til å skrive bok om dem, attpåtil.

Hvorfor har du valgt å skrive om St. Thomas?

Fordi han fortjener det. Det eneste negative med boken om “Hey Harmony” er at den ikke er tre ganger så lang, fordi alt som skjedde rundt Thomas var så utrolig fascinerende, han var et unikt menneske og musiker.

Hva var det som gjorde ham så bra og interessant som musiker og låtskriver?

Det var noe udefinerbart med Thomas, måten han skrev sanger på var jo at han bare satte seg ned, spilte noen akkorder, og så kom noen perler av noen sanger helt av seg selv. Ofte veldig fort, husker en gang han sendte meg melding og spurte om en låttittel, jeg tenkte “But Wishing Is Not Enough” hørtes dritkult ut, og en halvtime senere fikk jeg tilsendt MP3 med en flunkende ny låt, “But Wishing Is Enough.” Han hadde selvfølgelig gjort den litt mer positiv. Den er skjult bonusspor på “Let’s Grow Together”-platen, innspilt nesten helt lik demoen, med nødrim og alt. Den er ikke en knallbra låt, men allikevel så ER det noe med den, som med nesten alle Thomas sine låter. Han hadde en ufattelig, medfødt evne til å lage gode melodier, rett og slett.

Så var han også lat og gikk lenge uten å skrive noe, men planla i kalenderen når det skulle jobbes med nye sanger. Det klassiske eksempelet er den gang han dukket opp hos plateselskapet sitt Racing Junior med 99 nylagde demoer, skrevet intensivt på en ferietur. Noe var selvfølgelig drit, men så utrolig mye av det han lirket ut av seg var så fint. Så er det jo et stort skille mellom de tidlige sangene og de siste han gjorde, som er ekstremt personlige. Der er mye preget av å ha vært skrevet og innspilt i rus, men det som er så fascinerende er at selv i alt det vonde han synger om, og det tidvis røffe lydbildet, så er det noen greier innimellom som bare er så ufattelig fint.

Som musiker var han jo også interessant fordi han var uforutsigbar og selvutleverende, ofte til skade for seg selv med sin ærlighet. Nå har jo mye vist seg å kunne tilskrives sykdom og rus, men de årene tett på Thomas føltes som et helt liv – det var intensivt.

Hvorfor akkurat «Hey Harmony»?

Det er jo klassikeren. Da jeg satte meg ned for å skrive gikk jeg kronologisk i gang og tok for meg hele historien, så det finnes en versjon som er voldsomt lang. Noen av de fineste delene jeg har skrevet er om “I’m Coming Home,” og det kom aldri med i boken. Min personlige favorittplate er “Children of the New Brigade,” fordi jeg var så involvert på den tiden, var med når sangene ble skrevet og i studio med dem når de ble spilt inn. St. Thomas for meg er Thomas sammen med Alexander Lindbäck på trommer og Petter Pogo på bass, de var en utrolig tøff trio som spilte så fint sammen. De fleste i Norge fikk nok ikke med seg denne utgaven, populariteten var på bunn i Norge på den tiden og platen ble jo forbigått så godt som i stillhet, men St. Thomas hadde et ganske stort publikum i utlandet på denne tiden, og det bandet var så utrolig kult.

Men “Hey Harmony” burde vært høydepunktet i karrieren, og var det på en måte, samtidig som det ble brekkpunktet for hvor alt imploderte. Med alt som foregikk borte i USA under og etter innspillingen så ble det naturlig å skrive om denne platen, det er jo en unik historie som mange nok vet litt om, men til og med jeg visste ikke alt om hvor ille det faktisk var. Det var en fantastisk åpenhet Bosse Litsheim, Ilse Lazaroms, Matt Swanson og produsent Mark Nevers viste i sine fortellinger fra turen bort dit.

Du har først og fremst valgt å fokusere på innspillingen av albumet, forholdene og historien rundt Thomas Hansen og de medvirkende musikerne, kjæresten Ilse Lazaroms og i mindre grad en nærstudie av enkeltlåter. Hvorfor det valget?

Først og fremst fordi Thomas ikke er her lenger, og at de utsagn jeg klarte å finne der han snakket om sangene var ekstremt få. Med fare for å høres frekk ut, men det er ikke ment sånn, så var det ikke så enormt mye dybde i låtene hans, både tekst og melodi kom av seg selv. Samtidig, en sang som «People In The Forest» er jo fantastisk, og den kan vel tolkes til å handle om nesten hva man vil? Gir fremdeles gåsehud å høre på den; men hvordan skrive mer enn to setninger om den? Så der var det først og fremst mangel på materiale, og at jeg ikke ville bruke mine egne tolkninger av musikken.

