Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Intervjuer 14. november 2022

Biosphere & «Patashnik» i nytt lys

– Det viktigste var å få Geir Jenssen til å fortelle om plata. At vi hadde møttes i 1994 og snakket om «Patashnik», gjorde at det var naturlig å møtes igjen for å reflektere over plata og tida som har gått. Hvordan har «Patashnik» forandret seg? Hvordan har Tromsø forandret seg? Hvordan har Biosphere og ikke minst biosfæren forandret seg? Dette forteller Nye Takter-journalist Bernt Erik Pedersen, som har skrevet bok om Biospheres «Patashnik» i Norske albumklassikere- bokserien.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Bernt Erik Pedersen (Geir Jensen i Biosphere på kaia i Tromsø januar 2022, øverst), Tobias Schildmann Mandt

Nye Takter-journalist Bernt Erik Pedersen har skrevet en av de grundigste og mest innsiktsfulle bøkene i Norske albumklassikere-bokserien med sin gjennomgang av Biospheres standardiserte «Patashnik».

I intervjuet med Deichman musikk forteller han om tidlig fascinasjon for elektronisk musikk, hvordan miljøet i Tromsø var en pionerkraft og den ekstra dimensjonen refleksjonen rundt musikken vi hører på kan gi.

Musikk som virkelighetsflukt og musikkjournalistikk som motkulturell kraft. Samtidig presise gode refleksjoner om Geir Jensens betydning og skaperkraft, og opphavsmannen tilnærming til materialet.

Kan du først fortelle de som ikke kjenner deg hvem og hva du er og var i norsk musikkliv?

Jeg har vært journalist i snart 35 år og skrevet om musikk omtrent like lenge. Siden 1996 har jeg jobbet i Dagsavisens kulturredaksjon, hvor jeg ble ansatt blant annet for å jobbe med avisens tradisjonsrike musikkseksjon Nye Takter. Der har jeg bidratt regelmessig siden, de siste årene har jeg drevet mest med generell kulturjournalistikk og litt mindre med spesialisert musikkjournalistikk.

Jeg begynte å skrive om musikk da jeg studerte, først i Kristiansand og siden i Trondheim, hvor jeg fikk skrive musikkanmeldelser og intervjuer i studentaviser. Da jeg kom til Trondheim i 1991 meldte jeg meg som som korrespondent for Rock Furore – dette skriver jeg en del om i «Patashnik»-boka. Fra 1992 til 1996 jobbet jeg for Adresseavisen, først som frilanser, deretter fast, og fulgte bl.a. Motorpsycho. I Arbeiderbladet, senere Dagsavisen, skrev jeg mye om house, hip hop, elektronisk musikk og klubbkultur, som jeg syntes var underdekket i norske medier.

Har du  selv spilt eller sunget i band noen gang?

Vi hadde et band da vi var unge og dumme i Farsund, der jeg vokste opp. Jeg «spilte» bass. Vi rakk heldigvis aldri å få gitt ut noe.

Bernt Erik Pedersen. Foto: Tobias Schildmann Mandt

Hva er det som gjør deg spesielt egnet til å fortelle denne historien?

Jeg har vært opptatt av elektronisk musikk helt siden jeg var guttunge på 70-tallet og hørte på Jean Michel Jarre og Kraftwerk («wow! De er roboter»), og etter hvert New Order og annen synthpop, da alt dette var nytt og spennende. På slutten av 80-tallet studerte jeg journalistikk i Nord-England, og opplevde litt av acid house-revolusjonen. Jeg syntes denne musikken var helt fantastisk, befriende radikal og grunnleggende egalitær. Da jeg kom tilbake til Norge i 1989 var jeg utålmodig etter at housemusikken skulle komme også hit, men det gjorde den jo ikke, iallfall ikke der jeg var. I studentmiljøet i Trondheim begynte vi å arrangere raves, og kom i kontakt bl.a. med techno-scenen i Tromsø. Det var sprøtt og stilig at det satt folk i Tromsø og lagde denne grensesprengende nye musikken. Så vinteren 1993-94 foreslo jeg for Rock Furore å dra til Tromsø og lage reportasje om Tromsø-technoen, vinklet på Geir Jenssen, som hadde nytt album på gang. Det viste seg å være «Patashnik».

