Orango: Klassisk rock med vokalharmonier 

– Orango er samme greia. Gitar, bass, trommer og tre mikrofoner. Slik forblir det nok også, selv om vi noen ganger flotter oss med gjester på orgel og slikt, sier Orango, som er aktuelle med albumet «Mohican» på Stickman Records og Division Records.

Tekst: Jan-Olav Glette / Foto: Gunnar Knutsen

«Mohican» byr på klassisk 1970-talls rock karakterisert av finstemt eller skal vi si trestemte vokalkoringer. Southern rock. Traffic, James Gang, Crosby, Stills, Nash & Young og The Allman Brothers Band og mye mer rørt sammen til noe passe eget og velbalansert.

Trioen Orango forteller her via Helge Bredeli Kanck til Deichman musikk om bandets vidunderbarn, søskenbarn som inspirerer og ilder hverandre frem som musikere, veien fra modrock til vestkystrock og en drøm om et ensomt liv i pakt med naturen.

Kan dere først si hvem og hva Orango er i norsk og internasjonal målestokk for de som ikke har fått med seg det utmerkede bandet?

Oi, det var et litt vanskelig, men veldig hyggelig spørsmål. Jeg tror vi kort oppsummert kan si at Orango er en upretensiøs liten rocketrio, med et stort og bankende hjerte for riff og grooves parret med vokalharmonier med duft av amerikansk vestkyst. Det virker som vi har vært rundt siden tidenes morgenen. Og det har vi også på en måte, for i bandverdenen er 23 år ganske lange. Åtte albumutgivelser, noen singler, sjutommere og en ganske omfattende konsertliste har det også blitt. Men ikke mer enn fire bandmedlemmer totalt i løpet av disse årene, og det er slett ikke verst. Vi holder sammen. Det er nesten så vi begynner å tro vi trives i hverandres selskap. Bandets første bassist, Karl-Joakim Wisløff, har også kikket innom igjen. Han har vært sentral på det nyeste albumet vårt, og bidratt med både stryk og tangenter. De siste årene har vi jobbet og spilt ganske mye utenlands, først og fremst i Tyskland og Sverige. I alle fall helt til pandefaensmien kom og lagde krøll. Men nå er vi tilbake. Og det kjennes godt.

Hva er bakgrunnen for bandnavnet og hva vil dere formidle med det?

Vi startet som et slags mods-aktig band, med Ludwig-trommer og Rickenbacker-gitarer, og så var det kanskje noe med galskapen vi digget hos band som The Who og The Small Faces som vi forsøkte å få inn i det litt apekatt-aktige bandnavnet. Jeg vet egentlig ikke. Men først og fremst var det at Orango innehold mange vokaler, hadde en viss symmetri i seg og rullet godt av tunga, som gjorde at vi landet på det. Ikke et spesielt fantastisk bandnavn, men det er jo tross alt de færreste. Bortsett fra The Beatles, da.

Når og hvordan oppdaget dere musikk og hva fascinerte så voldsomt med det?

Et nesten umulig spørsmål. Det er så stort. Men vi har pratet litt om det i bandbilen innimellom, og jeg mener at Hallvard Gaardløs (bassist) fortalte han ble musikkfrelst via Iron Maiden. Det var der det startet for ham, da han var ganske liten. Trond var alltid fan av The Animal, trommeslageren i The Muppet Show. Husker han hadde bobledress med The Animal-jakkemerke og greier da vi gikk i barnehagen sammen. Selv ble jeg interessert i rock ganske sent. Storesøstera til en venninne av meg forsøkte å pushe Kiss, men det ble alt for skummelt for meg den gang. Jeg turte nesten ikke å spise Stjernepose en gang, men den store oppvåkningen husker jeg veldig godt: Det røde og blå samlealbumet til The Beatles, på kassett. De fant jeg og oppdaget helt selv, faktisk. Da klikket det i alle fall for meg. Siden den gang har det bare ballet på seg, for oss alle tre. Hva som fascinerer? Mulighetene, tror jeg. Og lyden av et perfekt vokalharmoni-sound.

