Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Victor Josefsen Anmeldelser 29. november 2022

Konsertanmeldelse: Besnærende Aurora, Sentrum Scene

Årets noe ambivalente vinner av P3 Gulls hederspris bergtok et fullt Sentrum Scene søndag 27. november på The Gods We Can Touch turné med eteriske harmonier, fleksibel dans og fengende rytmer. Med en brennende eksentrisk tilstedeværelse og vokalkraft av en annen verden hadde hun stålkontroll i halvannen time tross avbrudd for å redde en publikummer fra å bli klemt underveis midtveis i «Murder Song».

Tekst og foto: Jan-Olav Glette / Foto: Marius Dale

Den 26- årige bergenseren feedet på den spesielle energien av forventninger og kjærlighet ute blant det eklektiske utvalget av publikum fra fjern og nær og i alle aldersgrupper. Her er unge LGBTQ/Pride-aktivister, japanske blodfans, generelt musikkinteresserte og kulturtanter i lykkelig fellesskap.

Hun er vidøyd, eksentrisk og på mange vis ganske fantastisk. Ihvertfall ekstremt særegen. Sceneoppsettet er forholdsvis enkelt med en slags sol bak henne i midten som belyses underveis i vekslende fargeskinn; blått grønt eller rødt.

Det er noe med energien og tilstedeværelsen hennes som fanger enten hun vimser seg bort i ti minutters langt mellomsnakk eller spontant responderer på publikums bruk av The White Stripes’ «fotball- låt» «Seven Nation Army» for å fremkalle ekstranummer med å levere en impromtu acapella av denne, som hun så forteller at hun tidligere med suksess lærte seg for å imponere ei jente hun ville sjekke opp.

Musikalsk og vokalt er det feilfritt og spenner over et enormt register. Ypperlig stemmeprakt backet av top notch musikalitet. Det er vart og følsomt, men rocker intenst når det står på.

Aurora Aksnes er teatralsk, men også avslappet, åpen, fleksibel og bøyelig som få.

Det rare, utleverende mellomsnakket tilfører et varmt menneskelig element. Noe søkende åpenhjertig og genuint ærlig. Hun taler den frie kjærlighetens sak, forteller at hun ikke helt vet hvordan hun skal forholde seg til prisen fra P3 Gull, som hun fikk kvelden i forveien. Det er liksom ikke hennes verden eller måte å forholde seg til musikk. Samtidig vil hun ikke være uhøflig.

Hun forteller om Berit ute blant publikum som hun har et spesielt hjerte for, om ensomhet, fravær av kjærlighet og om rare nattlige konversasjoner med folk og avtaler gjort da som hun er overraskende flink til å overholde dagen derpå.

Dagen før har hun fått for mye Donald Duck-drikke, poengterer hun flere ganger underveis. Hun kommer dessuten med en underlig historie om melk i fjeset, som først synes å handle om norske blackmetallmusikeres hvitmalte ansikter, før hun snur det til å være om sæd i fjeset.

Omgangen med Donald Duck-drikken gjør muligens vokalen noe redusert, stemmeprakten er uansett fenomenal og ekstraordinær.

Bergenseren beveger seg i takt med musikken som 0m hun er fanget og del i den.

Hun forteller at hun pleide å skrive sanger om å være trist og deprimert da hun introduserer sin første ordentlige kjærlighetssang.

Kvelden starter ganske rolig og forsiktig med «The Forbidden Fruits Of Eden». Noen av låtene, deriblant «The River», «A Temporary High», «A Dangerous Thing» og ikke minst «Exist for Love», blir fremført i mer akustiske og rolige versjoner enn på albumene hennes.

På låter som Heathens», «The Seed» og «Running With  the Wolves» kommer fire profesjonelle dansere inn fra siden og gir Aurora selskap med den stilig koreografert balletten som er med og illustrerer tekstinnholdet.

Flesteparten av låtene er plukket fra årets album «The Gods We Can Touch», og hun fyller heldigvis på med gamle favoritter både fra debuten «All My Demons Greeting Me as a Friend»(2015) og «Infections of AsDifferent Kind (Step 1)» (2018) & «(Step 2)» (2019).

«Running With the Wolves» avslutter grunnsettet.

Det er eteriske harmonier og glødende lys. Samtidig stampende elektropop. Og, hjelpe meg hvor det tar av i salen med den forunderlige andedansen til «Cure for Me».

Stedatter var en veldig fornøyd fan både før og etter konserten. Selv var jeg mer avmålt, men full av respekt i forkant, dog  mer fan av det hun gjorde sammen med The Chemical Brothers på «No Geography»-albumet deres (2019), selv om det var flere fengende låter og en fin opptreden på hovedscenen under Øyafestivalen tidligere i år.

Det vi fikk se og oppleve på Sentrum Scene var av et slikt nivå at jeg også ble rimelig fascinert og besnæret. På tide å skaffe seg flere skiver også – utover debutalbumet som jeg kjøpte til stedatter?

Kombinasjonen av kjølige elektroniske beat og den klare, emosjonelle stemmen er vanskelig å holde tilbake for.

 

Sjekk også:

Aurora– Infections Of A Different Kind (Deichman: Årets album 2018, Roberto Joly)

Aurora – Quendom (Skeive spor).

Silja Sol: Sprudlende synthpop og ettertenksomme ballader (Silja Sol er/var medlem i bandet til Aurora).

Mer Aurora.

 

Sjekk også relaterte Aurora-saker under, du må muligens klikke på «Last inn mer» for å sjekke den siste.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.

Bli med blant 31 andre abonnenter