Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 8. november 2022

Konsertanmeldelse – Jason Isbell and the 400 Unit, Sentrum Scene

Jason Isbell and the 400 Unit viste solid håndverk og smakfulle vokalharmonier i det halvannen time lange settet med countryrock og americana på Sentrum Scene i Oslo mandag 7. november. Den første av to dager, de spiller i kveld også, akkurat nå faktisk, i anledning den utsatte turneen for albumet «Reunions» fra 2020.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Jason Isbell and the 400 Unit  – The 400 Unit er dagligtale for den psykiatriske avdelingen til Eliza Coffe Memorial Hospital i Florence, Alabama – drar rett i gang med en av mine personlige favoritter; «What’ve I Done to Help». Jason Isbell begynner låten på en akustisk gitar, men avsluttet med elektrisk slide.

Det byttes mye og ofte gitarer og pedal-innstillinger. Gibson, Stratocaster osv. med og uten slide. Det er også tid til den første av mange bassoloer fra Jimbo Hart som ellers denne kvelden. Uansett er det mest de smektende, smakfulle vokalharmoniene som vinner meg over når jeg lytter til Isbell og hans gjeng.

Deretter rockes det opp ordentlig med «Hope the High Road» og dens powerakkorder. Sadler Vaden slår vindmøller over gitaren som om han var The Whos Pete Townshend. Jason Isbell selv har et Springsteen casual image ikledd en blå dongeriskjorte. Likevel utstråler det tidligere Drive-By Truckers-medlemmet en slags naturlig autoritet og tilstedeværelse. Godt hjulpet av tilhørernes store forventninger finner han sin plass.

Foran oss sitter paret Mike og Heidi, de feirer 40 år sammen med å følge bandet på turneen. De har trykket en egen typ T-skjorte, som begge er ikledd, hvor turnédatoene føyes til. Ellers er det mange som har fått med seg tidligere Isbell-konserter, og kjenner låtmaterialet inngående, de synger med og gynger i stolene.

Musikalsk er uttrykket i tillegg storslagent og organisk, som nevnte Springsteen eller John Cougar Mellencamp. Dette er låter med bred og vid appell. Repertoaret varierer ganske mye både i tempo og stemning, og inkluderer også låter fra soloplatene til Isbell utover et par coverlåter.

Dette er countryblues, countrysoul, countryrock, southern rock, folk, americana, roots rock og elementer av  jazz og klassisk rock. Hele tiden tungt fundert i de musikalske røttene i Alabama der flere av bandmedlemmene har sine røtter. I det ene øyeblikket rocker de hardt, i det neste står kanskje frontfiguren alene med akustisk gitar, kun hjulpet av litt keys eller backup gitar. En tander versjon av «Elephant» fra «Southeastern» midtveis får frem smilene.

Også på scenen er stemningen usedvanlig god, selv om det er rusk i maskineriet innledningsvis. Amerikanerne gjør et poeng av det mange ganger; hvor gøy de har det der oppe og hvor godt de trives med å endelig få turnert «Reunions»-låtene. Og vi kan flere ganger se de tre gitaristene samles i ring til jovialt samspill.

Bandet består utover Isbell selv av fremtredende amerikanske roots-musikere.

Jimbo Hart, med langt hvitt skjegg og svart hatt, på bass, er den som gjør mest vesen av seg rent visuelt slik han vagger rundt og ser ut til å riktig storkose seg. Derry deBorja, keyboardisten, har spilt med Son Volt og Canyon, befinner seg på høyrekant bak en haug ulike tangentinstrumenter. Chad Gamble, kjent av noen for Gamble Brothers Band med broren Al, slår stødig takt. Kona Amanda Shires på fiolin er dessverre ikke med til Europa denne gangen.

Sadler Vaden står for mesteparten av det elektriske gitararbeidet og hovedvokalen på sitt gamle band Drivin’ n’ Cryin’s låt «Honeysuckle Blue» (skrevet av Kevn Kinney ), og er en anerkjent soloartist. Sangen i Jason Isbell and the 400 Unit sin versjon er hentet fra «Georgia Blue», den doble cover-veldedighetsplaten bandet gav ut i 2021 for å bidra til å hjelpe folk å få stemt.

Isbell prater lenge og engasjert om det kommende amerikanske valget, at det ikke er like enkelt for alle å få stemt, selv har han allerede forhåndsstemt, det er mellomvalg i USA som pågår nå, og planen til Isbell var å kansellere ut Kid Rocks (nå er bosatt i Memphis, Tennessee) forsøk på å få plass i Kongressen. «Ofte vinner ikke de som jeg stemmer på, og det er greit. Denne gangen har jeg stemt litt annerledes og taktisk», påpeker han.

Litt senere etter «Speed Trap Town» fra 2015-soloalbumet «Something More Than Free» får publikum en nokså rett frem versjon av R.E.M.s «Driver 8», den gir god gjenklang blant publikum. «Cover Me Up» fra 2013s soloplate «Southeastern» avslutter hovedsettet.

Når roadiene har fått stemt om instrumentene, og musikerne har fått et lite pust i bakken, er Jason Isbell and the 400 Unit tilbake. De spiller  nydelige «If We Were Vampires» fra «The Nashville Sound».

It’s not the long, flowing dress that you’re in
Or the light coming off of your skin
The fragile heart you protected for so long
Or the mercy in your sense of right and wrong
It’s not your hands searching slow in the dark
Or your nails leaving love’s watermark

It’s not the way you talk me off the roof
Your questions like directions to the truth
It’s knowing that this can’t go on forever
Likely one of us will have to spend some days alone
Maybe we’ll get forty years together
But one day I’ll be gone
Or one day you’ll be gone

If we were vampires and death was a joke
We’d go out on the sidewalk and smoke
And laugh at all the lovers and their plans
I wouldn’t feel the need to hold your hand
Maybe time running out is a gift
I’ll work hard ’til the end of my shift
And give you every second I can find
And hope it isn’t me who’s left behind

It’s knowing that this can’t go on forever
Likely one of us will have to spend some days alone
Maybe we’ll get forty years together
But one day I’ll be gone
Or one day you’ll be gone

It’s knowing that this can’t go on forever
Likely one of us will have to spend some days alone
Maybe we’ll get forty years together
But one day I’ll be gone
One day you’ll be gone

Helt til slutt vil bandet ha det gøy, noe Isbell poengterer flere ganger. De spiller en rå og spenstig versjon av «Oh Well», «alle» kjenner den vel med Peter Greens Fleetwood Mac, og den var også med å bidra til Marius Müllers karriere med Funhouse her i Norge.

Det fire ganger Grammy-vinnende bandet ga alle en trivelig vinterkveld med solid musikalsk håndverk der den gode stemningen på scenen og vokalharmoniene stakk seg ut.

His Lordship På Sentrum Scene

James Walbourne fra The Pretenders sitt sideprosjekt His Lordship  ga support med en kompott av  frisluppen rockabilly,  shadowsmusikk med mer.

 

Sjekk også:

Jason Isbell and the 400 Unit – What’ve I Done to Help (Ferske spor uke 21/2020)

 

Sjekk også relaterte saker under, du må muligens klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 31 andre abonnenter