Når begynte dere selv å spille og hva fikk dere ut av å uttrykke dere på denne måten?

Hallvard er litt sånn vidunderbarn, på en måte, vil jeg si. Han begynte å spille veldig tidlig. Rett på bassen, etter hva jeg har hørt. Trond og jeg – vi er søskenbarn – begynte å spille sammen rett og slett fordi han fikk tak i et trommesett og jeg kjøpte en gitar. Det var mer snakk om tidtrøyte i begynnelsen, enn noen stor og voldsom visjon. Det må ha vært da han gikk i sjette og jeg i åttende. Men så skjedde det jo noe. Siden da er det gleden ved å lage musikk sammen som har vært drivkraften, for å si det litt gladkristent. Det er lite som kan måle seg med den lykkefølelsen som oppstår når bandet funker, låta er bra, vokalharmoniene sitter og så videre. Jeg tror det er det som driver oss nå. Jakten på det perfekte band-øyeblikket.

Hvorfor ble det akkurat de instrumentene og denne besetningen med Orango?

Det har nok utelukkende å gjøre med hvem som var de musikalske heltene på den tiden da vi starte bandet. Det gikk mye i klassisk rock, ymse modband, Motown og gammel soul og selvsagt Crosby, Stills & Nash. Så da måtte det bli trio, 12-strengs Rickenbacker, gamle Ludwig-trommer og en pløsete Fender Jazzbass. Og masse vokalharmonier. Alltid.

Hva skiller dagens lineup fra tidligere utgaver av bandet?

Ikke så mye, egentlig. Trond (Trond Slåke, red.anm.) og jeg er de samme, og har begge vært med siden 1999. Karl-Joakim ga seg i 2015, og da kom Hallvard inn på bass. Og som nevnt har Karl-Joakim vært innom oss igjen og hjulpet til med «Mohican»-innspillingen. Så Orango er samme greia. Gitar, bass, trommer og tre mikrofoner. Slik forblir det nok også, selv om vi noen ganger flotter oss med gjester på orgel og slikt.

Hvordan har Orango utviklet seg fra debuten «Villa Exile» i 2004 frem til i dag?

Vi er blitt flinkere til å spille og synge, og så er låtene også blitt mye bedre. Synes vi da. Det kanskje litt samme utviklingen som en del klassiske rockeband hadde. De startet som pop og mods og endte opp som rock. Og så utpå 80-tallet kom synthene. Jeg håper vi stopper før vi er helt der, da.

Har dere hatt noen mentorer eller inspirasjonskilder som har vært viktige langs veien? I så fall hvem og hvordan?

Bortsett fra alle de klassiske inspirasjonskildene vi allerede har nevnt? Da vil jeg dra fram noen som har vært helt sentrale for oss: Kai Christoffersen! Han er en venn fra way back, og den som motiverte oss til å krype ut av dvalen i 2010 og lage et nytt album. Siden da har han skrudd og produsert sju Orango-album. Han er en skikkelig arbeidsmaur, petimeter til fingerspissene, og sjukt god til å få ut det beste i oss. Og så er han egentlig oppsiktsvekkende tålmodig, selv om han later som han ikke er det. Jeg skal love deg at han har holdt ut med mye band-tøys, altså. Han burde kanskje skrive en bok en gang. Eller ikke. Og så må vi nevne Petter Svee. Jeg mener han er en slags levende legende, for å si det passe svulstig. En fantastisk fyr, sjukt bra lydmann og en dønn ærlig kar, på grensen til smertefullt ærlig. Men det har vi ofte hatt godt av. Nå er han på veien med sitt eget band igjen, The Devil and the Almighty Blues. De som først og fremst inspirerer oss når vi er ute og spiller nå, er Kristoffer (lydmann), Bård (lysmann) og Asgeir (altmuligmann). Verdens triveligste og beste gjeng. Og så publikum da.

Fortell om hverandres musikalske styrker og roller i Orango.