Det samme gjelder forresten musikalsk utstyr, det er en musikkbok, og jeg tror det blir nevnt en produsent en eneste gang; at de brukte en Moog synthesizer. Thomas brydde seg døyten om hva utstyret han spilte inn på het. Jeg håpte å få litt mer innsikt fra produsent Mark Nevers, men det nærmeste han kom var at det var «en gammel konsoll» det ble spilt inn på. Så da ble det naturlig å fokusere på de medmenneskelige aspektene, følelsene de hadde rundt hva som foregikk.

Hvordan har det at du selv kjente Thomas vært en fordel under skrivingen av denne boken?

Jeg tror det var en nødvendighet fordi Thomas var så kompleks. Jeg kjenner de fleste av de involverte, og det gikk an å snakke åpent og ærlig fordi vi har en felles forståelse av hva vi har opplevd. Når Thomas uttalte at han måtte ruse seg for å tørre å gå inn i en butikk for å kjøpe seg en genser vil nok de fleste tenke at det er en floskel av en overdrivelse, mens jeg og de andre rundt ham vet at, jepp, det var sånn han hadde det.

Hvilke utfordringer har det eventuelt også bydd på?

Det har jo vært sinnsykt vondt, som å åpne gamle sår på ny for hver person jeg pratet med. Jeg begynte kronologisk, med medlemmene i det første bandet Thomas spilte i, Emily Lang, og det var gøy å bli kjent med dem og mimre, og jeg tenkte jeg skulle greie å skrive en flott, positiv historie. Men, virkeligheten de siste årene Thomas levde var vond, for ham og de rundt ham, og dermed har jo boka endt opp som en voldsomt trist historie. Det var også vanskelig å kutte jeg-delen av historien der man selv har vært med på ting, men tror jeg har klart å løse det relativt greit.

Hvilken påvirkning har St. Thomas og hans musikk hatt på norsk og internasjonalt musikkliv?

For liten, dessverre. Jeg tror han er ganske glemt for de fleste, kanskje naturlig nok siden han har vært borte i 15 år nå. Er lett å glemme at oppturen var veldig rask og voldsom, men at nedturen kom veldig fort. Han brant mange broer, en del kritikere gikk lei og slipte knivene sine når det kom nytt materiale fra ham, og han var vel ganske oversett som musiker på slutten mens han fremdeles levde. Men det som var fantastisk var å få lære hvor mye han betyr for de som IKKE har glemt ham! At Matt Swanson fra Lambchop sitter borte i USA og tenker på Thomas nesten daglig er rart å tenke på, men også godt, fordi det er sånn veldig mange av oss har det. Så det gjør godt å vite hvor mange som savner personen Thomas Hansen, fordi han var et så fantastisk flott menneske, som også lagde fantastisk musikk.

Hva lærte du selv under arbeidet med denne boken?

Hvor gøy det er å skrive, og å prate med folk og få lov å sette sammen andre sine historier til en helhet. Og hvor utrolig mye jobb det er å skrive ei bok, å ikke snuble i egne tanker og gjentakelser, eller antakelser om hva leseren allerede vet. Og ikke minst hvor skremmende det er å sende av gårde utkast. For når er en tekst ferdig? En historie kan fortelles på så mange forskjellige måter, valgte jeg rett? Hvor mange ganger kan man skifte frem og tilbake på hvilket sitat som skal inkluderes og hvilket forkastes – og betyr det egentlig noe? Så det har vært en enormt lærerik prosess.

Flesteparten av gjengen som spilte inn «Hey Harmony», da de besøkte Blue Ridge Mountain oppe i Appalachian-området, en helg under innspillingen da de besøkte foreldrene til Matt Swanson. På bilde er Espen Mellingen, Bosse Litsheim, Matt Swanson. Foto: Dick Swanson

Hva er en god musikkbiografi ifølge deg?

Jeg er veldig glad i type oral history, og gikk veldig tidlig inn for at jeg ville inkludere mest mulig av andre sine sitater heller enn mine egne oppsummeringer. Syns det er mye kjekkere å lese, at man får et innblikk i folk sine tanker og følelser gjennom hva de sier, heller enn den allvitende forteller. Der er eksempelvis “Heavier Than Heaven” (du kan låne den hos oss, red.anm.) om Kurt Cobain og Nirvana en stor synder, det er en fantastisk bra fortelling som fjerner alle spørsmålstegn og setter alle prikker over i’ene. Så kommer det til enden av historien der kun en mann vet hva som har skjedd, og han er død, men allikevel kan forfatteren fortelle akkurat hva som skjedde og hva denne mannen har tenkt. Da følte jeg meg lurt som leser, og tenkte hvor mye av det jeg hadde lest tidligere som også var fri diktning for å fylle inn alle hull.

