Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 10. november 2022

Konsertanmeldelse – Midlake vant til slutt, Vulkan Arena

Midlake nådde først virkelig ut til gjestene på Vulkan Arena når bandets nye frontfigur Eric Pulido ble mer personlig i den siste delen av Texas-bandets konsert tirsdag 8. november.

Tekst og foto (bildet øver er av Midlane på Vukan Arena): Jan-Olav Glette

Det var lenge noe traust over det hele. Kvintetten starter med låter fra det noe overraskende comeback-albumet «For the Sake of Bethel Woods» fra tidligere i år. Aller først «Commune», som nesten glir ubemerket over i «Bethel Woods», så «Glistening». Disse låtene tar ikke bare utgangspunkt i lydbildet fra den tidlige suksessplaten «The Trials of Van Occupanther» fra 2006, de tilfører også nye teksturer. «Bethel Woods» karakteriseres av en drivende bass og et massivt trøkk. «Glistening » bygger seg mer sakte opp. Atmosfærisk folkrock med noe keyboard-krydder.

Psykedelisk pop og softrock er andre elementer i det musikalske samkoket inspirert av  ting som Neil Young, The Band og America med fellestrekk til Mercury Rev, Supergrass, Super Furry Animals samt John Grant, de backet Grant på «Queen of Denmark», Jonathan Wilson og Iron &Wine eller Band of Horses, sistnevnte opptrådte noen kvartaler unna på Sentrum Scene. Jeg får også assosiasjoner til Jethro Tull, Tusmørke og Fleetwood Mac i Lindsey Buckingham-perioden.

Det er fint og gemyttelig, samtidig kanskje litt kjedelig. Låtene fortoner seg iblant nesten endeløse og som en slags improvisert jam, men det er også vakkert og lindrende. Svøpende crescendoer og finstemt koring. Det føles som ett eller annet ekstra mangler. Pulido har en fin baritonstemne, og fungerer bra som hovedvokalist når han ikke blir mumlende. Det blir mer tydelig for meg hvorfor jeg bare har vært på nippet til å kjøpe det nye albumet, men alltid har landet på å prioritere noe annet i stedet.

Så blir jeg litt usikker, er det låtene eller tilstedeværelsen og engasjementet som ikke er helt der? Eller er det fraværet av den opprinnelige vokalisten Tim Smith? Bandet virker slitne og litt daffe.

Fra publikums ståsted er noe av mystikken og fortryllelsen tapt. Kvintetten virker å ha stemplet inn på jobben mer enn de byr opp til fest. De virker mest opptatt av å pløye seg igjennom repertoaret.  «Unnskyld at jeg sier så lite, vi vil rekke å spille så mye som mulig fra katalogen før de kaster oss ut herfra», mener Pulido.

Mannen med den akustiske gitaren og vokalrollen omfavner også de gamle låtene, og virker genuint takknemlig for at vi fortsatt er her for å høre bandet, og vil gi valuta i form av mange låter. Det er likevel er ikke helt nok til at vi faller i staver. Godt å høre igjen «Acts of Man» fra «The Courage of Others» og «Antiphon», men vi kunne like gjerne vært hjemme med Netflix eller lyttet til ei ny skive? For så vidt trivelig å høre flotte «Young Bride», og Eric Nichelson varte opp med lekre gitardetaljer rett som var, men stemningen var fremdeles slapp ute i salen.

Vendepunktet kommer med «Roscoe». Nå knytter Pulido bånd med publikum, og forteller om bandets aller første Oslobesøk der publikum overrasket bandet og sang med til akkurat denne låten. «Vi hadde ikke en gang rukket å slippe albumet», kommenterer han, og sier at vi må veldig gjerne synge med nå også.

Låtens kvalitet er udiskutabel, den henter ikke bare frem fin nostalgi, den lever den dag i dag. Vi må bare besvare med kjærlighet og verdsettelse. Oppfordring tas til følge, og gjengen fra Denton lever seg også mer inn i musikken og åpner opp.

Den følges av en rørende lengre tale om livets endringer med det å få barn og balansen det gir i livet å ha en annen der som vil ha sine behov oppfylt. Så blir han enda mer personlig, og forteller om den tre og ett halvår gamle sønnen til trommeslageren McKenzie Smith, som svevde mellom liv og død ved unnfangelsen, og som fremdeles har utfordringer, men utstråler så mye smittsom glede.

«Noble» har også fått sin egen låt. Melodien innledes med et lengre pianoparti spilt av Jesse Chandler på Nord Stage, han er nå tillegg  med i livebesetningen til Mercury Rev, og denne kvelden  bidrar han dessuten med fløytespill både til Midlake og oppvarmerne Pet Deaths.

Pet Deaths på Vulkan Arena.

«Mye var uvisst da, mye er fremdeles uvisst ennå, men nå kan vi se en liten gutt fylt av glede og livslyst og ta del i berikelsen, sier han.

Demystifiseringen fortsetter. Når de kommer tilbake for ekstranummer forklarer han at bandmedlemmene gjerne har basale behov, som å tisse, som må tilfredsstilles da.

Vi bærer over med at de har blitt familemenn og mindre opptatt av image og den «farlige» siden av rocken. Det gjør vi fordi samspillet har tatt fyr og sprer gnister ut i lokalet. Og noe av de beste låtene kommer også nå. «The Old And The Young», og deretter» Head Home», det ene ekstranummeret.

Den indre freakeren våkner hos stadig flere publikummere, de kaster seg ut i ekstatisk, utsvevende dans til de stadig mer progga lydbildene. Gitaristen Joey McClellan får virkelig vist seg frem.

Med det var også smilet på plass hos anmelder. Livemusikk har tross alt en sterk kraft når den virker, og den egner seg godt til å nytes i fellesskap.

 

Sjekk også:

Midlake – Bethel Woods (Ferske spor uke 13/2022)

Midlake – The Trials of Van Occupanther (15 lys på bursdagskaken – Et sonisk nedslag i 2006)

Mer Midlake

Sjekk også relaterte saker under, du må muligens klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 31 andre abonnenter