Helge om Hallvard: Utrolig dyktig og oppfinnsom bassist og musiker. Kledelig egenrådig. Et privilegium å ha ham i bandet. Klok er han også.

Helge om Trond: En bror, kanskje storebror, til og med. Knallgod, veldig solid og underholdende trommis, med et vanvittig vokalregister.

Trond om Hallvard: Bunnsolid bassist, med musikalske referanser til langt før fargefjernsyn, men samtidig nyskapende og dristig med sitt våpen.

Trond om Helge: En arbeidshest som liker å gå den ekstra mila selv om målstreken er nådd. Uhyre musikalsk og et låtskrivertalent i verdensklasse. Jeg hadde ansatt Helge i hvilken som helst jobb, og jeg vet det hadde gitt resultater åkke som.

Hallvard om Trond: Det er godt å være bassist når Trond slår trommer! En utrolig musikalsk trommis som spiller det låta trenger, med en teft for melodier og harmonier. Også er’n en jævel til å synge og!

Hallvard om Helge: Metodisk og utrolig nøysom, bandets primus motor og bankende hjerte. Ingen Helge, ingen Orango. Så enkelt er det! Fantastisk låtskriver med mange ulike strenger å spille på rent kompositorisk.

Helge har skrevet alle låtene til «Mohican». Hva er det som kjennetegner ham som låtskriver?

Trond og Hallvard: Helge skriver på en måte der rockeriffet, grooven og den gode melodien som regel er like viktig. Han elsker vokalharmonier, og det virker som han innimellom lager låter med tanke på harmoniene som skal komme.

Hva skjer med disse låtene når Trond og Hallvard bidrar med sitt?

Helge: Det er da det låter som Orango, enkelt og greit. De har en egen signatur i alt de spiller og synger. Det gjør at uansett hva slags låter som testes, høres det alltid ut som Orango til slutt, uavhengig om det dreier seg om en akustisk ballade eller en riffdrevet låt. Jeg blir i alle fall sjelden skuffa.

Fortell om albumets gjester og hva de har bidratt med.

Kai Christoffersen
Som nevnt, har Kai vært den viktigste karen for oss i mange år. Et fjerde bandmedlem, som har tracket og produsert de sju siste albumene våre. Utrolig dyktig, veldig samvittighetsfull og god til å motivere og hente ut det beste i folk. På «Mohican» spiller han også perkusjon, som alltid, samt trommer på «Wild River Song» og «War Camp».

Karl-Joakim Wisløff
Første Orango-bassist og musiker med stor M, tvers igjennom. På «Mohican» spiller han fiolin, bratsj, Hammondorgel, Fender Rhodes og mellotron. Sikkert andre ting også. Det var stas å ha ham tilbake i studio.

Ella Lovisa Signe Kjellberg Kanck
Helges eldste datter (9), korer på «Hawkeye In Love», som også er hennes favorittspor på plata, så klart.

Pål Elnan
Pål Elnan er et helt lite korps. Han ble hyret inn, litt tilfeldig, mens vi spilte inn plata i Ocean Sound Recordings på Giske. Et par telefoner, og så et par timer etterpå satt han i studio hvor han bidro med trompet, kornett, trombone og tuba på «The Creek».

Hvorfor valget av albumtittelen «Mohican»? 

Noen hardcore-fans har kontaktet oss og spurt om det ligger tung symbolikk i dette, om dette betyr at dette er vårt siste album og slikt. Den siste mohikaner, liksom. Men egentlig dreier det seg om en drøm om et enkelt ensomt liv i pakt med naturen, eller noe slikt, noe som gjennomsyrer deler av låttekstene. Den som kjenner sin guttebok-litteratur skjønner sikkert greia her.

Monica Haugen Bersaas står for albumtegningene. Fortell om henne og om forholdet mellom musikken og omslaget?