Så det må det føles som en ærlig historie. Det er lov med hull i historien, folk klarer å dra sine egne konklusjoner. Sånn som Henry Rollins sin bok om turné med Black Flag på 80-tallet, det er jo bare utdrag fra dagboken hans, ikke på noe sett og vis en komplett historie, allikevel forteller den alt man trenger vite. Nå er det en stund siden jeg leste den, men “To Live’s To Fly” om Townes Van Zandt var et naturlig holdepunkt for meg, det at historien er nødt til å bli skitten og fæl hvis det var sånn virkeligheten var.

Har du hatt noen rollemodeller eller mentorer som har vært viktige under arbeidet med denne boken? Hva har de tilført?

Marius Lien hos Falck forlag har vært en uvurderlig hjelp i forhold til å endre teksten fra noe helt greit til noe jeg følte var proft og jeg kunne være stolt over. Og så har jeg vært så heldig at folk som Bosse Litsheim og produsent av flere St. Thomas-plater, Robert Jønnum, har vært veldig investerte i at historien skal bli rett, og har brukt mye tid på små detaljer, at helheten i historien og hvem og hvordan Thomas var skal komme tydelig fram. De to er forresten album-aktuelle nå om dagen, Robert har produsert Bosse sitt første soloalbum, under navnet Separate Bed, det kan absolutt anbefales.

Hvilket forhold har du til Norske albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt?

Det er jo et helt fantastisk flott opplegg. Christer Falck har virkelig imponert meg, og jeg tror at i ettertiden vil dette stå igjen som noe helt unikt. Akkurat nå fokuserer han sikkert bare på den ene CDen som glapp for fire uker siden, i stedet for å se hvor mange hundre CDer, LPer og bøker som har gått gjennom på grunn av entusiasmen han har skapt. Fra det lille jeg har blitt kjent med ham minner han meg veldig om Thomas, “skal vi ikke bare prøve?” virker å være mantraet hans. Nevnte for ham tidlig i prosessen at jeg var redd for at folk ikke ville være interesserte i å kjøpe en bok om St. Thomas skrevet av en helt ukjent bekjent av artisten, og det fantastisk fine svaret hans var bare “da må vi få folk interessert.” Så enkelt.

Har du lest noen av de andre bøkene og hva har du fått ut av det?

Nei. Med vilje, fordi jeg ikke ville påvirkes i forhold til historien jeg selv skulle skrive, og hvordan jeg løste ting i teksten min. Jeg kan aldri konkurrere tekstmessig med en del av de fantastiske skribentene som jeg står skulder til skulder ved i denne serien, så det var nødt å bli gjort litt kompromissløst på min egen, simple måte. Og nå i etterkant er jeg livredd for å se på andres verk og tenke på hvor dårlig mitt er i forhold, hehe. Er ikke akkurat født med verdens beste selvtillit. Henrik Horge sin bok om Hot Rod T dukket faktisk opp i postkassen i dag, og den tenkte jeg å lese, for Henrik er et veldig sympatisk menneske som fortjener oppmerksomheten.

Hva skjer nå da? Blir det enda en biografi i denne serien og i så fall om hvilket album?

Nå var jo dette et meget personlig prosjekt, hvor jeg er utrolig takknemlig for å ha fått lov til å være en del av en så fin bokserie, at folk hadde lyst å støtte prosjektet og at det ble en flott, liten bok ut av det. Samtidig ga det en veldig god følelse å jobbe kreativt med tekst og om musikk som jeg bryr meg om, og så mye positive tilbakemeldinger som har kommet. Jeg har en artist og album i tankene som jeg godt kunne tenkt meg å skrive om og som hadde fortjent å være en del av et sånt prosjekt som dette, men så er det jo sånn med aktive artister at de gjerne ser mer framover enn bakover, så det blir i så fall å finne rett timing for prosjektet.

Kan du til slutt velge dine ti favorittalbum og si hva du har fått ut av disse platene?

Uff, sånt er vanskelig. Spesielt nå til dags, der jeg hører veldig mye på ny musikk, men alt er digitalt, og det blir heller egne spillelister med noen få sanger enn hele album. Så dette blir nok sørgelig gammeldags, men kan prøve å ta de albumene som har gitt store omveltninger i min oppfatning av musikk, sånn cirka kronologisk.

