Av: Victor Josefsen Intervjuer 23. november 2022

Takomaha: Spenstig støyrock og dronepop

– Det er noe med det å finne skjønnhet i faenskap som alltid har appellert til meg mtp. støyrock. Når verden er stygg og jævlig, så blir den blomsten midt i ødemarken så veldig mye mer vakker enn en blomst i en blomstereng, forteller bassist Espen Stordrange i albumaktuelle Takomaha, som har sluppet sitt selvtitulerte første album.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Endre Lohne

Deichman musikk ble fascinert da vi fikk høre de første tonene av støy og suggererende droning på indie, hardcore og undergrunnssenteret til platebutikken Tiger og distributøren Diger. Det var noe rått, uferdig, men samtidig vakkert som tiltalte sterkt. Noen måneder, eller var det uker senere, hadde vi sett bandets releasekonsert på Ingensteds og skaffet oss vår nødvendige brukerdokumentasjon med lokal støyrock.

Nå, før konserten, måtte også nysgjerrigheten tilfredsstilles; hvem er disse lo-fi, grenseløst dronende individene og hvordan er deres kunstneriske prosess? Her er det vi fikk vite.

EN – Eyvind Nielsen
ES – Espen Stordrange
HT – Helge Taksdal

Kan dere først av alt fortelle de som ikke er kjent med det flotte bandet deres hvem og hva Takomaha er ?

ES: Takomaha er et støyrockband bestående av Eyvind Nielsen (vokalist), Joakim Hovde Fossum (gitar, synth, samples og kassett), Kim Alexander Holmøy (trommer), Helge Taksdal (gitar), meg selv (bass) og nå nylig også Bjørn Ognøy (gitar).

Hva er bakgrunnen for bandnavnet?

ES: Takomaha – En sammenslåing av stedsnavnene Tacoma og Omaha, eller japansk for blekkspruttann, hvem vet?

HT: Viktig å også ha et bandnavn som kan søkes på og ikke gi feil resultat. Det nærmeste jeg har kommet å få et søkeresultat som ikke stemte var en autocomplete til Tako_maharaja på instagram. En foodtruck i Malaysia skal vi tåle å forveksles med.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva gjorde dere så lidenskapelig opptatt av den?

ES: Har vært veldig opptatt av musikk fra tidlig barneskole. Hvorfor vet jeg ikke, men slik det senere ble har hatt mye med at det er få andre kunstmedium som formidler følelser like bra.

EH: Hadde en pappa som var lidenskapelig opptatt av musikk, så det smitta vel over på meg. Men det var ikke før jeg hørte «Evil Empire» av Rage Against the Machine at jeg virkelig skjønte hva musikk kunne være.

Når begynte dere selv å spille og synge å hva fikk dere ut av det?

ES: Begynte å spille bass rundt tidlig ungdomsskole. Det var en veldig givende utfordring som jeg kunne pusle alene med..

EH: Har alltid vært glad i synge, og var selvskreven opptreder på hver skoleavslutning gjennom hele barne- og ungdomsskolen. La det litt på hylla fram til jeg ble med i Takomaha, og nå er det fullt kjør igjen.

HT: Har spilt gitar siden ungdomsskolen og i en hel haug forskjellige band. Utviklingen har vært mindre og mindre teknisk komplisert, så om ti år lar jeg vel bare gitaren feede mens jeg sitter i baren.

Fortell om hverandres musikalske styrker og roller i Takomaha?

ES: Au. Vrient spørsmål. Jeg tror det letteste bilde å male her er å kalle det en slags kreativ mexican stand-off.

EH: Det at jeg egentlig ikke har syngi noe særlig i voksen alder gjør at jeg er enormt tilpasningsdyktig siden jeg ikke har en satt sound. Det gjør også at jeg ikke er redd for å kjøre på med ukjente stilarter, siden alt egentlig er «ukjent» for meg. Også har jeg (egentlig alle i Tako) et veldig åpent sinn i forhold til hva slags musikk vi får inspirasjon fra.

Hvordan har bandets utvikling vært fra den første singelen til albumet?

ES: Den eldste låta på skiva og den yngste skiller et par år. Så med det i mente vil vel det bli mest naturlig å si at vi modnet veldig i prosessen og våget å kaste oss inn i noen valg helt på tampen av produksjonen som vi aldri ville ha gjort da vi startet opp.