Monica er sjukt flink. Hun har tegnet art work til «Mohican», «Evergreens» og reutgivelsen av albumet «Battles». Vi er fans. Og jeg tror hun liker musikken vår også. Så vidt jeg har forstått, har hun tegnet med utgangspunkt i låtene vi sendte henne, albumtitler, låttitler og slikt. Også har det blitt et tre, en spurv og en hauk. Synes hun har truffet godt, og musikk og art work harmonerer. Vi kommer helt sikkert til å spørre henne neste gang også. Designer Lasse Kaveli Bryggmann har også vært viktig på de siste tre utgivelsene. Han får det til å se ut som en ordentlig plate.

Albumet er spilt inn i Ocean Sound Recordings og Calmeyer Studio. Hvordan har rommene og atmosfæren der satt sitt preg på albumet?

Dette er trygge og gode omgivelser når det skal lages musikk. Dette er nok det sjette albumet vi har spilt inn i Ocean Sound Recordings. Rommet der er helt fantastisk. Låter kuler og krutt hver gang. Og så er det så helt nydelig at man kan reise bort og være i studiobobla sammen en tid. I Ocean Sound bor vi sammen, spiser sammen og spiller sammen. Man får den store roen der. Etterarbeidet gjør vi alltid i Calmeyer Studio, som er Kai sitt eget studio i Oslo; vokalharmonier, litt gitarpålegg, tangenter etc. Kai kan det studioet inn og ut og har investert utrolig mye tid og penger for å få det til å låte optimalt i forhold til jobben han skal gjøre der, spesielt med tanke på miksing. Og så ligger jo studioet nesten vegg i vegg med Freddy Fuego, da. Det gjør ikke noe, hvis man er glad i mat man ikke må vente på.

Fortell om plateselskapene deres og om forholdet til dem.

Stickman Records
Det var kult da Rolf og Jeannette Gustavus kontaktet oss tilbake i 2015 og ønsket å gi ut «Battles». Vi ble ekstra gira da vi skjønte at det var de som gjorde Motorpsycho. Vi har gitt ut alle album der siden «Battles». Stickman gir ut masse bra, hele tiden, og er ansvarlige for Orango-utgivelsene utenfor Norge.

Division Records
En bitteliten norsk label som har gitt ut Orango siden vi kom sammen igjen i 2010 og ga ut «Confessions» året etter. Division Records gir ut platene våre i Norge, og det fungerer veldig greit.

Big Dipper Records
Hvis vi ikke husker feil, så har Big Dipper Records gitt ut en EP som het «Something Good» tilbake i 2001, samt debutalbumet vår, «Villa Exile», i 2004. Big Dipper-gjengen har alltid vært fine. Nå er platebutikken deres vår desidert viktigste salgskanal for vinyl, vil jeg tro. Og hver gang vi gir ut et nytt album, spiller vi alltid in store på Big Dipper.

RicoSound Records
Dette husker vi ikke noe av. Kan ha vært et lite labelnavn vi slengte på den første EP-utgivelsen eller noe slikt.

Kan dere til slutt velge fem låter hver som dere lyttet til i perioden albumet ble til og si hva dere likte ved dem, eventuelt fem låter som som har inspirert dere som musikere i Orango?

Helge:

Terry Reid: Seed of Memory

Fantastisk fin låt fra utrolig bra vokalist, låtskriver og gitarist. Flott produsert av Graham Nash.

Led Zeppelin: No Quarter
Må alltid høre på denne låta for å sette standarden for grom trommelyd.

Badfinger: Baby Blue
Mesterverk fra Pete Ham, et av mange. Badfinger, altså. For et band. Og for en tragedie.

Crosby, Stills, Nash And Young: Carry On/Questions

Den ultimate vokalharmonien!

The Beatles: You Never Give Me Your Money

Paul, alltid den kuleste beatlen. Veldig fin inspirasjon når man skal parre flere låter, slik vi har gjort litt av på de siste par albumene.

 

Hallvard:

1. ZZ Top – Waitin’ for the Bus

Bluesrocktrioer blir vel ikke mye tøffere enn dette. Dusty Hill hadde gått bort  før vi begynte innspillingen av «Mohican», så flere av låtene angrep jeg med tanken: «Hva hadde Dusty gjort her?».