Metallica – Ride The Lightning

Mitt første minne om å bli berørt av musikk er “Ride The Lightning” på kassett, og å gå rundt i gatene i min lille by med Walkman i lomma og øreklokker og høre overgangen fra det dødsteite til dødskule på introen til “Fight Fire With Fire.” Jeg var aldri noen kul unge, men med James Hetfield & co. på ørene kunne jeg iallefall late som.

Nirvana – Nevermind

Første CD-plate jeg noensinne hørte på. Det var jo en grei start, da. Fikk låne to CDer av onkelen min som hadde veldig god musikksmak, det var “Nevermind” og “Dookie” av Green Day. Jeg valgte av en eller annen grunn å høre på den med blå cover først, på Discman i sengen sent på kvelden, og “Smells Like Teen Spirit” forandret livet mitt. “Dookie” var veldig fersk, så jeg må ha vært rundt 12 år eller noe sånt, fikk med meg litt av oppstyret rundt at Kurt Cobain nylig hadde dødd.

Rancid – …And Out Come The Wolves

Denne ønsket jeg meg til jul i 1995, som 13-åring, og fikk den faktisk av foreldrene mine. Tror ikke de ante hva de hadde kjøpt. Og tror ikke jeg ante hva jeg hadde ønsket meg; foruten at coveret var sinnsykt tøft tror jeg ikke at jeg hadde peiling på hvordan musikken låt. Men det var noe av sjarmen den gang, det å ikke vite, og å gå for de med tøffest cover. Var jo ikke et kjempedårlig valg, akkurat, Rancid har holdt seg de.

bob hund – Jag rear ut min själ! Allt skall bort!!!

Julaften hos mormor, 1997 må det ha vært, musikkvideoer på TVen sent på kvelden, og en svart-hvit sak med et band som så helt… ja, vanlige ut. Ikke tøffe musikere som alle de andre. Og de sang på et rart språk. “Ett fall och en lösning”. Fy søren så bra. Brukte lang tid etterpå for å klare å finne ut hvem dette bandet var, og en ny verden åpnet seg. Sverige på slutten av 90-tallet oppsummert. bob hund holder det gårnde, og at de nå for tiden driver og setter opp teater og opera er akkurat sånn det skal være i denne rare verden vi lever i.

Madrugada – The Nightly Disease

The Big One for min del. Hadde oppdaget Madrugada tidlig allerede med “Belladonna” fra første EPen som ble spilt på NRK P3, “Industrial Silence” er fantastisk og jeg så dem i en knøttliten kjeller sammen med rundt 100 andre i Egersund like etter at det albumet kom ut. Men så er det noe med det å klare å følge opp et så bra album med noe som, etter min mening, var enda bedre. Hadde hørt en tidlig, umikset versjon, men jeg husker fremdeles dagen denne platen ble gitt ut, gikk på platebutikken Amadeus i Egersund for å kjøpe den, og bassintroen til “Black Mambo” i bilen på parkeringsplassen på kaien. Tror jeg satt der lenge.

St. Thomas – Hey Harmony

Jeg kom inn i St. Thomas’ verden litt etter at han hadde gitt ut “I’m Coming Home,” og han var selvfølgelig allerede i gang med en oppfølger. Å få lov å være så tett på en kreativ prosess, høre demoer og sanger som skulle bli så bra spilt for aller første gang, gir gåsehud å tenke på den dag i dag. Fikk meldinger fra Thomas mens han var i studio i Nashville, så dette er et album som sitter tett på sjelen. Så ble det mye med Thomas da, på godt og vondt. Jeg skulle ønske Thomas hadde fått gjort alt det han prøvde på nå når musikkverden er helt annerledes. Tror byrden han bar på sine skuldre hadde vært mye lettere – oppturene hadde kanskje ikke vært like høye, men nedturene ikke like voldsomme.

Herman Düne – Mas Cambios

Svensk-fransk anti-folk band bestående av tre brødre som kanskje ikke var brødre, eller iallefall bare to av dem. Frode Strømstad fra I Was A King booket dem til å spille i Egersund, og det er det rareste jeg har sett, med Néman bak trommesettet som spilte på sag, David-Ivar spilte dobbel blokkfløyte (!), og André kjederøykte mens han sang. Jeg fikk med meg St. Thomas for å se dem i Berlin, samme kveld som Tyskland møtte Frankrike i fotball-VM, så konserten ble utsatt fordi folk ikke dukket opp før etter kampen var ferdig. Han falt pladask for dem, og gjorde senere cover av nydelige “Sheer Wonder,” som vel aldri ble skikkelig utgitt av Herman Düne selv. På denne tiden spilte de alltid annenhver sang David-Ivar og André hadde skrevet, så det var et voldsomt fint spenn i sangene, samtidig som det var vanskelig å skille dem fra hverandre. Nå er det bare David-Ivar Herman Düne solo som gir ut musikk som Herman Düne, fremdeles like fint, mens André Herman Düne driver på med sitt som Stanley Brinks i Berlin.