Hvorfor støyrock og droning?

ES: Det var det som falt oss mest naturlig, men som ikke skrev seg selv om det gir mening? Har alltid vært veldig fascinert av droner og deres evner til å oppfattes allestedsnærværende og utviskende..

EH: Det er noe med det å finne skjønnhet i faenskap som alltid har appellert til meg mtp. støyrock. Når verden er stygg og jævlig, så blir den blomsten midt i ødemarken så veldig mye mer vakker enn en blomst i en blomstereng.

Fortell om gjestene på skiva og hva de har tilført til det musikalske uttrykket.

ES: Først må det legges til at hovedgrunnen til at vi spurte nettopp disse er for mer enn bare musikalsk talent. Begge er blant de fineste folka man kan finne som oser av positivitet, kreativitet og skaperglede.

Bendik Brænne, låtskriver, sanger, gitarist, saksofonist, flere ganger Spellemannsvinner og maler, spiller saksofon på to av låtene («Hatechants» og «Trash Hands»).

EH: Det var veldig deilig å bare sette seg ned i sofaen, se Bendik ta opp saxen, og bare tute ut noe sinnsyke greier som bare passa perfekt inn. Trengte ikke mange takes, for å si det sånn.

ES: Jørgen Natland Apeness, kanskje mest kjent i musikknorge som en særs habil trommeslager (Lazy Queen, Mesa Verde, Sauropod etc.), har vel opprinnelig vibrafon som sitt hovedinstrument. Uansett klarte han å finne plass til å dytte inn nettopp litt vibrafon på «An Introvert’s Guide to Success», som i miksen har fått en slags gåsehudfremkallende effekt.

Milton Von Krogh har spilt inn, produsert og mikset albumet. Hvorfor det valget? Hva er hans bidrag og hvordan har han vært å jobbe med?

ES: Å velge noen andre enn Milton til denne jobben var uaktuelt fra starten av. Han har en estetisk sans som har vært med på å forme skiva i en grad vi ikke hadde sett for oss var mulig.

Fortell om hunden på coverbildet.

EH: Samus, bikkja mi. Bestevenn med alle i bandet (egentlig alle i Oslo). Vært med i studio, og musikkvideoinnspilling. Også har han et veldig bra cover-tryne.

Hvilket forhold har dere til hedonisme?

ES: Tja. Skal ikke snakke for andre enn meg selv, men vet at det er flere enn bare meg som har hedonistiske tendenser i dette bandet.

Hva med innadventhet?

ES: Igjen skal jeg ikke snakke for andre i bandet, men å si at Takomaha er et ekstrovert band vil være på kanten til renspikket løgn.

Kan dere til slutt velge fire låter hver som på en eller annen måte har inspirert albumet, eller dere som musikere, og si hva dere har fått ut av dem?

ES:

Liturgy – Aesthetica (album)

Föllakzoid – El Humo

The Skull Defekts – Waving

Serena-Maneesh – Blow Yr Brains in the Mourning Rainn

Dronete og repetitivt til slemt og vakkert.

EH:

Sparta – Cut Your Ribbon

…And You Will Know Us By The Trail of Dead – A Perfect Teenhood

Isis – The Other

Modest Mouse – Teeth Like God’s Shoeshine

HT:

Langsvar + kortsvar i parentes.

Slim Cessna’s Auto Club – Commandment 3

Like bak banjoen og vokalharmoniene lusker alkoholisme, selvmord og en enorm melankoli over at Gud har forlatt oss.

(Alkoholisme og selvmord ikledd en banjo og vokalharmoni)

Propagandhi – Human(e) Meat (The Flensing of Sandor Katz)

Sterkt å skrive ei låt om å lage hakkekjøtt av en fyr, og enda sterkere å gjøre det med å riffe med capo på 6. bånd. Det kunne fort ha vært litt for colabunnbriller og høy bukse-stemning, men låtbilde og låtskriving går så hånd i hånd på denne skiva at det får troverdighet.

(Låtskriving tilpasset lydbildet)

Jan Johansson – Visa från Utanmyra

«Jazz på Svenska» er en bauta, og det er en enormt sterk åpning på denne. En dag i 1964 må fuglene ha visst nok ærefryd til å være stille, og det var ingen biler i gatene.