Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 25. november 2022

Konsertanmeldelse: Nær og engasjert Thåström, Vulkan Arena

Det svenske rockeikonets første av to klubbkonserter på Vulkan Arena i Oslo 23. november var kanskje ikke helt den triumfen mange så for seg i forkant, men en riktig så trivelig aften i en time og tre kvarters selskap med en artist som både har beholdt sin integritet og vitalitet.

Tekst og foto: Jan-Olav Glette

Å få oppleve 65-åringen fra Högdalen på en såpass intim scene var en overraskende godbit denne senhøsten. Vanligvis fyller han store arenaer og de største festivalscenene. 8. mai spilte han i Oslo Spektrum.

Bandet åpner også noe overraskende med sprakende lyder og elektroniske «Den dan» fra sideprosjektet Sällskapet. Nesten like introvert og tilbaketrukket som personligheten til frontmannen, med bakgrunn fra Ebba Grön, Imperiet og Peace, Love & Pitbulls med mer, men med en underliggende kokende flammende og et varmt hjerte

Så fremføres ubarmhjertige «Kørkarlen». De bare mater på et tungt, suggererende driv med saktebrennende energi og intensitet. Det går ganske sakte, på samme tid med antemisk kraft. Nesten bombastisk i all sin voldsomme fremferd.

Eddie Nyström på gitar, Stefan Brisland på fiolin og keyboard, Niklas Hellberg på klaviatur m.m., Henrik Nilsson på bass og bak trommene sitter Per Eklund. Dyktige musikere, som gir låtene fornyet kraft og en ørliten variasjon fra den tidligere inkarnasjonen. Noen industrielle lyder, og episk post-punk, er bakteppet, selv om det i blant er elementer av de tyske valsene, og den svenske visesangen, som gikk over anlegget i forkant.

Det er en slags høyelektrisk blues i fortsettelsen av post-punken. Mektig på atmosfærer og storslagenhet. Pakket inn i røyk og motlys får svensken og hans band en særegen aura. Enkelte ganger klaustrofobisk, innestengt. Samtidig massivt.

Lyden er gjennomgående god, herlig rumlende slagkraftig, men skjærer et par ganger ut i feedback. Det skal til dels være der, som hvinende synther og vrengte gitarlyder, dog, et par ganger overstyring, som oppleves som uhell.

Rockestjernen selv henger i lange perioder over mikrofonen, når han ikke stusser rundt, eller står og flakser med hendene, som om han var et fugleskremsel. En del av den voldsomme bevegeligheten går imidlertid tapt på en slik liten scene sammenlignet med løpingen på de store arenaene, som en erfaren musikkjournalist påpeker. Likevel er Thåström på ingen måte en saltstøtte. Tynn og hengslete, og i langt bedre form enn de fleste jevnaldrende, tross et tidvis ganske hardt levd liv.

Det er ikke bare de mest åpenbare kuttene som spilles. Thåström sjeler i veldig liten grad til strømmetall, eller tidligere hitplasseringer, når han lager settliste, og velger å spille både det han har lyst til og det han vet vi vil høre. Naturlig nok er det mange nye låter fra «Dom som skiner». Thåström er jo i høyeste grad en artist folk fremdeles sjekker og venter på nye skiver fra med spenning.

«Boogie woogie», utbryter han etter at de har spilt»Isbergen». Underveis har han mange ganger vært nede i knestående, full av villskap og het i blikket. Armene gestikulerer ofte, og understreker låtenes stemninger. Det er sorg, smerte og oppgitthet. Han synger med hjertet utenpå med sin ru, hese stemme. Raspende og røff. Han legger masse i å være helt og fullt til stede i enhver frasering.

Den sjeldent fremførte balladen «Flicka med guld», fra det selvtitulerte soloalbumet, er et høydepunkt midtveis, utført med overbevisende autoritet. Flere ganger underveis sier han «ver så goda», vel vitende om at han har flertallet av publikum i sin hule hånd. At bandet er nytt, og at mange av låtene byttet ut siden sist, betyr ingenting.

Men jammen spiller de plenty av gamle kjenninger også. Personlig synes jeg det en smule trist at «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce», «Ungefär så här…» og «Fanfanfan» er plukket av settlisten siden i vår, men man kan som kjent ikke få alt en peker på her i verden. Det vi får er en engasjert artist som fremdeles er på høyden i sine gamle år.