2. Hellbillies – Mørkemann

Hellbillies har jeg fått inn med morsjølka, det er i det musikalske DNA’et mitt rett og slett. Jeg digger de mer rocka skivene deres de har kommet med de siste 15 årene, og «Mørkemann» er jo ei knallåt.

3. Fleetwood Mac – Little Lies

En av verdens beste låter? Lurer på det. Var Helge som først viste meg «Tango in the Night» faktisk, det var innertier det får en si. Som Trond sier: «Du kommer langt i livet med Fleetwood Mac»!

4. The War on Drugs – I Don’t Live Here Anymore

Denne har vokst på meg litt selv om jeg var skuffet når den opprinnelig kom ut. Den klarte liksom ikke helt å følge opp «A Deeper Understandig», men hvem faen kan toppe et sånt mesterverk egentlig? «I Don’t Live Here Anymore» har uansett mange kule låter, og tittelkuttet er jo mesterlig.

5. Monica Heldal – Peacetown

Fantastisk låt fra et fantastisk album, som var et av de store fra 2021. Rett og slett magisk!

 

Trond:

1. Brödrerna Lindgren

Det har, av naturlige årsaker, gått mye i barnemusikk de siste par åra. Der finnes det mye drit, men det kan en fint styre unna, da det faktisk finnes høykvalitets barnemusikk å oppdrive. Spesielt i Norge (hei hei Meg og kammeraten min), men nå skal vi faktisk til Sverige.

Brödrerna Lindgren lager fantastiske saker under fanen Vuxen Barnmusik med alt fra Ebbot, Nino Ramsby og Nina Persson på gjestevokal. Sjekk ut den nydelige rømme hjemmefra-låten «Aldrig hem igen».

2. Stein Torleif Bjella

Norges største gråstein.

Han skriver et helt fantastisk låtunivers som alle oss som har vokst opp litt utenfor ring 4 kjenner oss godt igjen i. Bjella er min «go to» artist hvis jeg ikke kommer på noe å høre på. Det funker alltid. Verbale krumspring i verdensklasse og jaggu har han ikke med seg verdens beste band både live og i studio.

For mange låter å velge i her, men jeg kjenner meg godt igjen i «Etableringsfasen».

3. Robert Plant & Allison Krauss!

Hjelpe meg!

Så innihelvettes forbanna bra disse to opererer sammen. Ord blir overflødige her. Sjekk ut låta «Can’t Let Go» på YouTube» live from Sound Emporium Studios.

En norsk Massey Ferguson 165 av et band. De fyrer alltid og får jobben gjort i en maktdemonstrasjon få andre er i stand til. Lange, innholdsrike låter med dynamikk og finesse.

4. Motorpsycho

«The Tower» blir aldri feil.

5. The Eagles

Det har gått mye i Eagles. Jeg liker tidlig Eagles og jeg liker sen Eagles. Kunne nevnt alle mulige kule, sære låter her nå for å virke sær og spesiell, men faen heller, skal jeg bare slå et slag for «Hotel California»?! Voldtatt og misbrukt på det groveste gjennom generasjoner av hensynsløse trubadurer i alle formater. Men hvis en legger det til side og hører låta med nye ører og god lyd, har man plutselig en diamant av ei låt igjen. Lukk øynene og drøm deg bort.

 

Orango – Mohican (2022, album)

 

 

 

Orango – Running Out of Reason (2022, singel)

 

 

 

 

Sjekk også:

Orango – Running Out of Reason (Ferske spor uke 46/2022).

Orango – Loco (Ferske spor uke 52/2018).

Mer Orango.

 

Sjekk også relaterte saker under, husk forresten å klikke på «Last inn mer» for å sjekke flere, og du må klikke «Last inn mer» flere ganger for å få med deg alle.

 

Her kan du søke etter og låne musikk, bøker, tegneserier og noter i Deichmans katalog