Når og hvordan oppdaget du musikklitteratur fanziner og magaziner? Og hva gjorde deg så lidenskapelig opptatt av det?

Jeg vokste opp på sørvestkysten, milevis fra konsertsteder, platebutikker og rockklubber, langt fra alt som skjedde, lenge før internett, og da var det Narvesen mitt vindu mot verden. Musikkavisene New Musical Express, Melody Maker, Puls, Beat og Nye Takter var rimelige og tilgjengelige. De skrev om musikk jeg aldri hadde hørt om, som var spennende å lese om. Denne musikkjournalistikken hadde en en nerve og en tilstedeværelse som fenget meg, jeg var også språkinteressert og likte å lese engelsk (en mulig ettervirkning av engelsk fotball på Tippekampen). Det var også noe stridbart over musikkavisene som jeg likte. De representerte en motkultur, i et enkanal-samfunn dominert av helt fjerne mainstream-kjendiser, mediepersonligheter og popstjerner. I starten fremsto musikkavisene som en egen og uoppnåelig kul verden, etter hvert skjønte jeg at det faktisk var fullt mulig å tilnærme seg musikkpressen. Det var ikke nødvendig med formelle kvalifikasjoner. Med entusiasme, kunnskap og snert i språket kunne du komme deg innafor.

Når begynte du selv å skrive og hva får du ut av det?

Jeg begynte jo som nyhetsjournalist i lokalavis, og kunne bruke min journalistiske erfaring til å skrive om det jeg var mest opptatt av – musikk, film, litteratur. For meg er musikkopplevelsen ikke fullstendig uten refleksjonen. Å lese om musikken eller skrive om musikken er for meg nesten like viktig som å høre på musikken. Musikkritikken har en egenverdi uavhengig av musikken. I perioder leser jeg mer om musikk enn jeg hører på musikk.

Fortell om ditt eget forhold til ambient musikk,  trance og techno.

Jeg tror det er sånn at jeg alltid har vært interessert i musikk som flukt. De repetitive, langstrakte kvalitetene i ambient og techno er for meg frigjørende for tanken. Det løfter meg ut av meg selv. Og så har jeg alltid likt minimalistisk estetikk i musikk: Hvor lite kan musikk være? Ambient er nesten ingenting. Det fascinerer meg.

Hvorfor Biosphere?

Med en gang de kom likte jeg Bel Canto, særlig det at de hadde kommet seg ut av Norge og ga ut musikken sin på en kontinental label – igjen, noe nesten uoppnåelig kult i Norge på 1980-tallet. Og så la jeg merke til Geir Jenssens første produksjoner som Biosphere, det var tidsriktig housemusikk, men med en helt egen tone. Så har jeg egentlig fulgt ham siden, og han har vært bra i snart 40 år. Få norske artister har en like sterk katalog.

Hvilken posisjon har Geir Jensen i norsk og internasjonal musikk?

Han er respektert som få andre i norsk elektronika, og han har vist hvordan det går an å forme en karriere ved å være tro mot sin musikalske visjon. I Facebook-tråder og på nettsteder merket jeg hvor mange dedikerte fans han har verden over. Og etter at boka kom ut, ble jeg overrasket over å se hvor mange folk fra helt ulike steder og miljøer som hadde et sterkt forhold til «Patashnik». Geir Jenssen er større enn vi tror.

Hva  var det som gjorde at du ville skrive om nettopp «Patashnik»?

«Patashnik» fikk jo en helt spesiell posisjon i norsk elektronisk musikk straks det kom ut. Det var det første norske house/techno-albumet som ble lagt merke til av et bredt publikum, særlig da «Novelty Waves» ble valgt ut som musikk til Levis-reklamen i 1995. Da Falck Forlag skulle lage bokserien «Norske albumklassikere», var det for meg helt opplagt at «Patashnik» måtte være med. Og at jeg var en posisjon til å skrive boka om «Patashnik», siden jeg dekket utgivelsen av plata og har fulgt Geir Jenssens karriere siden. Pluss at det var aspekter med det jeg hadde skrevet om «Patashnik» i 1994 som ga grunnlag for noen videre refleksjoner. Blant annet at noe av det jeg skrev var regelrett feil, som hva ordet «patashnik» egentlig betyr. Det ville jeg gjerne rette opp.