«Brev till 10:e våningen» brenner seg under huden med klimaks.

Etter Imperiet-låten «Kriget med mig själv», er det tid for «Beväpna dig med vinga», til lutter allsang hvor du enn snur deg. Allsang og fekting med armer har det vært mye av underveis. Likens vagging og dans, mer eller mindre i takt/utakt med musikken. Den andre Imperiet-låten «Blå himlen blues», er et veldig hyggelig gjenhør, som andre ekstranummer etter «Aldrig nånsin komma ner».

Hovedsettet ble avsluttet med «Centralmassivet», og innbefattet et fint tidlig øyeblikk med  «Kärlek är för dom». Etter nok en tur bak forhengene fremføres «Södra korset» før lysene slås på og vi vandrer bort på Kafé Hærverk for å se om feiringen av Anal Babes «People Are Garbage»-bokssett fremdeles pågår.

Vi slår fast at 65-åringen fremdeles har besettende kraft, unik karisma og gode låter. Og han bryr seg om sine konserter. Det å holde det levende og friskt. Vi koste oss tilstrekkelig til å dra fornøyd derfra, vel vitende om at det kan finnes enda mer å hente på en riktig god dag.

 

Sjekk også:

Thåström – Dom som skiner (Deichman: Årets album 2021, Stian Bjørnsson Hope).

Thåström – Isbergen (Ferske spor uke 45/2021).

Thåström – Centralmassivet (Deichman: Årets album 2017, Stian Bjørnsson Hope).

Thåström – Den morronen (Deichman: Årets album 2015, Stian Bjørnsson Hope).

Thåström – Som Jordgubbarna Smakade… (Ukas tips!).

 

Djevelen har mange måter å samle sjeler på. Noen ganger frister han med gull og grønne skoger i rene byttehandler, mens andre ganger lar han deg spille om den. Gevinsten er potensielt stor, men innsatsen? Uendelig lidelse og en evig fortapt sjel… Thåström forteller. (Faustus i musikken).

Thåström – Kort biografi med litet testamentet (en av låtene som har inspirert Mads Martinsen, fra intervjuet The Dogs: Mannevond sutring og høyenergisk garasjerock).

«Jeg har hatt mange forbilder, og det er et vidt spekter, fra Dolly Parton til Thåström», fra intervjuet Tove Bøygard: Folksanger med brennende hjerte.

Thåström: «Alltid va på väg». «Explosiv, på väg bort. Bilder i huvet!» (Stefan Sundstrøm) og Thåström: «Ich liebe dich». «Hård kärlek. Desperation» (Stefan Sundstrøm). Fra intervjuet Likholmen: Havet og menneskenaturens stemme.

 

Imperiet – Tiggarens tal (1988- En hyllest til 80-tallet. Igjen!).

Imperiet – Synd (Året var 1986).

 

«Jeg fikk Imperiets «Synd» fra 1987  til jul og spilte den hver dag i månedene som kom. Den beveger meg sterkt og sender meg tilbake til den tiden» (Min platesamling: Tore Renberg).

Ebba Grön – We’re Only in it for the Drugs! (1979 – FØRTIÅRINGER MED STIL OG SUBSTANS).

Ebba Grön –  Ebba Grön (Det var ikke så verst i 1982 heller).

 

Ebba Grön/Thåström – «Det vi brukar referera till när vi ska beskriva vårt sound: som en blandning av Ebba Grön, Imperiet och Thåströms egna grejer. Plus mycket annat såklart», fra intervjuet Spader Kung: Flat struktur og masse energi.

1972 – 1982 – Ebba Grön (Bjarte Malkenes, fra 5 plater som har inspirert I do You do Karate).

«We’re Only in It for the Drugs No 1» – Ebba Grön («Låten som i trettonårsåldern fick mig att vilja spela punk», forteller Gunnar Frick, fra intervjuet: Psychotic Youth: Vitale power pop veteraner).

 

Sällskapet: Såg Dom Komma (13 låter fra 2013).

 

Sjekk også relaterte saker under, du må muligens klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 31 andre abonnenter