I Was A King – Losing Something Good For Something Better

Frode Strømstad bodde et (litt langt) steinkast fra der hvor jeg fremdeles bor i Egersund. Alt han har fått til, fra å booke fantastiske og obskure artister til lille Egersund, til I Was A King, musikkstudio midt i Egersund, vinyltrykkeri i samme by som det dessverre ikke var liv laga for midt i en pandemi, og nå med i Norske Albumklassikere der han er ansvarlig for LPene – det er bare å ta av seg hatten for den entusiasmen han har vist for musikk de siste to tiårene. “Losing Something Good For Something Better” var debuten, kort og konsist, produsert av Emil Nikolaisen, og I Was A King er kanskje bedre enn noensinne nå i 2022.

Tønes – Sån Av Salve

Nok en lokal artist, Tønes fra lille Sokndal, en liten kjøretur midt mellom Egersund og Flekkefjord. Hadde selvfølgelig hørt om Tønes, som platedebuterte tilbake i 1995, og til og med vært i hagen til naboen hans og tatt opp noen låter med ham for å promotere Egersund Visefestival gjennom lokalavisen, men hadde aldri helt fått taket på ham som artist. Helt til “Sån Av Salve” kom i 2012, produsert av Frode Strømstad i Egersound studio to minutters gange ned i gaten fra her hvor jeg bor. På denne tiden lå musikkinteressen brakk i kjølvannet av mine to venner og favorittmusikere som ikke lenger levde, men denne platen bidro til at jeg begynte å finne litt glede ved musikk igjen, og den står som en bauta i norsk musikkhistorie, samtidig som Tønes har fortsatt å gi ut fantastiske album og tilsynelatende aldri har sett noen stor interesse i å utvide sitt publikum. Respekt.

Shovels & Rope – Swimmin’ Time

Shovels & Rope er et av ganske få band der jeg gleder meg enormt til hvert eneste nye album de kommer med, fordi det som regel er knallbra tvers igjennom. Ektepar-duo som skifter på å spille trommer og gitar, og på hvem som synger. Det er vel country på et vis, fra South Carolina i USA, men liker aller best hvordan de beskriver det selv; “det er ikke heavy metal, men i sjelen vår føles det litt som heavy metal.” Og det oppsummerer veldig mye, musikk kan være så mangt og bety så mye. Er ikke lenge siden jeg satt og så på Shovels & Rope på Youtube på mobilen, og minstejenta på seks år kikket over skulderen og så ei kul dame som denget løs på trommene mens hun sang, og seksåringen sa hun ønsker seg trommesett. Da blir man rett og slett stolt over å like god musikk.

 

Sjekk også:

En av toppene på Colonel Rogers debutplate er St. Thomas-hyllesten «Got a Shirt from Saint Thomas» (Ferske spor uke 46/2018)

St. Thomas – Mysterious Walks (en av platene som har inspirert Colonel Roger)

St. Thomas – «I’m Coming Home» (en av platene som har inspirert Tobias Aamodt i Virkelig)

13 låter fra 2013 (inkludert Seven Doors Hotels «Gone Again» handler om St. Thomas som syvdørshotellbibliotekaren Alex spilte trommer med).

Påskens budskap (inkludert St. Thomas’ «Born Again»)

 

Irie Darlings: Ekte roots reggae fra Bodø

Anders Giæver om Jokke & Valentinerne fra innsiden

Onward: Straight edge hardcorepunk med røtter i Maurice Blanchot og Jacques Derrida

Kåre & The Cavemen: Lang natts ferd mot dag

Maria Kjos Fonn har skrevet bok om DumDum Boys‘ «Splitter pine» (2021) i serien Norske albumklassikere (fra Lytt til vår podkast ‘Utlånt til …)

Young Lords‘ «Same Shit New Wrapping» er reutgitt på CD-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 45/2021)

Per Bergersen-plata fra 1990 i serien Norske albumklassikere (les under «Bakrus – Duejakt & Bo I Container» i Ferske spor uke 13/2021)

Mer Norske albumklassikere

 

Sjekk også relaterte saker under, klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 31 andre abonnenter