Det er likevel ikke din favorittplate med Biosphere eller Geir  Jensen. ´

Hva som er min favorittplate med Biosphere varierer fra dag til dag og avhenger av sammenhengen. Siden «Patashnik» og «Substrata» står som de store Biosphere-klassikerne, synes jeg ofte det er mer spennende å trekke fram «Dropsonde». Men her er det jo ingen fasit. På releasepartyet for «Patashnik»-boka spilte Joakim Haugland et DJ-sett med bare Biosphere. Der og da var det «N-Plants» som låt best. Så kanskje det egentlig er det beste Biosphere-albumet. Dette er jo en både artig og meningsløs diskusjon, jeg går litt videre på dette i boka, hvordan sånn kanonisering foregår.

Boken er en kombinasjon av to møter med Geir Jensen og hans dagboknotater. Først da albumet kom ut, og så gjennomlytting og diskusjoner om låtene og innspillingen. I tillegg er det også intervjuer med andre viktige personer i miljøet rundt, som Per Martinsen, Vidar Hansen, Harald Lervik og Nils Johansen. Fortell om det valget.

Utgangspunktet for bokserien var at bøkene skulle foreligge seks måneder etter at de var ferdig folkefinansiert. Så jeg la opp et løp med research og skriving innenfor denne tidsrammen. Det viktigste var å få Geir Jenssen til å fortelle om plata. At vi hadde møttes i 1994 og snakket om «Patashnik», gjorde at det var naturlig å møtes igjen for å reflektere over plata og tida som har gått. Hvordan har «Patashnik» forandret seg? Hvordan har Tromsø forandret seg? Hvordan har Biosphere og ikke minst biosfæren forandret seg? Så kontaktet jeg også et par av de som hadde vært mest konkret involvert med «Patashnik»-albumet – for eksempel Harald Lervik, som opprinnelig ga ut plata på sin Origo-label. Det var mange andre jeg gjerne kunne intervjuet til boka, men alt må avgrenses, og research genererer alltid mer research. Til slutt må man si stopp. Sånn ble denne boka. Og jeg tror det er nok nytt og interessant her for alle som har et forhold til «Patashnik».

Hva synes du om «Patashnik 2»?

Forferdelig cover, et par overraskende bra alternative versjoner og tøffe remikser. Men jeg syntes egentlig ikke «Patashnik 2» satte originalalbumet i noe nytt lys. Verd å høre, ikke verd å bruke masse plass på i boka, var vel konklusjonen. Men jeg liker hvordan Geir Jenssen fortsetter å komme med slike utgivelser. Nylig slapp han «Substrata (Alternative version)», som er veldig bra, blant annet med en 12-minutters «The Things I Tell You». Han må gjerne fortsette med disse tilleggsutgivelsene, jeg tror han har mye bra greier liggende på gamle disketter.

Hva lærte du selv under arbeidet med denne boken?

Jeg fikk vite mye jeg ikke ante om selve «Patashnik»-albumet, og jeg fant endelig ut hvor låttittelen «Mestigoth» kom fra. Jeg hadde virkelig vridd hjernen og Google, men måtte få et hint fra Geir Jenssen før det falt på plass. Så fikk jeg også vite hvor fattig Geir Jenssen faktisk var da han kom tilbake fra Brüssel for å satse på Biosphere. På ett tidspunkt vekslet han inn ubrukte klipp på busskortet sitt for å få penger til mat. 72 kroner ble det.

Hvordan har din bakgrunn som musikkjournalist preget tilnærmingen til denne boken?

Det er jo en bok som har form av en reportasje. Jeg har dratt til Tromsø og oppsøkt primærkilden, nemlig Geir Jenssen. Og det er en reise i helt konkret forstand, det er ikke «reise» som en metafor (jeg skyr metaforer som pesten!). Så jeg har jobbet journalistisk, innenfor et større format enn jeg ellers pleier. Det er som en veldig lang sak, egentlig. Her er et avsnitt jeg kuttet fra søknaden min til NFFO, jeg var redd de skulle syntes det var for navlebeskuende. Men boka dro seg jo mye i denne retningen under skrivingen:

«I min forrige bok «Kjøtt» (du kan låne den hos oss, red, anm.) gikk jeg kritisk igjennom Trygve Mathiesens historieskriving om norsk punk i hans bok «Tre grep og sannheten» (du kan låne den hos oss, red, anm.). I Biosphere «Patashnik» tenker jeg å gå kritisk til verks mot meg selv. Dels inspirert av Bjørn Stærks bok «Ytringsfrihet annotert» (2019) (du kan låne den hos oss, red, anm.) og den britiske musikkjournalisten Paul Morleys antologi «Joy Division: Piece By Piece» (2005) (du kan låne den hos oss, red, anm.), begge bøker der forfatterne vender tilbake egne tekster og utfordrer egne standpunkt. Innenfor det kompakte formatet til mitt bokprosjekt vil jeg også se på det jeg selv har skrevet om Biosphere, og problematisere vedtatte sannheter og musikkjournalistiske fordommer som kommer til uttrykk der, med formål å løfte fram Geir Jenssen som artist.»

Og nå er boka ute og sluttrapporten levert, så jeg tror ikke NFFO trekker tilbake prosjektstøtten jeg fikk…

Hva er en god musikkbiografi ifølge deg?

En god musikkbok må ha både nærhet og distanse. Er du for tett på det som skjedde klarer du ikke skrive, er du for langt unna klarer du ikke å skjønne. Jeg håper jeg har den rette blandingen av nærhet og distanse til stoffet i «Patashnik»-boka. Rockjournalistikken var lenge opptatt av mytologisering. Jeg liker biografier som går bak myter og vedtatte forestillinger og viser et annet, et mer komplekst, eller bare et mer presist bilde av musikeren og musikken. Don’t print the legend, print the facts. Jeg likte den nye Nico-biografien som kom her forrige året – lånte den på Deichman! )

Du skrev også, som du nevner, om Kjøtt i den første utgaven i denne serien i forbindelse med Morgenbladets kåring av tidenes beste norske album. Hva har vært annerledes denne gangen sammenlignet med da?

Til «Patashnik»-boka fikk jeg prosjektstøtte fra NFFO. Det var helt uvurderlig for å kunne gjennomføre bokprosjektet på det ambisjonsnivået jeg syntes det fortjente. Og boka om Kjøtt måtte jeg jobbe med i all hemmelighet, siden det ikke skulle offentliggjøres før en bestemt dato at Kjøtt var på Morgenbladet topp 10-lista. Det gjorde alt litt mer komplisert.

Fortell om ditt forhold til Norske albumklassikere-serien generelt og bokserien spesielt.

Jeg er ikke så forferdelig retro-orientert av meg, men jeg liker hvordan reutgivelsesserien har gjort mye bra norsk musikk tilgjengelig igjen. Og så liker jeg hvordan bokserien har som ambisjon å skape et slags lappeteppe av norsk pop- og rockhistorie. Det er ikke én stor fortelling, det er mange små, rare og personlige og viktige og kuriøse.

Har du lest noen av de andre bøkene og hva har du fått ut av det?

Jeg har kjøpt flere bøker enn plater i Norske Albumklassikere-serien. Men jeg klarte ikke å lese noen av bøkene før min egen var kommet ut, merkelig nok. Jeg gikk og så på dem i bokhylla, og tok fatt på bunken først nå i september. I det siste har jeg lest bortimot en om dagen. Jeg likte veldig godt energien i Torgny Amdams s bok om Life… But How To Live It? (du kan låne den hos oss, red, anm.). Den var en god start på serien. Så er det mange bøker jeg gleder meg til utover høsten.

Hva skjer nå da? Blir det enda en biografi i denne serien? I så fall om hvilket album?

Nå har jeg tatt langhelg : ) så får vi se etterpå. Men det var tilfredsstillende å jobbe med «Patashnik»- ¨boka. Hvis jeg skal skrive noe sånt igjen, skal jeg ikke være så himla selvpiskende. Neste gang skal jeg bare kjøre på!

Kan du til slutt velge dine ti favoritt elektroniske album fra Norge og internasjonalt og si hva som har fascinert med disse?

Gulp. Sånne ting blir stadig vanskeligere, synes jeg. Og det er kanskje ikke så mye vits i at jeg sitter her og lister opp Daft Punk og Röyksopp og sånt. Så jeg legger ved min «Geir Jenssens 10 beste» som jeg laget til 60-årsdagen hans 24. mai, publisert i avisa Tromsø. Der står det også litt om hver plate.

Her tar jeg med en 11. plass som Deichman-bonusspor.

1: Biosphere «Dropsonde» (Touch, 2006)

2. Biosphere: «Patashnik» (Origo, 1994)

3. Biosphere: «Substrata» (Origo, 1997)

4. Bel Canto: «White Out Conditions» (Crammed Discs, 1987)

5. Biosphere: «Shenzhou» (Touch, 2002)

6. Biosphere: «Microgravity» (Origo, 1991)

7. Biosphere: «Departed Glories» (Smalltown Supersound, 2016)

8. Biosphere/Deathprod: «Nordheim Transformed» (Rune Grammofon, 1998)

9. Bleep: «The North Pole By Submarine» (SSR, 1990)

10. Biosphere: «Shortwave Memories» (Biophon, 2022)

BONUS: 11. E-man: «E-man» (1984)

Geir Jenssens aller første utgivelse, en kassett med egenprodusert synthpop, der venner fra Tromsø og omegn er med på vokal og bassgitar. Med så utrolig mange bra Biosphere-utgivelser er det jo vanskelig å plassere denne på en topp 10 (mange savnet «Cirque» på topp 10-lista, og det gjorde de muligens rett i). Men E-Man er definitivt verd å høre, og nå er den også lett tilgjengelig fra Geir Jenssens side på Bandcamp. Den låter mye bedre enn jeg husket, og inneholder mange musikalske frampek til de 40 årene som fulgte. Jeg er moderne!

 

Du kan låne album av Biopshere hos oss

 

Sjekk også:

Biosphere – Formanta & Shortwave Memories (Ferske spor uke 4/2022)

Biosphere – Warmed by the Drift (V2) (Ferske spor uke 23/2020)

Deathprod & Biosphere med bestillingsverk til Tape to Zero

Biosphere – The Petrified Forest (Deichman: Årets album 2017, Brage Tuflåt)

Biosphere – Departed Glories (Deichman: Årets album 2016, Geir Qviller)

Biosphere/Deathprod: «Nordheim Transformed» (et av Benjamin Fingers favorittalbum)

Mer Biosphere (inkludert i intervjuene med Mind over MIDI, Kohib og Fjordfunk m.m.)

 

Les mer om Norske albumklassikere:

Inderlig fortelling om St. Thomas

Irie Darlings: Ekte roots reggae fra Bodø

Anders Giæver om Jokke & Valentinerne fra innsiden

Onward: Straight edge hardcorepunk med røtter i Maurice Blanchot og Jacques Derrida

Kåre & The Cavemen: Lang natts ferd mot dag

Maria Kjos Fonn har skrevet bok om DumDum Boys‘ «Splitter pine» (2021) i serien Norske albumklassikere (fra Lytt til vår podkast ‘Utlånt til …)

Young Lords‘ «Same Shit New Wrapping» er reutgitt på CD-serien Norske albumklassikere (Ferske spor uke 45/2021)

Per Bergersen-plata fra 1990 i serien Norske albumklassikere (les under «Bakrus – Duejakt & Bo I Container» i Ferske spor uke 13/2021)

Enda mer Norske albumklassikere

 

Sjekk også relaterte saker under, klikk «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 24 andre abonnenter